Hvis du ble gravid...

[flowy]

Skjønner at du er i en vanskelig situasjon nå. Håper at det ordner seg. Hvis jeg skal svare for meg selv så hadde det passet dårlig akkurat nå, fordi jeg er akkurat ferdig med en utdannelse og har ikke fått meg jobb ennå. Men på den andre siden så har jeg jeg en samboer som jeg har bodd sammen med i tre år og han tjener godt. Men det som gjør det vanskelig er at jeg virkelig trenger å komme meg ut i jobb, tjene penger og bygge opp et større sosialt nettverk. Men jeg hadde nok beholdt barnet fordi vi planlegger barn om et par år, så det betyr bare litt forandringer i planene. Alt går! Lykke til, Glimtipper!

[filiokus81]

Svaret på det spørsmålet avhenger veldig av livssituasjon for min del.

Jeg er gift med en mann jeg elsker, og vi har to barn sammen. Selv om vi er enige om at to barn er passe for oss, ville aldri abort vært et tema om en uplanlagt tredjemann skulle melde sin ankomst. Men litt blandede følelser ifht økonomi, tid og plass ville nok meldt seg, det tror jeg nok jeg kan si.

Hvis jeg husker din situasjon riktig har du en toåring fra før, og et litt trøblete forhold til barnefaren (han slet med depresjon o.l.?). Du har ny kjæreste som flytter inn over jul, og (med fare for å anta på feil grunnlag her) nå er det en uplanlagt liten en på vei.

I dine sko tror jeg jeg personlig ville valgt abort. Frykten for å bli alene med nok et barn hadde overskygget ønsket og visjonen om kjernefamilien for min del. Når dere har bodd sammen en stund og har forholdet dere imellom mer sortert ut (brudd eller giftemål, så og si) er det mye lettere å velge et barn og nyte familiehverdagen sammen.

Man lærer mye om et menneske når man bor sammen, og jeg ville gjerne vært klar over evt negative sider/stridsområder før jeg tenkte på barn. Hans forhold til sønnen du har fra før er jo også et vesentlig tema her.

Vel, dette var mine tanker - andre ser dt helt anderledes. Lykke til til deg uansett hva du velger! Du virker som en oppegående og ressurssterk person, så jeg er sikker på at helt fint vil klare hverdagen med en ny liten en også!

[Glimtipper]

Dette synes jeg var et godt svar.

Jeg tror nok at frykten for å bli alene med to barn med forskjellige fedre kunne veid tungt.

Ja, det veier svært tungt.

Samtidig ønsker jeg jo å flytte sammen med mannen uansett. Han støtter meg uansett hva jeg velger. Vi har jobbet oss gjennom ganske alvorlige ting allerede og kjenner hverandres reaksjonsmønstre i en eventuell "krise".

Men hvem tenker ikke at de skal forbli sammen når de elsker hverandre?

[Glimtipper]

Egentlig spiller det vel overhodet ingen rolle hva slags avgjørelse andre ville ha kommet fram til. Det eneste som spiller noen rolle er hva du ønsker.

Jeg ville ha vurdert forholdet til barnefaren veldig nøye. Jeg ville tatt mye hensyn til barnet jeg har fra før, hvordan vil det nye barnet påvirke h*ns framtid (posetiv og negativt: fint med søsken, kanskje ikke fint med så tette søsken?, ny stabil og posetiv stefar, en evt. ustabil ny stefar som må tas hensyn til osv...).

Jeg tror mitt forhold til barnefaren er det som ville vært utslagsgivende. Hvis jeg ikke hadde tro (og lyst) på at det skulle vare livet ut, ville jeg kanskje ha tippet mot abort.

Takk for svaret

Jeg spurte som jeg gjorde for å få eventuelt nye problemstillinger jeg kan vurdere.

[Gjest har migrene]

Jeg forstår hvordan du tenker.

