Hvis du ble gravid...

[Luska]

Det er nok for meg selv :/

Ok. Håper det du kommer frem til er riktig for deg og barnefaren.

Lykke til )

[Glimtipper]

Naa skjonner jeg det *pling*...:-) Du er gravid?

Vet du, behold barnet ditt, selv om dette ikke er en drommesituasjon...Den babyen kommer til aa gi deg masse gleder i livet! Og mht. okonomi,livssituasjon,parforhold,o.l., saa vet du ikke hvordan alt blir. Men det vet selv ikke de som har alt stabilt,trygt og godt, og planlagt.

Det kan komme til aa gaa kjempefint dette her! Tenk paa sonnen din, hva han betyr for deg, minst like mye vil et barn nr. 2 bety! Og en evt. abort kan fore til at du angrer deg for resten av ditt liv. Du kan faa store psykiske problemer...Jeg har hort om flere som har faatt det, har ogsaa ei venninne som gjorde dette og stengte seg inne i 3 mnd...klarte ikke aa gaa ut,var helt uttafor. Hun sliter ennaa med skyldfolelse og sorg, selv flere aar senere...

Jeg haaper du tar det rette valget, for deg! Og kjaeresten din kommer jo ogsaa over nyaaret, var det ikke slik? Hva sier han til dette her?

Han ønsker at det kunne ha skjedd om et års tid, men støtter meg hva enn jeg ønsker. Han er selvfølgelig bekymret med tanke på praktisk utførelse av hverdagen og økonomi.

[Glimtipper]

Jeg hadde nok beholdt barnet, tror rett og slett ikke jeg hadde klart å ta abort.

Nei, det er det jeg ikke vet om jeg klarer. Men samtidig vet jeg ikke om skyldfølelse i forhold til abort er riktige grunnen for å få et barn.

[Glimtipper]

Jeg er i et halvannet år langt forhold, men vi bor på hver vår kant av landet. Ingen av oss har flytteplaner foreløpig - og jeg KAN ikke flytte fordi barna mine har delt fast bosted med pappaen sin.

Dersom jeg skulle blitt gravid nå, er jeg svært usikker på hva jeg ville gjort. Det økonomiske er ikke noe problem, det ordner seg sikkert. Om jeg ville klart å gjennomføre en abort, er jeg meget usikker på (men jeg er selvfølgelig FOR dagens abortlov!)

Jeg tror jeg ville valgt å beholde barnet.

Dersom forholdet mitt hadde gått til helvete, hadde det vært tøft å være aleine med 3 barn, det er det jeg hadde tenkt mest på...

Lykke til med valget ditt, Glimtipper.

Takk for det, mariaflyfly

[Glimtipper]

Åh, det der er så vanskelig. Hadde jeg blitt gravid nå, ville nok saken vært grei, selv om jeg egentlig ikke er klar for flere barn akkurat nå. Men jeg er i et godt og stabilt ekteskap og kunne sikkert klart en til, så jeg kunne aldri forsvart abort for meg selv nå - med mindre det hadde dukket opp tungtveiende helsemessige grunner.

Men hadde jeg vært singel eller i et usikkert forhold, eller langt yngre/langt eldre enn jeg er nå, ville det ikke vært en så sikker avgjørelse. Og hensynet til de barna jeg har fra før ville også preget den avgjørelsen.

Jeg har stått på sidelinjen når flere av venninnene mine har blitt uplanlagt gravide. En venninne ble for eksempel gravid da det første barnet fremdeles var liten baby - og kolikkbarn med en del ekstra utfordringer i tillegg. Forholdet til barnefaren knirket veldig, han stilte lite opp for det første barnet, hun var under utdanning og hadde lite støtte i egen familie. Jeg kan ikke si noe annet enn at det var lett å støtte henne i avgjørelsen om abort der.

-nikker- Jeg er enig med deg, jeg hadde aldri kritisert noen for en slik avgjørelse.

