Hvis du ble gravid...

[Glimtipper]

En liten solskinnshistorie med tanke på varigheten av forholdet: Jeg kjenner et par som bare hadde vært sammen i en måned da hun ble gravid. De var ganske unge, gikk på videregående. Barnet er i dag ti år gammelt, har fått en lillebror, og de er fremdeles sammen og har det bra

Med hensyn til fremtidsplaner, så er det jo slik at det er bare en ting som er sikkert i livet, og det er at det ikke blir slik du planlegger

Jeg begynte å si, etter at sønnen min ble født: "Sometimes life just happens." Men jeg føler for å sette ned foten i forholdet til livet akkurat nå... Jeg synes det tar seg litt for mye til rette

[Glimtipper]

Masse lykke til videre fremover, Glimtipper! Vet det er vanskelig dette her...Varm klem:-)

Takk for det, Angela -klem tilbake-

[morsan]

Veldig. Jeg betviler ikke at han vil være en god pappa og at han ikke vil forskjellsbehandle Leo og et eventuelt nytt barn.

Til spørsmålsstillingen generelt: Jeg skjønner veldig godt ønsket om og behovet for å snakke med andre om dette. Men til syvende og sist så er det jo ditt valg, som du skal leve med enten det blir det ene eller det andre.

Og hvem gir egentlig det 'riktige' rådet?

Jeg tror nok at jeg i en situasjon tilsvarende din ville valgt abort. Men samtidig tror jeg at jeg sannsynligvis ville tatt abort første gangen også, og der har jo du allerede gjort et helt annet valg, som jo etter hva jeg skjønner viste seg å være et lykkelig og godt valg, selv om forholdet til barnefaren tok slutt.

Så har egentlig mine synspunkter noen som helst verdi for deg? :-) Vi er jo ikke samme personen! ;-)

Uansett ønsker jeg deg kjempelykke til - hva du/dere nå enn måtte velge.

*klem*

[morsan]

''Jeg tror nok at frykten for å bli alene med to barn med forskjellige fedre kunne veid tungt.''

Det er den som veier tyngst for meg, og som gjør at jeg ikke er helt sikker på om jeg vil ha flere barn i det hele tatt.

Jeg skjønner det veldig godt. Men samtidig er det jo litt ille hvis man virkelig ønsker flere barn og 'diskvalifiserer' seg selv fordi første forhold ikke varte.

[Gjest Elextra]

Skriver dette litt for meg selv, og fordi denne tråden er lang allerede.

I mot:

- Vi vil kun ha vært sammen et år når barnet kommer.

- Vi har ikke bodd sammen ennå.

- Jeg har migrene som forverres under graviditet.

- Jeg kaster allerede opp hver dag og må klare de første tre månedene uten hjelp.

- Jeg har ikke fast jobb og han må ha ny jobb, den økonomiske situasjonen er dermed ustabil.

- Jeg har PTSD som har blitt forverret den siste tiden, selv om jeg ser god bedring så langt.

- Vi må gi avkall på en del framtidsplaner/utsette framtidsplaner.

- Jeg er allerede alenemor til en sønn.

For:

- Vi kan tenke oss felles barn i framtiden.

- Forholdet er godt og han støtter enhver avgjørelse.

- Jeg har allerede en sønn.

- Jeg kan reagere svært negativt på en abort.

- Mange av planene våre kan justeres rundt et felles barn.

- Tanken på et barn til er ikke avskrekkende, selv om jeg ser realistisk på "slitet" det medfører.

- Vi kommer til å bo i Norge, med god støtte for småbarnsforeldre.

- Familiene våre vil unektelig støtte oss så godt de kan.

Det var en ryddig og grei oppsummering

[Gjest Elextra]

Jeg begynte å si, etter at sønnen min ble født: "Sometimes life just happens." Men jeg føler for å sette ned foten i forholdet til livet akkurat nå... Jeg synes det tar seg litt for mye til rette

Det stemmer:

"Life is what happens while you are making other plans!"

[Glimtipper]

Til spørsmålsstillingen generelt: Jeg skjønner veldig godt ønsket om og behovet for å snakke med andre om dette. Men til syvende og sist så er det jo ditt valg, som du skal leve med enten det blir det ene eller det andre.

Og hvem gir egentlig det 'riktige' rådet?

