Om å bli generalisert i helsevesenet

[Gjest blame]

Jeg skriver på en eksamensoppgave hvor temaet er hvordan man gjerne blir generalisert innen helsevesenet, og ikke blir sett på som et individ. Jeg lurer på om noen har noen eksempler å komme med, på hvordan de eller familie/bekjente har blitt feil/dårlig behandlet fordi de er blitt satt i bås av antakelser og ikke fått tilstrekkelig behandling da antakelsene viste seg å være feil? F.eks kan det antas at en psykisk utviklingshemmet kan ha raseriutbrudd og kaste ting fordi "sånn er det bare innimellom", og ikke fordi han/hun f.eks hadde smerter og ikke klarte å formidle dette.

Jeg kommer ikke til å skrive om en konkret person, bare komme med teorier og eksempler på hvordan dette kan bli "farlig" for behandlingen av en person. Trenger litt input her..

Anyone?

Svar gjerne anonymt.

Legges også inn på psykiatri.

[Mista nikket]

Det første som slo meg var den ambulansesaken med Ali. Han fikk jo ikke behandlingen han skulle på stedet.

[soleil]

Mennesker med psykiske lidelser som ikke blir tatt på alvor når de har fysiske symptomer er en problemstilling. For eksempel at smerter som man ikke finner ut av med en gang, veldig raskt blir oppfattet som noe som har med den psykiske lidelsen å gjøre. Leste et skrekk-eksempel inne på psykiatriforum om en som fikk feil diagnose. Man trodde at det var snakk om en psykisk lidelse, men så viste det seg å være hjernesvulst. Har man historikk fra psykiatrien kan det nok fort skje at det som virker uforklarlig får sin psykiske forklaring litt for lett. Om en ikke får rett diagnose/behandling kan det få fatale følger.

[Gjest Muffin 28]

Re: Om å bli generalisert i helsevesenet

Jeg fikk, etter en kveld på byen med min kjæreste (hadde drukket tre øl), meget sterk hodepine på høyre side av hodet. (Dette er noe jeg har hatt flere ganger, og har gått utfra at det har vært migrene. Det var mer voldsomt denne gangen enn det hadde vært tidligere.) Det siste jeg husker er at jeg fortalte kjæresten min at jeg var dårlig, resten fortalte han meg i ettertid: Han bestilte en drosje for å få meg hjem, og bar meg inn i huset vårt. Der fikk jeg smertestillende av ham, men jeg begynte å dra ut håret mitt, samt slå hodet i veggen og han ringte dermed ambulanse.

Ambulansen kom, og personellet ville vite hva jeg hadde 'tatt'. Først skjønte han ikke hva de mente, men det gikk snart opp for ham at de snakket om stoff. Jeg har aldri rørt stoff, og det fortalte han dem. De trodde ham ikke, og var visst ganske røffe i behandlingen av meg da de skulle legge meg på båra. I ambulansen fortsatte jeg å dra ut håret mitt, og slo meg selv i hodet, og de sa bare: "Ikke gjør det der". Kjæresten min holdt meg fast da han forsto at de ikke hadde tenkt å løfte en finger for å forhindre at jeg skulle skade meg selv ytterligere. Ambulansepersonellet virket helt uanfektet.

Da vi kom fram til sykehuset sa han på nytt (etter spørsmål fra sykepleier) at jeg ikke hadde tatt stoff, og hun svarte: "Dette ser vi ofte, sånn blir man ikke uten videre, men jeg kan jo ikke tvinge deg til å fortelle hva hun har tatt" Han ante ikke hva han skulle gjøre stakkars, og vakthavende lege var dårlig i norsk, så hun gikk vel bare ut fra hva hun var blitt fortalt før jeg kom.

En stund etter at jeg kom til akuttmottaket gikk det bedre, og jeg kom til meg selv. Prøvde å svare så godt jeg kunne på legens spørsmål, og sa at jeg hadde hatt sterk hodepine tidligere, men ikke så voldsomt. Kjæresten min satt ved siden av meg, helt fortvila stakkars. Endelig ble han trodd på at jeg ikke hadde tatt narkotika, det skjønte legen da jeg kom til meg selv og hun fikk sjekket pupiller osv. Hun fortalte meg at dette sannsynligvis var noe annet enn migrene, og ba meg kontakte fastlegen min for henvisning til MR. Det gjorde jeg, og det viser seg at jeg har en cyste på høyre side av hjernen, og nå skal jeg snart til ny MR, samt nevrologiske undersøkelser. Det er ikke sikkert at cysten jeg har er grunnen til hodepinen min, men det, samt veien videre, kommer jeg (endelig) til å finne ut av nå.

