Hvis du ble gravid...

[Glimtipper]

Det er jo et godt tegn. :-)

Veldig. Jeg betviler ikke at han vil være en god pappa og at han ikke vil forskjellsbehandle Leo og et eventuelt nytt barn.

[Babette]

Ønsket du deg ikke barn i det hele tatt eller var det bare feil tidspunkt?

Det var feil tidspunkt, og jeg var i ferd med å bli lei av kjæresten. Enslig mor kunne jeg aldri ha tenkt meg å være, da heller barnløs.

Jeg synes også det er viktig å få fram at ikke alle som har tatt abort sliter i etterkant. Jeg hadde også tre venninner som tok abort på den tida, og de kom seg også greit gjennom det.

[Gjest gomle]

Nei, det er det jeg ikke vet om jeg klarer. Men samtidig vet jeg ikke om skyldfølelse i forhold til abort er riktige grunnen for å få et barn.

Det finnes dessverre ingen fasit her. Men jeg tenker at man angrer aldri på de barna man har fått. Tar man abort derimot, så er det jo mange som angrer. Kanskje du skulle kontakte en sånn "telefon", mener det finnes en for "ufrivillig gravide" der man kan få litt råd til en avgjørelse.

[Glimtipper]

Det finnes dessverre ingen fasit her. Men jeg tenker at man angrer aldri på de barna man har fått. Tar man abort derimot, så er det jo mange som angrer. Kanskje du skulle kontakte en sånn "telefon", mener det finnes en for "ufrivillig gravide" der man kan få litt råd til en avgjørelse.

Ja, det kan jeg eventuelt gjøre.

Men jeg tror ikke jeg kommer så veldig mye lengere i tankegangen akkurat nå.

Ikke hjelper det at jeg allerede (er knapt i uke 4) kaster opp både morgen og kveld. Da blir jeg litt barnslig og tenker at "dette holder jeg ikke ut"

[Gjest Angela25]

Han er så langt verdens beste avstands-stefar Han har blitt veldig glad i han på kort tid, er opptatt av han, tar vare på han, leker med han (mye mer enn jeg noen gang har orket ), snakker med han på telefon, sender bilder av han til familie og venner, leser om stebarn/stefar relasjoner for å være forberedt på utfordringer... Ja, i det hele tatt.

Han hores helt super ut kjaeresten din:-) Gutten din faar en kjempegod stepappa, det er jeg sikker paa! :-) Og ogsaa for fremtidige barn..:-)

[pekkaline]

Ja, vi har snakket mye om det de siste to dagene. Diskutert, planlagt, forestilt oss... Men vi kommer ingen vei. Han vil støtte meg uansett og sier at hva enn skjer, så har han stor tro på både forholdet og meg. Han vil svært gjerne ha barn med meg, men ønsket at det var et år eller to senere.

Jeg tror at om jeg var i dine sko, så hadde jeg beholdt barnet.

Hvis man ser på dagens samfunn, så vil du ikke være den eneste alenemoren om det blir tilfellet (i verste fall) , og de klarer seg, får økonomisk hjelp og slikt. Jeg innbiller meg at alenemødre får mye hjelp sånn sett. Mulig jeg tar feil.

Er du frisk og rask, så ville jeg gitt en familieforøkning en sjanse.

Du har venner og familie rundt deg?

Jeg er klar over at alenemødre har mye hengende over seg, alene om alt osv. Men her ser det ut til at din kjære trives med barn. Så da er det bare kjærligheten dere to imellom det står på her......?

[Gjest Mom33]

I min noe grønnere ungdom, ble jeg uplanlagt gravid. Forholdet til barnefaren var helt fint, han ville støtte min avgjørelse uansett og ta på seg sitt ansvar, men jeg valgte abort. Rett og slett fordi jeg verken hadde inntekt, ferdig utdannelse eller noe som helst.

Jeg har ikke angret en dag på den avgjørelsen, tvert imot er jeg svært glad fordi jeg var så framsynt. Er i dag gift (med en mann jeg neppe hadde møtt dersom jeg hadde valgt å beholde barnet dengang) og har 2 barn, og jeg er så glad fordi vi har et stabilt liv i bunn.

Nei, det er ingen krise å bli aleneforelder, og nei, det er ingen krise å ha dårlig råd. Men det sliter! Å følge opp 2 barn er mye mer enn dobbelt så krevende som 1, og selv om man er to voksne blir det nok når skole og barnehage krever sitt.

