Veiiing av barn på skolen....?

[Babette]

Poenget er vel også at helsesøster ikke har noen å rapportere eventuelle tall til.

Jeg vet ikke hva jeg skal mene. Om veiieng er veien å gå eller ikke. Det er mange små barns indre verdi som vi kanskje ødelegger.....

''Det er mange små barns indre verdi som vi kanskje ødelegger''

Det var da en snodig påstand. Jeg trodde årlig måling og veiing var en vanlig del av helsesjekken som starter på helsestasjonen og fortsetter på skolen. Da jeg gikk på skolen, ble vi i alle fall målt og veid. Jeg husker også et kommentarfelt i rubrikken ved siden av vekten, der det alltid sto "ideal minus" i min helsebok.

Men resultatene blir da ikke kunngjort eller gjort kjent for andre enn foreldrene, så hvorfor skulle det være skadelig å veie og måle unger hvis de er vant til at det er del av en vanlig helsesjekk?

Og det er da ikke for å stigmatisere eller "sette poeng" at de gjør det, men for å følge opp at utviklingen går som den skal.

[Gjest Høstløv]

Jeg menerat det er et meget fornuftig tiltak, at helsesøster gjør dette. Det er vel stort sett vi mødre som bør ta oss sammen og ikke la barna høre hva vi mener om både egen og andres vekt.. Mine barn så på alle mennesker som like helt til jeg en dag bynte med en eller annen tullekur for å gå ned noen kilo.. Da ble de oppmerksomme på hvor tjukke eller tynne andre er.. Vet det er mye fokus i medier etc, men på små barn er det vi som har største ansvaret. Mange foreldre er jo helt blinde for egne barn. Min kusine var 46 kilo ved skolestart, og det var kun feil kosthold som gjorde det. Hadde helsesøster kommet gjennom med sine råd til foreldrene den gang, ville nok hun vært spart for mye.. Mange feil- og underernærte barn er det også. Tror det er en viktig del av skolehelsetjenesten dette. Mange, med meg, er ganske blinde på egne barn.

[hidi, the scorpion]

"De fleste innsenderne hadde/var selv plaget av overvekt, de mente det ville føre til stigmatisering av spesielt de overvektige barna og dermed til mer mobbing"

Men de blir da ikke veid samtidig.

Før i tiden ble vi det, skjønner du Vi ble delt inn i jenter og gutter, men hos helsesøster var alt som skjedde offentlig, bare til legen gikk vi inn en og en.I ettertid ser jeg jo at det kunne virke ydmykende på enkelte, men jeg må på hånden på hjertet si at det bekymret meg ikke en plass. Vi fniste og lo av situasjonen, ikke av hverandre, men igjen, hva vet jeg....

På ungdomsskolen, kan jeg faktisk ikke huske, hvordan vi gjorde det. Tror vi ble skammelig oversett da...

Ingenting ble skjult, det kom en inn i klassen og ropte Anonym skal til tannlegen, anonym skal til helsesøster, anonym skal til legen, anonym skal til rektor etc. Og når vi kom tilbake til klassen ble vi selvfølgelig grundig utspurt...

[hidi, the scorpion]

''Det er mange små barns indre verdi som vi kanskje ødelegger''

Det var da en snodig påstand. Jeg trodde årlig måling og veiing var en vanlig del av helsesjekken som starter på helsestasjonen og fortsetter på skolen. Da jeg gikk på skolen, ble vi i alle fall målt og veid. Jeg husker også et kommentarfelt i rubrikken ved siden av vekten, der det alltid sto "ideal minus" i min helsebok.

Men resultatene blir da ikke kunngjort eller gjort kjent for andre enn foreldrene, så hvorfor skulle det være skadelig å veie og måle unger hvis de er vant til at det er del av en vanlig helsesjekk?

Og det er da ikke for å stigmatisere eller "sette poeng" at de gjør det, men for å følge opp at utviklingen går som den skal.

Kan du lese svaret til Wita, svarte nettopp på det samme!

[hidi, the scorpion]

Jeg menerat det er et meget fornuftig tiltak, at helsesøster gjør dette. Det er vel stort sett vi mødre som bør ta oss sammen og ikke la barna høre hva vi mener om både egen og andres vekt.. Mine barn så på alle mennesker som like helt til jeg en dag bynte med en eller annen tullekur for å gå ned noen kilo.. Da ble de oppmerksomme på hvor tjukke eller tynne andre er.. Vet det er mye fokus i medier etc, men på små barn er det vi som har største ansvaret. Mange foreldre er jo helt blinde for egne barn. Min kusine var 46 kilo ved skolestart, og det var kun feil kosthold som gjorde det. Hadde helsesøster kommet gjennom med sine råd til foreldrene den gang, ville nok hun vært spart for mye.. Mange feil- og underernærte barn er det også. Tror det er en viktig del av skolehelsetjenesten dette. Mange, med meg, er ganske blinde på egne barn.

