Jeg vil til sola.

[Gjest Blomsterbarnet]

Jeg tør ikke føle, jeg holder kontrollen med kroppen min. Passer på at jeg er anspent og at jeg holder pusten. I tilfelle noen skal krenke meg.

Av og til, innimellom, er det som om jeg kan se inn i et rom hvor døren står på gløtt. Det jeg ser der inne er så fryktelig at jeg må lukke døren straks. Jeg er redd for å miste forstanden, jeg er så redd for å gråte i tilfelle jeg ikke klarer å slutte.

Skal jeg ta innover meg det som skjedde, så vet jeg ikke om jeg noengang kan komme over det gedigne sviket. Fra en som var selve definisjonen av hva som var rett og galt - til å innse at det var noe annet.

Jeg har mareritter av og til. Drømmer om incest. Jeg spør: Hvordan kunne han? Jeg hadde bare han. Jeg levde med hans doktrine i mange år. Da det falt, forsvant jeg helt for meg selv. At jeg lever i dag er et under og ikke hans fortjeneste.

Jeg tenker på såret. Om det noengang vil gro. Om jeg noengang vil kunne stole på en mann igjen. Jeg er så redd noen skal misbruke meg - være slem. Jeg trenger noen, men jeg blir sjeldent trygg på noen. Dessverre skal en evt person jeg møter være ganske spesiell om jeg tør stole på han.

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal tro. Han var som en religion for meg. Det er som å miste troa på Gud. Selve opprinnelsen til alt liv.. jeg vet ikke.

Hvordan kunne jeg føle og tro at noe så sykt kunne være fint? Jeg har sånn skyldfølelse, jeg skammer meg sånn. Noen har gått over mine grenser, en jeg hadde full tillit til. Det gjør noe med meg som person. Noe med min følelse av verdi.

Jeg vet ikke...jeg går mye. Prøver å gå bort fra de vanskelige følelsene. Men de forfølger meg som en skygge. Jeg vil bare være der sola er - men det er så vanskelig å komme dit, selv om jeg strekker armene etter den.

[Gjest skal]

Jeg vet. Vet så inderlig vel.

Vet ikke hva jeg skal si til deg. Kanskje de nye ordene jeg fikk om han. Fra hun som prøver å hjelpe.

At det handler om makt. At han må ha vært en bitteliten mann som måtte ta makt over noen som var så liten. Men for meg var han stor og ruvende.

Men det var ikke meg, det var han. Og han var liten. Bittebitteliten.