I ettertid har jeg tenkt på flere ting:

- Jeg kan ikke forestille meg hvor fælt det må ha vært for kjæresten min å bli behandlet på denne måten når han så at jeg hadde det så vondt, og gang på gang ga all informasjon han kunne gi uten å bli trodd. Det har vært i tankene mine å skrive et brev til sykehuset for å be om en unnskyldning, i tillegg har jeg vurdert å gå til avisene med dette, for det er forferdelig at denne oppførselen er mulig.

- Det plager meg ikke at jeg først ble mistenkt for å ha tatt narkotika, da det godt kan tenkes at symptomene lignet, det vet jeg lite om. Samtidig: kjæresten min belyste jo situasjonen, dermed burde de i det minste forsøkt å gå ut fra det han fortalte dem!

- Mest av alt oppi dette tenker jeg på narkomane. Dersom dette er måten de behandles på er det uholdbart. Behandlingen jeg fikk (som antatt narkotikamisbruker) var direkte uverdig.

I forkant av denne hendelsen trodde jeg at mennesker i helsenorge ble behandlet som likeverdige, men nå har jeg opplevd en mørk side av systemet vårt som jeg finner skremmende.

Lykke til med oppgaven din! :-)

[Dorthe]

Jeg kan i hvert fall si at feiler man en ting så er det umulig å få hjelp hvis man tror man feiler noe annet. Uansett så er det den første sykdommen sin feil, enten det passer eller ikke.

[Gjest blame]

Det første som slo meg var den ambulansesaken med Ali. Han fikk jo ikke behandlingen han skulle på stedet.

Ah.. Det tenkte jeg ikke på. Det var jo egentlig et veldig bra eksempel på hvordan noen (mange?) bare antar ting og jobber utfra det. Takk!

[Gjest blame]

Mennesker med psykiske lidelser som ikke blir tatt på alvor når de har fysiske symptomer er en problemstilling. For eksempel at smerter som man ikke finner ut av med en gang, veldig raskt blir oppfattet som noe som har med den psykiske lidelsen å gjøre. Leste et skrekk-eksempel inne på psykiatriforum om en som fikk feil diagnose. Man trodde at det var snakk om en psykisk lidelse, men så viste det seg å være hjernesvulst. Har man historikk fra psykiatrien kan det nok fort skje at det som virker uforklarlig får sin psykiske forklaring litt for lett. Om en ikke får rett diagnose/behandling kan det få fatale følger.

Ja, ikke sant. Gode poeng. Takk!

[Gjest blame]

Re: Om å bli generalisert i helsevesenet

Jeg fikk, etter en kveld på byen med min kjæreste (hadde drukket tre øl), meget sterk hodepine på høyre side av hodet. (Dette er noe jeg har hatt flere ganger, og har gått utfra at det har vært migrene. Det var mer voldsomt denne gangen enn det hadde vært tidligere.) Det siste jeg husker er at jeg fortalte kjæresten min at jeg var dårlig, resten fortalte han meg i ettertid: Han bestilte en drosje for å få meg hjem, og bar meg inn i huset vårt. Der fikk jeg smertestillende av ham, men jeg begynte å dra ut håret mitt, samt slå hodet i veggen og han ringte dermed ambulanse.

Ambulansen kom, og personellet ville vite hva jeg hadde 'tatt'. Først skjønte han ikke hva de mente, men det gikk snart opp for ham at de snakket om stoff. Jeg har aldri rørt stoff, og det fortalte han dem. De trodde ham ikke, og var visst ganske røffe i behandlingen av meg da de skulle legge meg på båra. I ambulansen fortsatte jeg å dra ut håret mitt, og slo meg selv i hodet, og de sa bare: "Ikke gjør det der". Kjæresten min holdt meg fast da han forsto at de ikke hadde tenkt å løfte en finger for å forhindre at jeg skulle skade meg selv ytterligere. Ambulansepersonellet virket helt uanfektet.

Da vi kom fram til sykehuset sa han på nytt (etter spørsmål fra sykepleier) at jeg ikke hadde tatt stoff, og hun svarte: "Dette ser vi ofte, sånn blir man ikke uten videre, men jeg kan jo ikke tvinge deg til å fortelle hva hun har tatt" Han ante ikke hva han skulle gjøre stakkars, og vakthavende lege var dårlig i norsk, så hun gikk vel bare ut fra hva hun var blitt fortalt før jeg kom.

En stund etter at jeg kom til akuttmottaket gikk det bedre, og jeg kom til meg selv. Prøvde å svare så godt jeg kunne på legens spørsmål, og sa at jeg hadde hatt sterk hodepine tidligere, men ikke så voldsomt. Kjæresten min satt ved siden av meg, helt fortvila stakkars. Endelig ble han trodd på at jeg ikke hadde tatt narkotika, det skjønte legen da jeg kom til meg selv og hun fikk sjekket pupiller osv. Hun fortalte meg at dette sannsynligvis var noe annet enn migrene, og ba meg kontakte fastlegen min for henvisning til MR. Det gjorde jeg, og det viser seg at jeg har en cyste på høyre side av hjernen, og nå skal jeg snart til ny MR, samt nevrologiske undersøkelser. Det er ikke sikkert at cysten jeg har er grunnen til hodepinen min, men det, samt veien videre, kommer jeg (endelig) til å finne ut av nå.