Ja, absolutt, men får ikke foreldre beskjed av helsesøster om barna har begynnende fedme eller underernæring?

Jeg vet ikke hvordan det gjøres i dag, skjønner du, derfor er jeg så forvirret også.

Min datter ble veid forrige skoleår og målt, deretter hadde hun en personlig samtale med helsesøster og de snakket om mat. Hadde ikke jentungen nevnt dette for meg da hun kom hjem, hadde jeg aldri fått vite noe!

Spurte henne i går om hvordan hun ville stilt seg til fremtidig veiing, og til det svarte hun ,- at det kan de bare glemme. Ingen kan tvinge meg på vekta! Og jeg tenkte i mitt stille sinn, jeg tror deg!

[Gjest Wita]

Ved at vi voksne stadig påpeker at det ytre ikke er godt nok hos dem. Jeg vil bare at barn skal være sunne både utvendig og innvendig. Men jeg vet alt for lite om dette tema og overlater det glatt til folk med erfaring og faglig kunnskap.

Jeg tror din bekymring er grunnløs.

Min sønn var svært tynn fordi han var syk og fordi ingen diagnose ble stilt. Vi visste ikke hva som feilte han. Nå er vi alle tynne i familien, men dette var spesielt. Han var blek og slapp i tilegg.

Kanskje (jeg sier bare kanskje) kunne helsesøster ha vært til hjelp på et tidligere tidspunkt om han ble veid, hun så at vekten hadde gått ned og dermed sendt han videre til blodprøver. Det må være en mening bak det.

At jeg selv maste om blodprøver hos legen hjalp ikke. De trodde ikke på at det var noe som manglet i blodet, pga av det norske sunne kostholdet.

Så viste det seg at han hadde manglet noe i blodet likevel og at det var medfødt og han må få kunstig tilførsel resten av livet fordi kroppen ikke greier å produsere det selv.

Legene veier jo ikke barna og de greide ikke finne ut noe selv om gutten var syk til stadighet.

Jeg synes det er et postivt tiltak som kan avdekke alvorligere ting. Nå var dette et spesielt og skjeldent tilfelle og han kunne hatt et bedre liv før fylte 11 år.

Men det er viktig at helsesøster har noen basiskunnskaper, ellers blir det meningsløst.

[Gjest Høstløv]

Ja, absolutt, men får ikke foreldre beskjed av helsesøster om barna har begynnende fedme eller underernæring?

Jeg vet ikke hvordan det gjøres i dag, skjønner du, derfor er jeg så forvirret også.

Min datter ble veid forrige skoleår og målt, deretter hadde hun en personlig samtale med helsesøster og de snakket om mat. Hadde ikke jentungen nevnt dette for meg da hun kom hjem, hadde jeg aldri fått vite noe!

Spurte henne i går om hvordan hun ville stilt seg til fremtidig veiing, og til det svarte hun ,- at det kan de bare glemme. Ingen kan tvinge meg på vekta! Og jeg tenkte i mitt stille sinn, jeg tror deg!

Vil absolutt tro at helsesøster kontakter foreldrene ved avvik.

[Gjest Wita]

Før i tiden ble vi det, skjønner du Vi ble delt inn i jenter og gutter, men hos helsesøster var alt som skjedde offentlig, bare til legen gikk vi inn en og en.I ettertid ser jeg jo at det kunne virke ydmykende på enkelte, men jeg må på hånden på hjertet si at det bekymret meg ikke en plass. Vi fniste og lo av situasjonen, ikke av hverandre, men igjen, hva vet jeg....

På ungdomsskolen, kan jeg faktisk ikke huske, hvordan vi gjorde det. Tror vi ble skammelig oversett da...

Ingenting ble skjult, det kom en inn i klassen og ropte Anonym skal til tannlegen, anonym skal til helsesøster, anonym skal til legen, anonym skal til rektor etc. Og når vi kom tilbake til klassen ble vi selvfølgelig grundig utspurt...

Dere ble grundig utspurt fordi dere hadde vært hos tannlegen?

Det er ikke du som overdriver bittelitt nå tro?

[Gjest Høstløv]

Dere ble grundig utspurt fordi dere hadde vært hos tannlegen?

Det er ikke du som overdriver bittelitt nå tro?