Ut fra det du har skrevet om ditt eget liv her, så ville jeg tatt abort. Å belaste et forhold som i utgangspunktet kanskje skranter litt med den påkjenningen et barn er, kan fort ende forholdet. Jeg hadde ikke tatt den sjansen, men igjen - det er slik jeg er.

Ønsker deg kjempemye lykke til med valget ditt, skjønner godt at dette krever mye tid i tankeboksen. Og uansett: Vær tro mot ditt endelige valg, samme hva du ender på. *Klem*

[Glimtipper]

Skriver dette litt for meg selv, og fordi denne tråden er lang allerede.

I mot:

- Vi vil kun ha vært sammen et år når barnet kommer.

- Vi har ikke bodd sammen ennå.

- Jeg har migrene som forverres under graviditet.

- Jeg kaster allerede opp hver dag og må klare de første tre månedene uten hjelp.

- Jeg har ikke fast jobb og han må ha ny jobb, den økonomiske situasjonen er dermed ustabil.

- Jeg har PTSD som har blitt forverret den siste tiden, selv om jeg ser god bedring så langt.

- Vi må gi avkall på en del framtidsplaner/utsette framtidsplaner.

- Jeg er allerede alenemor til en sønn.

For:

- Vi kan tenke oss felles barn i framtiden.

- Forholdet er godt og han støtter enhver avgjørelse.

- Jeg har allerede en sønn.

- Jeg kan reagere svært negativt på en abort.

- Mange av planene våre kan justeres rundt et felles barn.

- Tanken på et barn til er ikke avskrekkende, selv om jeg ser realistisk på "slitet" det medfører.

- Vi kommer til å bo i Norge, med god støtte for småbarnsforeldre.

- Familiene våre vil unektelig støtte oss så godt de kan.

[Glimtipper]

Jeg tror at om jeg var i dine sko, så hadde jeg beholdt barnet.

Hvis man ser på dagens samfunn, så vil du ikke være den eneste alenemoren om det blir tilfellet (i verste fall) , og de klarer seg, får økonomisk hjelp og slikt. Jeg innbiller meg at alenemødre får mye hjelp sånn sett. Mulig jeg tar feil.

Er du frisk og rask, så ville jeg gitt en familieforøkning en sjanse.

Du har venner og familie rundt deg?

Jeg er klar over at alenemødre har mye hengende over seg, alene om alt osv. Men her ser det ut til at din kjære trives med barn. Så da er det bare kjærligheten dere to imellom det står på her......?

Ja, egentlig. Frykten for at det ikke skal holde. Og den økonomiske biten, selv om jeg innser at det er en midlertidig situasjon.

[Persille1365381127]

Takk for det, mariaflyfly

Jeg antar at det en grunn til at du poster dette - og derfor svarer jeg ikke direkte under tråden din, men litt nedi...

Vil du snakke på msn - så er jeg der

Jeg svarer ut fra hva JEG tenker om din situasjon - ikke ta det som en formaning om at jeg synes du burde gjøre slik eller sånn, ok?

Jeg ville ikke ha fått barn nå. Dere har såvidt begynt forholdet, dere vet ikke om dere klarer å bo sammen, du er litt usikker på hvilken fremtid dere har med tanke på krangler osv.

Du er allerede alene med ett barn, og for meg står panikken for å bli alene med to barn, med to forskjellige fedre ganske høyt på listen for argumenter mot å få barn nå. Nei, men kan ikke vite alt om fremtiden - men du vet nå at du langt dårligere forutsetninger for å svare på det, enn hva du vil ha om en stund.

Tenk også på at du ikke har jobb, at du dermed ikke har grunnlag for svangerskapspenger - og han ikke får permisjon. Vil du egentlig være hjemme i to år til nå?

Jeg ville ikke gjort det... Men jeg har heller ingen motforestillinger mot abort. Jeg har flere venninder (og søstre) som har tatt det, og ingen av de jeg kjenner har slitt med det i ettertid.

Og for barnets del ønsker jeg ikke at det skal havne i en situasjon som den vi har nå - og det kan vel være en mulighet ettersom du ikke vet hvordan han vil ta dette? Hva gjør du om han da ikke vil flytte likevel osv?

Du er tøff, så du får det garantert til om du vil - men JEG ville ikke gjort det.

Lykke til

[Gjest solstice]

Dersom forholdet til barnefaren var dårlig slik at jeg ikke kunne tenke meg å ha ham som pappa til barnet mitt, ville jeg kanskje ha valgt abort. Hvis pappaen var en bra fyr, og jeg antok at *selv om* forholdet skulle ryke en eller annen gang i fremtiden, så ville vi kunne samarbeide godt slik at barnet ikke ble mer skadelidende enn nødvendig, så ville jeg beholdt barnet. Økonomien får man alltid til på et vis.

