er utålmodig...

[Gjest Mareritt, fra tidligere..]

Hei dere,

Jeg skrev sporadisk her en liten stund, men trakk meg bort ettersom det ble for "touchy" (for meg) å tenke på ting som dette.

Det hadde ingenting å gjøre med de ulike personene her inne som ga meg tilbakemeldinger - i tilfelle noen ville tenke det. (Jeg vet at jég er en person som ville tenkt i de baner, hehe, derfor vil jeg ikke at noen skal tenke dét.)

Nå har jeg det bedre og har egentlig svært lite å klage over. Det går veldig bra alle plan, og jeg blir sint på meg selv for å være så stresset til tross for alt jeg burde glede meg over. Kjempefin mann, spennende jobb, mange venner, interesser som opptar meg og ukentlig terapi som hjelper meg veldig. Hva er da problemet?

Hva jeg tror:

Jeg klarer ikke å bli "ferdig" med alt fra tidligere. Jeg burde klare å skyve det bort, og klarer det forøvrig iblant. Men det presser på altfor ofte. Nå har jeg en jobb der jeg er sterk for mennesker som sliter, flere har opplevd liknende ting som meg (og de har i tillegg fysiske funksjonshemninger!). Da skammer jeg meg ekstra for å være trist, redd og stresset over de tingene jeg har fra tidligere. DE klarer seg jo forholdsvis bra! (Merk: ingen av dem _aner_ noe om mine vansker, selvfølgelig).

Jeg ønsker bare å ta meg sammen, sette en strek og gå videre. Men det er en så stor "miks" av så mange ting innvendig, og jeg klarer ikke å sortere det. Helst ønsker jeg å aldri skulle behøve å tenke på det igjen, aldri igjen. Men det plopper opp på mange dårlige tidspunkt, hvordan får jeg det bort!

Jeg er ganske ung, snart 30 og har igrunnen mange år foran meg. Ønsket mitt er å ha et helt "greit" liv, gjerne med et A4-preg i og med at det har vært så mye turbulens hittil...Må nesten le litt av meg selv for hvor tåpelig jeg er... Nå sliter jeg imidlertid mellom tanker som "dette skal gå bra, nå får du skjerpe deg!!" og "hvis det skal fortsette slik vil jeg ikke leve lenger.".

Jeg vil ikke gi opp, men jeg vil heller ikke ha det på denne måten i altfor mange år fremover. Det er det ikke verdt.

Vil gjerne høre erfaringer eller råd omkring dette å få "kastet" av seg det vonde, og spesielt om hvordan man klarer å kople en vanlig "streit" hverdag med slike minner/opplevelser. Er det mulig, eller er det meg som er naiv og håpefull og tåpelig.?

[rose23]

Jeg er også snart 30...og mi erfaring er at overgrepene fra barndommen er som mørke skyer som kommer og forsvinner. Han kanskje innforstått meg med situasjonen, at bagasjen min bare er et handicap jeg må leve med. Nå er jeg mer der at jeg ikke tenker så mye på det som skjedde da jeg var liten. Er ingen vits å være bitter. Jeg har hatt veldig mye "uflaks" i livet. Opplevd veldig mye vondt som jeg harr null makt over, men å være bitter hjelper ikke. Det er egntlig bare å bite tennene sammen og reise seg igjen og igjen. Ikke gruble så mye på hvorfor slike ting skjer, for da blir en sprø. Det er bare slik... Onde og egoistiske mennesker finnes over alt uansett.