I ettertid har jeg tenkt på flere ting:

- Jeg kan ikke forestille meg hvor fælt det må ha vært for kjæresten min å bli behandlet på denne måten når han så at jeg hadde det så vondt, og gang på gang ga all informasjon han kunne gi uten å bli trodd. Det har vært i tankene mine å skrive et brev til sykehuset for å be om en unnskyldning, i tillegg har jeg vurdert å gå til avisene med dette, for det er forferdelig at denne oppførselen er mulig.

- Det plager meg ikke at jeg først ble mistenkt for å ha tatt narkotika, da det godt kan tenkes at symptomene lignet, det vet jeg lite om. Samtidig: kjæresten min belyste jo situasjonen, dermed burde de i det minste forsøkt å gå ut fra det han fortalte dem!

- Mest av alt oppi dette tenker jeg på narkomane. Dersom dette er måten de behandles på er det uholdbart. Behandlingen jeg fikk (som antatt narkotikamisbruker) var direkte uverdig.

I forkant av denne hendelsen trodde jeg at mennesker i helsenorge ble behandlet som likeverdige, men nå har jeg opplevd en mørk side av systemet vårt som jeg finner skremmende.

Lykke til med oppgaven din! :-)

Oi, det var litt av en historie. Det må ha vært ydmykende både for deg og kjæresten din, og ikke minst kunne det blitt veldig farlig!

Takk for at du ville dele den med meg!

[Gjest blame]

Jeg kan i hvert fall si at feiler man en ting så er det umulig å få hjelp hvis man tror man feiler noe annet. Uansett så er det den første sykdommen sin feil, enten det passer eller ikke.

Tell me about it.. Er insulinavhengig diabetiker, jeg. Og "alt" som feilte meg, var altså pga diabetesen, uansett hvilke symptomer jeg kom med til fastlegen.. Det var i et litt galgenhumoristisk øyeblikk jeg tenkte at hvis jeg hadde kommet inn på akutten overkjørt av trikken, så hadde diagnosen blitt satt som "komplikasjon skyldt diabetes".. hehe.

Takk for innspill

[Gjest grådig irriterende]

Jeg kan i hvert fall si at feiler man en ting så er det umulig å få hjelp hvis man tror man feiler noe annet. Uansett så er det den første sykdommen sin feil, enten det passer eller ikke.

I stor grad min opplevelse også. Jeg hadde angst i tenårene, og i de tyve årene etterpå har jeg igjen og igjen hørt følgende på legekontoret;(med hodet i journalen) "Jeg ser her at du var plaget med angst i tenårene." Jeg sverger at jeg har fått høre det når jeg hadde bekkenplager, vondt i ankelen, låsninger i skuldre osv.osv.

[Dorthe]

Tell me about it.. Er insulinavhengig diabetiker, jeg. Og "alt" som feilte meg, var altså pga diabetesen, uansett hvilke symptomer jeg kom med til fastlegen.. Det var i et litt galgenhumoristisk øyeblikk jeg tenkte at hvis jeg hadde kommet inn på akutten overkjørt av trikken, så hadde diagnosen blitt satt som "komplikasjon skyldt diabetes".. hehe.

Takk for innspill

Hehe, det er jeg sikker på )

[Dorthe]

I stor grad min opplevelse også. Jeg hadde angst i tenårene, og i de tyve årene etterpå har jeg igjen og igjen hørt følgende på legekontoret;(med hodet i journalen) "Jeg ser her at du var plaget med angst i tenårene." Jeg sverger at jeg har fått høre det når jeg hadde bekkenplager, vondt i ankelen, låsninger i skuldre osv.osv.

Det er virkelig sprøtt. Fastlegen min påstår hardnakket at jeg har muskelsmerter bak i ryggen når jeg har fått påvist tre cyster i nyret som trykker på bekkenbunnen og han gir seg ikke engang.

[Glimtipper]

Da jeg skulle føde.

Riene startet kraftig rundt midnatt. Jeg lå våken hele natten med smerter, på morgenen ringte vi sykehuset. De ba oss komme inn for undersøkelse. Jordmoren var hyggelig og forklarte at jeg kunne reise hjem for en stund til, om jeg ønsket det, noe jeg selvfølgelig gjorde. Resten av dagen var svært smertefull og jeg fikk fremdeles ikke sove. Innen kvelden kom hadde jeg vært våken 38-40 timer i ett strekk og da vannet gikk, ba jeg samboeren ringe sykehuset igjen. Mens han snakket med de ble samtalen avbrutt og vi fikk ikke kontakt med fødeavdelingen igjen, derfor bestemte vi oss for å dra til sykehuset. Jeg hadde sterke smerter, var redd og helt fullstendig utslitt.

