Spøkelser/overtro Er jeg nedlatende?

[Gjest Wita]

Hvordan reagerer dere når noen prater til dere om overnaturlige ting? Jeg mener når det er tydelig at de forsøker omvende deg.

Jeg spør fordi jeg er veldig lite mottakelig for slike ting og to personer har fortalt at jeg er nedlatende/nedbrytende

Det er jo ikke meningen å virke nedlatende, men samtidig innser jeg at det kanskje er nettopp det jeg er.

Det skjedde senest i dag. Jeg pratet med en hyggelig kolega som er veldig overtroisk og nervende ligger tykt utenpå. Han har tidlegere fortalt meg at det er gjenferd her på jobben. Han føler et ubehag tidlig om morgenen.

I dag fortalte han om et kvinnelig gjenferd fra barndomshjemmet sitt.Han hadde sett henne. Han legger ut og er veldig engasjert:)

Som jeg pleier å å gjøre i slike situasjoner, ler jeg litt og sier at jeg tror ikke noe på sånt jeg:)

- Jasså, du prøver bryte meg ned du, sier han. Riktignok med et lite smil om munnen, men jeg tviler ikke på at han mente det og at han følte jeg var nedlatende.

Hvordan skulle jeg har reagert? Skulle jeg bare latt som jeg tok han på alvor? Er det ikke også litt nedlatende og forvente at jeg skal tro på (unnskyld utttrykket) dette sprøytet?

Jeg kommer ofte i slike situasjoner hvor folk liksom skal omvende meg og jeg har et behov for å vise at jeg ikke er mottakelig for å la meg omvende til å tro på verken spøkelser, johovas vitner, simsalabimkurer, Gud, julenissen eller hva det måtte være. Jeg har en naturlig skepsis i meg og jeg har vanskelig for å tro på noe som ikke er bevist. Så hvordan si i fra uten å oppfattes som nedbrytende?

[mrxx]

Tja, antagelig så står du altfor mye på ditt og ikke vil høre skikkelig på det han har å si. Prøv heller å være mer åpen, spør litt om hvordan de har opplevd det, hva de mener å ha sett, hvorfor de tror på det, osv, rett og slett få mer til en diskusjon i stedenfor å være steil på det du tror på....kanskje?

Det er ingen tvil om at de som tror altfor mye på dette ser gjenferd i nesten alle situasjoner, selv der det kan være naturlige forklaringer som er mer sannsynlig.

Noen blir hjernevasket og ser gjenferd over alt. Litt mer skeptisk er det lurt å være nesten uansett hva man tror og ikke tror på.

[Gjest Wita]

Tja, antagelig så står du altfor mye på ditt og ikke vil høre skikkelig på det han har å si. Prøv heller å være mer åpen, spør litt om hvordan de har opplevd det, hva de mener å ha sett, hvorfor de tror på det, osv, rett og slett få mer til en diskusjon i stedenfor å være steil på det du tror på....kanskje?

Det er ingen tvil om at de som tror altfor mye på dette ser gjenferd i nesten alle situasjoner, selv der det kan være naturlige forklaringer som er mer sannsynlig.

Noen blir hjernevasket og ser gjenferd over alt. Litt mer skeptisk er det lurt å være nesten uansett hva man tror og ikke tror på.

Jeg sa bare det jeg skrev her. Jeg sa det bare en gang, men lo litt. Skulle ikke ledd eller smilt kanskje?

Han pratet lenge og jeg lyttet. Jeg lyttet riktignok med et smil om munnen som tydelig viste hva jeg mente.

Jeg avsluttet samtalen med og si at jeg selvfølgelig respekterer han for hva han tror på,

men at jeg samtidig hadde et behov for å si hva jeg tror på og det skjønte han. Vi er fortsatt gode venner, så jeg fikk "ryddet opp" kan du si, men jeg lurer på dette, fordi jeg synes jeg stadig vekk kommer i slike situasjoner.

[Mirabell]

Jeg kommer veldig sjelden i slike situasjoner hvor folk forteller om overnaturlige ting de tror på. (Jeg er som deg når det gjelder å tro på slikt.) De sjeldne gangene noen forteller meg om slikt, pleier jeg vel bare å si ja og ha, "så du det?", "hva gjorde du da?". Men jeg tror sikkert jeg kan virke nedlataende også. (Men jeg tror jeg kan leve med det...)

