Er mentalt ubalanse behandlebart ?

[Gjest ex samboer]

Jeg hadde en samboer over flere år som gradvis utviste en ganske skremmende utvikling. Vi gjør alle dumme ting inemellom, og sier dumme ting, men det finnes grenser.

Samboeren begynte å bli sur i timesvis pga bagateller. Skulle jeg ut etter jobben en tur, kunne man sverge på at det var de eneste dagene hun lagde middag klar til den tiden hun 'trodde' jeg skulle komme (selv om hun viste jeg skulle ut), og lage kvalm resten av kvelden fordi jeg kom til kald mat hun hadde jobbet med.

Hun er student, betalte ingenting hjemme, bodde og spiste gratis i åresvis, men kranglet til stadighet om at hun skulle eie endel av leiligheten, et lån jeg alene tok, har ansvar for og betaler på. + At jeg betalte alle øvrige regninger. Hun fikk høre av 'gode' venner at hun ble lurt, og tok dette temaet opp hver helg i 3 år.

Skulle vi leie videofilm og ha et kompromiss, foreslo jeg en film 'midt' mellom våre interesser, en begge kunne se, mens henne kompromissforslag var drama hun gjennom 3-4 års forhold vet jeg er uinteresert i.

Kjøper hun en gave til meg, ble det alltid noe hun ville hatt selv. Dermed følte jeg at hun aldri "så" meg.¨

Men det verste er dette sinnet. Sinna på ALT. Kort lunte, langsint og furtete. Sa hun noe som en innledning til diskusjon og jeg var uening, skreik hun opp og kranglet med en gang. Ikke på det vi var ueninge om, men det at jeg var uenig (i følge henne, bare for å være uening). Hun kunne kjefte på meg i timesvis, nekte å prate med meg i timesvis fordi hun opfattet noe helt annet enn det jeg hadde sagt.

Og alltid, alltid alltid alltid var det jeg som måtte gå til henne for at vi skulle bli venner igjen.

Listen kan gjøres ganske lang, og jeg føler at jeg kanskje har litt 'skyld' ved at jeg har funnet meg i formye drit.

Hun kunne miste en kopp så den knuste, hylte opp og skreik. Når jeg gikk for å se hva det var, var det skyllebøtte på meg fordi jeg hadde plassert koppen der og der, ikke ryddet den dit, eller ikke hadde gått til henne for å se om hun trengte hjelp etc, slik at det alltid var min feil.

Jeg kunne komme hjem etter en lang og hard overtidsdag, og hun kunne overøse meg med kjeft for noe mine foreldre hadde sagt som hun syns var upassende. Og holde på uttover natta. Hun kunne jo bare sove videre når klokka ringte 7.00 neste dag. Så sovner hun godt, og jeg ligger våken, sliten og trøtt igjen.

Hun oppfører seg forøvrig bare slik når det bare er oss der. Sier noen av vennene det samme som jeg kanskje sa en annen gang, bare smiler og gliser hun. Og kjefter på meg for en knust kopp senere.

På slutten begynte hun å bruke ord som 'din drittsek' 'dra til helvete' 'faen ta deg' når hun var sur, og jeg forklarte henne rolig at fortsatte hun med slike utsagn måtte hun flytte. Hun sluttet ikke, og jeg ba henne dra eller oppsøke profesjonell hjelp. Hun dro.

Vi er fortsatt 'kjærester', men bor ikke sammen. Hun har så vidt begynt i terapi og vi treffes av og til. Jeg vet ikke om jeg egentlig er så mye kjærlighet igjen til henne, etter å ha gitt roser og fått igjen hunemøkk i åresvis.

Hun har blitt sviktet av store deler av sin egen familie, på flere måter så jeg har full forståelse for at livet ikke er så lett bestandig. Men jeg kan heller ikke være hennes aggresjonpute livet ut, hun må gjøre noe selv og.

Det jeg lurte på er om det er 'håp'. Er det teknisk mulig å komme over sjelssår/ubalanse ?

Jeg snakker ikke om å hive inpå piller for å dempe raseriutbruddene. Hvis hun fortsetter å kjøpe gaver som hun ville hatt (eller til nød ting jeg har skrevet ned at jeg vil ha) spiller det egentlig ingen rolle, selv om hun ikke flyr i taket for allt mulig.

Vil hun noensinne kunne gi noe, istedefor å bare ta, eller er det så sendt (slutten av 20-åra) at man bare kan ta brodden av symtomene ?

[Gjest Dolida]

Når jeg leste din historie så minnet den meg om mitt forhold. I det forholdet jeg er i har jeg endel av de samme problem som du har. Han kan fare opp i sinne og blir så irritert i dagesvis. Samtidig vil han ikke at jeg skal etterlate han alene når han er "sur" ettersom det er (iflg. han) min "plikt" å få han i godt humør igjen. Jeg har blitt beskyldt for å være den det er noe "galt med" når han ikke kommer lenger i diskusjonen. Når jeg forsøker å prate alvorlig med han om hvordan vi kan gjøre det bedre sier han at han ikke "gidder å forklare det", og da er vi like langt. Han sier i tillegg at han ikke orker å diskutere ting som har med følelser å gjøre.

Han vil ha tid til å gjøre akkurat som han vil når han vil, uten å skulle behøve å ta hensyn til at han er i et forhold. Når jeg ber om å bli holdt rundt, eller nærmer meg han for å gi en klem, eller et kyss kan jeg bli avvist med en bemerkning om at han ikke synes jeg "fortjener" det, eller at han ikke har tid akkurat da.

Når jeg forsøker å ta opp med han om han kan droppe en helgetur med venner innimellom for å kunne tilbringe mer tid sammen, så mener han at det har han behov for og det må jeg bare akseptere.

Vi kan ikke diskutere ting, enten det dreier seg om oppvask (som skal gjøres på hans måte) eller personlige følelser. Ettersom det jeg føler er "galt" og det han føler er "riktig".

Jeg ser jo at dette forholdet kan bli vanskelig å leve med, for ikke å si helt umulig, og har vel egentlig ikke noen gode råd å komme med. Men kanskje det kan hjelpe å se at det finnes lignende forhold der ute, og hva du føler om det?

Ønsker deg uansett lykke til.

Mvh

[Gjest Nils Havard Dahl, psykiater]

Det dreier seg her overveiende sannsynlig om en eller flere personlighetsforstyrrelser.

Forutsatt at hun selv arbeider hardt i terapien, at hun får en dyktig terapeut og at de driver på i 3-5 år, burde hun kunne klart endres til det bedre.

Det er menge borderlinetrekk her, og mange av disse bleker av etter 30-års alder - særlig hos kvinner.

"Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen."