Overvekt - Til plage for hvem?

[Dorthe]

Ut fra det du skriver her skal jo helsesøster kunne en god del, faktisk!

Men uansett hvordan man snur og vender på det, så er helsesøster en del av 1. linjetjenesten, med de plikter og begrensninger det gir til syvende og sist. Så ekspert på kosthold er vedkommende ikke.

Det er en toårig etterutdannelse så de burde jo kunne endel. Men det virker som de skal være mest oppdaterte andre ting enn kosthold

[Dorthe]

Jeg mener at helsesøster er den riktige å kontakte, så kan helsesøster hjelpe til med å ta kontakt med kyndige folk.

Helsesøster har et ansvar når det gjelder dette. Hun spør alltid om ungene tar tran, om de tar andre vitaminer, om de spiser frokost og middag, om hvor ofte tennene pusses. Slike rutinemessige spørsmål for å følge med litt. Hadde jeg kommet til helsessøster med et overvektig barn ville hun vel ha spurt litt grundigere og foreslått hjelp. Ikke nødvendigvis hjelp fra henne selv. Dette er jobben hennes.

Hun skal plukke opp de som sliter med et eller annet og skaffe barnet hjelp.

Dere må ha en unik helsesøster i bydelen. Her har jeg møtt mange men ingen har spurt slike spørsmål og har det vært et problem av noe slag har de bedt meg kontakte fastlegen.

[Gjest Wita]

Vanligvis er sfo organiset slik at hvert barn har en kontaktperson, samt at det finnes en leder for den basen barnet tilhører. For meg er det helt opplagt at kontaktpersonen eller baselederen både opplyser om evt. ekstremt stort matinntak sfo samt spør foreldrene om de ønsker at sfo skal forsøke å gjøre noe med dette. Det er meningsløst at man problematiserer slike ting uten å først å høre med foreldrene.

Det er jo ikke slik at barn som ikke er slanke ikke nødvendigvis har foreldre som har gode strategier i forhold til hvordan hjelpe barnet med dets overvekt. Som kjent lar ikke overvektsproblematikk seg løse over natten, slik at det kan foreligge gode tiltak uten at det er synlig for omgivelsene.

Jeg mener det er normal folkeskikk å først ta ting opp med de det gjelder før man blander inn andre. Kan ikke se noen grunn til at det ikke også skal gjelde for sfo.

" For meg er det helt opplagt at kontaktpersonen eller baselederen både opplyser om evt. ekstremt stort matinntak sfo samt spør foreldrene om de ønsker at sfo skal forsøke å gjøre noe med dette"

Ja for meg også Men hvis du leser den andre tråden, er det ikke slik for de som har overvektige barn. De ønsker ikke denne innblandingen fra folk som "ikke har noe med det"

"Det er meningsløst at man problematiserer slike ting uten å først å høre med foreldrene"

Men når man vet hvordan foreldrene kan reagere og sfo-personalet av den grunn gruer seg for å si i fra, er det best for dem å gå til helsesøster med bekymringene om man finner det nødvendig.

"Det er jo ikke slik at barn som ikke er slanke ikke nødvendigvis har foreldre som har gode strategier i forhold til hvordan hjelpe barnet med dets overvekt"

Jeg snakker om ekstremtilfeller og det er vel naivt å tro at foreldre som har latt barna sine bli slik, plutselig skulle få gode strategier slik helt av seg selv.

"Som kjent lar ikke overvektsproblematikk seg løse over natten, slik at det kan foreligge gode tiltak uten at det er synlig for omgivelsene"

Joda, men i noen tilfeller kan det være slik at det er synlig for omgivelsene at gode tiltak ikke foreligger. Spesielt om man har fulgt barnet over tid.

"Jeg mener det er normal folkeskikk å først ta ting opp med de det gjelder før man blander inn andre. Kan ikke se noen grunn til at det ikke også skal gjelde for sfo"

Som sagt. Mange synes det er dårlig folkeskikk og i det hele tatt blande seg.

[laban]

Bare et lite innsmett: helsefarlig overvekt starter også med litt overvekt...

Og når det er sagt - heller ikke jeg snakker om barn med avrunding foran på kroppen, jeg snakker om barn som ikke lenger er i stand til å knyte egne sko, som ikke kan gå opp 5-trinnstrapp i en strekke, som svetter av å gå inn i klasserommet osv.

Det er svært mange barn og unge som en eller annen gang i løpet av oppveksten er innom fasen "litt overvekt".

Mange av dem, spesielt jentene, tar til seg ALT som det gnåles om vedr. fedme. Jeg har selv sett et slikt tilfelle på nært hold. Hennes "overvektsproblem" dreide seg om tidlig pubertet, jeg hadde det samme - man blir ofte litt fasongløs når man får mensen som 11-åring.

Hun endte på sykehus. Det kunne kanskje jeg også gjort, hadde jeg vokst opp nå. Jeg er glad jeg er moden nok til å holde hodet over slankebølgen.

Dette innlegget er ikke spesielt rettet mot akkurat deg, men jeg tror det er et hovedproblem i denne tråden at man tenker på forskjellige grader av problemet.

[Gjest Wita]

Dere må ha en unik helsesøster i bydelen. Her har jeg møtt mange men ingen har spurt slike spørsmål og har det vært et problem av noe slag har de bedt meg kontakte fastlegen.

Jeg liker henne veldig godt, men jeg visste ikke at hun var unik.

Hun arrangerte barselmøter også hvor man kunne ta opp ting man lurte på i spebarnstiden.

Jeg møtte ikke så ofte da. Synes det var kjedelig:)

[Gjest Wita]

Foreldre har hovedansvaret for sine barns helse, inkl. evt. vektproblemer.

Selvfølgelig!

Men det skader ikke med litt hjelp med på veien om man ikke fikser alt på egen hånd. Ingen er perfekte vet du og det er viktig å erkjenne at man kunne trenge hjelp på noen områder.

[PieLill]

"Jeg tror svært mange, kanskje de fleste, foreldre vil oppfatte det som ekstremt negativt å bli kontaktet av en utenforliggende instans fordi noen på SFO mente de ikke håndterte barnets vekt og kosthold riktig. Særlig om SFO aldri hadde sagt et pip om dette til foreldrene"

Jeg forstår ikke hvorfor det skulle være så negativt?

Det er jo lærerens og sfo-personalets jobb og se barna.

Når det gjelder andre problemer barna måtte ha, så er det vanlig å kontakte foredrene først, før andre innstanser kommer inn i bildet.

I vårt tilfelle ble logoped innblandet, men jeg mener hun også er en del av skolen.Hun har ihverfall eget kontor der.

Når det gjelder overvekt tenker folk slik:- Dette har du ikke noe med!

Det virker som det er et så mye sårere tema for mange enn dårlig hørsel eller hva det måtte være.

Nettopp derfor er det bedre at helsesøster tar kontakt.

Vel er jeg sær, men ikke så unik. Så om jeg reagerer sterkt negativt på noe, er det som regel mange andre som gjør det også.

For meg er helsesøster ikke en del av skolen. H*n er på vår skole et par timer med 2-3 ukers mellomrom. Så vidt jeg vet lønnes hun ikke av skolen. Jeg ser helsesøster som et offentlig helsetilbud _plassert_ i skolens lokaler av tilgjengelighetshensyn. Har ikke sett snurten av vedkommende på 3-4 år.

Skolen lønner logoped og spesped som er en del av staben. Helsesøster har aldri blitt presantert som en del av staben, men brukes iblant som en resurs for skolen i forhold til generelle helsespørsmål. En logoped stiller med spisskompetanse, mens helsesøstre ikke har spisskompetanse på noen felt, men kjennskap til mye forskjellig.

For meg er ditt logopedeksempel en lite relevant sammenligning etter som dette begynte med at du henvendte deg til skolen om et problem. Det var ukorrekt og en smule klønete av skolen å ikke kontakte hjemmet først. Men sluttsummen tilsier at jeg nok heller ikke ville syntes det var noe å bråke om.