Vi ble grundig utspurt av medelevene, så dette tror jeg ikke er noen overdrivelse. -Hvor mange hull, -hvor høy er du, eller det verste: -hva sa rektor:-)

[hidi, the scorpion]

Jeg tror din bekymring er grunnløs.

Min sønn var svært tynn fordi han var syk og fordi ingen diagnose ble stilt. Vi visste ikke hva som feilte han. Nå er vi alle tynne i familien, men dette var spesielt. Han var blek og slapp i tilegg.

Kanskje (jeg sier bare kanskje) kunne helsesøster ha vært til hjelp på et tidligere tidspunkt om han ble veid, hun så at vekten hadde gått ned og dermed sendt han videre til blodprøver. Det må være en mening bak det.

At jeg selv maste om blodprøver hos legen hjalp ikke. De trodde ikke på at det var noe som manglet i blodet, pga av det norske sunne kostholdet.

Så viste det seg at han hadde manglet noe i blodet likevel og at det var medfødt og han må få kunstig tilførsel resten av livet fordi kroppen ikke greier å produsere det selv.

Legene veier jo ikke barna og de greide ikke finne ut noe selv om gutten var syk til stadighet.

Jeg synes det er et postivt tiltak som kan avdekke alvorligere ting. Nå var dette et spesielt og skjeldent tilfelle og han kunne hatt et bedre liv før fylte 11 år.

Men det er viktig at helsesøster har noen basiskunnskaper, ellers blir det meningsløst.

Mine tanker går til din sønn. Det var da en særdeles uheldig kombinasjon av dårlig oppfølging på din sønns vegne.

Som jeg sier så er det uvitenhet som gjør at jeg er så usikker. Debattprogram blir man definitivt ikke klokere av, om man ikke har endel kunnskaper om tema fra før.

Jeg er absolutt for forebyggende helsetiltak, og spesielt om barn kan bli "reddet" på ulike områder i livene sine.

Med tillatelse fra min datter forteller jeg dette: Hun kom hjem fra skolen og vi har vår daglige pratestund. Var hos helsesøster i dag, sier hun. Noen spesiell grunn, spør jeg. Nja, jeg ble veid og målt. Og som den fjortisen hun er måtte jeg hale annenhvert ord ut av henne. Helsesøster påpekte at min datter var i tynneste laget og hadde spurt henne hva hennes daglige måltider besto av. Her hadde min datter vært forbausende ærlig, en skive til frokost, noen ganger mat på skolen, hun elsker søtsaker og spiser for mye av det, middag ettersom humør hun var i etc.

Hun spiser ikke mye og vi har snakket om det flere ganger! Det som skremte meg litt var lyset i øynene hennes da hun fortalte meg at helsesøster hadde kalt henne tynn! For hva er en ungpikes drøm i dag? Jo, det å bli kalt tynn. Grøsser. Ble min datter mer fornuftig angående eget ansvar for et sunnere kosthold? Nei.

Så det eneste helsesøster oppnådde var å gi min datteret enda mer positivt inntrykk av ordet TYNN. For all del, helsesøster gjorde jobben sin meget godt, men hun kjenner ikke min datter. Det gjør jeg.

Alt dette ble fortalt til meg av jentungen, og hadde ikke hun fortalt dette, hadde jeg aldri visst at samtalen hadde funnet sted! Jeg ble overhodet ikke informert i ettertid....

Og om noen vil veie mitt elskede barn igjen, vil hun si bestemt nei! Hun forklarte ikke sitt standpunkt noe nærmere enn det.

[Gjest Wita]

Vi ble grundig utspurt av medelevene, så dette tror jeg ikke er noen overdrivelse. -Hvor mange hull, -hvor høy er du, eller det verste: -hva sa rektor:-)

Ok, når du sier det, så husker jeg slike spørsmål jeg også.

Jeg tror ikke løsningen er å la være dra til skoletannlegen. Man vil møte ubehageligheter og dumme spørsmål gjennom livet. Man kan ikke skjermes fra alt. Slik er det bare.

[Gjest Wita]

Mine tanker går til din sønn. Det var da en særdeles uheldig kombinasjon av dårlig oppfølging på din sønns vegne.

Som jeg sier så er det uvitenhet som gjør at jeg er så usikker. Debattprogram blir man definitivt ikke klokere av, om man ikke har endel kunnskaper om tema fra før.

Jeg er absolutt for forebyggende helsetiltak, og spesielt om barn kan bli "reddet" på ulike områder i livene sine.