[Gjest Angela25]

Jeg forstår hvordan du tenker.

Jeg er litt på denne linjen: Forholdet er nytt, men godt. Vi planlegger både barn og felles hjem, vi vil bare ha det senere. Alle må ta en sjanse en gang i blant, livet gir ingen garantier. Selv de som får barn etter fem år sammen kan skille seg senere. Og vi har i praksis allerede et barn, Squishy, så vi går ikke fra barnløse og uten forpliktelser til å bli en familie.

Samtidig: En graviditet er hardt. Økonomisk vil det kreve mye av oss. Det første året med et barn er svært tungt. Vil det gi oss svært lave overlevelsessjanser? Det kan det. Vi vil aldri få være sammen uten å være foreldre. Helgene Squishy er hos pappaen vil nå bli brukt på vårt felles barn, ikke til kinogåing og restauranter eller reiser.

''Helgene Squishy er hos pappaen vil nå bli brukt på vårt felles barn, ikke til kinogåing og restauranter eller reiser.''

Kjenner du ikke noen som kan avlaste bittelitt? Venninner,tenaaringsjenter mot betaling(som du kjenner), familie eller slekt forovrig?

[Glimtipper]

Ok. Håper det du kommer frem til er riktig for deg og barnefaren.

Lykke til )

Ja... Hadde jeg ennå kunne forutsett framtiden :/

[Glimtipper]

''Helgene Squishy er hos pappaen vil nå bli brukt på vårt felles barn, ikke til kinogåing og restauranter eller reiser.''

Kjenner du ikke noen som kan avlaste bittelitt? Venninner,tenaaringsjenter mot betaling(som du kjenner), familie eller slekt forovrig?

Jo, det lar seg nok løse etterhvert. Vi vil jo få hjelp fra familie og venner etterhvert

[morsan]

''Men sammtidig kan jo forelsken sen også gjøre at man 'tåler' den ekstra belastningen som et barn fører med seg??''

Ja, det har jeg også tenkt. At et første år mens man er forelsket faktisk kan bli lettere. Man ser fremdeles godt sin partners gode sider, har mer tålmodighet og gode kjemikalier i hjernen

''Både økonomien og det første året er jo forbigående, så det burde ikke være avgjørende. Med mindre man tror det er en reell fare for brudd innen det året da - det ville jo vært trist.''

Jeg tror ikke det vil føre til brudd. Om det gjør det, så hadde vi vel aldri holdt ut lenge uansett. Men problemet er, vil jeg at det skal være den store testen på at forholdet holder? Etter å ha brakt et barn inn i verden?

''Men er det slik at disse 'frihelgene' er det høyst nødvendige limet for å holde dere sammen som par? Kunne forholdet overleve også en mer slitsom og monoton hverdag, uten slike 'pustehull'?''

Ja, det tror jeg. Vi har jo stort sett forelsket oss med 2-åringen min kravlende over oss og opp på oss. Bleieskift og middagstider og stram økonomi har vært en del av forholdet vårt så langt.

''Jeg tror ikke det vil føre til brudd. Om det gjør det, så hadde vi vel aldri holdt ut lenge uansett.''

Nei, men da hadde det jo vært greit at et svært kortvarig forhold ikke medførte barn...;-)

Men du sier i et annet innlegg at kjæresten hadde tentk "om ett år". Det er jo ganske kort tid, da, i forhold til om han hadde tenkt "ikke før om minst 8 år"! ;-)

Og som du sier så har dere klart å bli forelsket til tross for at din hverdag og ditt liv er preget av at du tross alt har et barn. Og han har jo valgt deg _med_ barn - dte burde jo si noe.

Men jeg er veldig enig med deg i at hensynet til det barnet du har, samt din livssituasjon generelt, veier tungt. Og når det gjelder Squishy ville jeg lagt veldig stor vekt på hvordan den nye kjæresten forholder seg til han.

