Multippel personlighetsforstyrrelse

[Gjest vil skjule mitt vanlige nick nå pga så sensibelt stoff]

I gruppeterapi fikk jeg høre at "alle dere er sånn"!

Jeg synes det var godt å leve ut mindre "aksepterte" sider, behagelig.

En annen ting er at denne "bamse" biten, den er jo blitt "gode" historier i disse miljøene, og er du ikke "med" er du "ute". Forøvrig tror jeg ikke terapeutene har kommet seg inn gjennom smi, jeg tror smi, en brukerorgansiasjon og terapeutene alle er en "del" av en misforstått og litt syk kultur.

Det er klart det er godt å bli tatt vare på! Men det er måten det gjøres på. Jeg ble mer og mer forvirret. Har nå trukket meg ut av alle disse miljøene.

Dissosiasjonsboken snakker om "den typiske dider", er 25-35 år, morsom, har gjerne startet på høyere utdanning men ikke fullført osv....

Dette gjelder jo en stor del av Norges befolkning, og -mange- kan kjenne seg igjen. Det blir lite vitenskapelig synes jeg.

Jeg håper det blir en slutt på dette etterhvert. Det er stigamtiserende!

Ja, det er et eller annet sykt ved det at de tenker at har du opplevd A (traume/overgrep), så fører det til B (dissosiasjon eller DID). Veldig båssettende, særs liten evne til å forstå og se enkeltindividene. Ekleste er det der med alle "faktaene" og sannhetene som blir lansert. som det du hørte "alle dere er sånn"!

"Jeg synes det var godt å leve ut mindre "aksepterte" sider, behagelig."

Hva tenkte du på da?

"En annen ting er at denne "bamse" biten, den er jo blitt "gode" historier i disse miljøene, og er du ikke "med" er du "ute". Forøvrig tror jeg ikke terapeutene har kommet seg inn gjennom smi, jeg tror smi, en brukerorgansiasjon og terapeutene alle er en "del" av en misforstått og litt syk kultur."

Helt enig med det første: Enten er du med oss, ellers så er du mot oss. Mulig du har rett at SMI og disse terapeutene er gått inn i denne kulturen begge på egne bein.

"Det er klart det er godt å bli tatt vare på!"

Akkurat det er det som sikkert gjør at mange blir i slik behandling. Av disse terapeutene (når du ikke motsier de riktignok og gjør som de guider) så får du bekreftelse og rosende ord i bøtter og spann. Ja t.o.m. kan du få godhjertede smil, kjenne en slags omsorg bli ytt deg og at de bryr seg om deg. T.o.m. vegrer de seg absolutt ikke for å holde rundt deg eller klemme deg.... MEN i det sekundet du motsier dem, da blir alt det du trodde var en betingelsesløs omsorg, trukket tilbake!! Den er helt klart betinget til at du er "med" dem, ikke "mot" dem.

"det er måten det gjøres på. Jeg ble mer og mer forvirret. Har nå trukket meg ut av alle disse miljøene. "

Jeg også. Trakk meg ut av SMI for flere år siden. Kjenner det er helt rett.

"Dissosiasjonsboken snakker om "den typiske dider", er 25-35 år, morsom, har gjerne startet på høyere utdanning men ikke fullført osv....Dette gjelder jo en stor del av Norges befolkning, og -mange- kan kjenne seg igjen. Det blir lite vitenskapelig synes jeg. "

Ja, Gud det kan gjelde på mange! Den typiske DID-er ja. Nesten bare å legge seg langflat og flire av. Det er jo bare så alt for dumt egentlig! Sannheten er at denne frelsen de tilbyr, bygger på ørten antagelser, synsinger og påstander. Så skjuler de seg bak amerikansk litteratur og presenterer dette som bevist at finnes (i stort omfang).

"Jeg håper det blir en slutt på dette etterhvert."

Jeg også! Om jeg skulle valgt en kampsak og jeg hadde hatt energi og mot til det, så er dette definitivt den saken jeg ville tatt tak i. For det er helt forferdelig at disse holder på. Tenk hvordan senfølgene til disse pasientene blir! De blir utrolig påvirket, nye ting de ikke visste om dukker opp og de føler seg elsket av terapeuten. Men hva da når de ev. skulle si ifra om noe og ikke la seg påvirke? Og de blir sparket ut psykisk sett. Da står de helt alene, og ser hvilket tillitsbrudd de i realiteten har opplevd!

Skulle så gjerne likt å visst hvordan de som har vært på Betania f.eks. har det i ettertid. På et slikt gruppeopplegg, kommer det gjerne massesuggesjon slik de driver. Men hva etter denne "terapien" sluttes av, og de måned etter måned, år etter år blir gående å nok lure på om det som er kommet i terapien er noe de virkelig har opplevd eller ikke. En annen ting er å måtte leve med en slik historie om man tror den er sann.....

[Festiva]

"Dette synes å bre seg ganske kraftig"

Det er nettopp det.For meg som har blitt fortalt en del fra denne terapeuten (hun fortalte villig vekk....) og selv undersøkt litt, later det til å være en kvinnegruppe av fagfolk som står sammen i tykt og tynt, briefer hverandre med sine felles idèer, girer hverandre opp og det hele fortoner seg nesten til forveksling lik en slags "sektisk bevegelse". Fordi de har lite/ingen kontakt med behandlere utenom sin sekt, blir det andre fagfolk mener og spiller inn som argumenter, blankt avvist og/eller at det bare blir ignorert og ikke tillatt vekt.

"det er lett å bli påvirket til å tro det selv. Alle er jo i ulikt humør, og husker ulike ting i fh til hvor man "er" der og da. Det er lett å tro at man har dette, dersom man blir fortalt det"

Nettopp! Det er det som er så skummelt.....

"Forøvrig er det skummelt at det er så mye av det nå, man blir jo helt snål av det. Modum også, som det nevnes her. En annen ting er at mange man treffer i slike miljøer har en enorm tro på dette,(...) det er blitt en slags kultur på det."

Ja, dessverre.

"Hvordan få bukt med det, for det er ikke bare på bettania malvik det er aktuellt, bettania er bare det mest "uttalte" symptomet på en trend i tiden tror jeg."