Jeg tror nok at jeg i en situasjon tilsvarende din ville valgt abort. Men samtidig tror jeg at jeg sannsynligvis ville tatt abort første gangen også, og der har jo du allerede gjort et helt annet valg, som jo etter hva jeg skjønner viste seg å være et lykkelig og godt valg, selv om forholdet til barnefaren tok slutt.

Så har egentlig mine synspunkter noen som helst verdi for deg? :-) Vi er jo ikke samme personen! ;-)

Uansett ønsker jeg deg kjempelykke til - hva du/dere nå enn måtte velge.

*klem*

Det hjelper å høre andres tanker. Ikke for å erstatte de med mine egne, men for å snu hver stein før avgjørelsen taes.

Takk for svar

[Jølsen]

Vel, jeg ble gravid med tuppa mi da jeg var 17, og bestemte meg for aa beholde:-) Hun er det beste som har skjedd meg! :-) Saa tok jeg aa gjorde ferdig videregaaende etterhvert, og det gikk kjempefint:-)

Jeg er imot abort, siden det er et liv inni deg, som har rett til aa leve. Men forstaar kvinner som blir voldtatt, blir gravid, og tar abort. Det verste jeg horer er folk som har frivillig sex, uten prevansjon, og tar abort. Det er helt forferdelig synes jeg.

Vi gifter oss til sommeren, og har planer om aa lage en liten baby paa bryllupsnatta:-) Om jeg skulle blitt gravid for den tid, saa hadde jeg helt klart blitt kjempeglad, og lagt bryllupet paa hylla inntil videre!:-)

Jeg ble veldig glad for å lese det du skrev nå, Angela. Jeg er helt enig med deg.

[Persille1365381127]

Jeg skjønner det veldig godt. Men samtidig er det jo litt ille hvis man virkelig ønsker flere barn og 'diskvalifiserer' seg selv fordi første forhold ikke varte.

Ja, men frykten for å være alene er faktisk større enn ønsket mitt om flere barn.

Jeg har jo Billa, hun er perfekt - trenger jeg egentlig mer?

Det blir litt sånn. Man ønsker og vil mye, men hva trenger man egentlig? Og det er viktigere for meg at hun har det stabilt og godt enn at jeg får flere barn.

[morsan]

Ja, men frykten for å være alene er faktisk større enn ønsket mitt om flere barn.

Jeg har jo Billa, hun er perfekt - trenger jeg egentlig mer?

Det blir litt sånn. Man ønsker og vil mye, men hva trenger man egentlig? Og det er viktigere for meg at hun har det stabilt og godt enn at jeg får flere barn.

Kjenner veldig igjen den måten å tenke på! :-) Jeg er jo også ettbarnsmor. :-)

[meg__123!]

Om jeg ikke hadde hatt jobb eller penger, og ikke typen min ville hatt ungen akkurat da, så hadde jeg tatt abort. Men egentlig er jeg imot det..

[zellica]

Ok, takk for svar

Jeg var i den situasjonen at jeg ble gravid et år etter at jeg møtte min kjære. Vi var svært unge og bodde ikke sammen og jeg lot meg derfor overtale av familie og venner til å ta abort. De mente at det var alt for tidlig, og at vi aldri ville kunne klare oppgaven.

Noen mnd senere ble jeg gravid igjen(p-piller virker ikke på meg) og da valgte vi å beholde barnet. Mannen min dro i militæret, så jeg var alene om graviditeten stort sett hele tiden. 2 uker før barnet vårt kom til verden flyttet vi sammen. Klart det var tøfft. Vi hadde ikke bodd sammen før, og nå skulle vi venne oss til både hverandre og til barnet. Men det gikk bra til tross for elendig økonomi og div.

Nå har vi vært sammen i 20 år og vi har 4 barn sammen. Alle er født mens vi har vært under utdannelse og har hatt dårlig råd.

Det jeg ønsket med dette innlegget er å fortelle at det kan gå kjempeflott til tross for at forutsetningene ikke er helt optimale.

[Glimtipper]

Jeg var i den situasjonen at jeg ble gravid et år etter at jeg møtte min kjære. Vi var svært unge og bodde ikke sammen og jeg lot meg derfor overtale av familie og venner til å ta abort. De mente at det var alt for tidlig, og at vi aldri ville kunne klare oppgaven.

