Om å være en lytter

[lonelyP]

Ref. tråden litt lenger nede om innadvente mennesker.

Man har pratsomme mennesker, lyttere og de som greier begge deler. Jeg er en lytter og har alltid vært det. Tidligere, i barndommen og ungdommen anså jeg meg selv som sjenert og kanskje litt innadvent. Det gjør jeg ikke nå lenger, har lært meg å stå for mine meninger og snakker når jeg føler jeg har noe å komme med og det er i grunnen rett som det er.

Jeg er med i en gruppe der det tas opp ulike temaer og vi diskuterer rundt temaene. Stadig vekk får jeg beskjed om at jeg snakker for lite, og det er kun jeg som får denne beskjeden. Hver gang blir jeg sittende og gruble over om dette er riktig, jeg synes selv jeg har fått sagt alt jeg har på hjertet og har hevdet meg vel så mye som de andre i gruppen .Blir litt forvirret av dette. Og hvis det skulle være riktig at jeg snakker prosentvis mindre enn de andre, hvorfor er det så galt? Jeg mener så lenge det jeg har sagt kommer gjennom og blir hørt og jeg ikke sitter å brenner inne med saker og ting. Det er da vel ikke alfa omega at alle skal prate som en foss? Jeg for min del liker best de som greier å både prate og lytte, da trives jeg selv best. Hater å kjempe gjennom synspunktene mine.

Men er det virkelig slik at skal man være noe her i verden så er det viktig å kunne prate masse hele tiden?

[Gjest Shyy]

Det er nok det, desverre. Hvis man ikke prater masse blir man fort ett irritasjonsmoment og slitsom

[lonelyP]

Det er nok det, desverre. Hvis man ikke prater masse blir man fort ett irritasjonsmoment og slitsom

Jeg synes det er irriterende med folk som prater og prater og legger meninger i munnen på meg som jeg langt fra er enig og så vil de pokker'n ikke høre når jeg prøver å si at jeg ikke er enig... ) Folk er forskjellige.

[Gjest Shyy]

Jeg synes det er irriterende med folk som prater og prater og legger meninger i munnen på meg som jeg langt fra er enig og så vil de pokker'n ikke høre når jeg prøver å si at jeg ikke er enig... ) Folk er forskjellige.

Vet hva du mener, broren min skal alltid legge meninger over på meg, hehe, DET er slitsomt

[morsan]

''Men er det virkelig slik at skal man være noe her i verden så er det viktig å kunne prate masse hele tiden?''

*he he* Hva man føler om denne saken, kommer nok i aller høyeste grad an på øynene som ser! ;-)

Jeg har til tider vært temmelig lei all fleiping/nedrakking på snakkeglade mennesker, all henvisning til "tale er sølv, taushet er gull" og "stillest vann har dypest grunn". Særlig da jeg var yngre og mye mer usikker på meg selv, tok jeg det ille opp at det ble gjort trukket frem som negativt at man liker å snakke.

Og så opplever du at det er helt motsatt!

Kanskje svaret ligger mer i midten? At man lettere føler seg truffet av det som angår en selv og legger særskilt merke til det?

Eventuelt vis meg _ett_ ordtak som lovpriser snakkesaligheta! ;-)

[morsan]

Det er nok det, desverre. Hvis man ikke prater masse blir man fort ett irritasjonsmoment og slitsom

*S* For meg virker det ihvertfall som om det er mye mer 'lov' å klage over at folk "prater høl i huet på en" enn det motsatte;-)

[pekkaline]

''Hater å kjempe gjennom synspunktene mine. ''

Dette kunne jeg sagt selv ja. Jeg er en lytter som sier det jeg føler på hjertet, men jeg gjentar aldri andre slik som veldig mange gjør i en ny variant. Noen skal fremheve seg selv så voldsomt.

Du høres ut som meg. (Jeg har ikke lest tidligere tråder.....)