Det er vel noe med problemet i kjernen her at det er et så sterkt sammenknyttet nettverk blant disse sektiske terapeutene. Når de står sammen, føler de seg ennå sterkere. De "turnerer" også rundtom og briefer flere og flere terapeuter. Meg bekjent er det hovedsaklig private behandlere med driftsavtale som lokkes inn i denne dissosiasjonsverdenen. Det er vel verre å "omvende" hele traumebehandlingen på poliklinikker og psykiatriske institusjoner. Det skumle er at disse terapeutene har jobbet bevisst med å komme seg inn via Støttesenterne mot Incest. De er jo så overbevisende og pågående. De er eksperter på å virke særlig varme og imøtekommende. Mange incestutsatte, om så så og si alle, kan være totalt underernært på dette. Derfor blir det lett å påvirke pasienten til å tro på alt dette med dissosiasjon og emosjonelle personligheter +++ som terapeuten gjentar igjen og igjen.

Jeg tror det viktigste for å nedkjempe dette er å få vekk Betania Malvik. Det vil gi et sterkt signal utover til terapeuter over det ganske land! Også til incestutsatte som har vært der (de blir meg bekjent ikke fortalt at det er skepsis til behandlingsmetoder og at DID og dissosiasjon er omdiskuterte diagnoser). Betania får jo fremdeles statlig tilskudd....

Det mest skremmende jeg opplevde, var at da jeg tok aktivt til motmæle, fikk jeg vite at jeg gjennom min sterke benekting, viste tydelig at jeg hadde dette!!! Godt jeg kom meg ut av det. Men møtte opp 5 ganger eller noe. Av den motivasjon at jeg trodde at jeg skulle klare få henne til å forstå.... Men dette er en kvinnebevegelse.

Jeg synes heller ikke at det burde vært lov å kun velge seg ut èn type bakgrunn på pasientene (som incestutsatt). Ved å ikke behandle et større spekter av lidelser, ser man ikke lenger enn nesa rekker og evner ikke å skille mellom hva som er vanlig og ikke. Er dette jeg opplever som så farlig med dissosiasjonsterapeutene: at de forteller deg at ulike sider ved deg er avspaltninger grunnet traumet!

Kan jo bli gal av mindre!

Lurer virkelig på hvordan pasientene deres får det. Hun jeg var hos sa at hun hadde pasienter gjerne 8-12 år og lenger....

Du burde SKRIVE om ditt inntrykk, og framfor alt om dine erfaringer, i et medium som når mange!

Hva med bladet Psykisk helse? De tar også inn anonyme innlegg, når innsender ikke ønsker å skrive under eget navn.

Eller en avis, f.eks. Adresseavisen, som også tar inn anonyme innlegg?

Jeg har selv vært medlem i en brukerorganisasjon som hadde samarbeid med Kavli/Lukas St. i Malvik, og jeg fikk vite at det var eksklusjonsgrunn fra brukerforeningen å skrive kritisk om denne behandlingsinstitusjonen!

[Gjest vil skjule mitt vanlige nick nå pga så sensibelt stoff]

Du burde SKRIVE om ditt inntrykk, og framfor alt om dine erfaringer, i et medium som når mange!

Hva med bladet Psykisk helse? De tar også inn anonyme innlegg, når innsender ikke ønsker å skrive under eget navn.

Eller en avis, f.eks. Adresseavisen, som også tar inn anonyme innlegg?

Jeg har selv vært medlem i en brukerorganisasjon som hadde samarbeid med Kavli/Lukas St. i Malvik, og jeg fikk vite at det var eksklusjonsgrunn fra brukerforeningen å skrive kritisk om denne behandlingsinstitusjonen!

"Jeg har selv vært medlem i en brukerorganisasjon som hadde samarbeid med Kavli/Lukas St. i Malvik, og jeg fikk vite at det var eksklusjonsgrunn fra brukerforeningen å skrive kritisk om denne behandlingsinstitusjonen!"

Herregud! Enten er du med oss ellers så er du mot oss-tanken igjen! Ja, vi burde faktisk reise oss opp på barrikadene og rope høyt ut om dette! Bra forslag du har:) Synd vi ikke er i RL så kunne vi forfattet noe sammen! Den behandlingen de gir skader mange flere enn den gavner!

[Festiva]

"Jeg har selv vært medlem i en brukerorganisasjon som hadde samarbeid med Kavli/Lukas St. i Malvik, og jeg fikk vite at det var eksklusjonsgrunn fra brukerforeningen å skrive kritisk om denne behandlingsinstitusjonen!"

Herregud! Enten er du med oss ellers så er du mot oss-tanken igjen! Ja, vi burde faktisk reise oss opp på barrikadene og rope høyt ut om dette! Bra forslag du har:) Synd vi ikke er i RL så kunne vi forfattet noe sammen! Den behandlingen de gir skader mange flere enn den gavner!

Unnskyld, hva er RL?

Jeg opplevde også to ganger taushetspliktsbrudd - før jeg hadde fått søkt om behandlingsplass. Dette lovet så dårlig at jeg mistet tilliten til behandlingsinstitusjonen for all tid.

Jeg hadde henvendt meg dit fordi jeg ønsket nærmere informasjon om behandlingen før jeg eventuelt søkte om plass. Men søknadsfristen kom og gikk, uten at jeg fikk informasjonen jeg ba om. Da skortet det ikke på taushet!

Derimot opplevde jeg at en psykolog ved institusjonen videresendte elektronisk korrespondanse som omhandlet meg, til en brukerorganisasjon. Jeg oppdaget forholdet ved en ren tilfeldighet, fordi brukerorganisasjonen hadde lagt et brev fra psykologen til meg ut på foreningens intranett-sider. Dermed kunne også foreningens øvrige medlemmer lese det.

I tillegg til dette videresendte behandlingsinstitusjonen e-post jeg hadde sendt, til en annen behandlingsinstitusjon (Modum). Dem hadde jeg aldri hatt kontakt med, og de hadde ingen grunn til å få vite hvem som hadde tatt kontakt om dette behandlingstilbudet. Mitt fulle navn var oppgitt i e-postkorrespondansen som ble videresendt. Det var tilfeldig at jeg fikk vite om denne videresendingen, ved at klinikksjefen der mailet meg og kommenterte noe jeg hadde skrevet til Lukas St.