Helsesøster er en utenforstående tredieperson i forhold til SFO. Jeg er usikker på om en hendvendelse angående navngitte elever, ville vært et brudd på SFOs taushetsplikt.

Om jeg ut av det blå fikk en telefon fra helsesøster for å sjekke fordi SFO misstenkte at jeg ikke håndterte mitt barns overvekt og kosthold riktig, ville jeg først og fremst lurt på hva i hele vide verden personalet på SFO tenkte om meg. Jeg anser at når noen ber vilt femmede mennesker ringe meg, i stedet for å snakke med meg selv, må jeg være av nedre lavmål. Dernest ville fantasien nesten løp løpsk om hva de har sagt om meg som får han/henne til å finne det nødvendig å buse inn i livet mitt på den måten.

Prinsippet om å snakke med den det gjelder i stedet for om er så grunnleggende at det nesten alltid er fatalt for et samarbeide å bryte det. Så vidt jeg vet har vi ikke mottatt noe skriv om at SFO når det måtte passe dem, kan ringe til helsesøster å utlevere mine barn og min familie med fullt navn. En helsesøster som lar seg bruke i et slikt spill vil jeg ikke ha noe med å gjrøre.

Det hele er så enkelt som å si en gang man er i rolige omgivelser og uten tilhørere. "Jeg tror XX sliter litt med... Er det noe vi kan gjøre for å bistå? Er det noe som vi absolutt ikke bør gjøre i denne sammenhengen?" Og vips har du lagt grunnlaget for en dialog, uten å beskylde noen for noe som helst, uten å insinuere eller anta.

Det bør være ganske innlysende at om foreldrene skulle mene at barnets vekt og kosthold har ikke SFO noe med, vil foreldrene synes at SFO har ennå mindre med å ringe til helsesøster om det.

mvh

[Dorthe]

Jeg liker henne veldig godt, men jeg visste ikke at hun var unik.

Hun arrangerte barselmøter også hvor man kunne ta opp ting man lurte på i spebarnstiden.

Jeg møtte ikke så ofte da. Synes det var kjedelig:)

Jeg hadde en unik jordmor når jeg gikk gravid med minstemann, henne skulle jeg gjerne hatt som helsesøster etterpå. Men hun ble sjef på et av Oslos store sykehus etter kort tid.

[PieLill]

Vanligvis er sfo organiset slik at hvert barn har en kontaktperson, samt at det finnes en leder for den basen barnet tilhører. For meg er det helt opplagt at kontaktpersonen eller baselederen både opplyser om evt. ekstremt stort matinntak sfo samt spør foreldrene om de ønsker at sfo skal forsøke å gjøre noe med dette. Det er meningsløst at man problematiserer slike ting uten å først å høre med foreldrene.

Det er jo ikke slik at barn som ikke er slanke ikke nødvendigvis har foreldre som har gode strategier i forhold til hvordan hjelpe barnet med dets overvekt. Som kjent lar ikke overvektsproblematikk seg løse over natten, slik at det kan foreligge gode tiltak uten at det er synlig for omgivelsene.

Jeg mener det er normal folkeskikk å først ta ting opp med de det gjelder før man blander inn andre. Kan ikke se noen grunn til at det ikke også skal gjelde for sfo.

Takk og amen!

mvh

[Gjest survivour]

Vel er jeg sær, men ikke så unik. Så om jeg reagerer sterkt negativt på noe, er det som regel mange andre som gjør det også.

For meg er helsesøster ikke en del av skolen. H*n er på vår skole et par timer med 2-3 ukers mellomrom. Så vidt jeg vet lønnes hun ikke av skolen. Jeg ser helsesøster som et offentlig helsetilbud _plassert_ i skolens lokaler av tilgjengelighetshensyn. Har ikke sett snurten av vedkommende på 3-4 år.

Skolen lønner logoped og spesped som er en del av staben. Helsesøster har aldri blitt presantert som en del av staben, men brukes iblant som en resurs for skolen i forhold til generelle helsespørsmål. En logoped stiller med spisskompetanse, mens helsesøstre ikke har spisskompetanse på noen felt, men kjennskap til mye forskjellig.