Jeg er litt på denne linjen: Forholdet er nytt, men godt. Vi planlegger både barn og felles hjem, vi vil bare ha det senere. Alle må ta en sjanse en gang i blant, livet gir ingen garantier. Selv de som får barn etter fem år sammen kan skille seg senere. Og vi har i praksis allerede et barn, Squishy, så vi går ikke fra barnløse og uten forpliktelser til å bli en familie.

Samtidig: En graviditet er hardt. Økonomisk vil det kreve mye av oss. Det første året med et barn er svært tungt. Vil det gi oss svært lave overlevelsessjanser? Det kan det. Vi vil aldri få være sammen uten å være foreldre. Helgene Squishy er hos pappaen vil nå bli brukt på vårt felles barn, ikke til kinogåing og restauranter eller reiser.

Da vårt første barn ble født var det bare litt over ett år siden vi møttes første gang, men vi var ikke i tvil om at det var det rette.

Du må selv kjenne hva du føler er rett her, men jeg lurer på om jeg skal våge meg på et "gratulerer"...?

[Glimtipper]

Svaret på det spørsmålet avhenger veldig av livssituasjon for min del.

Jeg er gift med en mann jeg elsker, og vi har to barn sammen. Selv om vi er enige om at to barn er passe for oss, ville aldri abort vært et tema om en uplanlagt tredjemann skulle melde sin ankomst. Men litt blandede følelser ifht økonomi, tid og plass ville nok meldt seg, det tror jeg nok jeg kan si.

Hvis jeg husker din situasjon riktig har du en toåring fra før, og et litt trøblete forhold til barnefaren (han slet med depresjon o.l.?). Du har ny kjæreste som flytter inn over jul, og (med fare for å anta på feil grunnlag her) nå er det en uplanlagt liten en på vei.

I dine sko tror jeg jeg personlig ville valgt abort. Frykten for å bli alene med nok et barn hadde overskygget ønsket og visjonen om kjernefamilien for min del. Når dere har bodd sammen en stund og har forholdet dere imellom mer sortert ut (brudd eller giftemål, så og si) er det mye lettere å velge et barn og nyte familiehverdagen sammen.

Man lærer mye om et menneske når man bor sammen, og jeg ville gjerne vært klar over evt negative sider/stridsområder før jeg tenkte på barn. Hans forhold til sønnen du har fra før er jo også et vesentlig tema her.

Vel, dette var mine tanker - andre ser dt helt anderledes. Lykke til til deg uansett hva du velger! Du virker som en oppegående og ressurssterk person, så jeg er sikker på at helt fint vil klare hverdagen med en ny liten en også!

Tusen takk for langt og godt svar

Og ja, du beskrev situasjonen min svært godt. Frykten for å bli sittende igjen som alenemor til to er veldig tungtveiende her.

[Gjest Angela25]

Vel, jeg ble gravid med tuppa mi da jeg var 17, og bestemte meg for aa beholde:-) Hun er det beste som har skjedd meg! :-) Saa tok jeg aa gjorde ferdig videregaaende etterhvert, og det gikk kjempefint:-)

Jeg er imot abort, siden det er et liv inni deg, som har rett til aa leve. Men forstaar kvinner som blir voldtatt, blir gravid, og tar abort. Det verste jeg horer er folk som har frivillig sex, uten prevansjon, og tar abort. Det er helt forferdelig synes jeg.

Vi gifter oss til sommeren, og har planer om aa lage en liten baby paa bryllupsnatta:-) Om jeg skulle blitt gravid for den tid, saa hadde jeg helt klart blitt kjempeglad, og lagt bryllupet paa hylla inntil videre!:-)

[Gjest togli]

Jeg tror ikke jeg hadde klart å ta abort uansett (forøvrig er jeg for abortloven!), så det skulle meget spesielle grunner til for at jeg hadde tatt abort. I Norge trenger man ikke å sulte fordi man får et barn, så det økonomiske ordner seg på en eller annen måte.

Hvis du velger å bære fram dette barnet, vil du da angre på dette valget når babyen er født?

Velger du abort, vil du da en eller annen gang i framtiden angre på valget du tok?