Men det var positivt å oppleve at Helsetilsynet i fylket ga meg medhold på klagen jeg etterpå sendte om taushetspliktsbrudd (Adresseavisen 05.09.06).

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Unnskyld, hva er RL?

Jeg opplevde også to ganger taushetspliktsbrudd - før jeg hadde fått søkt om behandlingsplass. Dette lovet så dårlig at jeg mistet tilliten til behandlingsinstitusjonen for all tid.

Jeg hadde henvendt meg dit fordi jeg ønsket nærmere informasjon om behandlingen før jeg eventuelt søkte om plass. Men søknadsfristen kom og gikk, uten at jeg fikk informasjonen jeg ba om. Da skortet det ikke på taushet!

Derimot opplevde jeg at en psykolog ved institusjonen videresendte elektronisk korrespondanse som omhandlet meg, til en brukerorganisasjon. Jeg oppdaget forholdet ved en ren tilfeldighet, fordi brukerorganisasjonen hadde lagt et brev fra psykologen til meg ut på foreningens intranett-sider. Dermed kunne også foreningens øvrige medlemmer lese det.

I tillegg til dette videresendte behandlingsinstitusjonen e-post jeg hadde sendt, til en annen behandlingsinstitusjon (Modum). Dem hadde jeg aldri hatt kontakt med, og de hadde ingen grunn til å få vite hvem som hadde tatt kontakt om dette behandlingstilbudet. Mitt fulle navn var oppgitt i e-postkorrespondansen som ble videresendt. Det var tilfeldig at jeg fikk vite om denne videresendingen, ved at klinikksjefen der mailet meg og kommenterte noe jeg hadde skrevet til Lukas St.

Men det var positivt å oppleve at Helsetilsynet i fylket ga meg medhold på klagen jeg etterpå sendte om taushetspliktsbrudd (Adresseavisen 05.09.06).

Uproft og utrolig kritikkverdig utlevering av sensitive opplysninger. Var dette Betania?

Flott du fikk medhold og klaget:) Det var med rette!!

RL er real life. Direkte oversatt: det virkelige liv.

Altså ikke i nettsamfunnet, men i hverdagen.

[Festiva]

Uproft og utrolig kritikkverdig utlevering av sensitive opplysninger. Var dette Betania?

Flott du fikk medhold og klaget:) Det var med rette!!

RL er real life. Direkte oversatt: det virkelige liv.

Altså ikke i nettsamfunnet, men i hverdagen.

Det var Betania, ja.

[Festiva]

Jeg vet at en gruppe på tre personer, bla professorene Hans Nordahl og Kirsten Rasmussen, er oppnevnt i en evalueringsgruppe. Dette er begge personer jeg har den største tillit til.

Den tredje er Miriam Sinkerud, master i sosial- og samfunnspsykologi. Hun har skrevet en utmerket artikkel om traumebehandling og falske minner i Psykologisk tidsskrift, NTNU.

Hvordan skal langtidsvirkninger av behandlingen kunne evalueres?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hvordan skal langtidsvirkninger av behandlingen kunne evalueres?

Jeg kjenner ikke til hvilken metode de skal bruke.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Det var Betania, ja.

Grøss!

[Festiva]

Grøss!

Ja, det var unektelig ganske overraskende når dette skulle være et tilbud "på brukernes premisser", slik jeg var blitt forespeilet.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Ja, det var unektelig ganske overraskende når dette skulle være et tilbud "på brukernes premisser", slik jeg var blitt forespeilet.

Gikk du i noe behandling der til slutt? Sa du noe til brukerforeningen din? Hvordan mottok de den beskjeden fra Kavli og behandlingsinstitusjonen om at hvis dere kom med noe kritikk ville dere bli eksludert?

[Festiva]

Det er særdeles besynderlig at den nye dissosiasjonsbølgen brer seg i incestbehandling her til lands. Det er en spesialpsykolog i en av landets største byer som kun driver med behandling av incestrammede. Og alle hennes pasienter har dissosiativ lidelse. De som hadde fått andre diagnoser før de kom til henne var feildianostisert, ifølge henne, og da de kom til henne fikk de først korrekt diagnose: nemlig dissosiativ lidelse.

Fikk selv høre at jeg hadde dette. Bipolar ble tolket av henne som ulike avspaltninger av altere. En var den aktive, en var den triste, en var den vanlige. Særlig skremmende opplevelse, hun var meget overbevisende og pågående. Har riktignok traume bak meg, som er behandlet for flere år tilbake. Nå er det dessverre blomstret opp igjen... Konsulterte den tidligere psykiateren og han mente denne tilstanden/tilbakefallet sannsynligvis for stor del var dukket opp igjen som følge av feilbehandling Har fått PTSD-symptomer jeg ikke har hatt siden mange år.

Visste du forresten at disse dissosiasjonsforkjemperne har "invadert" Modum Bads behandling for sexmisbrukte? Nå skal alle pasientene som kommer dit, utredes mtp dissosiasjon. Betania Malvik holder også på i beste (verste...) velgående. Er det noen oppfølging av hvordan disse pasientene får det i ettertid etter denne "behandlingen" av hukommelsesfremming?

Ja, jeg tror denne tankegangen om "splittede jeg" er veldig i vinden nå. For ikke så lenge siden utkom boka "Dissosiasjon og relasjonstraumer : integrering av det splittede jeg", http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=1618224.

Jeg gikk i terapi hos en av dem som står bak boka. Riktignok ga hun meg ikke diagnosen MPD/DID, men hun snakket stadig, og med den største selvfølge, om "delene" i meg, uten at jeg kjente meg igjen. Hun trodde på satanistiske rituelle overgrep.

Hun fortalte meg også at hun pleide å se på nye pasienter om de hadde vært utsatt for overgrep, selv når de nektet for at de hadde opplevd overgrep som barn. Hun sa hun satte som betingelse for at de skulle få fortsette i terapi hos henne, at de var villige til å godta at de hadde vært utsatt for overgrep. En venninne av meg hadde et par timer hos denne psykologen, men sluttet, fordi hun mente psykologen generelt overstyrte og la ord i munnen på henne.