[Glimtipper]

I min noe grønnere ungdom, ble jeg uplanlagt gravid. Forholdet til barnefaren var helt fint, han ville støtte min avgjørelse uansett og ta på seg sitt ansvar, men jeg valgte abort. Rett og slett fordi jeg verken hadde inntekt, ferdig utdannelse eller noe som helst.

Jeg har ikke angret en dag på den avgjørelsen, tvert imot er jeg svært glad fordi jeg var så framsynt. Er i dag gift (med en mann jeg neppe hadde møtt dersom jeg hadde valgt å beholde barnet dengang) og har 2 barn, og jeg er så glad fordi vi har et stabilt liv i bunn.

Nei, det er ingen krise å bli aleneforelder, og nei, det er ingen krise å ha dårlig råd. Men det sliter! Å følge opp 2 barn er mye mer enn dobbelt så krevende som 1, og selv om man er to voksne blir det nok når skole og barnehage krever sitt.

Ut fra det du har skrevet om ditt eget liv her, så ville jeg tatt abort. Å belaste et forhold som i utgangspunktet kanskje skranter litt med den påkjenningen et barn er, kan fort ende forholdet. Jeg hadde ikke tatt den sjansen, men igjen - det er slik jeg er.

Ønsker deg kjempemye lykke til med valget ditt, skjønner godt at dette krever mye tid i tankeboksen. Og uansett: Vær tro mot ditt endelige valg, samme hva du ender på. *Klem*

Takk for at du delte din erfaring og for et klart råd. Jeg tar det du sier til etterretning

[Persille1365381127]

Nei, det er det jeg ikke vet om jeg klarer. Men samtidig vet jeg ikke om skyldfølelse i forhold til abort er riktige grunnen for å få et barn.

''Men samtidig vet jeg ikke om skyldfølelse i forhold til abort er riktige grunnen for å få et barn.''

Det er et veldig godt poeng...

[Tralla]

Hadde jeg blitt gravid nå, er det vanskelig å si hva jeg ville gjort. Jeg er i et relativt ferskt forhold, han er bosatt et stykke fra der jeg bor, og ingen av oss har "egentlig" mulighet til å flytte på grunn av barn fra tidligere forhold. Så ingen muligheter til å bli samboende i nærmeste fremtid.

I tillegg vet jeg at jeg kommer til å bli ganske dårlig i svangerskapet og sikkert noen år etterpå (bekken) slik at jeg vil ha vanskelig for å komme gjennom hverdagen. Dette vil tære på et forhold. Selv om jeg tror dette forholdet tåler mer enn det forrige, tror jeg at jeg vil helle mest mot å ta abort. Et tungt valg jeg sikkert ville hatt vanskelig for å gjennomføre.

Har avfunnet meg med at jeg nok ikke kommer til å få flere barn, selv om jeg egentlig har lyst på mange. Hadde jeg hatt helse til å bære det frem og utsikter til et stabilt samboerskap ville jeg nok fått barnet. Men som deg har jeg ikke lyst til å sitte alene med to barn med forskjellige fedre og kanskje dårlig helse.

Så det som vil telle mest for meg er helsa, og forholdet til faren, selv om en nok aldri har en garanti. Hvordan vil det evt bli om det blir et brudd? Vil han bo i nærheten av deg da?

Lykke til med avgjørelsen!

[bouenas]

Nei, det er det jeg ikke vet om jeg klarer. Men samtidig vet jeg ikke om skyldfølelse i forhold til abort er riktige grunnen for å få et barn.

"Men samtidig vet jeg ikke om skyldfølelse i forhold til abort er riktige grunnen for å få et barn."

Forstår inderlig godt dine for-og-i mot-tanker. Skyldfølelse er vel vi kvinner eksperter på å få, uansett hva vi velger. Dersom det vil gå veldig hardt ut over parforholdet, din sønn, deg selv og i for stor grad økonomien, sier vel valget seg selv. Men i hvilken grad dette skjer, er det jo vanskelig å vite på forhånd. Kjærligheten til barnet kan bli så sterkt at du gjør alt for å tilpasse situasjonen, og et barn vil jo (som oftest) gi så mye glede til alle familiemedlemmer, at det gjerne går berde enn du frykter. Et nermest umenneskelig valg som bare du kan bestemme.