For meg er ditt logopedeksempel en lite relevant sammenligning etter som dette begynte med at du henvendte deg til skolen om et problem. Det var ukorrekt og en smule klønete av skolen å ikke kontakte hjemmet først. Men sluttsummen tilsier at jeg nok heller ikke ville syntes det var noe å bråke om.

Helsesøster er en utenforstående tredieperson i forhold til SFO. Jeg er usikker på om en hendvendelse angående navngitte elever, ville vært et brudd på SFOs taushetsplikt.

Om jeg ut av det blå fikk en telefon fra helsesøster for å sjekke fordi SFO misstenkte at jeg ikke håndterte mitt barns overvekt og kosthold riktig, ville jeg først og fremst lurt på hva i hele vide verden personalet på SFO tenkte om meg. Jeg anser at når noen ber vilt femmede mennesker ringe meg, i stedet for å snakke med meg selv, må jeg være av nedre lavmål. Dernest ville fantasien nesten løp løpsk om hva de har sagt om meg som får han/henne til å finne det nødvendig å buse inn i livet mitt på den måten.

Prinsippet om å snakke med den det gjelder i stedet for om er så grunnleggende at det nesten alltid er fatalt for et samarbeide å bryte det. Så vidt jeg vet har vi ikke mottatt noe skriv om at SFO når det måtte passe dem, kan ringe til helsesøster å utlevere mine barn og min familie med fullt navn. En helsesøster som lar seg bruke i et slikt spill vil jeg ikke ha noe med å gjrøre.

Det hele er så enkelt som å si en gang man er i rolige omgivelser og uten tilhørere. "Jeg tror XX sliter litt med... Er det noe vi kan gjøre for å bistå? Er det noe som vi absolutt ikke bør gjøre i denne sammenhengen?" Og vips har du lagt grunnlaget for en dialog, uten å beskylde noen for noe som helst, uten å insinuere eller anta.

Det bør være ganske innlysende at om foreldrene skulle mene at barnets vekt og kosthold har ikke SFO noe med, vil foreldrene synes at SFO har ennå mindre med å ringe til helsesøster om det.

mvh

Jeg var på sommerferie hos en eldre kusine jeg så veldig opp til engang i løpet av en ferie. Vi snakket om vekten min , og at det plaget meg. Jeg var vel ca 12 år. Og hun spurte om "vi" ikke skulle prøve å gå ned noen kg i løpet av sommern. Det var masse fjellturer og fysisk aktivitet og sunt kosthold.Barn er ikke dumme og jeg hadde alleredet prøvd å slanke meg mange ganger før jeg var 12 år.Mye bedre en subtile hint og bekymrede blikk . Tenker også at det kan være ok å¨ avmystifisere det å veie noen kg for mye. Kan det at vi legger så mye i det gjøre at det blir mer skambelagt og tabuisert enn det det burde være. At det burde være like naturlig å snakke om et overvektsproblem som det er at barnet feks har lesevansker.

[Gjest Wita]

Vel er jeg sær, men ikke så unik. Så om jeg reagerer sterkt negativt på noe, er det som regel mange andre som gjør det også.

For meg er helsesøster ikke en del av skolen. H*n er på vår skole et par timer med 2-3 ukers mellomrom. Så vidt jeg vet lønnes hun ikke av skolen. Jeg ser helsesøster som et offentlig helsetilbud _plassert_ i skolens lokaler av tilgjengelighetshensyn. Har ikke sett snurten av vedkommende på 3-4 år.

Skolen lønner logoped og spesped som er en del av staben. Helsesøster har aldri blitt presantert som en del av staben, men brukes iblant som en resurs for skolen i forhold til generelle helsespørsmål. En logoped stiller med spisskompetanse, mens helsesøstre ikke har spisskompetanse på noen felt, men kjennskap til mye forskjellig.

For meg er ditt logopedeksempel en lite relevant sammenligning etter som dette begynte med at du henvendte deg til skolen om et problem. Det var ukorrekt og en smule klønete av skolen å ikke kontakte hjemmet først. Men sluttsummen tilsier at jeg nok heller ikke ville syntes det var noe å bråke om.

