NHD &andre: Hva mener dere om NAV-systemet?

[Gjest BipolarII...jeg visst]

NHD og dere andre her på forumet:

Hva er deres erfaringer i forhold til NAV?

Min fastlege holder på å bli småsprø, sier hun, av alle legeattestene hun må sende dem i hytt og pine. De krever også tilleggsinformasjon fra DPS. Siste er helt ok for meg.

Men når jeg må bytte saksbehandlere så ofte og jeg opplever at disse ikke har lest papirene, så blir det ganske så frusterende. De vet heller lite om hva BP er. Bør jeg be psyk legge ved et skriv om hva BP er? Skal snart i møte med dem. Dama (saksbehandler) sa at jeg så jo så frisk ut... Ja, godt er det at jeg ikke løper rundt uvaska og med skittent hår og tøy. Men nå synes vel ikke akkurat psykiske lidelser utenpå som regel. Med mindre man går rundt og snakker en dialog med fingeren sin e.l

De synes heller ikke å vektlegge særlig hva behandler/lege skriver, og legen ringte nå å sa at NAV ønsket innsyn i min journal. Strengt tatt er vel ikke akkurat det nødvendig for dem at jeg hadde en urinveisinfeksjon 7 år tilbake... Har jo ingenting med min helsetilstand nå å gjøre. Har de loven på sin side og rett til dette'?

Kan de bare ture frem og plassere en i et eller annet tiltak, som en egentlig er overkvalifisert for? Jeg tenker det ville vært fint å bevare en viss form for selvverdsfølelse og selvrespekt opp i dette. Vil ikke jobbe som assistent med 8 års høyere utdanning....

[Orio]

Kan jeg spørre deg om noe som ikke har noe med det du skrev å gjøre? (Jeg er faktisk så heldig å ha hatt samme saksbehandler på nav i flere år, og føler at jeg blir godt tatt vare på der, har altså ingen problemer på det området.)

Men hvordan går det an å ha høyere utdannelse, og samtidig ende med å falle helt sammen psykisk? Jeg får ikke det til å henge sammen. Skriver ikke dette for å si noe stygt om deg, jeg har også mange år på universitetet og et vitnemål som sier at jeg har fullført (med et bra resultat). Men det blir en håpløs motsetning mellom det å slite psykisk og det å ha lang utdannelse.

[Farmer]

Jeg mener å ha hørt før at NAV faktisk ikke har lov til å kreve innsyn i din legejournal. Dette burde du sjekke ut!

[bibben]

Kan jeg spørre deg om noe som ikke har noe med det du skrev å gjøre? (Jeg er faktisk så heldig å ha hatt samme saksbehandler på nav i flere år, og føler at jeg blir godt tatt vare på der, har altså ingen problemer på det området.)

Men hvordan går det an å ha høyere utdannelse, og samtidig ende med å falle helt sammen psykisk? Jeg får ikke det til å henge sammen. Skriver ikke dette for å si noe stygt om deg, jeg har også mange år på universitetet og et vitnemål som sier at jeg har fullført (med et bra resultat). Men det blir en håpløs motsetning mellom det å slite psykisk og det å ha lang utdannelse.

Hei Orio, nå skjønte jeg ikke helt hva du mente? Mente du at det er en motsetning mellom det å ha høyere utdanning og å slite psykisk? Jeg er visst litt treig i dag.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Kan ikke svare deg ærlig. Da blir jeg saksøkt.

[Orio]

Hei Orio, nå skjønte jeg ikke helt hva du mente? Mente du at det er en motsetning mellom det å ha høyere utdanning og å slite psykisk? Jeg er visst litt treig i dag.

Det var det jeg mente. Men jeg får det ikke til å henge sammen. Enten har jeg bløffet meg til en utdannelse, eller så innbiller jeg meg bare at jeg sliter psykisk.

Men ikke bry deg om meg. Jeg er visst bare til plage for folk i dag.

[Gjest tubbel]

Kan jeg spørre deg om noe som ikke har noe med det du skrev å gjøre? (Jeg er faktisk så heldig å ha hatt samme saksbehandler på nav i flere år, og føler at jeg blir godt tatt vare på der, har altså ingen problemer på det området.)

Men hvordan går det an å ha høyere utdannelse, og samtidig ende med å falle helt sammen psykisk? Jeg får ikke det til å henge sammen. Skriver ikke dette for å si noe stygt om deg, jeg har også mange år på universitetet og et vitnemål som sier at jeg har fullført (med et bra resultat). Men det blir en håpløs motsetning mellom det å slite psykisk og det å ha lang utdannelse.

Bipolar lidelse har ikke noe å gjøre med å falle sammen psykisk.