Noen mnd senere ble jeg gravid igjen(p-piller virker ikke på meg) og da valgte vi å beholde barnet. Mannen min dro i militæret, så jeg var alene om graviditeten stort sett hele tiden. 2 uker før barnet vårt kom til verden flyttet vi sammen. Klart det var tøfft. Vi hadde ikke bodd sammen før, og nå skulle vi venne oss til både hverandre og til barnet. Men det gikk bra til tross for elendig økonomi og div.

Nå har vi vært sammen i 20 år og vi har 4 barn sammen. Alle er født mens vi har vært under utdannelse og har hatt dårlig råd.

Det jeg ønsket med dette innlegget er å fortelle at det kan gå kjempeflott til tross for at forutsetningene ikke er helt optimale.

Takk for solskinnshistorien

Det trøster å høre slikt også.

[Gjest girasol]

Jeg hadde kort og godt aldri tatt abort. Uansett. Da hadde jeg begynt å planlegge fremtiden hvis det skulle være nødvendig, med hensyn til økonomi, plass og jobbsituasjon.

Dette er MEG ;-)

[Persille1365381127]

Kjenner veldig igjen den måten å tenke på! :-) Jeg er jo også ettbarnsmor. :-)

[Gjest girasol]

Jeg hadde kort og godt aldri tatt abort. Uansett. Da hadde jeg begynt å planlegge fremtiden hvis det skulle være nødvendig, med hensyn til økonomi, plass og jobbsituasjon.

Dette er MEG ;-)

Glimtipper, jeg var ikke klar over at du siktet til en reell sittiasjon med deg selv som subjekt. Jeg svarte bare ut i fra hovedinnlegget idtt, og trodde du sikta til hva JEGv ville gjort. Derfor må du ikke se på det som et direkte råd til deg selv, det jeg skrev.

Jeg er imot abort, men jeg er ikke imot dagens abortLOV. Mener det er to forskjellige ting. Folk må få bestemme selv. Men JEG er imot abort, håoer du ser nyansene her!?

I din situasjon kan jeg ikke veilede deg bedre uten å kjenne deg bedre ;-) Men tenk over hvordan et valg om å ta abort kan henge ved deg resten av livet. Det vil selvsagt et barn også gjøre, men tror det er mye sannhet i utsagnet om at man kan angre på de barna man ikke fikk, men man angrer ikke på de man har fått!

Uansett, lykke til med avgjørelsen!

Klem

[Glimtipper]

Glimtipper, jeg var ikke klar over at du siktet til en reell sittiasjon med deg selv som subjekt. Jeg svarte bare ut i fra hovedinnlegget idtt, og trodde du sikta til hva JEGv ville gjort. Derfor må du ikke se på det som et direkte råd til deg selv, det jeg skrev.

Jeg er imot abort, men jeg er ikke imot dagens abortLOV. Mener det er to forskjellige ting. Folk må få bestemme selv. Men JEG er imot abort, håoer du ser nyansene her!?

I din situasjon kan jeg ikke veilede deg bedre uten å kjenne deg bedre ;-) Men tenk over hvordan et valg om å ta abort kan henge ved deg resten av livet. Det vil selvsagt et barn også gjøre, men tror det er mye sannhet i utsagnet om at man kan angre på de barna man ikke fikk, men man angrer ikke på de man har fått!

Uansett, lykke til med avgjørelsen!

Klem

Tusen takk

Jeg tåler helt fint å høre andres meninger ang. abort generelt og i min situasjon spesielt, om det går den ene eller den andre veien. Jeg har forøvrig vært som deg. Abort i samfunnet generelt er et nødvendig onde, men jeg har aldri sett for meg at jeg selv ville velge det.

[Gjest Shira :o)]

Hva jeg hadde gjort? Lagt meg under dyna og blitt der tror jeg ;o)

Jeg ville laget en for mot liste, slik du gjorde i oppsummeringen. Tenkt nøye på om de mot-punktene er virkelig så ille som det kan virke som i utgangspunktet. Det meste kan løses, men jeg tror nok du bør kjenne veldig godt etter.

Det finnes mange solskinnshistorier, jeg har en selv også, men det er egentlig litt likegyldig. Du må kjenne på deg selv. Hva sier magefølelsen din.