[mrxx]

Jeg sa bare det jeg skrev her. Jeg sa det bare en gang, men lo litt. Skulle ikke ledd eller smilt kanskje?

Han pratet lenge og jeg lyttet. Jeg lyttet riktignok med et smil om munnen som tydelig viste hva jeg mente.

Jeg avsluttet samtalen med og si at jeg selvfølgelig respekterer han for hva han tror på,

men at jeg samtidig hadde et behov for å si hva jeg tror på og det skjønte han. Vi er fortsatt gode venner, så jeg fikk "ryddet opp" kan du si, men jeg lurer på dette, fordi jeg synes jeg stadig vekk kommer i slike situasjoner.

Skjønner. Det kan jo være at smilet ditt virker overbærende? Det er ikke moro når du ser at vedkommende du snakker med nesten ler innvendig av deg. Det kan jo være slik du oppfattes?

Dette er vanskelig å kommentere fordi det er umulig å vite hvordan du oppfattes av andre.

[laban]

Forsøk å uttrykke undring? Si f.eks. "så merkelig" (for det ER det jo - at folk ser / opplever denslags, mener jeg). Evt. kan du tilføye at "jeg opplever aldri sånt selv - jeg er visst ikke mottakelig". Men uten å fortelle hva du selv tror det er eller IKKE tror det er.

Noen oppfatter kanskje utsagnet ditt om at du ikke tror på sånt, som at du sår tvil om _opplevelsen_ deres. Som hvis jeg forteller deg om et underlig (men ikke overnaturlig) sammentreff jeg var ute for, og du antyder at det ikke er sant.

Jeg står nok nærmere deg enn kollegaen din når det gjelder slike ting. Men noen ganger er det greit å ikke si alt man tenker.

[Glimtipper]

Jeg forstår dine følelser rundt samtaler som dette. Jeg finner de også ubehagelige, spesielt i forhold til kollegaer. Sannheten er jo at jeg ikke har noe ønske om å lytte til slike meninger.

Men nå er det slik at man noen ganger støter på noen med et stort behov for å dele sine oppfatninger av virkeligheten. Da lytter jeg, men de må tåle at jeg også svarer de med mine oppfatninger. Det finnes flere måter å gjøre det på. Vanligvis hører jeg på det de har å si, før jeg presenterer min mening. Selv om jeg er uenig synes jeg ikke det er greit å avbryte andre, men det er viktig for meg å være ærlig angående mitt eget syn. For eksempel kan jeg si, i forhold til overnaturlige opplevelser: "Jeg våknet opp akkurat på det tidspunktet bestefaren min døde. Det var litt merkelig, men det finnes jo nærliggende, rasjonelle forklaringer på det allikevel." Eller i forhold til religion: "Jeg synes det er fint at troen din hjelper deg i hverdagen, men jeg føler ikke noe mangler i mitt liv selv om jeg ikke er kristen."

Slik unngår man å støte andre, samtidig som man får satt ned foten i forhold til sine egne grenser.

[Gjest Wita]

Skjønner. Det kan jo være at smilet ditt virker overbærende? Det er ikke moro når du ser at vedkommende du snakker med nesten ler innvendig av deg. Det kan jo være slik du oppfattes?

Dette er vanskelig å kommentere fordi det er umulig å vite hvordan du oppfattes av andre.

Jeg tror du har rett. Jeg tror han følte at jeg avviste han kort og brutalt.

Jeg har litt problemer med å engasjere meg og stille spørsmål som jeg sikkert burde ha gjort.

Men la meg legge til legge til at vi liker hverandre likevel og prater mye sammen, så det er ikke noe vondt blod i mellom oss:)

[Gjest Wita]

Forsøk å uttrykke undring? Si f.eks. "så merkelig" (for det ER det jo - at folk ser / opplever denslags, mener jeg). Evt. kan du tilføye at "jeg opplever aldri sånt selv - jeg er visst ikke mottakelig". Men uten å fortelle hva du selv tror det er eller IKKE tror det er.

