Når pappa ikke er pappa likevel

[Gjest Vel, anonym akkurat nå]

Min samboer har et barn på 10 år som han ved DNA-test for en tid siden fikk vite at han ikke var far til likevel. I og med at dette barnet jo har "vært hans" i 10 år var det jo selvfølgelig et sjokk både for han selv og resten av slekten å få vite at det ikke er hans barn.

Vi har hatt dette barnet annenhver helg samt annenhver jul + ferier (såkalt vanlig samvær) hele tiden, og har fortsatt med det også etter at DNA-testen var tatt. Han er selvsagt livredd for at moren skal nekte ham å ha kontakt med barnet, og det hele er selvfølgelig ganske traumatisk for alle involverte.

Men - saken er den at jeg føler at jeg holder på å endre holdning til barnet. Før var jeg veldig glad i barnet, gledet meg til samværshelgene, kjøpte klær/utstyr til barnet, og involverte meg i alt som hadde med barnet å gjøre. Jeg jobbet også hardt med meg selv for ikke å irritere meg over moren som til tider (i mine øyne) gjorde/gjør mye merkelig i forhold til barnet og faren.

Nå føler jeg ikke samme glede over barnet lengre, gidder ikke bruke mine egne penger på barnet, og ønsker ikke å involvere barnet noe særlig i fremtiden vår som består i at vi nå skal gifte oss og forsøke å få barn sammen. Når det gjelder det siste har jeg heller ikke lyst til at dette barnet skal fremstå som søsken til vårt eventuelle nye barn.

Jeg kjenner at jeg er lite interessert i å måtte avsette annenhver helg samt ferier til dette barnet som jo faktisk ikke er i slekt med noen av oss, jeg vil ikke inngå kompromisser med moren lengre, føler ikke at noen av oss skylder henne å være spesielt "greie" mot henne.

Jeg vil gjerne ha litt kontakt med barnet, men hvis jeg skal være helt ærlig ønsker jeg ikke å være noen god stemor for dette barnet lengre.

Jeg har ikke snakket med noen om dette - ikke engang min samboer. I mitt hode er dette veldig gale tanker og følelser, men jeg kan ikke fornekte at det er akkurat slik jeg tenker og føler. I utgangspunktet trodde jeg DNA ikke hadde noe å si på forholdet til barnet, og jeg sa til alle at det spilte ingen rolle om han var far eller ikke, vi var jo like glade i barnet likevel.

Vel, vel, det ble ikke helt sånn for meg da, og her sitter jeg og føler meg som verdens mest elendige person.

Er det noen her som har noen tanker omkring dette, evt har noen erfaringer å dele, så blir jeg veldig takknemlig.

[frosken]

Hvis jeg hadde vært deg, så hadde jeg valgtå jobbe med mine egne holdninger i forhold til dette. Samboeren din er jo barnets sosiale far, selv om dna-testen har vist at han ikke er den biologiske faren. Gutten har akkurat like stort behov for sin sosiale far som før, og å svikte ham vil være like brutalt som om det hadde vært den biologiske faren.

[morsan]

Men skyldes dine endrede holdninger DNA? Eller skyldes det at du har begynt å beskytte deg selv på det som kanskje kan bli et mulig utkomme av saken: At samboeren din ikke lenger får lov til å ha barnet på helgebesøk mv? Har du aknskje allerede begynt å distansere deg for det du tror (frykter?) kan komme til å skje?

[mrxx]

Jeg håper for all del at dere ikke svikter dette stakkars barnet som ikke kan noe for dette. Rett heller sinne mot moren, uten av barnet merker det. Hun kan jo ikke være helt godt sammenskrudd. Det er noen som aldri skulle ha hatt barn.

[Gjest litchi]

Jeg synes følelsene dine er "uhyrlige", men forståelige. Og det er utrolig bra at du tør å kjenne på det for din egen del. Men som en sier nedenfor, så tror jeg det er like mye din egen beskyttelsesmekanisme som slår inn, som det at du ikke lenger "liker" barnet.

Uansett synes jeg dette er noe du må jobbe med. Barnet kan ikke noe for det, og pappan er på alle måter barnets far, bortsett fra det med dna'et. Og som mamma til en adoptert og en egenfødt, så kan jeg med hånden på hjertet si at det med dna'et har null og niks å si for meg, og høyst sannsynlig ikke for din samboer. Han er pappa i hjerte, og føler like sterkt for barnet som om det hadde hatt hans dna. Det må være ditt utgangspunkt også.

Jeg tror at, dersom du ikke jobber med dette, så er det kanskje ikke barn men brudd du går i møte i forhold til denne mannen. Han elsker barnet sitt, han er sikkert knust nå. Og han vil antagelig ikke tåle en avvisning av barnet fra din side, antagelig ikke en gang snakk om det.

Oppsøk hjelp hvis du må, men jobb med dette! Følelsene barnet og pappan har for hverandre er like reelle selv om dna'et ikke er det samme.

Lykke til!

[Elis31]

Jeg har en venninne som vokste opp med en stefar. Moren og stefaren gikk fra hverandre når hun var ca 10 år. Likevel har hun alltid hatt kontakt med han som den egentlige faren sin, mens han som er biologisk far har vært helt fraværende. Jeg håper derfor at dette barnet får beholde faren sin. Håper du får jobbet med følelsene dine. Men det er jo ikke rart at dere er skuffet.

[Mrs. Wallace]

Stakkars, stakkars barn, som har havnet oppi dette. Det er min aller første (og største) tanke.

Jeg synes dine tanker og følelser er ganske uhyrlige, ja. Gutten er nøyaktig den samme som han var i fjor og året før det, og han er dessuten helt uten ansvar og skyld i denne saken.

På den annen side er du jo ærlig med deg selv og søker råd om dette, noe som er bra. Mange sier at man ikke kan styre følelser - det er bare til en viss grad sant. Kjærlighet handler f.eks også mye om _viljen_ til å elske.

Så når du har erkjent at du føler det som du gjør, er neste trinn å spørre deg selv: Hvorfor føler du det sånn? Dernest bør du sette deg i guttens sted. Skal han bli frarøvet en far pga et feiltrinn noen gjorde for mange, mange år siden? Så viktig er ikke DNA. På ingen måte. Og da gjenstår det bare å jobbe med egne følelser og egen innstilling til dette. Du er den voksne.

[Gjest Silver Fairy]

Jeg tror at du egentlig er sint på moren til gutten pga løgnene hennes, ikke på barnet. Ikke la barnet lide for hennes feil.

[Gjest ikke alltid like lett]

Jeg håper for all del at dere ikke svikter dette stakkars barnet som ikke kan noe for dette. Rett heller sinne mot moren, uten av barnet merker det. Hun kan jo ikke være helt godt sammenskrudd. Det er noen som aldri skulle ha hatt barn.

Nåh..ikke sikkert moren er helt gal..

Jeg hvar vært borti det samme, som mor til mine barn.

Jeg ble gravid som 17-åring, med en mann på 26.

Jeg hadde akkurat brutt ut av et forhold men en annen og gikk på p-piller.

En mnd inn i det nye forholdet tar jeg en graviditetstest som er positiv.

Jeg tenkte ikke tanken en gang på at min nye kjæreste ikke var barnefaren.. hadde vært litt glemsom med pillen og uhellet var ute.

Han vedkjente seg straks problemet og det ble bestemt at vi skulle beholde barnet. (jeg var selvfølgelig alt for ung til dette) og vi ble boende sammen.

Mannen var jo "voksen" i mine øyne. Forholdet sprakk og han var fraværende fra barnet var 3 til 8 år gammelt. Stor sorg for barnet.

Han kom på banen igjen og hadde fast samvær, barnet var meget lykkelig. I alle disse år, har han vært faren til barnet, jeg har aldri tenkt tanken på noe annet.

Så bestemmer han seg for å ta en DNA-test, så var den negativ.

Stort sjokk for oss alle. Han sier han ønsker å ha kontakt likevel, men avlyser det kort tid etter. Forbannet for alle bidragspenger som er betalt. Avlyser ferie med barnet 2 dager før avreise.

Meget trist for barnet som nå har mistet sin pappa på nytt.

Jeg skulle selvfølgelig den gang avklart hvem som var riktig barnefar, men det var aldri i tankene til noen av oss.

Angrer meget den dag i dag, men nå er det jo forsent og skaden er skjedd.