[Glimtipper]

Har du snakket med kjæresten din om dette? For han har vel også noe han skulle sagt.

Ja, vi har snakket mye om det de siste to dagene. Diskutert, planlagt, forestilt oss... Men vi kommer ingen vei. Han vil støtte meg uansett og sier at hva enn skjer, så har han stor tro på både forholdet og meg. Han vil svært gjerne ha barn med meg, men ønsket at det var et år eller to senere.

[Gjest togli]

Tusen takk for langt og godt svar

Og ja, du beskrev situasjonen min svært godt. Frykten for å bli sittende igjen som alenemor til to er veldig tungtveiende her.

Tenker dere på å evt få et felles barn om noen år da? Muligheten for å bli alenemor er alltid tilstede uansett... Det er vel en sjanse man må ta :-/

[morsan]

Jeg forstår hvordan du tenker.

Jeg er litt på denne linjen: Forholdet er nytt, men godt. Vi planlegger både barn og felles hjem, vi vil bare ha det senere. Alle må ta en sjanse en gang i blant, livet gir ingen garantier. Selv de som får barn etter fem år sammen kan skille seg senere. Og vi har i praksis allerede et barn, Squishy, så vi går ikke fra barnløse og uten forpliktelser til å bli en familie.

Samtidig: En graviditet er hardt. Økonomisk vil det kreve mye av oss. Det første året med et barn er svært tungt. Vil det gi oss svært lave overlevelsessjanser? Det kan det. Vi vil aldri få være sammen uten å være foreldre. Helgene Squishy er hos pappaen vil nå bli brukt på vårt felles barn, ikke til kinogåing og restauranter eller reiser.

'' Forholdet er nytt, men godt. Vi planlegger både barn og felles hjem, vi vil bare ha det senere. Alle må ta en sjanse en gang i blant, livet gir ingen garantier. Selv de som får barn etter fem år sammen kan skille seg senere.''

Veldig bra det er godt forhold, da! :-) Og som du sier - mange år sammen er jo ikke noen garanti for at det vil vare. Men da har ihvertfall forholdet vart _såpass_, hvis du skjønner hva jeg mener. Det er jo ikke alltid man vet at forholdet er liv laga i starten, fordi forelskelsen gjør at man 'tåler alt'. Forelskelse _kan_ jo gjøre blind - litt lenger tid sammen i hverdagen gjør jo at man lettere kan vite om forholdet vil overleve selv når man er forbi 'datingstadiet'.

Men sammtidig kan jo forelsken sen også gjøre at man 'tåler' den ekstra belastningen som et barn fører med seg??

''Og vi har i praksis allerede et barn, Squishy, så vi går ikke fra barnløse og uten forpliktelser til å bli en familie.''

Det er jo et veldig vektig argument.

''Samtidig: En graviditet er hardt. Økonomisk vil det kreve mye av oss. Det første året med et barn er svært tungt.''

Både økonomien og det første året er jo forbigående, så det burde ikke være avgjørende. Med mindre man tror det er en reell fare for brudd innen det året da - det ville jo vært trist.

''Vi vil aldri få være sammen uten å være foreldre. Helgene Squishy er hos pappaen vil nå bli brukt på vårt felles barn, ikke til kinogåing og restauranter eller reiser.''

Men slik er jo ikke situasjonen for par som får sitt andre felles barn. De har jo ikke 'frihelger' uten barn på den måten.

Men er det slik at disse 'frihelgene' er det høyst nødvendige limet for å holde dere sammen som par? Kunne forholdet overleve også en mer slitsom og monoton hverdag, uten slike 'pustehull'?

[Glimtipper]

Jeg tror ikke jeg hadde klart å ta abort uansett (forøvrig er jeg for abortloven!), så det skulle meget spesielle grunner til for at jeg hadde tatt abort. I Norge trenger man ikke å sulte fordi man får et barn, så det økonomiske ordner seg på en eller annen måte.

Hvis du velger å bære fram dette barnet, vil du da angre på dette valget når babyen er født?