Noen oppfatter kanskje utsagnet ditt om at du ikke tror på sånt, som at du sår tvil om _opplevelsen_ deres. Som hvis jeg forteller deg om et underlig (men ikke overnaturlig) sammentreff jeg var ute for, og du antyder at det ikke er sant.

Jeg står nok nærmere deg enn kollegaen din når det gjelder slike ting. Men noen ganger er det greit å ikke si alt man tenker.

"Noen oppfatter kanskje utsagnet ditt om at du ikke tror på sånt, som at du sår tvil om _opplevelsen_ deres. Som hvis jeg forteller deg om et underlig (men ikke overnaturlig) sammentreff jeg var ute for, og du antyder at det ikke er sant"

Tja, det er jo på en måte det jeg gjør også. Jeg forklarer det på en måte med søvnparalysme, nerver eller noe sånt, uten at jeg sier det selvfølgelig.

Han har selv fortalt meg at han har litt nerver og han kan ikke skjønne at jeg tør være alene i hytta mi i skogen og til og med overnatte der.

Da sier jeg at det eneste jeg har angst for er at jeg skal gå meg på en elg, rådyr eller tråkke på en padde i mørket (det siste har jeg opplevd)

[Gjest Wita]

Jeg forstår dine følelser rundt samtaler som dette. Jeg finner de også ubehagelige, spesielt i forhold til kollegaer. Sannheten er jo at jeg ikke har noe ønske om å lytte til slike meninger.

Men nå er det slik at man noen ganger støter på noen med et stort behov for å dele sine oppfatninger av virkeligheten. Da lytter jeg, men de må tåle at jeg også svarer de med mine oppfatninger. Det finnes flere måter å gjøre det på. Vanligvis hører jeg på det de har å si, før jeg presenterer min mening. Selv om jeg er uenig synes jeg ikke det er greit å avbryte andre, men det er viktig for meg å være ærlig angående mitt eget syn. For eksempel kan jeg si, i forhold til overnaturlige opplevelser: "Jeg våknet opp akkurat på det tidspunktet bestefaren min døde. Det var litt merkelig, men det finnes jo nærliggende, rasjonelle forklaringer på det allikevel." Eller i forhold til religion: "Jeg synes det er fint at troen din hjelper deg i hverdagen, men jeg føler ikke noe mangler i mitt liv selv om jeg ikke er kristen."

Slik unngår man å støte andre, samtidig som man får satt ned foten i forhold til sine egne grenser.

"Slik unngår man å støte andre, samtidig som man får satt ned foten i forhold til sine egne grenser"

Bra sagt. Jeg skal ta lærdom av det du sier:)

[Gjest Wita]

Jeg kommer veldig sjelden i slike situasjoner hvor folk forteller om overnaturlige ting de tror på. (Jeg er som deg når det gjelder å tro på slikt.) De sjeldne gangene noen forteller meg om slikt, pleier jeg vel bare å si ja og ha, "så du det?", "hva gjorde du da?". Men jeg tror sikkert jeg kan virke nedlataende også. (Men jeg tror jeg kan leve med det...)

Ja, det er nok det jeg har litt problemer med i slike situasjoner. Jeg stiller ikke spørsmål, men lytter litt, smiler litt og avviser kort og brutalt.

Skal skjerpe meg:)

[laban]

"Noen oppfatter kanskje utsagnet ditt om at du ikke tror på sånt, som at du sår tvil om _opplevelsen_ deres. Som hvis jeg forteller deg om et underlig (men ikke overnaturlig) sammentreff jeg var ute for, og du antyder at det ikke er sant"

Tja, det er jo på en måte det jeg gjør også. Jeg forklarer det på en måte med søvnparalysme, nerver eller noe sånt, uten at jeg sier det selvfølgelig.

Han har selv fortalt meg at han har litt nerver og han kan ikke skjønne at jeg tør være alene i hytta mi i skogen og til og med overnatte der.

Da sier jeg at det eneste jeg har angst for er at jeg skal gå meg på en elg, rådyr eller tråkke på en padde i mørket (det siste har jeg opplevd)

Jeg forstår at du ikke tror på selve hendelsen / forklaringen. Poenget mitt er at du bør forsøke å godta _opplevelsen_ F.eks. ved å uttrykke undring i stedet for direkte mistro. Så kan du uansett tenke ditt.