Heldigvis har vi en sunn abortlov. Jeg har gjort begge deler. Jeg har tatt abort, som jeg ble syk av anger for. Selv om (eller kanskje snarere fordi) aborten var mot min vilje. Jeg er også alenemor til fire barn. Det er tøft økonomisk, men barna er det beste og viktigeste jeg har i livet, og jeg trenger heller ikke en mann for å være en god mor, selv om det selvfølgelig hadde vært en fordel. Hadde jeg kunne valgt om igjen, og ikke minst valgt selv, ville jeg aldri ha tatt den aborten. Dette oppleves nok ulikt, så noen gode råd kan jeg ikke gi deg. Det er godt at du har støtte både fra kjæresten og også dol'ere, uansett hva du bestemmer deg for. Vil bare ønske deg lykke til med valget og fremtiden.

[Gjest Angela25]

Skriver dette litt for meg selv, og fordi denne tråden er lang allerede.

I mot:

- Vi vil kun ha vært sammen et år når barnet kommer.

- Vi har ikke bodd sammen ennå.

- Jeg har migrene som forverres under graviditet.

- Jeg kaster allerede opp hver dag og må klare de første tre månedene uten hjelp.

- Jeg har ikke fast jobb og han må ha ny jobb, den økonomiske situasjonen er dermed ustabil.

- Jeg har PTSD som har blitt forverret den siste tiden, selv om jeg ser god bedring så langt.

- Vi må gi avkall på en del framtidsplaner/utsette framtidsplaner.

- Jeg er allerede alenemor til en sønn.

For:

- Vi kan tenke oss felles barn i framtiden.

- Forholdet er godt og han støtter enhver avgjørelse.

- Jeg har allerede en sønn.

- Jeg kan reagere svært negativt på en abort.

- Mange av planene våre kan justeres rundt et felles barn.

- Tanken på et barn til er ikke avskrekkende, selv om jeg ser realistisk på "slitet" det medfører.

- Vi kommer til å bo i Norge, med god støtte for småbarnsforeldre.

- Familiene våre vil unektelig støtte oss så godt de kan.

Masse lykke til videre fremover, Glimtipper! Vet det er vanskelig dette her...Varm klem:-)

[Gjest solstice]

Skriver dette litt for meg selv, og fordi denne tråden er lang allerede.

I mot:

- Vi vil kun ha vært sammen et år når barnet kommer.

- Vi har ikke bodd sammen ennå.

- Jeg har migrene som forverres under graviditet.

- Jeg kaster allerede opp hver dag og må klare de første tre månedene uten hjelp.

- Jeg har ikke fast jobb og han må ha ny jobb, den økonomiske situasjonen er dermed ustabil.

- Jeg har PTSD som har blitt forverret den siste tiden, selv om jeg ser god bedring så langt.

- Vi må gi avkall på en del framtidsplaner/utsette framtidsplaner.

- Jeg er allerede alenemor til en sønn.

For:

- Vi kan tenke oss felles barn i framtiden.

- Forholdet er godt og han støtter enhver avgjørelse.

- Jeg har allerede en sønn.

- Jeg kan reagere svært negativt på en abort.

- Mange av planene våre kan justeres rundt et felles barn.

- Tanken på et barn til er ikke avskrekkende, selv om jeg ser realistisk på "slitet" det medfører.

- Vi kommer til å bo i Norge, med god støtte for småbarnsforeldre.

- Familiene våre vil unektelig støtte oss så godt de kan.

En liten solskinnshistorie med tanke på varigheten av forholdet: Jeg kjenner et par som bare hadde vært sammen i en måned da hun ble gravid. De var ganske unge, gikk på videregående. Barnet er i dag ti år gammelt, har fått en lillebror, og de er fremdeles sammen og har det bra

Med hensyn til fremtidsplaner, så er det jo slik at det er bare en ting som er sikkert i livet, og det er at det ikke blir slik du planlegger

[pekkaline]

Ja, egentlig. Frykten for at det ikke skal holde. Og den økonomiske biten, selv om jeg innser at det er en midlertidig situasjon.

''Han vil støtte meg uansett og sier at hva enn skjer, så har han stor tro på både forholdet og meg.''

Det er jo en fin erklæring. Husk at det er en mann dette her, ikke kvinne

[Lotte :o)]

Ser at du har fått mange gode råd og vinklinger i tråden. Lykke til, uansett!

[Persille1365381127]

Dette synes jeg var et godt svar.

Jeg tror nok at frykten for å bli alene med to barn med forskjellige fedre kunne veid tungt.

''Jeg tror nok at frykten for å bli alene med to barn med forskjellige fedre kunne veid tungt.''

Det er den som veier tyngst for meg, og som gjør at jeg ikke er helt sikker på om jeg vil ha flere barn i det hele tatt.