Hun virket helt fiksert på enkelte ting. Før jeg begynte hos henne, hadde jeg gått hos en annen psykolog som hadde skadet meg veldig - og det var en viktig grunn til at jeg begynte hos henne - men det var ikke snakk om seksuelle overgrep fra terapeutens side. Likvel drev denne andre psykologen stadig og snakket om terapeuters seksuelle overgrep mot pasienter; jeg fikk helt gnagsår i ørene av å sitte og høre på dette, som

altså ikke var noen aktuell problematikk for mitt vedkommende.

Må nesten le over at både psykologen jeg gikk hos og Betania driver selvhevdelsesgrupper - for at brukerne skal BLI selvhevdende - men ikke makter å møte en bruker som i utgangspunktet krever ting (jeg krevde info om behandlingen før jeg evt søkte om plass på Betania, men fikk det ikke).

Det var også fordi jeg hadde lest noe bra av "min" psykolog mange år tidligere at jeg søkte henne om terapi, men jeg opplevde hun ikke respekterte mine ønsker i praksis (avtalen som ble gjort om hva jeg skulle få hjelp med da jeg begynte i terapien, opplevde jeg hun ikke etterlevde).

Det skjer nok mye rart i lukkede terapirom, og som er nærmest umulig for klienten å dokumentere.

[Festiva]

Gikk du i noe behandling der til slutt? Sa du noe til brukerforeningen din? Hvordan mottok de den beskjeden fra Kavli og behandlingsinstitusjonen om at hvis dere kom med noe kritikk ville dere bli eksludert?

Nei, jeg gikk ikke i behandling. Jeg fikk aldri søkt om plass, siden jeg ikke fikk informasjon om behandlingen slik jeg ba om.

Vedr. brukerorg.: Som jeg skrev i et tidligere innlegg, så ga org. meg beskjed om at det var eksklusjonsgrunn fra foreningen å fremme kritikk mot Betania - noe som er oppsiktsvekkende i og med at en brukerorg. skal være en interesseorg. for brukerne, ikke for behandlingsapparatet. Foreningen la også et brev om meg, som psykologen ved Betania hadde sendt dem (og dermed brutt taushetsplikten, jf Helsetilsynets vedtak), ut på sitt intranett. Slik kunne foreningens øvrige medlemmer lese brevet.

Det heter seg at dette behandlingstilbudet er skapt i samarbeid med "brukerne", men hvorfor kunne ikke da brukerforeningen (som jeg selv var en del av, i og med at jeg var medlem)informere meg om hva behandlingen gikk ut på, noe jeg også ba dem om?

[Festiva]

Hei igjen! Trodde det var bare meg som hadde noe negativt å si om dette. Så trist at det vi trodde skulle hjelpe oss ble helt på trynet.

Da jeg hadde fortalt hva som hadde skjedd med meg fikk jeg høre at "det er ikke bare dette kan du skjønne, det er ALLTID slik at det du husker er toppen av isfjellet." Javel, tenkte jeg. Så husker jeg noen småting som har skjedd og nevnte dette. Da ble jeg plassert i et rom, husker det var en sandsekk der til å slå løs på, få ut sinne (jeg var ikke sint), men ut skulle det likevel. Fikk ligge i gulvet på en matte fordi jeg var så syk med en bamse i hendene. Når jeg tenker på dette nå så er det nesten verre enn overgrepene jeg opplevde, skjønner ikke at disse menneskene har lov til å behandle mennesker.

Min mann sa mange ganger at jeg måtte slutte med dette, han så hvor syk jeg ble etterhvert. Men jeg fikk jo høre at bare det fikk komme ut så skulle jeg bli så frisk. Og de gjorde virkelig alt for å dra ut av meg hele barndommen min, alt dreide seg om overgrep. Ingenting var til slutt positivt ved min barndom, alt ble farlig og negativt.

Skremmende, var og klaget til pasientombudet, men trakk meg fordi jeg ble syk igjen. Tror flere skulle stått fram imot dette, men trodde som sagt at det var bare meg som var rar og reagerte sånn. Ha en god dag :-)

"alt dreide seg om overgrep. Ingenting var til slutt positivt ved min barndom, alt ble farlig og negativt":

Man er ekstremt prisgitt den enkelte terapeut, ser det ut til. Mitt problem har vært - før jeg kom til den siste psykologen (som var opptatt av "deler" i personligheten) - at terapeuter ikke var interessert i å jobbe med traumer (som jeg ble påført av nærstående personer i mer enn ti år da jeg var barn). Jeg har erfart at terapeuter var for opptatt av positive ting (men det var ikke derfor jeg søkte behandling). En psykolog begynte å snakke om ødipuskomplekset da jeg fortalte om et overgrep da jeg var 14 år... En annen påsto overgrep ikke ga psykiske problemer, og brukte som begrunnelse at han selv ble slått som barn og ikke hadde tatt skade av dette.

Hvor blir det av brukermedvirkningen (på individnivå) og det lovpålagte informerte samtykke og klientens selvbestemmelse?

[Gjest vil skjule mitt vanlige nick nå pga så sensibelt stoff]

Ja, jeg tror denne tankegangen om "splittede jeg" er veldig i vinden nå. For ikke så lenge siden utkom boka "Dissosiasjon og relasjonstraumer : integrering av det splittede jeg", http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=1618224.

Jeg gikk i terapi hos en av dem som står bak boka. Riktignok ga hun meg ikke diagnosen MPD/DID, men hun snakket stadig, og med den største selvfølge, om "delene" i meg, uten at jeg kjente meg igjen. Hun trodde på satanistiske rituelle overgrep.

Hun fortalte meg også at hun pleide å se på nye pasienter om de hadde vært utsatt for overgrep, selv når de nektet for at de hadde opplevd overgrep som barn. Hun sa hun satte som betingelse for at de skulle få fortsette i terapi hos henne, at de var villige til å godta at de hadde vært utsatt for overgrep. En venninne av meg hadde et par timer hos denne psykologen, men sluttet, fordi hun mente psykologen generelt overstyrte og la ord i munnen på henne.