[Gjest mij]

Ja, det veier svært tungt.

Samtidig ønsker jeg jo å flytte sammen med mannen uansett. Han støtter meg uansett hva jeg velger. Vi har jobbet oss gjennom ganske alvorlige ting allerede og kjenner hverandres reaksjonsmønstre i en eventuell "krise".

Men hvem tenker ikke at de skal forbli sammen når de elsker hverandre?

For min del ville det blitt barn nr 3, og jeg synes det er nok med 2 slik vi har det nå, men om jeg blir gravid vil vi nok ha en svært vanskelig avgjørelse foran oss.

Dere ønsker i utgangspunktet barn sammen, dere skal flytte sammen og han støtter deg uansett hva du ønsker - høres jo ut som et flott utgangspunkt dette.

Jeg ville ikke latt tanken på at jeg en dag kan bli alene med to barn avgjøre. Det kan skje uansett om man er godt etablert før barnet kommer også. Og du er jo ikke sammen med den første barnefaren, så får du flere barn vil de nødvendigvis ha forskjellig far.

Det finnes ikke alltid det perfekte tidspunktet for å få barn, men det har du jo kjent på før, og jeg synes du virker både ressurssterk og klok etter innleggene dine på DOL å dømme.

Håper dere finner ut av dette!

[Gjest Elextra]

Egentlig spiller det vel overhodet ingen rolle hva slags avgjørelse andre ville ha kommet fram til. Det eneste som spiller noen rolle er hva du ønsker.

Jeg ville ha vurdert forholdet til barnefaren veldig nøye. Jeg ville tatt mye hensyn til barnet jeg har fra før, hvordan vil det nye barnet påvirke h*ns framtid (posetiv og negativt: fint med søsken, kanskje ikke fint med så tette søsken?, ny stabil og posetiv stefar, en evt. ustabil ny stefar som må tas hensyn til osv...).

Jeg tror mitt forhold til barnefaren er det som ville vært utslagsgivende. Hvis jeg ikke hadde tro (og lyst) på at det skulle vare livet ut, ville jeg kanskje ha tippet mot abort.

''Jeg tror mitt forhold til barnefaren er det som ville vært utslagsgivende. Hvis jeg ikke hadde tro (og lyst) på at det skulle vare livet ut, ville jeg kanskje ha tippet mot abort.''

Det gjelder ikke ubetinget for meg - hadde jeg elsket faren skulle det nok mye til for at jeg hadde tatt abort, uansett hvordan det gikk med forholdet. Hadde jeg vært veldig ung ville jeg muligens tenkt annerledes.

[Mrs. Wallace]

-nikker- Jeg er enig med deg, jeg hadde aldri kritisert noen for en slik avgjørelse.

Jeg håper du (og dere) kommer frem til en avgjørelse som føles riktig for dere, Glimtipper. Uansett hva vi måtte tenke og synse om hver inne. Stor klem!

[Glimtipper]

''Jeg tror ikke det vil føre til brudd. Om det gjør det, så hadde vi vel aldri holdt ut lenge uansett.''

Nei, men da hadde det jo vært greit at et svært kortvarig forhold ikke medførte barn...;-)

Men du sier i et annet innlegg at kjæresten hadde tentk "om ett år". Det er jo ganske kort tid, da, i forhold til om han hadde tenkt "ikke før om minst 8 år"! ;-)

Og som du sier så har dere klart å bli forelsket til tross for at din hverdag og ditt liv er preget av at du tross alt har et barn. Og han har jo valgt deg _med_ barn - dte burde jo si noe.

Men jeg er veldig enig med deg i at hensynet til det barnet du har, samt din livssituasjon generelt, veier tungt. Og når det gjelder Squishy ville jeg lagt veldig stor vekt på hvordan den nye kjæresten forholder seg til han.