Helsesøster er en utenforstående tredieperson i forhold til SFO. Jeg er usikker på om en hendvendelse angående navngitte elever, ville vært et brudd på SFOs taushetsplikt.

Om jeg ut av det blå fikk en telefon fra helsesøster for å sjekke fordi SFO misstenkte at jeg ikke håndterte mitt barns overvekt og kosthold riktig, ville jeg først og fremst lurt på hva i hele vide verden personalet på SFO tenkte om meg. Jeg anser at når noen ber vilt femmede mennesker ringe meg, i stedet for å snakke med meg selv, må jeg være av nedre lavmål. Dernest ville fantasien nesten løp løpsk om hva de har sagt om meg som får han/henne til å finne det nødvendig å buse inn i livet mitt på den måten.

Prinsippet om å snakke med den det gjelder i stedet for om er så grunnleggende at det nesten alltid er fatalt for et samarbeide å bryte det. Så vidt jeg vet har vi ikke mottatt noe skriv om at SFO når det måtte passe dem, kan ringe til helsesøster å utlevere mine barn og min familie med fullt navn. En helsesøster som lar seg bruke i et slikt spill vil jeg ikke ha noe med å gjrøre.

Det hele er så enkelt som å si en gang man er i rolige omgivelser og uten tilhørere. "Jeg tror XX sliter litt med... Er det noe vi kan gjøre for å bistå? Er det noe som vi absolutt ikke bør gjøre i denne sammenhengen?" Og vips har du lagt grunnlaget for en dialog, uten å beskylde noen for noe som helst, uten å insinuere eller anta.

Det bør være ganske innlysende at om foreldrene skulle mene at barnets vekt og kosthold har ikke SFO noe med, vil foreldrene synes at SFO har ennå mindre med å ringe til helsesøster om det.

mvh

"Om jeg ut av det blå fikk en telefon fra helsesøster for å sjekke fordi SFO misstenkte at jeg ikke håndterte mitt barns overvekt og kosthold riktig, ville jeg først og fremst lurt på hva i hele vide verden personalet på SFO tenkte om meg. Jeg anser at når noen ber vilt femmede mennesker ringe meg, i stedet for å snakke med meg selv, må jeg være av nedre lavmål. Dernest ville fantasien nesten løp løpsk om hva de har sagt om meg som får han/henne til å finne det nødvendig å buse inn i livet mitt på den måten"

Det er rart hvor forskjellig man kan se det.

Jeg ville tenkt sånn. De har sett oss. De ser hva vi sliter med og de ønsker hjelpe.

At det er helsesøster som tar kontaketen ville jeg sett på som naturlig i og med at det ligger i ordet HELSEsøster at hun skal ivareta barns helse.

Jeg er ganske sikker på at jeg ville tenkt slik, men nå vet jeg også at jeg hadde tatt kontakt selv leeenge før det var nødvendig for helsesøster å måtte gjøre det.

[PieLill]

Ut fra det du skriver her skal jo helsesøster kunne en god del, faktisk!

Men uansett hvordan man snur og vender på det, så er helsesøster en del av 1. linjetjenesten, med de plikter og begrensninger det gir til syvende og sist. Så ekspert på kosthold er vedkommende ikke.

Helsesøster kan alt om ingenting og ingenting om alt. Det er profesjonens styrke og fallgrube.

Jeg tror helsesøster og helsestasjonens rolle med hell kunne oppgraderes til det 21. århundret i stedet for å holde seg til 50-tallslogikk på mange områder.

Men det blir en digresjon.

mvh

[Gjest Mom33]

Det er svært mange barn og unge som en eller annen gang i løpet av oppveksten er innom fasen "litt overvekt".

Mange av dem, spesielt jentene, tar til seg ALT som det gnåles om vedr. fedme. Jeg har selv sett et slikt tilfelle på nært hold. Hennes "overvektsproblem" dreide seg om tidlig pubertet, jeg hadde det samme - man blir ofte litt fasongløs når man får mensen som 11-åring.