Hun virket helt fiksert på enkelte ting. Før jeg begynte hos henne, hadde jeg gått hos en annen psykolog som hadde skadet meg veldig - og det var en viktig grunn til at jeg begynte hos henne - men det var ikke snakk om seksuelle overgrep fra terapeutens side. Likvel drev denne andre psykologen stadig og snakket om terapeuters seksuelle overgrep mot pasienter; jeg fikk helt gnagsår i ørene av å sitte og høre på dette, som

altså ikke var noen aktuell problematikk for mitt vedkommende.

Må nesten le over at både psykologen jeg gikk hos og Betania driver selvhevdelsesgrupper - for at brukerne skal BLI selvhevdende - men ikke makter å møte en bruker som i utgangspunktet krever ting (jeg krevde info om behandlingen før jeg evt søkte om plass på Betania, men fikk det ikke).

Det var også fordi jeg hadde lest noe bra av "min" psykolog mange år tidligere at jeg søkte henne om terapi, men jeg opplevde hun ikke respekterte mine ønsker i praksis (avtalen som ble gjort om hva jeg skulle få hjelp med da jeg begynte i terapien, opplevde jeg hun ikke etterlevde).

Det skjer nok mye rart i lukkede terapirom, og som er nærmest umulig for klienten å dokumentere.

Har hørt om boken. Kvinnen jeg gikk til, skrøt uhemmet av denne. Som en Bibel - en dissosiasjonsbibel. Det er også en annen bok med et kapittel som heter "Dissosiasjon som beskyttelse mot overgrep" i boken "Samtaler som forandrer", som inngår i denne Bibelen. Hun jeg gikk til er en av forfatterne. Jeg gikk også til en av de som har bidratt i denne boken!!!!!!

"Ja, jeg tror denne tankegangen om "splittede jeg" er veldig i vinden nå."

Ja... Innen dette incestterapimiljøet er dette i ferd med å vokse seg til å bli _veldig_ gjengse oppfatninger, som representerer en sannhet. De som driver slik incestterapi styrkes ennå sterkere ved at dette brer seg mer, fordi det er blitt en syk oppfatning som er blitt mer legal om at dette er veien å gå som terapeut og som terapi.

"Riktignok ga hun meg ikke diagnosen MPD/DID, men hun snakket stadig, og med den største selvfølge, om "delene" i meg, uten at jeg kjente meg igjen."

Akkurat det samme opplevde jeg!!!! Hele tiden snakket hun om mine emosjonelle personligheter (EP-er) som vi måtte finne frem til, finne frem til minnene som kroppen bærte som var blitt dissosiert bort og alt dette snakket om at hodet hadde spaltet seg av kroppen +++. Alle disse oppsplittingene. Når jeg sa jeg ikke kjente meg igjen i det hun sa, avviste hun det. Hun visste selvfølgelig bedre enn meg. Jeg forsto bare ikke dette selv. For hvordan kunne jeg det i grunn? Jeg var jo helt oppsplittet. Det jeg aldri skjønte meg på og heller ikke i ettertid, er hvorfor hun snakket om alle disse emosjonelle personlighetene osv. når jeg ikke fikk DID-diagnose. Rart, ikke sant? Spurte du din noen gang om det? Hun jeg var hos satt diagnosen dissosiasjon etter jeg hadde sagt hei i døren for å si det sånn. Skremmende.

"Hun fortalte meg også at hun pleide å se på nye pasienter om de hadde vært utsatt for overgrep, selv når de nektet for at de hadde opplevd overgrep som barn. Hun sa hun satte som betingelse for at de skulle få fortsette i terapi hos henne, at de var villige til å godta at de hadde vært utsatt for overgrep."

Herlighet! Dette _må_ det snart komme frem om i nyheter m.m. Det er alvorlig! Jeg vurderte å tape timer hos henne som dokumentasjon, men lot det være. Men jo flere av oss som kunne gått ut og sagt fra om hva vi har opplevd med slike incestterapeuter, jo mer vil det nå fram. Jeg kan bare ikke fatte hva det er som har ført til at disse terapeutene har fått slik grobunn i Norge for sine sektiske overbevisninger.

"psykologen generelt overstyrte og la ord i munnen på henne"

Jeg følte også det samme. Når jeg sa en ting, ble det vridd av henne til at det var egentlig dette jeg mente, hvilket ikke stemte over hodet. Som da jeg sa at jeg hadde mange tanker, ble det til at det jeg mente å si var at jeg hørte stemmer. For det gjorde jo vi incestutsatte. Alle gjorde det. Det var SÅ naturlig, for vi hadde måttet splitte oss opp alt som små. Fordi vi hadde levd med disse stemmene så lenge, nesten hele livet, så visste vi ikke om noe annet. Vi trodde det var normalt og flere av oss forsto ikke at vi hørte stemmer.

"Hun virket helt fiksert på enkelte ting."

Min også. Det var som en rew-knapp ble trykket på. Sannheter ble gjentatt igjen og igjen. I etterkant har jeg tenkt på at jo flere ganger folk får høre noe slikt og så bombastisk og med den gløden og troen det blir formidlet, ja jo mer fare er det for at man blir mer og mer påvirket. Jeg synes det minner mistenkelig om manipulasjon og det jeg tenker på som hjernevask. Hun jeg var hos vil jeg si var nokså karismatisk i sin fremtoning. Hun var også veldig lærerinneaktig. Det var mye kunnskapsformidling av "sannhetslærdom" jeg fikk de gangene jeg var hos henne.

"jeg fikk helt gnagsår i ørene av å sitte og høre på dette, som altså ikke var noen aktuell problematikk for mitt vedkommende"

Denne setningen passer veldig på hvordan jeg opplevde mye av det som ble sagt fra henne til meg. Var mye ekko.

"Må nesten le over at både psykologen jeg gikk hos og Betania driver selvhevdelsesgrupper - for at brukerne skal BLI selvhevdende"

Dette visste jeg ikke at de drev. Det blir veldig tragikomisk ja.