[Gjest Wita]

Jeg forstår at du ikke tror på selve hendelsen / forklaringen. Poenget mitt er at du bør forsøke å godta _opplevelsen_ F.eks. ved å uttrykke undring i stedet for direkte mistro. Så kan du uansett tenke ditt.

"Poenget mitt er at du bør forsøke å godta _opplevelsen_ F.eks. ved å uttrykke undring i stedet for direkte mistro"

Det er vanskelig, men jeg skal prøve.

[Lillemus]

Synes du bare skal fortsette å si at du ikke tror på det, men kanskje legge til at det er helt greit for deg at vedkommende gjør det. )

[mariaflyfly]

Jeg reagerer på samme måte som deg og sier omtrent det samme. Er det så nedlatende, da?

[pekkaline]

Jeg synes du reagerer helt normalt. Dvs, Når man er uvitende om noe, eller ikke har opplevd det som det snakkes om, så er det en normal reaksjon det å le av det/ha problemer med å tro på det.

Isteden for å le i fremtiden så kan du kanskje heller si at du ikke har erfart noe på det området og derfor heller ikke kan sette deg inn i det/forstå det? eller noe?

Kanskje det oppleves som nedlatende for enkelte at du ler. Tenk om denne personen har grublet på å fortelle noe, og så blir man møtt med latter når man endelig våger å si det.

Bare mine tanker.....

[Gjest Miomiomio]

Jeg syns det er greit å virke nedlatende i slike tilfeller. Jeg anser folk som tror på slikt vas som mindre begavet og kan ikke se hvorfor de ikke burde tåle at folk viser både skepsis og nedlatenhet i forhold til dem.

Skulle jeg kommet og fortalt at jeg så en kjempestor, rosa kenguru som spilte fotball med Bush i hagen min, og så forvente at alle skulle tro på det og/eller ikke vise skepsis og være nedlatende?

[Gjest Havlear]

Jeg ler og sier "slikt tror jeg OVERHODET ikke noe på", og ofte blir de litt sure ja. Mitt eneste råd er å ihvertfall ikke bringe slike tema på bane selv. I går var det en tråd her om "åndenes makt", da holdt jeg på å skrive noe spydig, men tok meg i det. De som "tror" og IKKE ber om min mening kan jo få slippe å høre den. Men naboen min som sier han ser spøkelser, og kameraten min som tror han kan telepati men aldri framfor meg, de må tåle noen skjeve smil. Det får bare være nedlatende, jeg syns å nikke å si "så interessant!" mens jeg kveler min vantro er å være falsk.

[GoodTimes]

Jeg tror du har rett. Jeg tror han følte at jeg avviste han kort og brutalt.

Jeg har litt problemer med å engasjere meg og stille spørsmål som jeg sikkert burde ha gjort.

Men la meg legge til legge til at vi liker hverandre likevel og prater mye sammen, så det er ikke noe vondt blod i mellom oss:)

Uhmm, det er jo noe med uttrykket ditt "naturlig skepsis", da. Som avslører at du virkelig synes at det som ikke kan taes og føles på, er tull.

Jeg for min del har en "naturlig tro" på mange ting og livet ville blitt temmelig flatt for meg om jeg alltid skulle avvise (med et lite smil) alt jeg ikke så sjøl.

[Gjest togli]

Det kan kanskje hjelpe å prøve å tenke "andre veien". Tenk deg at du følte at du virkelig "så" eller "opplevde" noe overnaturlig (dette er en reell følelse for de som opplever det, enten det er tilfelle eller ikke). Da hadde det sikkert vært veldig vondt å bli avfeid med at dette kun var tull? Du hadde nok følt at folk så på deg som "rar" og merkelig... En ubehagelig følelse.

Jeg har ikke selv overnaturlige erfaringer (kanskje bare en episode...), men kjenner på en følelse av arroganthet hos personer som kategorisk avviser at noe sånt finnes, kun fordi de ikke har opplevd det selv ;-)

Du har all rett til ikke å tro på noe av dette, men trå forsiktig. Det er lett å såre... Jeg ville sagt noe sånt som at jeg personlig har vanskelig for å tro på overnaturlige ting, men jeg skjønner at du opplever noe jeg ikke vet noe om..f.eks. ;-)