En blir syk. På linje med en hvilken som helst "fysisk" sykdom. Er fullt mulig å fullføre en høyere utdannelse før en blir som veldig dårlig. Det er også en svingende sykdom, der en kan ha laaange friske perioder.

Under hypomanier kan en også fungerer svært så bra og være ekstra effektiv og flink på skolen og jobb. Selv om depresjonen kommer etterpå og invalidiserer deg.

[Gjest røkelaks]

Hei Orio, nå skjønte jeg ikke helt hva du mente? Mente du at det er en motsetning mellom det å ha høyere utdanning og å slite psykisk? Jeg er visst litt treig i dag.

Noe av det verste med å bli syk, er at man må forholde seg til NAV. Man blir ikke akkurat friskere av det. Dessuten jobber det så mange der som aldri, jeg gjentar _aldri_ skulle jobbet med mennesker. Systemet er helt på trynet og det blir verre og verre. Tenk å bli mistenkeliggjort for at man spiller syk! Jeg tror det er mange som kunne gitt mye for å slippe unna denne møkkaetaten, men er man syk så er man syk og er i klørne på NAV enten man vil eller ei. Grøss!!!

[Farmer]

Det var det jeg mente. Men jeg får det ikke til å henge sammen. Enten har jeg bløffet meg til en utdannelse, eller så innbiller jeg meg bare at jeg sliter psykisk.

Men ikke bry deg om meg. Jeg er visst bare til plage for folk i dag.

Det er fullt mulig å bli psykisk syk selv om man har høy utdannelse. Det er da ikke noe bare mennesker med lav/ingen utdannelse rammes av...

[Orio]

Bipolar lidelse har ikke noe å gjøre med å falle sammen psykisk.

En blir syk. På linje med en hvilken som helst "fysisk" sykdom. Er fullt mulig å fullføre en høyere utdannelse før en blir som veldig dårlig. Det er også en svingende sykdom, der en kan ha laaange friske perioder.

Under hypomanier kan en også fungerer svært så bra og være ekstra effektiv og flink på skolen og jobb. Selv om depresjonen kommer etterpå og invalidiserer deg.

Jeg vet, uttrykte meg klønete. Det jeg ikke helt klarer å forstå er hvordan det går an å gå fra å fungere godt nok til å fullføre en høyere utdannelse, til f.eks. å bli invalidisert av depresjon.

[Orio]

Det er fullt mulig å bli psykisk syk selv om man har høy utdannelse. Det er da ikke noe bare mennesker med lav/ingen utdannelse rammes av...

Jeg har oppdaget det, men synes allikevel det er uforståelig.

Tror ikke det ville vært mer forståelig om det gjaldt en med lav/ingen utdannelse, det er vel heller det at hvis du har blitt voksen og fungerer på et vis så er du "trygg" på en måte.

[Farmer]

Noe av det verste med å bli syk, er at man må forholde seg til NAV. Man blir ikke akkurat friskere av det. Dessuten jobber det så mange der som aldri, jeg gjentar _aldri_ skulle jobbet med mennesker. Systemet er helt på trynet og det blir verre og verre. Tenk å bli mistenkeliggjort for at man spiller syk! Jeg tror det er mange som kunne gitt mye for å slippe unna denne møkkaetaten, men er man syk så er man syk og er i klørne på NAV enten man vil eller ei. Grøss!!!

Ja, det du skrev der er igrunn min oppfatning også. Og også det jeg har hørt av andre som har med NAV å gjøre. Udugelige og ubrukelige saksbehandlere som går over streken på alle hold.

Heldigvis slipper jeg selv å ha noe som helst med NAV å gjøre, så all min sympati til dem som er avhengige av NAV.

[Farmer]

Jeg har oppdaget det, men synes allikevel det er uforståelig.

Tror ikke det ville vært mer forståelig om det gjaldt en med lav/ingen utdannelse, det er vel heller det at hvis du har blitt voksen og fungerer på et vis så er du "trygg" på en måte.

Vel... Det er nok akkurat det man aldri er. Trygg.

[Gjest røkelaks]

Ja, det du skrev der er igrunn min oppfatning også. Og også det jeg har hørt av andre som har med NAV å gjøre. Udugelige og ubrukelige saksbehandlere som går over streken på alle hold.

Heldigvis slipper jeg selv å ha noe som helst med NAV å gjøre, så all min sympati til dem som er avhengige av NAV.

Jeg håper NAV en vakker dag forstår at ofte er det beste for helsa å få varig ufør og total fred for saksbehandlere og uhensiktsmessige krav og avslag og avslag uten saklig grunn. Jeg synes det er grusomt å behandle mennesker i nød på denne måten. Det er ikke lysten til å jobbe det skorter på hos de fleste!

