Forslag til etisk dilemma

[Gjest togli]

Uff, så grusomt! Jeg hadde ikke klart å slå en planke i hodet på en skadet katt engang. Hvordan i himmelens navn kunne jeg brukt den på et menneske?

*grøsser*

Ikke lett å vite hva man skal gjøre i en slik situasjon, nei... Jeg hadde antagelig løpt og gjemt meg, holdt for øyne og ører og begynt å strigråte :-/

[Gjest togli]

Den var noe å tenke på! Var det påfallende mange i klassen som endte opp med å velge den ene veien over den andre?

Nå er jeg offisielt forvirret med tanke på hvilket dilemma jeg skal skrive om :-)

Jeg klarer ikke å huske selve diskusjonen, bare at vi hadde dette som tema og at jeg grubla mye på problemstillingen.. Det er 18 år siden ;-)

[soleil]

http://www.nettavisen.no/verden/article1426157.ece

[Gjest blame]

http://www.nettavisen.no/verden/article1426157.ece

Takk!!

[Tinkebøtta]

Jeg hadde en time i medisnsk etikk da jeg tok medisinsk grunnfag.

Eksempelet etikeren kom med var et dilemma jeg tenkte mye på etterpå.

Det dreide seg om et søskenpar. Den ene søster hadde psykisk utviklingshemmning og hadde bodd hele livet på institusjon. Forholdet mellom søstrene var fjernt nærmest ikke eksisterende.

Søstern som bodde hjemme ble alvorlig syk. Husker ikke helt sykdommen men den var dødelig. Det eneste som kunne redde henne var (søren at jeg ikke husker sykdommen, er jo egentlig ikke viktig for dilemmaet men historien blir litt uskarp når jeg ikke husker dette) Det eneste som kunne redde henne var en donasjon av et eller annet slag (tror det var ryggmarg ???). Jenta med psykisk utviklingshemming hadde en perfekt match.Problemet var at hun ville ikke, hun forsto ikke noe av det og hun var redd. Skal man da likevel utføre handlingen? Mange i klassen mente at om jenta med psykisk utviklinghemmning hadde forstått situasjonen så hun nok villet gjøre det, dermed skulle det være greit. Andre mente at dette ville bli et overgrep. Midt i denne diskusjonen sto livet til den ene av søstrene på spill.

Lurer på om ikke jeg også var tilstede i den timen...? Eller så har vi hatt samme lærer.

Tror det dreide seg om at den psykisk friske søsteren hadde leukemi og trengte benmarg fra sin utviklingshemmede søster....

Enig?

[Gjest blame]

Jeg klarer ikke å huske selve diskusjonen, bare at vi hadde dette som tema og at jeg grubla mye på problemstillingen.. Det er 18 år siden ;-)

Siden det er så mange år siden, så er du unnskyldt ;-) Men interessant problemstilling, da. Men hvem vet hvordan man hadde reagert i en sånn situasjon..

Når jeg er ferdig utdannet, så er jeg forpliktet til å stoppe i slike situasjoner (bilulykker etc), så det er jo ikke helt urealistisk sånn sett..

[morsan]

Jeg to semesteremne i Livssyn og etikk på UiO for mange år siden. Et etisk dilemma jeg husker vi diskuterte var følgende:

Du kommer som første person til et ulykkessted der en tankbil har velta. Personen i tankbilen lever så vidt, men er fastklemt i bilen. Det begynner å brenne og flammene nærmer seg (ikke spør meg hvorfor tankbilen ikke eksploderer, for det gjør den vel her?) føreren. Du kan ikke gjøre annet enn å se på at flammene nærmer seg førerhuset og du vet at føreren ikke har sjanse til å overleve dette. Ved siden av deg ser du en kraftig planke og du vurderer om du skal ta den opp og slå føreren kraftig i hodet slik at han dør/evt. svimer av og dermed unngår å kjenne smerten av flammene.... Hva velger du?

Jeg mener også vi diskuterte om man kunne bli tiltalt for drap dersom man brukte planken?

Jeg hadde ihvertfall ikke klart å måke til en person i hodet med en planke, med mindre jeg var vannvittig forbanna på vedkommende for noe veldig fælt (f eks forbrytelse begått mot barnet mitt) I tillegg tror jeg ikke engang tanken om å gjøre noe slikt for å skåne han i det hele tatt hadde slått meg.

Men du: Dette med flammer som nærmer seg en som sitter fastklemt: Dette minne rom en av skjebnene i forbindelse med Åsta-ulykken. En ung dame satt fastklem, og hjelpemannskapene strevde hardt med å få henne løs. Men sde jobbet med dette, hadde de utstyrt henne med et lite brannslukkingsapparat for å holde flammene på avstand.