Barnet er nå 14 år, biologisk far ønsker ikke kontakt og forbannet over å blitt far.

Uopprettelige skader har skjedd for en fatal feil.

Det beste for alle parter hadde nok vært å levd i uvitenhet, rent emosjonelt sett, selv om det kanskje hadde vært en løgn.

Biologisk eller ikke, det betyr ikke alt.

Jeg håper dette barnet får beholde sin far, til tross for manglende DNA, både far og barn har følelsesmessige bånd.

Og jeg håper trådstarter kan legge sin "egoisme' til sides for ikke såre et uskyldig menneske, men ha medfølelse.

Ideen om kjernefamilie, uten forstyrrelser er kanskje å foretrekke. Her kan man bli "kvitt" et element som ikke passer inn, men det er mer nobelt og medmenneskelig å dekke over disse følelser og innstille seg på at alt er som før.

[Gjest menneskekjær]

Jeg vil bare si at jeg er sannelig glad at du (eller din mann) aldri har adoptert noe barn, dersom du bare klarer å få følelser for et barn med samme DNA.

For øvrig kan jeg jo minne deg på at din mann heller ikke er i slekt med deg.

Stakkars barn. Er du klar over at det sosiale båndet er det som betyr noe? Den som får det aller vanskeligst her, dersom de voksne endrer følelsene sine - er barnet selv.

[pekkaline]

Den ti år gamle gutten/jenta er sikkert helt fra seg om han har fått høre om dette. Tankene til barnet kan være drastiske. Håper du klarer å prøve å være som før............................

Du har mye å tenke på nå, det forstår jeg. Tror nok at du har "mista lufta" for han pga din "kamp" mot moren og rett og galt. Du har vært frustrert og føler nå at alt var forgjeves. Men han/hun er knyttet til dere begge. Jeg føler meg ganske sikker på at det går seg til igjen, og at moren vil fortsette barnets samvær med dere, eller i det minste av og til. Håper det for barnets skyld. Det er viktig og riktig at du kjenner på følelsene dine, og jeg synes du skal be din kjære om å lufte sine tanker for deg, og motsatt.

Jeg ble tankefull nå gitt.... Lykke til!!

[ariadne]

Din samboer er kanskje ikke guttens biologiske far, men han er lkevel den eneste faren denne gutten har.

Jeg tror, som silver fairy (tror jeg det var), at du er sint og skuffet over å ha blitt lurt og holdt for narr. Sinnet er egentlig mot moren, ikke gutten, det vil likevel ikke være klokt å konfrontere henne for hardt.

Kan du diskutere dette med en familieterapeut, eller annen terapeut? Det er utvilsomt en utrolig vanskelig situasjon dere har havnet i, og du er vel den som får minst støtte fra andre av alle de involverte.

[Gjest Elextra]

Ville du engasjert deg mindre i gutten om han var adoptert?

Eller dreier dette seg om frykt for å miste kontakten med sønnen, om han viste seg ikke å være sønn likevel?

[Sofline]

Å være forelder har ikke noe med DNA å gjøre. Tenk på alle de barna som er adoptert. Å være forelder er noe sosialt.

Jeg tror kanskje du har disse tankene fordi du er redd for at moren skal nekte barnet kontakt med faren. Men har hun antydet noe slikt? Ikke la det gå utover barnet. H*n fortjener en far.

[lonelyP]

Ærlig talt tror jeg dette er tanker som hele tiden har ligget i deg, men som du tidligere har klart å undertrykke så godt at du ikke visste helt at de var der.

Spør deg selv om det bare er DNA som gjør en familie "hel"? Mennesker som adopterer barn er da fullverdige foreldre til barnet selv om de ikke har samme DNA? De er da like glad i barnet sitt selv om genene er ulike?

Et barn merker fort når det er uønsket. Jeg synes du må gå inn for å kjempe deg gjennom disse tankene og komme over dette. Om ikke annet så for barnets skyld, som nok må være det mest forvirrede og traumatiserte av dere alle. Dette barnet trenger støtte og en følelse av å likevel høre til et sted.

[mrxx]

Nåh..ikke sikkert moren er helt gal..

Jeg hvar vært borti det samme, som mor til mine barn.

Jeg ble gravid som 17-åring, med en mann på 26.