Velger du abort, vil du da en eller annen gang i framtiden angre på valget du tok?

Jeg har tenkt som deg. Det skal ganske spesielle grunner til for at jeg vurderer abort.

Samtidig har jeg allerede en liten gutt jeg en gang for tre år siden valgte å beholde. Hensynet til han veier tyngre enn min motstand mot abort. Og slik min situasjon er nå, så lurer jeg på hva som skjer om jeg blir alenemor til en til.

[Glimtipper]

Tenker dere på å evt få et felles barn om noen år da? Muligheten for å bli alenemor er alltid tilstede uansett... Det er vel en sjanse man må ta :-/

Ja, vi hadde planlagt eventuelle felles barn om noen år. Uten at det var konkret. Og han sier at tanken har modnet hos han etter dette, så selv om jeg tar abort, så er han sikker på at han vil ha barn med meg senere.

Og som du sier, man har ingen garantier uansett.

[Gjest Elextra]

Ja, slik tenker jeg også.

Og jeg tenker også: Dette har jeg gjort før og jeg klarte det. (Denne gangen er det riktignok min feil, jeg har rotet med overgangen til p-piller.) Jeg har perspektivet rett foran meg, Squishy er en sunn og frisk og lykkelig 2-åring. Jeg er en lykkelig mamma.

Men hva om forholdet ikke holder? Da er jeg alenemor til to, mest sannsynlig.

Man får aldri noen garantier, men om du mot formodning skulle bli alenemor igjen, takler du sikkert det også.

Lykke til i valget!

[Gjest togli]

Jeg har tenkt som deg. Det skal ganske spesielle grunner til for at jeg vurderer abort.

Samtidig har jeg allerede en liten gutt jeg en gang for tre år siden valgte å beholde. Hensynet til han veier tyngre enn min motstand mot abort. Og slik min situasjon er nå, så lurer jeg på hva som skjer om jeg blir alenemor til en til.

Du vil klare deg økonomisk selv om det kan bli tøft! Hvis gutten din hadde fått velge, så hadde han nok valgt mindre penger og en lillebror/lillesøster. Tror du ikke? ;-)

[Gjest Høstløvet]

Ja, slik tenker jeg også.

Og jeg tenker også: Dette har jeg gjort før og jeg klarte det. (Denne gangen er det riktignok min feil, jeg har rotet med overgangen til p-piller.) Jeg har perspektivet rett foran meg, Squishy er en sunn og frisk og lykkelig 2-åring. Jeg er en lykkelig mamma.

Men hva om forholdet ikke holder? Da er jeg alenemor til to, mest sannsynlig.

Vi er nok mange her, som støtter deg uansett hvilket valg du tar:-) Mange, med meg, vet hvor stritt livet som alenemor for to små barn kan være.

[Gjest gomle]

Jeg hadde nok beholdt barnet, tror rett og slett ikke jeg hadde klart å ta abort.

[Gjest Angela25]

Naa skjonner jeg det *pling*...:-) Du er gravid?

Vet du, behold barnet ditt, selv om dette ikke er en drommesituasjon...Den babyen kommer til aa gi deg masse gleder i livet! Og mht. okonomi,livssituasjon,parforhold,o.l., saa vet du ikke hvordan alt blir. Men det vet selv ikke de som har alt stabilt,trygt og godt, og planlagt.

Det kan komme til aa gaa kjempefint dette her! Tenk paa sonnen din, hva han betyr for deg, minst like mye vil et barn nr. 2 bety! Og en evt. abort kan fore til at du angrer deg for resten av ditt liv. Du kan faa store psykiske problemer...Jeg har hort om flere som har faatt det, har ogsaa ei venninne som gjorde dette og stengte seg inne i 3 mnd...klarte ikke aa gaa ut,var helt uttafor. Hun sliter ennaa med skyldfolelse og sorg, selv flere aar senere...

Jeg haaper du tar det rette valget, for deg! Og kjaeresten din kommer jo ogsaa over nyaaret, var det ikke slik? Hva sier han til dette her?