Med tillatelse fra min datter forteller jeg dette: Hun kom hjem fra skolen og vi har vår daglige pratestund. Var hos helsesøster i dag, sier hun. Noen spesiell grunn, spør jeg. Nja, jeg ble veid og målt. Og som den fjortisen hun er måtte jeg hale annenhvert ord ut av henne. Helsesøster påpekte at min datter var i tynneste laget og hadde spurt henne hva hennes daglige måltider besto av. Her hadde min datter vært forbausende ærlig, en skive til frokost, noen ganger mat på skolen, hun elsker søtsaker og spiser for mye av det, middag ettersom humør hun var i etc.

Hun spiser ikke mye og vi har snakket om det flere ganger! Det som skremte meg litt var lyset i øynene hennes da hun fortalte meg at helsesøster hadde kalt henne tynn! For hva er en ungpikes drøm i dag? Jo, det å bli kalt tynn. Grøsser. Ble min datter mer fornuftig angående eget ansvar for et sunnere kosthold? Nei.

Så det eneste helsesøster oppnådde var å gi min datteret enda mer positivt inntrykk av ordet TYNN. For all del, helsesøster gjorde jobben sin meget godt, men hun kjenner ikke min datter. Det gjør jeg.

Alt dette ble fortalt til meg av jentungen, og hadde ikke hun fortalt dette, hadde jeg aldri visst at samtalen hadde funnet sted! Jeg ble overhodet ikke informert i ettertid....

Og om noen vil veie mitt elskede barn igjen, vil hun si bestemt nei! Hun forklarte ikke sitt standpunkt noe nærmere enn det.

Når du forteller dette, skjønner jeg deg bedre. Spesielt hvis datteren din har et spiseproblem og ble stolt av kommentaren.

Hvis helsesøster mistenke spiseforstyrrelser, burde hun ha tatt det opp med dere.

Sønnen min er nesten aldri syk lenger. Ikke er han graverende tynn heller. Bare slank.

[Gjest misssyellox]

Mine tanker går til din sønn. Det var da en særdeles uheldig kombinasjon av dårlig oppfølging på din sønns vegne.

Som jeg sier så er det uvitenhet som gjør at jeg er så usikker. Debattprogram blir man definitivt ikke klokere av, om man ikke har endel kunnskaper om tema fra før.

Jeg er absolutt for forebyggende helsetiltak, og spesielt om barn kan bli "reddet" på ulike områder i livene sine.

Med tillatelse fra min datter forteller jeg dette: Hun kom hjem fra skolen og vi har vår daglige pratestund. Var hos helsesøster i dag, sier hun. Noen spesiell grunn, spør jeg. Nja, jeg ble veid og målt. Og som den fjortisen hun er måtte jeg hale annenhvert ord ut av henne. Helsesøster påpekte at min datter var i tynneste laget og hadde spurt henne hva hennes daglige måltider besto av. Her hadde min datter vært forbausende ærlig, en skive til frokost, noen ganger mat på skolen, hun elsker søtsaker og spiser for mye av det, middag ettersom humør hun var i etc.

Hun spiser ikke mye og vi har snakket om det flere ganger! Det som skremte meg litt var lyset i øynene hennes da hun fortalte meg at helsesøster hadde kalt henne tynn! For hva er en ungpikes drøm i dag? Jo, det å bli kalt tynn. Grøsser. Ble min datter mer fornuftig angående eget ansvar for et sunnere kosthold? Nei.

Så det eneste helsesøster oppnådde var å gi min datteret enda mer positivt inntrykk av ordet TYNN. For all del, helsesøster gjorde jobben sin meget godt, men hun kjenner ikke min datter. Det gjør jeg.

Alt dette ble fortalt til meg av jentungen, og hadde ikke hun fortalt dette, hadde jeg aldri visst at samtalen hadde funnet sted! Jeg ble overhodet ikke informert i ettertid....

Og om noen vil veie mitt elskede barn igjen, vil hun si bestemt nei! Hun forklarte ikke sitt standpunkt noe nærmere enn det.

Nettopp! personer med spiseforstyrrelser blir stolte og gira over å bli kalt for tynn. Å få den type oppmerksomhet er det optimale og girer dem mer og mer til å holde seg tynn eller bli tynnere.

Enda mer påfallende blir det hvis de får behandling, da er det svært populært å fortelle med lys i øynene at de har "lav kalium" Det er virkelig status.

Lav kalium er noe som vises i blodprøver når de har kastet opp mye og tatt avføringsprøver som ikke er bra for helsen, men som er et virkelig tegn på at de er flinke spiseforstyrrede.

Tilogmed de som ikke greier bli tynne kan greie å få lav kalium.

[Gjest Wita]

Nettopp! personer med spiseforstyrrelser blir stolte og gira over å bli kalt for tynn. Å få den type oppmerksomhet er det optimale og girer dem mer og mer til å holde seg tynn eller bli tynnere.