"(...) - men ikke makter å møte en bruker som i utgangspunktet krever ting . jeg opplevde hun ikke respekterte mine ønsker i praksis (avtalen som ble gjort om hva jeg skulle få hjelp med da jeg begynte i terapien, opplevde jeg hun ikke etterlevde)."

Samme erfaring igjen. Skremmende likt! Allerede 1. time sa jeg hva jeg ville ha hjelp til og hvilke mål som var viktige for meg å nå. Hun viste tydelig motstand mot disse ønskene og tok ikke tak i dem. Hun visste hva jeg trengte, og dette var dissosiasjonsterapi. Første gangen da jeg sa jeg hadde en bipolar lidelse i tillegg til min traumebakgrunn, sa hun at jeg bare kunne slutte å ta pillene. For det var klart det var dissosiasjon jeg led av. Mot det hjelper ikke medikamenter. Bare slik behandling jeg har. Hun kritiserte også andre terapeuter som ikke var sitat "innen fagfeltet" som hadde pasienter med incestbakgrunn. For de manglet kunnskap og pga feilbehandling led disse pasiente. Hun fremstilte seg selv som den reddende engelen. Den som stilte korrekt diagnose. Hun mente at personer som hadde opplevd traumer, ikke led av bipolar, personlighetsforstyrrelser + (hun listet opp en lang remse). Det ene førte med seg det andre, som hun sa.

"Det skjer nok mye rart i lukkede terapirom, og som er nærmest umulig for klienten å dokumentere."

Ja, det er tragisk. Vi burde virkelig si ifra om dette. Må fortelle at da jeg 2. gang hos denne dissosiasjonsterapeuten sa at jeg ikke ville ha noe Betania Malvik terapi. Da hevet hun med øyebrynene og så uforståelig ut. "Hva er det?", sa hun. "Kjenner du virkelig ikke til det?" sa jeg. " (lang tenkepause) Å, ja, det var vel et eller annet sånt behandlingsted det". Etterpå har jeg gravd opp info om at denne spesialpsykologen jeg var hos samarbeider aktivt med behandlere innen dissosiasjons"sekten", hvorav Betanias behandlere også er en stor del av gruppen!! Hun satt altså der og løy meg rett opp i ansiktet!! Og det uten å trekke en mine! Da jeg sa at jeg stilte spm ved det hun fortalte om dissosiasjon og emosjonelle personligheter, sa hun at hun godt kunne kalle det noe annet om det hjalp meg. Da sa jeg at da ville hun jo kamuflere det hun mente da. Som tilsvar fikk jeg da at om det var nødvendig for å nå frem med det som ville hjelpe meg, ville det være verdt det!

[Festiva]

Har hørt om boken. Kvinnen jeg gikk til, skrøt uhemmet av denne. Som en Bibel - en dissosiasjonsbibel. Det er også en annen bok med et kapittel som heter "Dissosiasjon som beskyttelse mot overgrep" i boken "Samtaler som forandrer", som inngår i denne Bibelen. Hun jeg gikk til er en av forfatterne. Jeg gikk også til en av de som har bidratt i denne boken!!!!!!

"Ja, jeg tror denne tankegangen om "splittede jeg" er veldig i vinden nå."

Ja... Innen dette incestterapimiljøet er dette i ferd med å vokse seg til å bli _veldig_ gjengse oppfatninger, som representerer en sannhet. De som driver slik incestterapi styrkes ennå sterkere ved at dette brer seg mer, fordi det er blitt en syk oppfatning som er blitt mer legal om at dette er veien å gå som terapeut og som terapi.

"Riktignok ga hun meg ikke diagnosen MPD/DID, men hun snakket stadig, og med den største selvfølge, om "delene" i meg, uten at jeg kjente meg igjen."

Akkurat det samme opplevde jeg!!!! Hele tiden snakket hun om mine emosjonelle personligheter (EP-er) som vi måtte finne frem til, finne frem til minnene som kroppen bærte som var blitt dissosiert bort og alt dette snakket om at hodet hadde spaltet seg av kroppen +++. Alle disse oppsplittingene. Når jeg sa jeg ikke kjente meg igjen i det hun sa, avviste hun det. Hun visste selvfølgelig bedre enn meg. Jeg forsto bare ikke dette selv. For hvordan kunne jeg det i grunn? Jeg var jo helt oppsplittet. Det jeg aldri skjønte meg på og heller ikke i ettertid, er hvorfor hun snakket om alle disse emosjonelle personlighetene osv. når jeg ikke fikk DID-diagnose. Rart, ikke sant? Spurte du din noen gang om det? Hun jeg var hos satt diagnosen dissosiasjon etter jeg hadde sagt hei i døren for å si det sånn. Skremmende.

"Hun fortalte meg også at hun pleide å se på nye pasienter om de hadde vært utsatt for overgrep, selv når de nektet for at de hadde opplevd overgrep som barn. Hun sa hun satte som betingelse for at de skulle få fortsette i terapi hos henne, at de var villige til å godta at de hadde vært utsatt for overgrep."

Herlighet! Dette _må_ det snart komme frem om i nyheter m.m. Det er alvorlig! Jeg vurderte å tape timer hos henne som dokumentasjon, men lot det være. Men jo flere av oss som kunne gått ut og sagt fra om hva vi har opplevd med slike incestterapeuter, jo mer vil det nå fram. Jeg kan bare ikke fatte hva det er som har ført til at disse terapeutene har fått slik grobunn i Norge for sine sektiske overbevisninger.

"psykologen generelt overstyrte og la ord i munnen på henne"

Jeg følte også det samme. Når jeg sa en ting, ble det vridd av henne til at det var egentlig dette jeg mente, hvilket ikke stemte over hodet. Som da jeg sa at jeg hadde mange tanker, ble det til at det jeg mente å si var at jeg hørte stemmer. For det gjorde jo vi incestutsatte. Alle gjorde det. Det var SÅ naturlig, for vi hadde måttet splitte oss opp alt som små. Fordi vi hadde levd med disse stemmene så lenge, nesten hele livet, så visste vi ikke om noe annet. Vi trodde det var normalt og flere av oss forsto ikke at vi hørte stemmer.