Du får sikkert mange gode råd her i tråden, så egentlig vil jeg bare gi deg en god klem, og gi deg til styrke til å stole på valget ditt. For du er den eneste som sitter med fasiten til slutt.

Jeg har tenkt mange tanker om dette med å være syk i svangerskap, er jeg klar for det, klar for at det kan bli tøft. Er forholdet vår rede for det. Ta utfordringen med at det er også et annet barn som trenger sitt. Det er jo aktuelt for deg også med tanke på de punktene du nevnte. Jeg er ikke klar, så jeg hadde måtte tenke veldig seriøst om det ble aktuelt.

Uansett, lykke til. Og vær ærlig, både med deg selv og sammen med kjæresten. Da tror jeg dere har stor sjangse til å finne det rette svaret og løsningene. *klem*

[Sofline]

Dette spørsmålet har jeg måttet forholde meg til før, og den gangen var jeg i din situasjon. Jeg hadde vært sammen med kjæresten min i et par måneder da jeg trodde jeg hadde blitt gravid. Det hadde jeg så ikke, men jeg rakk absolutt å tenke gjennom alternativene, og jeg hadde ikke valgt abort. Hva som veide tungt den gangen var forholdet til barnefaren og hvorvidt han ville bli en god far, sammen med meg eller ikke. Økonomi og fremtidsplaner skjenket jeg ikke en tanke.

Nå er jeg så gravid, og det var ikke planlagt. Vi hadde planlagt det om tja... et års tid. Denne gangen var abort imidlertid ikke et alternativ. Både på grunn av snarlig ønske om det og det at vi nå har vært sammen i fem år. Noen planer har jeg måttet endre, men i det store og hele spiller det ingen rolle. Jeg har vært mer kvalm og syk enn jeg noensinne kunne forestilt meg. Jeg lider heldigvis ikke av migrene, men til gjengjeld har jeg fått ekstra lavt blodtrykk etter at jeg ble gravid, og jeg går rundt i en døs og får ikke gjort noen av de tingene jeg burde. Hadde jeg visst det på forhånd ville jeg fortsatt ikke valgt det bort. Det er tross alt både ni måneder det varer, og jeg ønsker meg også flere barn senere.

Når det gjelder din situasjon hadde jeg nok ikke valgt abort, men jeg skjønner deg godt hvis du gjør det. Du står antakelig foran verdens vanskeligste valg. Lykke til og trøsteklem herfra!

[GoodTimes]

Svaret på det spørsmålet avhenger veldig av livssituasjon for min del.

Jeg er gift med en mann jeg elsker, og vi har to barn sammen. Selv om vi er enige om at to barn er passe for oss, ville aldri abort vært et tema om en uplanlagt tredjemann skulle melde sin ankomst. Men litt blandede følelser ifht økonomi, tid og plass ville nok meldt seg, det tror jeg nok jeg kan si.

Hvis jeg husker din situasjon riktig har du en toåring fra før, og et litt trøblete forhold til barnefaren (han slet med depresjon o.l.?). Du har ny kjæreste som flytter inn over jul, og (med fare for å anta på feil grunnlag her) nå er det en uplanlagt liten en på vei.

I dine sko tror jeg jeg personlig ville valgt abort. Frykten for å bli alene med nok et barn hadde overskygget ønsket og visjonen om kjernefamilien for min del. Når dere har bodd sammen en stund og har forholdet dere imellom mer sortert ut (brudd eller giftemål, så og si) er det mye lettere å velge et barn og nyte familiehverdagen sammen.

Man lærer mye om et menneske når man bor sammen, og jeg ville gjerne vært klar over evt negative sider/stridsområder før jeg tenkte på barn. Hans forhold til sønnen du har fra før er jo også et vesentlig tema her.

Vel, dette var mine tanker - andre ser dt helt anderledes. Lykke til til deg uansett hva du velger! Du virker som en oppegående og ressurssterk person, så jeg er sikker på at helt fint vil klare hverdagen med en ny liten en også!

Jeg melder meg på: jeg støtter filiokus81 ett hundre prosent her.

Og det er bare fordi jeg også synes jeg kjenner Glimtipper litt, og ikke vil at hun skal ta på seg så mye at børen velter.

(Mange klemmer til deg, forøvrig, Glimtipper.)