Jeg hadde akkurat brutt ut av et forhold men en annen og gikk på p-piller.

En mnd inn i det nye forholdet tar jeg en graviditetstest som er positiv.

Jeg tenkte ikke tanken en gang på at min nye kjæreste ikke var barnefaren.. hadde vært litt glemsom med pillen og uhellet var ute.

Han vedkjente seg straks problemet og det ble bestemt at vi skulle beholde barnet. (jeg var selvfølgelig alt for ung til dette) og vi ble boende sammen.

Mannen var jo "voksen" i mine øyne. Forholdet sprakk og han var fraværende fra barnet var 3 til 8 år gammelt. Stor sorg for barnet.

Han kom på banen igjen og hadde fast samvær, barnet var meget lykkelig. I alle disse år, har han vært faren til barnet, jeg har aldri tenkt tanken på noe annet.

Så bestemmer han seg for å ta en DNA-test, så var den negativ.

Stort sjokk for oss alle. Han sier han ønsker å ha kontakt likevel, men avlyser det kort tid etter. Forbannet for alle bidragspenger som er betalt. Avlyser ferie med barnet 2 dager før avreise.

Meget trist for barnet som nå har mistet sin pappa på nytt.

Jeg skulle selvfølgelig den gang avklart hvem som var riktig barnefar, men det var aldri i tankene til noen av oss.

Angrer meget den dag i dag, men nå er det jo forsent og skaden er skjedd.

Barnet er nå 14 år, biologisk far ønsker ikke kontakt og forbannet over å blitt far.

Uopprettelige skader har skjedd for en fatal feil.

Det beste for alle parter hadde nok vært å levd i uvitenhet, rent emosjonelt sett, selv om det kanskje hadde vært en løgn.

Biologisk eller ikke, det betyr ikke alt.

Jeg håper dette barnet får beholde sin far, til tross for manglende DNA, både far og barn har følelsesmessige bånd.

Og jeg håper trådstarter kan legge sin "egoisme' til sides for ikke såre et uskyldig menneske, men ha medfølelse.

Ideen om kjernefamilie, uten forstyrrelser er kanskje å foretrekke. Her kan man bli "kvitt" et element som ikke passer inn, men det er mer nobelt og medmenneskelig å dekke over disse følelser og innstille seg på at alt er som før.

Jeg ser at det i visse tilfeller kan bli slik som du beskriver, men samtidig er det også en form for sløvhet. Man vet hvem man knuller til hvilken tid og da burde man skjønne at det er en mulighet for at det kan være tvil om farsskapet.

Det er jo en stor tragedie for alle parter at det blir slik og den som taper mest på dette er jo barnet. Barnet kan bli skadelidende resten av livet på grunn av savnet etter en far som stiller opp og er der for barnet.

Det er også en stor tragedie for den biologiske far som ikke har forberedt seg på å være far og mister alt dette i tillegg til at det er svært vanskelig å bli skikkelig far senere i livet. Den muligheten forsvant da han ikke fikk vite noe når barnet ble født.

Det er selvsagt også en stor tragedie for den som har trodd at han er faren, han vil selvsagt føle seg ført bak lyset..

Det er ikke stort bedre for deg som vil se barnet ikke har det godt fordi "fedrene" blir borte.

Jeg tror nok at jeg hadde blitt rimelig forbannet hvis jeg hadde oppdaget at jeg ikke er barnefaren likevel og begynt å lurt på om det er mulig å være så sløv at tanken på at det er en annen barnefar ikke har vært der.

Men jeg hadde nok gjort mye for å holde kontakt med barnet, fordi jeg synes at barnet fortjener det og hadde vært redd for at det skulle bli skadelidende for andres sløvhet.

[petter smart]

Her var det ikke mye sympati å få. Kanskje ikke så rart på et forum bebodd av hovedsaklig kjerringer og flere som har adoptert.

Ikke at jeg skjønner hva adopsjon har med dette å gjøre. Det er neppe det faktum at barnet ikke er din samboers som gjør at du nå har mistet interessen. Det er nok heller det at du føler deg lurt. Du føler at moren visste/burde ha visst at han ikke var faren, og at hun førte ham bak lyset for å få bidragspenger og en far som stiller opp.