Hun endte på sykehus. Det kunne kanskje jeg også gjort, hadde jeg vokst opp nå. Jeg er glad jeg er moden nok til å holde hodet over slankebølgen.

Dette innlegget er ikke spesielt rettet mot akkurat deg, men jeg tror det er et hovedproblem i denne tråden at man tenker på forskjellige grader av problemet.

Jeg er enig med deg, jeg, i at man ikke skal snakke med barna om overvektsproblemer. Og jeg har heller aldri snakket om barn med "rund mage" eller den fasongløse perioden.

Men jeg mener fortsatt at man skal være på vakt når barn legger på seg. Kraftig overvekt starter med litt overvekt, og uansett er gode kostholdsvaner godt å ta med seg - om man er radmager som barn kan man godt bli overvektig senere i livet om man ikke har noen begrensninger i matinntaket.

Som nevnt ett eller annet sted tidligere, vår eldste har lagt på seg etter skolestart. Og vi har da gjort grep hjemme - uten at hun merker det eller at det blir snakket om vekt og slanking overhode - for å forebygge. For å hjelpe henne, ikke omverdenen.

[PieLill]

Jeg var på sommerferie hos en eldre kusine jeg så veldig opp til engang i løpet av en ferie. Vi snakket om vekten min , og at det plaget meg. Jeg var vel ca 12 år. Og hun spurte om "vi" ikke skulle prøve å gå ned noen kg i løpet av sommern. Det var masse fjellturer og fysisk aktivitet og sunt kosthold.Barn er ikke dumme og jeg hadde alleredet prøvd å slanke meg mange ganger før jeg var 12 år.Mye bedre en subtile hint og bekymrede blikk . Tenker også at det kan være ok å¨ avmystifisere det å veie noen kg for mye. Kan det at vi legger så mye i det gjøre at det blir mer skambelagt og tabuisert enn det det burde være. At det burde være like naturlig å snakke om et overvektsproblem som det er at barnet feks har lesevansker.

Jeg ville ikke snakket om et barns eventuelle lesevansker med hvem som helst heller, tabu eller ikke. Det handler både om at noe er privat og at ikke alle er like gode samtalepartnere på området.

Du snakket om ditt vektproblem med en du allerede hadde tillit til. En som du allerede visste du ikke behøvde å gå ned i vekt for å gjøre til lags. Og det ble en konstruktiv og god samtale som munnet ut i blant annet turer i skog og mark?

Dette blir noe helt annet enn når folk på eget inisiativ buser inn i andres problemer og begynner å ordne og styre og føler de har så rett at alminnelig folkeskikk og respekt må settes til side. Folk som opptrer slik, fagpersoner eller ikke, har som regel ingen ting positivt å bidra med. Om man ikke er villige til å se en persons basis grenser, er man ikke i stand til å se mennesket i det hele tatt.

Det er den som eier problemene som må få styre hva som skal snakkes om, vektlegges og gjøres.

mvh

[PieLill]

Det er en toårig etterutdannelse så de burde jo kunne endel. Men det virker som de skal være mest oppdaterte andre ting enn kosthold

Utdanningen dekker så mange temaer at det blir litt tilfeldig hva helsesøstrene får god innsikt i og hva de bare har lært seg en tipunkts liste om. Litt avhengig av egne interesser og vektleggingen som var under utdanningen deres.

Man merker dette svært lett det øyeblikket man kommer inn på et tema man selv har kompetanse på. Noen ganger kan de mye og er nyanserte andre ganger er det total bærtur og direkte feilinformasjon.

En annen utfordring for helsesøstre er at de er myndighetenses forlengede arm og helsepisk. Så når myndighetene bestemmer at man blir evneveik av å ikke ta tran, må de mase om det. Om de samme myndighetene året etter bestemmer at det er alt for mange giftstoffer i fiskeleverolje, må helsesøstrene rive tranflaskene ut av hendene på mødrene.