[Gjest tubbel]

Jeg vet, uttrykte meg klønete. Det jeg ikke helt klarer å forstå er hvordan det går an å gå fra å fungere godt nok til å fullføre en høyere utdannelse, til f.eks. å bli invalidisert av depresjon.

det svarte jeg jo på, det er jo en sykdom man får.

akkurat som om man skulle fullført høyere utdannelse og så få hjertesykdom eller kreft osv og så måtte jobbe mindre pga det...

ser ikke problemet med å forstå det...

[Orio]

det svarte jeg jo på, det er jo en sykdom man får.

akkurat som om man skulle fullført høyere utdannelse og så få hjertesykdom eller kreft osv og så måtte jobbe mindre pga det...

ser ikke problemet med å forstå det...

Jeg er veldig klar over at det er mulig. Det var ikke det jeg mente. Vanskelig å forklare, kanskje "uforståelig" er det ordet jeg leter etter?

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Kan jeg spørre deg om noe som ikke har noe med det du skrev å gjøre? (Jeg er faktisk så heldig å ha hatt samme saksbehandler på nav i flere år, og føler at jeg blir godt tatt vare på der, har altså ingen problemer på det området.)

Men hvordan går det an å ha høyere utdannelse, og samtidig ende med å falle helt sammen psykisk? Jeg får ikke det til å henge sammen. Skriver ikke dette for å si noe stygt om deg, jeg har også mange år på universitetet og et vitnemål som sier at jeg har fullført (med et bra resultat). Men det blir en håpløs motsetning mellom det å slite psykisk og det å ha lang utdannelse.

"Men hvordan går det an å ha høyere utdannelse, og samtidig ende med å falle helt sammen psykisk? Jeg får ikke det til å henge sammen. (...) Men det blir en håpløs motsetning mellom det å slite psykisk og det å ha lang utdannelse."

Beklager men her kjente jeg at jeg ble mektig provosert, Orio! Det du skriver viser en klar fordom implisitt om at de med lavere utdannelse, er de får psykiske vansker. DET henger _IKKE_ på greip for meg. Alle om de så har 8 årig grunnskole eller om de har 20 år på skolebenken totalt eller mer, kan få psykiske vansker. Selv en overlege eller professor eller en psykiater for den del med lang utdanning kan slite i perioder.

Slik du beskriver det, får jeg en sterk følelse av at du sidestiller utdanningslengde med grad av ressurssterkhet. Eks. for meg er ikke alle foreldre på Oslo Vest som har gedigne villar, er direktører og har millionintekt nødvendigvis bedre forelder enn en barne- og ungdomsarbeidende alenemor! Det å være ressursterk er for meg langt mer enn høy inntekt og lang utdanning. Likeså ressurssvake er for meg ikke = personer med lavere inntekt og kortere utdanning,

Her må jeg si, Orio, at du nok bør gå noen runder og reflektere litt!

Jeg har forresten en bipolar lidelse. Den ligger i min familie, og jeg har fått disse genene. Den har hjulpet meg på den måten at jeg har opparbeidet meg masse jobberfaring og tatt mye mer utdanning på kortere tid enn normert (antall år). Fordi jeg har vært hypoman. Men samtidig er det også den lidelsen som gjør meg totalt uvirksom eller med meget stort nedsatt arbeids- og funksjonsnivå til nå ca. èn gang årlig i noen av vintermånedene.

Vi med BP er forresten ikke psyke hele tiden, vi har friske helt normale perioder også.

Du bør se filmen Et vakkert sinn. Dette er en filmatisering basert på en virkelig historie om en matematikkprofessor med schizofreni. Kanskje dette kan få deg til å se at det ikke finnes "noen håpløs motsetning"!

[Mikkaela_rev]

Vil dele en opplevelse jeg hadde med en saksbehandler for fem år siden:

Jeg hadde da diagnosen bipolar II og hadde lenge ønsket å komme meg videre med skole, noe saksbehandleren mente jeg ikke var klar for (han ville ha meg inn på et eller annet tiltak). På de to første møtene forsøkte jeg å få fram mine synspunkter, men ble overkjørt. Så døde broren min, og jeg fant styrke til å stå mer på, tørre mer.

Jeg avtalte en time, sa at jeg visste at jeg kunne klare skole, og at det ikke hadde noen hensikt å utsette det. Til svar fikk jeg at han kunne "se at jeg var høyt oppe", og forklarte meg at det var "en del av lidelsen min". Det svartnet nesten for meg, og jeg ropte til ham at jeg uka før hadde vært i begravelsen til broren min og var langt fra høyt oppe. Det var vel ikke spesielt ok av meg å klikke, men der satt det altså en saksbehandler hos NAV og lekte psykiater på bakgrunn av journalen min.