Enda mer påfallende blir det hvis de får behandling, da er det svært populært å fortelle med lys i øynene at de har "lav kalium" Det er virkelig status.

Lav kalium er noe som vises i blodprøver når de har kastet opp mye og tatt avføringsprøver som ikke er bra for helsen, men som er et virkelig tegn på at de er flinke spiseforstyrrede.

Tilogmed de som ikke greier bli tynne kan greie å få lav kalium.

"Nettopp! personer med spiseforstyrrelser blir stolte og gira over å bli kalt for tynn. Å få den type oppmerksomhet er det optimale og girer dem mer og mer til å holde seg tynn eller bli tynnere"

Bare sitter her og lurer på hvordan man skal gjøre det. Må ikke personer med anorexi nødvendigvis få høre at de er sykelig tynne? Hvordan kan de ellers få hjelp?

[hidi, the scorpion]

Når du forteller dette, skjønner jeg deg bedre. Spesielt hvis datteren din har et spiseproblem og ble stolt av kommentaren.

Hvis helsesøster mistenke spiseforstyrrelser, burde hun ha tatt det opp med dere.

Sønnen min er nesten aldri syk lenger. Ikke er han graverende tynn heller. Bare slank.

Poenget er at helsesøster ikke fattet noen som helst mistanke og hun har gitt min datter grunn til å avstå fra all videre veiing...Jeg holder et skarpt øye med min datter, så jeg tror det vil gå greit, men ukloke uttalelser etc er mer til skade enn hjelp...

Så jeg vet ikke...

[hidi, the scorpion]

Nettopp! personer med spiseforstyrrelser blir stolte og gira over å bli kalt for tynn. Å få den type oppmerksomhet er det optimale og girer dem mer og mer til å holde seg tynn eller bli tynnere.

Enda mer påfallende blir det hvis de får behandling, da er det svært populært å fortelle med lys i øynene at de har "lav kalium" Det er virkelig status.

Lav kalium er noe som vises i blodprøver når de har kastet opp mye og tatt avføringsprøver som ikke er bra for helsen, men som er et virkelig tegn på at de er flinke spiseforstyrrede.

Tilogmed de som ikke greier bli tynne kan greie å få lav kalium.

Heldigvis har hun ikke kommet så langt. Foreløpig er det denne syklige opptattheten av å være tynn, uten egentlig å kjempe så mye for det målet. Hun spiser masse søtsaker og hiver i seg god mat, men kan med glede hoppe over frokost og lunsj på skolen. Så en viss avveiing blir nok foretatt i det lille, skjønne hodet hennes.

Men helsesøster akkselererte nok til en enda dypere opptatthet av vekten hennes. Sannelig ikke lett!

[Gjest misssyellox]

"Nettopp! personer med spiseforstyrrelser blir stolte og gira over å bli kalt for tynn. Å få den type oppmerksomhet er det optimale og girer dem mer og mer til å holde seg tynn eller bli tynnere"

Bare sitter her og lurer på hvordan man skal gjøre det. Må ikke personer med anorexi nødvendigvis få høre at de er sykelig tynne? Hvordan kan de ellers få hjelp?

ikke nødvendigvis anorexi, men bulimi også.

og jeg aner ikke hvordan man skal behandle noen av dem, er ingen lege.

Har bare merket meg sterkt hvor gira de blir av å få slik oppmerksomhet. Er jo ikke så rart heller, er jo det de streber etter, å være tynnest mulig,etterhvert sykest mulig seff blir de glade av å få bekreftet av de er det.

Kjenner ei som har egen dagbok på nettet der hun stolt forteller om alle kommentarene hun får om hvor tynn og syk hun ser ut. Det var virkelig stas da legen hennes sa hun så ut som et avmagret kreftoffer. Selv om hun selvfølgelig later som hun syns det er fælt å høre sånt, men en har jo sett lyset i øynene når hun forteller om det. Samme med andre når de forteller de har fått høre de har lav kalium. Og bildene hun legger ut av seg selv der hun prøver se tynnest mulig ut, mest mulig bein, for at fol skal legge igjen kommentar å gud så tynn du er, sykelig tynn.

Jeg tror eneste måten å behandle dem på er å gi dem enormt mye omsorg og oppmerksomhet ved langvarige innleggelser, er jo tydelig at de mangler det i livet sitt og ikke har fått det mens de vokste opp...og ikke kaste dem ut og inn, for da bare streber de etter å bli verre.

Om man veier barn på skolen bryr jeg meg ikke om, bare et svar til hidi om jeg har merket med det samme.