Det hun ikke visste før enn etter at hun var kommet løs, var at det rett bak dem som prøvde å få henne løs sto et fullt team med helsepersonell, klare til å foreta en nødamputasjon av benet hennes!

Får nesten frysninger over å tenke på alt som redningspersonell må foreta løpende vurderinger av i ekstremt farlige og stressende situasjoner!

[Lillemus]

Jeg to semesteremne i Livssyn og etikk på UiO for mange år siden. Et etisk dilemma jeg husker vi diskuterte var følgende:

Du kommer som første person til et ulykkessted der en tankbil har velta. Personen i tankbilen lever så vidt, men er fastklemt i bilen. Det begynner å brenne og flammene nærmer seg (ikke spør meg hvorfor tankbilen ikke eksploderer, for det gjør den vel her?) føreren. Du kan ikke gjøre annet enn å se på at flammene nærmer seg førerhuset og du vet at føreren ikke har sjanse til å overleve dette. Ved siden av deg ser du en kraftig planke og du vurderer om du skal ta den opp og slå føreren kraftig i hodet slik at han dør/evt. svimer av og dermed unngår å kjenne smerten av flammene.... Hva velger du?

Jeg mener også vi diskuterte om man kunne bli tiltalt for drap dersom man brukte planken?

Jeg sier som morsan jeg - jeg tror ikke engang tanken på at jeg kunne delje til vedkommende hadde falt meg inn!

[Gjest togli]

Jeg hadde ihvertfall ikke klart å måke til en person i hodet med en planke, med mindre jeg var vannvittig forbanna på vedkommende for noe veldig fælt (f eks forbrytelse begått mot barnet mitt) I tillegg tror jeg ikke engang tanken om å gjøre noe slikt for å skåne han i det hele tatt hadde slått meg.

Men du: Dette med flammer som nærmer seg en som sitter fastklemt: Dette minne rom en av skjebnene i forbindelse med Åsta-ulykken. En ung dame satt fastklem, og hjelpemannskapene strevde hardt med å få henne løs. Men sde jobbet med dette, hadde de utstyrt henne med et lite brannslukkingsapparat for å holde flammene på avstand.

Det hun ikke visste før enn etter at hun var kommet løs, var at det rett bak dem som prøvde å få henne løs sto et fullt team med helsepersonell, klare til å foreta en nødamputasjon av benet hennes!

Får nesten frysninger over å tenke på alt som redningspersonell må foreta løpende vurderinger av i ekstremt farlige og stressende situasjoner!

Å huff og huff...... tenk å være redningspersonell i slike situasjoner:-(

[Gjest togli]

Jeg sier som morsan jeg - jeg tror ikke engang tanken på at jeg kunne delje til vedkommende hadde falt meg inn!

Jeg tror heller ikke jeg hadde kommet på tanken selv, men hva hvis en annen hadde ropt og bedt meg/deg gjøre det?

[multippel]

Lurer på om ikke jeg også var tilstede i den timen...? Eller så har vi hatt samme lærer.

Tror det dreide seg om at den psykisk friske søsteren hadde leukemi og trengte benmarg fra sin utviklingshemmede søster....

Enig?

noe sånt:-)

[Jølsen]

Jeg hadde ihvertfall ikke klart å måke til en person i hodet med en planke, med mindre jeg var vannvittig forbanna på vedkommende for noe veldig fælt (f eks forbrytelse begått mot barnet mitt) I tillegg tror jeg ikke engang tanken om å gjøre noe slikt for å skåne han i det hele tatt hadde slått meg.

Men du: Dette med flammer som nærmer seg en som sitter fastklemt: Dette minne rom en av skjebnene i forbindelse med Åsta-ulykken. En ung dame satt fastklem, og hjelpemannskapene strevde hardt med å få henne løs. Men sde jobbet med dette, hadde de utstyrt henne med et lite brannslukkingsapparat for å holde flammene på avstand.

Det hun ikke visste før enn etter at hun var kommet løs, var at det rett bak dem som prøvde å få henne løs sto et fullt team med helsepersonell, klare til å foreta en nødamputasjon av benet hennes!

Får nesten frysninger over å tenke på alt som redningspersonell må foreta løpende vurderinger av i ekstremt farlige og stressende situasjoner!

''Jeg hadde ihvertfall ikke klart å måke til en person i hodet med en planke, med mindre jeg var vannvittig forbanna på vedkommende for noe veldig fælt.''

For eksempel når noen vekker deg tidlig på morgenen og du ikke har lyst til å stå opp. Det er ofte grunn nok.