"Kan de bare ture frem og plassere en i et eller annet tiltak, som en egentlig er overkvalifisert for? Jeg tenker det ville vært fint å bevare en viss form for selvverdsfølelse og selvrespekt opp i dette. Vil ikke jobbe som assistent med 8 års høyere utdanning.... "

De kan, men det betyr ikke at de må. Dersom behandleren din mener at du er klar for noe annet kan h*n skrive en erklæring om dette til saksbehandler, og denne skal egentlig veie tungt. Dersom det ikke nytter kan du be om ny saksbehandler.

Stå på, all sympati herfra!!!

[Gjest pærebrus875]

Vil dele en opplevelse jeg hadde med en saksbehandler for fem år siden:

Jeg hadde da diagnosen bipolar II og hadde lenge ønsket å komme meg videre med skole, noe saksbehandleren mente jeg ikke var klar for (han ville ha meg inn på et eller annet tiltak). På de to første møtene forsøkte jeg å få fram mine synspunkter, men ble overkjørt. Så døde broren min, og jeg fant styrke til å stå mer på, tørre mer.

Jeg avtalte en time, sa at jeg visste at jeg kunne klare skole, og at det ikke hadde noen hensikt å utsette det. Til svar fikk jeg at han kunne "se at jeg var høyt oppe", og forklarte meg at det var "en del av lidelsen min". Det svartnet nesten for meg, og jeg ropte til ham at jeg uka før hadde vært i begravelsen til broren min og var langt fra høyt oppe. Det var vel ikke spesielt ok av meg å klikke, men der satt det altså en saksbehandler hos NAV og lekte psykiater på bakgrunn av journalen min.

"Kan de bare ture frem og plassere en i et eller annet tiltak, som en egentlig er overkvalifisert for? Jeg tenker det ville vært fint å bevare en viss form for selvverdsfølelse og selvrespekt opp i dette. Vil ikke jobbe som assistent med 8 års høyere utdanning.... "

De kan, men det betyr ikke at de må. Dersom behandleren din mener at du er klar for noe annet kan h*n skrive en erklæring om dette til saksbehandler, og denne skal egentlig veie tungt. Dersom det ikke nytter kan du be om ny saksbehandler.

Stå på, all sympati herfra!!!

Herregud, jeg trodde jeg hadde dårlig erfaring fra NAV som "bare" arbeidsledig og trengte litt hjelp å finne en jobb? (Der jeg bodde da jeg tok kontakt med dem er det ekstremt lukket marked, man får ikke jobb uten å "være noe" eller i familien til "noen").

Ble møtt av surhet, fikk muntlig feil dato til et kurs (jeg sa jeg skulle være bortreist rundt nyttår men dette kurset begynte ikke før i slutten av januar så det var ikke noe hastverk!) Kurset begynte da 8 januar, da var jeg fortsatt på østlandet.. for det hastet jo ikke?!..

atoen sto jo på arket jeg fikk, men jeg hadde jo ikke dette med meg, og jeg var bortreist fra dagen jeg fikk arket (uka før jul) til lenge etter nyttår... så jeg trodde jo den muntlig beskjeden var til å stole på, siden jeg forklarte at jeg skulle være vekkreist.. burde jo sagt at hun var usikker på datoen da, om det var det hun var?

Opplevd mye rot og uhøflighet ja.. og om jeg skulle bli sykemeldt en dag så virker det ikke som jeg burde kontakte dem nei.. sånn skal man jo ikke måtte tenke?

Synd du ikke dro til personen bak bordet der, det hadde personen fortjent. Som bipolar kan man da faktisk ha "normale"dager også, ikke bare være "høyt oppe eller langt nede".

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Jeg vet, uttrykte meg klønete. Det jeg ikke helt klarer å forstå er hvordan det går an å gå fra å fungere godt nok til å fullføre en høyere utdannelse, til f.eks. å bli invalidisert av depresjon.

Her tenker du veldig svart-hvitt, Orio.

Det er ikke slik at en går fra såkalt ressurssterk til å bli ressurssvak (for å bruke de referanserammene jeg opplever du tenker i). Det er _ikke_ slik at jeg under hele utdanningsløpet gikk fra å være meget velfungerende til å rase sammen i avgrunnen når utdanningen var over.

Med min BP lidelse har jeg hatt opp- og ned-turer (hypomanier og depresjoner) siden jeg var 19 (muligens 16) og med helt vanlige perioder i tillegg. BP er noe jeg har hatt hele tiden både i høyere utdanning og i arbeidslivet. Den er heller ikke noe jeg blir kvitt. Medisiner kan avhjelpe en god del, men det vil være totalt urealistisk å tro at jeg aldri vil få episoder igjen. Forhåpentlig blir depresjonene ikke fullt så dype og langvarige.