"Hun virket helt fiksert på enkelte ting."

Min også. Det var som en rew-knapp ble trykket på. Sannheter ble gjentatt igjen og igjen. I etterkant har jeg tenkt på at jo flere ganger folk får høre noe slikt og så bombastisk og med den gløden og troen det blir formidlet, ja jo mer fare er det for at man blir mer og mer påvirket. Jeg synes det minner mistenkelig om manipulasjon og det jeg tenker på som hjernevask. Hun jeg var hos vil jeg si var nokså karismatisk i sin fremtoning. Hun var også veldig lærerinneaktig. Det var mye kunnskapsformidling av "sannhetslærdom" jeg fikk de gangene jeg var hos henne.

"jeg fikk helt gnagsår i ørene av å sitte og høre på dette, som altså ikke var noen aktuell problematikk for mitt vedkommende"

Denne setningen passer veldig på hvordan jeg opplevde mye av det som ble sagt fra henne til meg. Var mye ekko.

"Må nesten le over at både psykologen jeg gikk hos og Betania driver selvhevdelsesgrupper - for at brukerne skal BLI selvhevdende"

Dette visste jeg ikke at de drev. Det blir veldig tragikomisk ja.

"(...) - men ikke makter å møte en bruker som i utgangspunktet krever ting . jeg opplevde hun ikke respekterte mine ønsker i praksis (avtalen som ble gjort om hva jeg skulle få hjelp med da jeg begynte i terapien, opplevde jeg hun ikke etterlevde)."

Samme erfaring igjen. Skremmende likt! Allerede 1. time sa jeg hva jeg ville ha hjelp til og hvilke mål som var viktige for meg å nå. Hun viste tydelig motstand mot disse ønskene og tok ikke tak i dem. Hun visste hva jeg trengte, og dette var dissosiasjonsterapi. Første gangen da jeg sa jeg hadde en bipolar lidelse i tillegg til min traumebakgrunn, sa hun at jeg bare kunne slutte å ta pillene. For det var klart det var dissosiasjon jeg led av. Mot det hjelper ikke medikamenter. Bare slik behandling jeg har. Hun kritiserte også andre terapeuter som ikke var sitat "innen fagfeltet" som hadde pasienter med incestbakgrunn. For de manglet kunnskap og pga feilbehandling led disse pasiente. Hun fremstilte seg selv som den reddende engelen. Den som stilte korrekt diagnose. Hun mente at personer som hadde opplevd traumer, ikke led av bipolar, personlighetsforstyrrelser + (hun listet opp en lang remse). Det ene førte med seg det andre, som hun sa.

"Det skjer nok mye rart i lukkede terapirom, og som er nærmest umulig for klienten å dokumentere."

Ja, det er tragisk. Vi burde virkelig si ifra om dette. Må fortelle at da jeg 2. gang hos denne dissosiasjonsterapeuten sa at jeg ikke ville ha noe Betania Malvik terapi. Da hevet hun med øyebrynene og så uforståelig ut. "Hva er det?", sa hun. "Kjenner du virkelig ikke til det?" sa jeg. " (lang tenkepause) Å, ja, det var vel et eller annet sånt behandlingsted det". Etterpå har jeg gravd opp info om at denne spesialpsykologen jeg var hos samarbeider aktivt med behandlere innen dissosiasjons"sekten", hvorav Betanias behandlere også er en stor del av gruppen!! Hun satt altså der og løy meg rett opp i ansiktet!! Og det uten å trekke en mine! Da jeg sa at jeg stilte spm ved det hun fortalte om dissosiasjon og emosjonelle personligheter, sa hun at hun godt kunne kalle det noe annet om det hjalp meg. Da sa jeg at da ville hun jo kamuflere det hun mente da. Som tilsvar fikk jeg da at om det var nødvendig for å nå frem med det som ville hjelpe meg, ville det være verdt det!

"Det jeg aldri skjønte meg på og heller ikke i ettertid, er hvorfor hun snakket om alle disse emosjonelle personlighetene osv. når jeg ikke fikk DID-diagnose. Rart, ikke sant? Spurte du din noen gang om det?":

Nei, jeg gjorde ikke det. For jeg ble så paff at jeg ble satt ut.

"Hun jeg var hos vil jeg si var nokså karismatisk i sin fremtoning. Hun var også veldig lærerinneaktig. Det var mye kunnskapsformidling av "sannhetslærdom" jeg fikk de gangene jeg var hos henne.":

Samme her, du. Minst 80 % likhet mellom din og min terapeut, vil jeg tippe, ut fra hva du skriver.

Jeg mener absolutt at terapisamtaler burde tapes dersom klienten ønsker det. Slik det er i dag, er klienten helt prisgitt behandlerens journal, og det er ikke godt nok når klienten utsettes for ting hun eller han opplever som et (nytt) overgrep.

I det hele tatt burde samtalebehandling, inklusive feilbehandling, bivirkninger og grenseoverskridelser, under lupen. Så langt er det nesten utelukkende medikamentell behandling, og i de siste par årene noe om elektrosjokk (ECT), som det har blitt stilt kritiske spørsmål ved. "Samtalebehandling" høres kanskje ufarlig ut, men pokker heller, den kan være noe ganske annet enn "Den gode samtale"!