;-)

Når myndighetene bestemmer at valpefett er et tegn på at barnet er i ferd med å utvikle livstruende fedme, må de lire av seg en standard moralpreken til alle som ikke matcher det for tiden gjeldende slankhetskrav. Etter som den lette overvekten for øyeblikket ikke en gang er helseskadelig, kan de selvsagt ikke gjøre annet enn å lire av seg noen ord og sende med en brosjyre. Selv har de ikke kapasitet og det finnes intet henvisningsgrunnlag.

Dyktige helsesøstre er de som kan se ting i et større perspektiv og tenke helhetlig. De håpløse er de som frenetisk skal presse alle barn inn i de nyeste statlige tabellene.

mvh

[PieLill]

Tolker du det sånn? Nå stiller jeg meg helt åpen, altså. Jeg har lest mesteparten av tråden i ett strekk, så det kan godt hende jeg går i surr.

Det virker som om du synes PieLill sier at man ikke skal ta imot råd og veiledning selvom man innser at man kan ha et problem med kosthold og livsstil. Jeg leste det som om hun mente at man ikke skal bombarderes med enkle løsninger, skyld og skam før det faktisk er SIKKERT at problemet ligger i kosthold og livsstil.

Men jeg tror hovedproblemet i denne tråden er at noen tenker på sterk overvekt og reelle fedmeproblemer, mens andre tenker på barn som ikke er radmagre. Det er faktisk ikke sånn at en 9-årig jente med litt mage og rumpe, garantert kommer til å få BMI på 40 som voksen. Disse sammenhengene mellom vekt som barn og voksen gjelder for overvekt som ligger opptil helsefarlige forhold, ikke for de "voksing i rykk og napp"-bølgene som svært mange barn går gjennom.

Jeg synes det står mye fornuftig i denne kronikken:

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1946538.ece

Akkurat det med måling og veiing er det mange meninger om, men de første avsnittene synes jeg er gode.

For ordens skyld: Mine unger er i tynneste laget.

''Det virker som om du synes PieLill sier at man ikke skal ta imot råd og veiledning selvom man innser at man kan ha et problem med kosthold og livsstil. Jeg leste det som om hun mente at man ikke skal bombarderes med enkle løsninger, skyld og skam før det faktisk er SIKKERT at problemet ligger i kosthold og livsstil.''

Takk!

Det er deilig når noen forstår en, nesten bedre enn en selv. I hvert fall greide du å sammenfatte det meget bra, kort og konsist.

;-)

Takk for linken. Og for øvrig. Er barna dine tynne og skrantne må det være fordi du ikke lærer dem viktigheten av å spise og generelt lager ekkel og lite proteinrik mat.

Kunne ikke dy meg!

;-)

mvh

[PieLill]

"Om jeg ut av det blå fikk en telefon fra helsesøster for å sjekke fordi SFO misstenkte at jeg ikke håndterte mitt barns overvekt og kosthold riktig, ville jeg først og fremst lurt på hva i hele vide verden personalet på SFO tenkte om meg. Jeg anser at når noen ber vilt femmede mennesker ringe meg, i stedet for å snakke med meg selv, må jeg være av nedre lavmål. Dernest ville fantasien nesten løp løpsk om hva de har sagt om meg som får han/henne til å finne det nødvendig å buse inn i livet mitt på den måten"

Det er rart hvor forskjellig man kan se det.

Jeg ville tenkt sånn. De har sett oss. De ser hva vi sliter med og de ønsker hjelpe.

At det er helsesøster som tar kontaketen ville jeg sett på som naturlig i og med at det ligger i ordet HELSEsøster at hun skal ivareta barns helse.

Jeg er ganske sikker på at jeg ville tenkt slik, men nå vet jeg også at jeg hadde tatt kontakt selv leeenge før det var nødvendig for helsesøster å måtte gjøre det.

Ville du sett det slik om du for lengst hadde oppsøkt hjelp og gjorde alt som sto i din makt og dette var n-te gangen noen meldte seg frivillig for å hjelpe?

Ville du sett det slik om henvedelse bar preg av å finne ut hvor mye snop, chips og brus du tyllet i ungen?

Ville du sett det slik om dette var den samme helsesøstra som var direkte ufin mot både deg og barnet 10 måneder tidligere.