[mariaflyfly]

Jeg er i et halvannet år langt forhold, men vi bor på hver vår kant av landet. Ingen av oss har flytteplaner foreløpig - og jeg KAN ikke flytte fordi barna mine har delt fast bosted med pappaen sin.

Dersom jeg skulle blitt gravid nå, er jeg svært usikker på hva jeg ville gjort. Det økonomiske er ikke noe problem, det ordner seg sikkert. Om jeg ville klart å gjennomføre en abort, er jeg meget usikker på (men jeg er selvfølgelig FOR dagens abortlov!)

Jeg tror jeg ville valgt å beholde barnet.

Dersom forholdet mitt hadde gått til helvete, hadde det vært tøft å være aleine med 3 barn, det er det jeg hadde tenkt mest på...

Lykke til med valget ditt, Glimtipper.

[Glimtipper]

'' Forholdet er nytt, men godt. Vi planlegger både barn og felles hjem, vi vil bare ha det senere. Alle må ta en sjanse en gang i blant, livet gir ingen garantier. Selv de som får barn etter fem år sammen kan skille seg senere.''

Veldig bra det er godt forhold, da! :-) Og som du sier - mange år sammen er jo ikke noen garanti for at det vil vare. Men da har ihvertfall forholdet vart _såpass_, hvis du skjønner hva jeg mener. Det er jo ikke alltid man vet at forholdet er liv laga i starten, fordi forelskelsen gjør at man 'tåler alt'. Forelskelse _kan_ jo gjøre blind - litt lenger tid sammen i hverdagen gjør jo at man lettere kan vite om forholdet vil overleve selv når man er forbi 'datingstadiet'.

Men sammtidig kan jo forelsken sen også gjøre at man 'tåler' den ekstra belastningen som et barn fører med seg??

''Og vi har i praksis allerede et barn, Squishy, så vi går ikke fra barnløse og uten forpliktelser til å bli en familie.''

Det er jo et veldig vektig argument.

''Samtidig: En graviditet er hardt. Økonomisk vil det kreve mye av oss. Det første året med et barn er svært tungt.''

Både økonomien og det første året er jo forbigående, så det burde ikke være avgjørende. Med mindre man tror det er en reell fare for brudd innen det året da - det ville jo vært trist.

''Vi vil aldri få være sammen uten å være foreldre. Helgene Squishy er hos pappaen vil nå bli brukt på vårt felles barn, ikke til kinogåing og restauranter eller reiser.''

Men slik er jo ikke situasjonen for par som får sitt andre felles barn. De har jo ikke 'frihelger' uten barn på den måten.

Men er det slik at disse 'frihelgene' er det høyst nødvendige limet for å holde dere sammen som par? Kunne forholdet overleve også en mer slitsom og monoton hverdag, uten slike 'pustehull'?

''Men sammtidig kan jo forelsken sen også gjøre at man 'tåler' den ekstra belastningen som et barn fører med seg??''

Ja, det har jeg også tenkt. At et første år mens man er forelsket faktisk kan bli lettere. Man ser fremdeles godt sin partners gode sider, har mer tålmodighet og gode kjemikalier i hjernen

''Både økonomien og det første året er jo forbigående, så det burde ikke være avgjørende. Med mindre man tror det er en reell fare for brudd innen det året da - det ville jo vært trist.''

Jeg tror ikke det vil føre til brudd. Om det gjør det, så hadde vi vel aldri holdt ut lenge uansett. Men problemet er, vil jeg at det skal være den store testen på at forholdet holder? Etter å ha brakt et barn inn i verden?

''Men er det slik at disse 'frihelgene' er det høyst nødvendige limet for å holde dere sammen som par? Kunne forholdet overleve også en mer slitsom og monoton hverdag, uten slike 'pustehull'?''

Ja, det tror jeg. Vi har jo stort sett forelsket oss med 2-åringen min kravlende over oss og opp på oss. Bleieskift og middagstider og stram økonomi har vært en del av forholdet vårt så langt.