Han er så langt verdens beste avstands-stefar Han har blitt veldig glad i han på kort tid, er opptatt av han, tar vare på han, leker med han (mye mer enn jeg noen gang har orket ), snakker med han på telefon, sender bilder av han til familie og venner, leser om stebarn/stefar relasjoner for å være forberedt på utfordringer... Ja, i det hele tatt.

[pekkaline]

Nå? Huff. Alderen min, er 41 og at jeg har født et sykt barn (som nå er frisk ,i gåseøyne), gjør at jeg hadde ikke kunnet bære det frem nei desverre.

Vi har ingen mulighet til å bli gravid nå. Sterilisering er en god ting.

[Babette]

Jeg ville, ut fra en helhetsvurdering, ha tatt abort. Det gjorde jeg da også da jeg ble gravid 21 år gammel, selv om jeg hadde "fast følge" og var frisk. Men fattig student og nettopp begynt på utdannelsen.

Har aldri hatt problemer med skyldfølelse eller anger, selv om det i ettertid har vist seg at dette var den eneste sjansen jeg fikk.

[Glimtipper]

For min del ville det blitt barn nr 3, og jeg synes det er nok med 2 slik vi har det nå, men om jeg blir gravid vil vi nok ha en svært vanskelig avgjørelse foran oss.

Dere ønsker i utgangspunktet barn sammen, dere skal flytte sammen og han støtter deg uansett hva du ønsker - høres jo ut som et flott utgangspunkt dette.

Jeg ville ikke latt tanken på at jeg en dag kan bli alene med to barn avgjøre. Det kan skje uansett om man er godt etablert før barnet kommer også. Og du er jo ikke sammen med den første barnefaren, så får du flere barn vil de nødvendigvis ha forskjellig far.

Det finnes ikke alltid det perfekte tidspunktet for å få barn, men det har du jo kjent på før, og jeg synes du virker både ressurssterk og klok etter innleggene dine på DOL å dømme.

Håper dere finner ut av dette!

Tusen takk for snille ord!

Og ja, du sier mye klokt. Livet gir uansett ingen garantier.

[Lillemus]

Ja, slik tenker jeg også.

Og jeg tenker også: Dette har jeg gjort før og jeg klarte det. (Denne gangen er det riktignok min feil, jeg har rotet med overgangen til p-piller.) Jeg har perspektivet rett foran meg, Squishy er en sunn og frisk og lykkelig 2-åring. Jeg er en lykkelig mamma.

Men hva om forholdet ikke holder? Da er jeg alenemor til to, mest sannsynlig.

Begge mine er født i et ekteskap som da virket trygt og godt, etter et forhold som hadde vart i 14 år da førstemann ble født... Men det hjalp ikke det gitt.

[Glimtipper]

Jeg ville, ut fra en helhetsvurdering, ha tatt abort. Det gjorde jeg da også da jeg ble gravid 21 år gammel, selv om jeg hadde "fast følge" og var frisk. Men fattig student og nettopp begynt på utdannelsen.

Har aldri hatt problemer med skyldfølelse eller anger, selv om det i ettertid har vist seg at dette var den eneste sjansen jeg fikk.

Ønsket du deg ikke barn i det hele tatt eller var det bare feil tidspunkt?

[morsan]

Han er så langt verdens beste avstands-stefar Han har blitt veldig glad i han på kort tid, er opptatt av han, tar vare på han, leker med han (mye mer enn jeg noen gang har orket ), snakker med han på telefon, sender bilder av han til familie og venner, leser om stebarn/stefar relasjoner for å være forberedt på utfordringer... Ja, i det hele tatt.

Det er jo et godt tegn. :-)

[Glimtipper]

Begge mine er født i et ekteskap som da virket trygt og godt, etter et forhold som hadde vart i 14 år da førstemann ble født... Men det hjalp ikke det gitt.

Nei, det har du rett i. Men jeg sliter jo allerede med juleplanleggingen! Tenk om jeg har to barn med to forskjellige menn og ingen av de bor jeg sammen med