Du har sannsynligvis aldri vært helt komfortabel med at han har barn fra før. Det forstår jeg godt. Man ønsker jo normalt å kun ha egne barn sammen. Mine, dine og våre barn er sjelden en god oppskrift på et lykkelig samliv. Du godtok barnet før fordi du måtte, men nå ser du muligheten til å kun bli en kjernefamilie med deres felles barn. Fullt forståelig.

Jeg skjønner godt at du ikke ønsker å bruke dine penger på dette barnet, eller ofre tid og krefter på det. Det er jo ikke i slekt med noen av dere.

[morsan]

Her var det ikke mye sympati å få. Kanskje ikke så rart på et forum bebodd av hovedsaklig kjerringer og flere som har adoptert.

Ikke at jeg skjønner hva adopsjon har med dette å gjøre. Det er neppe det faktum at barnet ikke er din samboers som gjør at du nå har mistet interessen. Det er nok heller det at du føler deg lurt. Du føler at moren visste/burde ha visst at han ikke var faren, og at hun førte ham bak lyset for å få bidragspenger og en far som stiller opp.

Du har sannsynligvis aldri vært helt komfortabel med at han har barn fra før. Det forstår jeg godt. Man ønsker jo normalt å kun ha egne barn sammen. Mine, dine og våre barn er sjelden en god oppskrift på et lykkelig samliv. Du godtok barnet før fordi du måtte, men nå ser du muligheten til å kun bli en kjernefamilie med deres felles barn. Fullt forståelig.

Jeg skjønner godt at du ikke ønsker å bruke dine penger på dette barnet, eller ofre tid og krefter på det. Det er jo ikke i slekt med noen av dere.

''Her var det ikke mye sympati å få. Kanskje ikke så rart på et forum bebodd av hovedsaklig kjerringer''

Hvis det å vise omtanke for en stakkars gutt som uvitende har blitt kastet ut i dette er å være kjerring, så vil jeg si at jeg er kjerring med STOR GLEDE!!

''Du godtok barnet før fordi du måtte, men nå ser du muligheten til å kun bli en kjernefamilie med deres felles barn. Fullt forståelig.''

Ja, det er forståelig at man ønsker seg en partner som ikke har barn fra før. Men denne partneren HAR barn fra før, og det har hun visst hele tiden.

Det nye i saken er at dette barnet ikke deler DNA med son (sosiale) far, og faren er naturlig nok skuffet over å ha blitt lurt, og samtidig veldig redd for å miste kontakten med en gutt han er glad i og alltid har ansett som sin sønn.

Både av hensyn til mannen, men først og fremst til den stakkars gutten, er det ikke særlig sympatisk å se på dette som en unik mulighet til å bli 'kvitt' særkullsbarnet og late som om partneren aldri har hatt barn!

[Gjest ingen trøst bare forakt dessverre]

Jeg håper inderlig at du aldri blir adoptivmor noen gang!

[fuji1365380447]

Du sier jo selv at du må være ærlig med følelsene dine, og erkjenne at du har mistet lysten til å være ste-mor når du har fått vite at din samboer ikke lenger er far til gutten.

Det er forsåvidt bra at du erkjenner hva du føler, men du må også være voksen nok til å jobbe litt mer med deg selv om dine følelser. "Føleler" er ikke noe hellig som alltid må lyttes indelig til. Noen gang må man være litt tøff med seg selv og sine motiver, og kanskje kreve litt mer av seg selv en de spontane "følelsene" sier.

Du er voksen og ressursserk og ha en mann som du ønsker barn med. Jeg tror mye av sinnet ditt handler om å beskytte dine fremtidige barn. Men du vet også at denne gutten på 10 er avhengig av å bli sett og godtatt som den han er. En slik avvisning vil kunne skade ham for resten av livet.

Vil du virkelig bidra til at en liten gutt føler seg forlatt og verdiløs i verden? Vil du bidra til at han lærer seg å hate menn, og at han derfor selv utvikler seg til å bli en "dårlig" mann som ikke tar ansvar for livet sitt?

Det er bra at du lufter de forræderiske følelsene dine her inne. Men det er IKKE ok dersom du får gutten til å føle seg uønsket. Det er ditt ansvar som voksenperson og få gutten til å føle seg velkommen og elsket selv om han har en annen mann til biologisk far.