[Festiva]

Nei, det er IKKE du som er rar som reagerte så negativt på dette! Tøft av deg å klage det inn til Pasientombudet. Synd ikke du ble så psyk at du måtte trekke den. Har selv tenkt tanken, men slått det fra meg. Mye fordi jeg ikke har opplevd å stå så helt alene med dette, og hun terapeuten sa det var merkelig at jeg var skeptisk. Fordi etter sigende "alle andre av hennes pasienter opp gjennom tidene, følte seg SÅ forstått og sett. Endelig tatt på alvor! Endelig var det noen som forsto de! Endelig fikk de rett diagnose og ble tatt vare på, så trygt og godt av henne!" Hun sa: "Vil du ikke bli frisk? Du blir ikke det uten å gå gjennom dette, få behandling som er rett for deg, slik jeg har. Det er så altfor lite kunnskap om dette, men nå kommer det mer og mer - heldigvis!" osv...... Også sa hun mange ganger, AKKURAT som du har opplevd (!!!!!) at ALT måtte frem i lyset, vi måtte finne ut ALT hva som var skjedd. Dette skulle vi gjøre ved at hun guidet meg tilbake til tidligere år, slik ville vi kunne få stifte bekjentskap med de emosjonelle personlighetene og avleiringene. I tillegg skulle vi se på alle kroppslige symptomer for å avdekke ennå dypere alt som var skjedd. Hun sa (formante!) at ALT blir lagret i hjernen, men pga den skrekkelige situasjonen så har vi måttet glemme så mye. Først når alt dette var gjennomgått, kunne jeg endelig bli fri som menneske og ikke være syk mer!! Hun mente også at dette med at jeg var diagnostisert med bipolar, var et sterkt bevis på at det var emosjonelle personligheter det var snakk om. Hun hadde hatt flere som var feildiagnostisert som dette før de kom til henne, sa hun.

Hun sa også MANGE ganger at dette helt skrekkelige og grusomme, alle disse forferdelige overgrepene du er utsatt for opp gjennom! Hvordan kunne hun vite hva jeg var utsatt for? Hun sa dette før jeg hadde fortalt noe som helst om mine slike opplevelser....

Herregud den sandsekkopplevelsen - slå deg løs, og den bamsekosingen på gulvmadrass!!!!! Det siste der er akkurat i tråd med det hun terapeuten jeg var hos, sa om å gå tilbake til emosjonelle personligheter som var blitt avspalta. Da skulle de føre deg tilbake til den lille jenta (f.eks. 3 åringen, de liker jo kosedyr godt). Det er skikkelig skummelt at disse får lov å drive på! Det ALLER ALLER veste er at det brer seg denne dissosiasjonsbølgen. Kvinne"sekt"miljøet blir større og idèene deres får stadig mer rotfeste og forankring blant flere terapeuter - som (riktignok) jobber med slike problemstillinger som overgrep og traumer er.

"Når jeg tenker på dette nå så er det nesten verre enn overgrepene jeg opplevde"

Ja.... forståelig... For man tror jo at man skal bli møtt som den man er, bli lyttet til. Men så turer de i realiteten frem som bulldozere, meier deg ned inntil du tror det samme som dem, de vet oppskriften på hvordan du har det, skal føle og hva du trenger. Du blir igjen satt i posisjon som liten, med avmakt, blir ikke hørt eller sett. Du føler ikke du kommer deg unna. Du må gjøre som de sier. Du føler deg tvunget. De er jo tross alt behandlere, de som gir inntrykk av å ville deg godt. Akkurat slik som overgriperen, han skal liksom gjøre deg godt (i sin syke verden!), men så er han skadelig som rakker'n. Slik sett blir man igjen offer i denne "Betania-behandlingen" (altså DID-dissosiasjonsbehandlingen).

"Min mann sa mange ganger at jeg måtte slutte med dette, han så hvor syk jeg ble etterhvert."

Akkurat det sa min også! Det merkelige var at når jeg kom dit 2. gang f.eks. hadde jeg bestemt meg for å si jeg skulle slutte. Men så følte jeg meg så lokket, følte meg dratt inn i noe jeg ikke ville. Men som jeg ikke fikk klart å avslutte. Mulig det var offerrollen som ble stimulert av henne, som ga seg til uttrykk igjen. Eller bare min egen udugelighet, burde jo visst bedre å slutta. Klandrer meg for at jeg ikke ropte ut nei til henne alt da. Men det var den store overbevisningen hennes, jeg begynte til slutt å lure på om det var meg det var noe feil med siden "alle de andre pasientene" som gikk hos henne syntes den var SÅ bra. Jeg tror ikke dette stemmer.... De som ikke føler dette ok, slutter sikkert og de regner hun ikke som pasienter, tror jeg. Dessuten er det absolutt IKKE sturent å si ifra til disse når man er utsatt for incest selv, at de virkelig er ute og kjører i feil spor....

" Og de gjorde virkelig alt for å dra ut av meg hele barndommen min, alt dreide seg om overgrep. Ingenting var til slutt positivt ved min barndom, alt ble farlig og negativt."

Samme her.. Jeg var veldig deprimert da jeg kom i den behandlingen. Jeg sa til slutt at jeg trengte se noen lyspunkter. Men det var jo ikke det som hjalp, vi måtte gå gjennom alt det vonde. Bla, bla, bla, bla....

Snakket dine behandlere også VELDIG mye av tiden? Hun jeg var hos snakket kanskje rundt 70-80% av tiden. Når jeg satt der og også i etterkant følte jeg nesten at jeg var på et vekkelsesmøte. Der målet var at jeg endelig skulle bli fri. Jeg skulle ikke ta imot Jesus, men dissosiasjonsterapien og teorien, for det ville være min frelse. Min eneste mulighet. Som tar du ikke mot Jesus, Gud og den Hellige Ånd, kommer du til helvete...

"Mulig det var offerrollen som ble stimulert av henne, som ga seg til uttrykk igjen. Eller bare min egen udugelighet, burde jo visst bedre å slutta. Klandrer meg for at jeg ikke ropte ut nei til henne alt da.":

Jeg synes ikke man bør klandre seg selv når man har vært i en avmektig pasientrolle der man ikke har hatt noe man skulle ha sagt. Jeg gjør i alle fall ikke det, for selv om jeg mange ganger ble mer eller mindre lammet av overraskende utspill, protesterte jeg også, uten at det fikk noen konsekvenser.

De sitter som noen konger på haugen og gjør akkurat som de vil, terapeutene, frie fra innsyn og kritiske blikk. Det er meg en gåte hvordan politikere og helsemyndigheter har latt dette få holde på, for samfunnsøkonomisk må det da være sløseri å la pasienter gå hos den ene terapeuten etter den andre, slik mange gjør, uten at de får den behandlingen de har bedt om. En kvinne jeg kjenner gikk i ni år hos en psykolog med driftsavtale, før hun greide å rive seg løs, selv om hun var svært misfornøyd med terapien mesteparten av tiden. Hva har ikke dette kostet?