Ville du sett det slik om du følte at helsesøste allerede hadde gjort seg opp en mening om problemet og dets årsaker og du over hodet ikke kjente hverken deg eller barnet igjen.

All PR er ikke god PR. Hvor vidt man føler seg sett kommer ikke an på grad av oppmerksomhet, men at den oppmerksomheten som gis er noe man kan kjenne seg igjen i. Få ting kan få en til å føle seg så underkjent og usett som forutinntatte meninger om sterkt personlige forhold.

----

Men uansett. Siden det finnes slike særinger som meg, som vil ha kontroll over hvem både barna mine og jjeg selv utleveres til, og som ikke synes at en helsetittel er nok til å inngi tillit, kan ikke skole, barnehage eller SFO gamble med å pulverisere alt sammarbeid ved å leke sladre-gå-bak-ryggen-leken.

mvh

[PieLill]

Jeg er enig i mye av det du sier, bortsett fra at helsepersonell skal holde seg unna. Forebyggende helse, inkl. kosthold, er jo midt i kjernen av hva helsesøstre skal jobbe med. At mange av dem ikke gjør det på rette måte pr. i dag er en annen sak...

Slik helsestasjon og skolehelsetjenesten er lagt opp er det svært lite fornuftig en helsesøster kan gjøre av forebyggende arbeid på individnivå.

På individnivå må man først bruke den tiden det tar å bygge tillit og relasjon før man kan intervener med noe som helst. Med den tiden som er satt av til hvert barn, blir såkalte råd om kosthold og mosjon ikke annet enn sure anklager og tjadder. Jatta, jatta, til å få fnatt a'.

Jeg kjenner ikke noen som har forandret på en inmari ting i forhold til kosthold og mosjon etter et besøk hos helsesøster. At mange helsesøstre møter både barna og deres foreldre med en holdning av ja-nå-skal-vi-se-på-hva-dere-gjør-feil-så-vi-får-kritisert-dere, hjelper ikke mye.

For meg personlig virker det svært bakvendt å benytte en helsetjeneste som ikke yter behandling. For blir ungen syk må man gå til fastlegen. Derfor finner jeg helsestasjonens tilbud ut over vaksine og hørselsscreening, som overflødig. (Hadde jeg hatt en elendig fastlege, hadde jeg kanskje ment noe annet.) Helsestasjonen blir ikke annet enn en omvei.

Helsepersonell burde ha et langt større bidrag i forhold til både forebygging og behandling av overvekt. Men de bør gå kritisk gjennom hva de driver med og effekten av det. Ikke minst sin "oppsøkende" virksomhet.

Et lettvindt: "Spis mindre, trim mer. Lykke til og sees om tre år!" burde automatisk medføre refs fra fylkeslegen.

mvh

[PieLill]

Hun forstår det ikke noe mer enn oss andre. Forskjellen på henne og andre her er at hun vil grave hodet i sanda og andre her mener at man skal forsøke hjelpe.

DET er forskjellen.

Mens du derimot skal stå høyt på klippen og fortelle alle hva de gjør feil. For hvem vet bedre hvor skoen trykker enn den som aldri har hatt den på.

;-)

Ikke vær så surmaget da, selv om det er torsdag!

;-)

mvh

[PieLill]

"Det er faktisk ikke sånn at en 9-årig jente med litt mage og rumpe, garantert kommer til å få BMI på 40 som voksen"

Og det vet jeg og er enig med deg i.

Mange er gode og runde som barn. Noen vokser det av seg og noen forblir runde uten at det er helseskadelig. Det er ikke de jeg diskuterer.

Men det er de jeg diskuterer.

Terskelen for å få stemplet overvektig eller potensielt overvektig er uhyggelig lav. Terskelen for å bli stemplet som udugelig forelder pga lubbent barn, er tilsvarende lav. Samfunnet, helsevesnet innkludert, er grepet av en fettparanoia.

Jeg kjenner faktisk ingen barn som er overvektige fordi foreldrene er på trynet. (Selv om så uheldige barn utvilsomt finnes.) Så jeg blir mektig provosert av alle som ensidig skylder på foreldrene.

mvh