Når vi ankom fødeavdelingen ble jeg kjeftet ut av en jordmor, før de aller nødigst ga meg en seng å sove i. Samboeren min ble sendt hjem. Mens de gikk inn og ut hele natten og sjekket på de andre på rommet, så var det ingen som snakket til meg en eneste gang. Jeg hadde svært sterke smerter, kastet opp og lakk fostervann i åtte timer. Først da samboeren min kom neste dag undersøkte de meg. Det viste seg at det hadde gått hull på fosterhinnen øverst og ikke nederst, og fostervannet var misfarget. Plutselig hastet det å få ut barnet, jeg fikk epidural og ble satt på drypp for å framskynde fødselen.

Det var ikke bedre på pasienthotellet. Etter den harde fødselen var både jeg og sønnen min helt utslitt. Han ville helst sove, men han -skulle- vekkes for amming. Dette på tross av at ammingen gikk fint når han var klar for det og jeg hadde masse melk. De vekte han gjennom hele dagen og når han da var helt uinteressert i brystet, så tvang de det inn i munnen hans mellom skrikene. Jeg gikk på toalettet og kastet opp etter hver gang de hadde vært innom. Etter tre dager med denne hestekuren (som ikke gjorde at han spiste noe ekstra) ble han hysterisk hver gang han så et bryst. Ved veiingen før vi forlot sykehuset lå han helt innenfor normalt vekttap for nyfødte. Det hadde altså ikke vært noen grunn til slik en slik hestekur.

Når vi ankom hjemme sov han i tolv timer i ett strekk. Endelig fikk han hvile ut. Vi prøvde amming i en måneds tid, men det fungerte aldri igjen. I tillegg er jeg livredd for å bli gravid og føde igjen.

[Gjest blame]

Da jeg skulle føde.

Riene startet kraftig rundt midnatt. Jeg lå våken hele natten med smerter, på morgenen ringte vi sykehuset. De ba oss komme inn for undersøkelse. Jordmoren var hyggelig og forklarte at jeg kunne reise hjem for en stund til, om jeg ønsket det, noe jeg selvfølgelig gjorde. Resten av dagen var svært smertefull og jeg fikk fremdeles ikke sove. Innen kvelden kom hadde jeg vært våken 38-40 timer i ett strekk og da vannet gikk, ba jeg samboeren ringe sykehuset igjen. Mens han snakket med de ble samtalen avbrutt og vi fikk ikke kontakt med fødeavdelingen igjen, derfor bestemte vi oss for å dra til sykehuset. Jeg hadde sterke smerter, var redd og helt fullstendig utslitt.

Når vi ankom fødeavdelingen ble jeg kjeftet ut av en jordmor, før de aller nødigst ga meg en seng å sove i. Samboeren min ble sendt hjem. Mens de gikk inn og ut hele natten og sjekket på de andre på rommet, så var det ingen som snakket til meg en eneste gang. Jeg hadde svært sterke smerter, kastet opp og lakk fostervann i åtte timer. Først da samboeren min kom neste dag undersøkte de meg. Det viste seg at det hadde gått hull på fosterhinnen øverst og ikke nederst, og fostervannet var misfarget. Plutselig hastet det å få ut barnet, jeg fikk epidural og ble satt på drypp for å framskynde fødselen.

Det var ikke bedre på pasienthotellet. Etter den harde fødselen var både jeg og sønnen min helt utslitt. Han ville helst sove, men han -skulle- vekkes for amming. Dette på tross av at ammingen gikk fint når han var klar for det og jeg hadde masse melk. De vekte han gjennom hele dagen og når han da var helt uinteressert i brystet, så tvang de det inn i munnen hans mellom skrikene. Jeg gikk på toalettet og kastet opp etter hver gang de hadde vært innom. Etter tre dager med denne hestekuren (som ikke gjorde at han spiste noe ekstra) ble han hysterisk hver gang han så et bryst. Ved veiingen før vi forlot sykehuset lå han helt innenfor normalt vekttap for nyfødte. Det hadde altså ikke vært noen grunn til slik en slik hestekur.

Når vi ankom hjemme sov han i tolv timer i ett strekk. Endelig fikk han hvile ut. Vi prøvde amming i en måneds tid, men det fungerte aldri igjen. I tillegg er jeg livredd for å bli gravid og føde igjen.

Det var litt av en erfaring.. Jeg fikk faktisk gåsehud. Takk for at du forteller!!