Forhold med dårlig start

[Persille1365381127]

Du sier selv at jeg ikke kan vite hvordan personen er, men kan du vite hvordan personen jeg har møtt er da?

De jeg har møtt har funnet på problem etter problem for sympati, ingen tvil. Flere av mine andre venner som har tatt dem i løgn for ting de da liksom har opplevd av "fæle" ting. Og så har vi da tatt dem tilbake og bedt dem gå et annen sted for oppmerksomhet.

spesielt en av dem kom med mange løgner om mye rart, og det orket vi ikke mer. "om ikke dere vil være venner med meg så tar jeg livet av meg". vi var såpass sure på henne den dagen (med god grunn!) og tvilte så mye på at hun faktisk mente dette her og ikke bare ville ha oppmerksomhet, at vi svarte "ok hvis det er det du vil, lykke til!" og lignende... så kom "nå gjør jeg det, glad i dere", og vi svarte "greit snakkes på skolen i morgen da!".. 10 min senere så hadde hun ombestemt seg. Og hun lever ennå..

Møtt flere som har lignende tendenser, og da bryter jeg kontakten fort. Skjønner fort tegninga. Får da masse sure meldinger og bare dritt, som jeg ikke svarer på. Så får jeg høre fra andre venner at personen jeg ikke har kontakt med (som jeg da aldri har sagt noe stygt til!) går rundt og sier at jeg har gjort nettopp det.. og baksnakker meg rett og slett.

Sånne folk gidder jeg ikke å bruke tid på, og når jeg da har møtt 5 stk som har problemer, og 2 av dem ikke har sagt mye før etter lang tids vennskap og som ikke er av "klage/syte"-typen, mens de 3 andre har vært av klage-syte-hør etter ellers dreper jeg meg-typen så uttaler jeg meg derfor om det.

Min mening, og den vil jeg nok aldri endre, er at de som faktisk sliter mye inni seg, ikke sier for mye, mens de som ikke sliter særlig mye, klager og syter i alle retninger. Så kommer noen til meg og hinter til at noen er vanskelig, så tar jeg dem på alvor. Spesielt om jeg har kjent personen en stund. Kommer noen til meg etter 4 ukers vennskap og forteller om alle slags fæle "problemer", så er jeg litt skeptisk en periode. Og de vennskapene har også endet til at de kommer med trusler og jeg ignorer.

Jeg sier ikke at dine erfaringer er feil - jeg sier du skal være forsiktig med å bagatellisere andres problemer bare fordi DU ikke synes de er store nok, eller de ikke er sammenlignbare med dine.

[Gjest ikkkenå]

Jeg syns om vedkommene klarer å være med andre folk og bestemme seg for det, så ja, klart, vær sammen med noen og nyt livet!

Men skal man drive på som denne "kjæresten" til hun jeg kjenner, så blir det bare rot, for begge 2.

Ene dagen orker ikke han kontakt og virker sur for ingenting (mulig han bare er deprimert, men at hun så klart føler at han er sur på HENNE fordi han ikke svarer på noe som helst. Han kunne ihvertfall svart: "jeg har en dårlig dag og orker ikke kontakt akkurat nå, kan ta kontakt senere når jeg føler for det".)

Alle har gode og dårlige dager, ikke bare de med depresjon/angst. Klarer man likevel å si som over, "jeg orker ikke idag" heller enn å bare virke "sur", så er det også lettere for den andre å forholde seg til saken.

Om den andre så klart kan godta at "ok idag vil du være alene, si ifra når du får lyst på selskap så kan jeg komme". Heller enn å tvinge seg på besøk eller mase-mase-mase til personen faktisk svarer...

Ender bare med brudd om den ene skal "mase" fram et svar fra den deprimerte, eller den deprimerte ikke kan gi et hint at h*n ønsker litt fred. Slik at den andre ikke får skyldfølelse og tror at den har gjort noe galt.

Hva om man sliter over lengre tid, skal man også da være uten forhold?