[lonelyP]

''Men er det virkelig slik at skal man være noe her i verden så er det viktig å kunne prate masse hele tiden?''

*he he* Hva man føler om denne saken, kommer nok i aller høyeste grad an på øynene som ser! ;-)

Jeg har til tider vært temmelig lei all fleiping/nedrakking på snakkeglade mennesker, all henvisning til "tale er sølv, taushet er gull" og "stillest vann har dypest grunn". Særlig da jeg var yngre og mye mer usikker på meg selv, tok jeg det ille opp at det ble gjort trukket frem som negativt at man liker å snakke.

Og så opplever du at det er helt motsatt!

Kanskje svaret ligger mer i midten? At man lettere føler seg truffet av det som angår en selv og legger særskilt merke til det?

Eventuelt vis meg _ett_ ordtak som lovpriser snakkesaligheta! ;-)

Nei, ordtak vet jeg ikke. Men du kan jo trekke frem Platon og Sokrates, for filosofiens mestre var det viktig å beherske talekunsten. ) Flott vel )

Har fått høre det, alltid, at "du er så stille" med bekymring i røsten. Jeg tenker jo bare og observerer. Kan til og med finne på å kose meg med det, å bare observere mener jeg. Jeg har til og med ved noen anledninger prøvd å legge meg i selen og snakke mer, men jeg stopper fort med det for jeg blir så flau over alle tåpelighetene og selvfølgelighetene som detter ut av munnen min )

[lonelyP]

*S* For meg virker det ihvertfall som om det er mye mer 'lov' å klage over at folk "prater høl i huet på en" enn det motsatte;-)

Tja..."du er så stille", "har du det bra?", "hvorfor sier du ikke noe?", " er du sur eller?", "jeg liker ikke arrogante folk"

[morsan]

Tja..."du er så stille", "har du det bra?", "hvorfor sier du ikke noe?", " er du sur eller?", "jeg liker ikke arrogante folk"

Igjen - kommer an på øyet som ser. Vi legger merke til det som angår oss selv.

[Kalevala]

Nei, ordtak vet jeg ikke. Men du kan jo trekke frem Platon og Sokrates, for filosofiens mestre var det viktig å beherske talekunsten. ) Flott vel )

Har fått høre det, alltid, at "du er så stille" med bekymring i røsten. Jeg tenker jo bare og observerer. Kan til og med finne på å kose meg med det, å bare observere mener jeg. Jeg har til og med ved noen anledninger prøvd å legge meg i selen og snakke mer, men jeg stopper fort med det for jeg blir så flau over alle tåpelighetene og selvfølgelighetene som detter ut av munnen min )

''for jeg blir så flau over alle tåpelighetene og selvfølgelighetene som detter ut av munnen min )''

Akkurat sånn har jeg det også. Når jeg først åpner munnen, skal det jeg sier helst være både velformulert og klokt ;-)

[Gjest Silver Fairy]

Det er som regel de som roper høyest som blir hørt, selv om det de roper om ikke alltid er så interessant eller smart. Er min erfaring.

Jeg skulle gjerne ha vært en som snakket mer. Det plager meg at jeg blir tilsidesatt sosialt fordi jeg ikke klarer å delta i alt det blir snakket om. Når jeg først sier noe er det ikke "nok" selv om jeg har kommet med svar på det det blir spurt om og kanskje mer til. Og fordi jeg ikke bruker mange nok ord er jeg "stille" i andres øyne. Dermed blir jeg uinteressant for andre og lukker meg enda mer. Er ikke lett dette...

[cathlin]

Det er som regel de som roper høyest som blir hørt, selv om det de roper om ikke alltid er så interessant eller smart. Er min erfaring.

Jeg skulle gjerne ha vært en som snakket mer. Det plager meg at jeg blir tilsidesatt sosialt fordi jeg ikke klarer å delta i alt det blir snakket om. Når jeg først sier noe er det ikke "nok" selv om jeg har kommet med svar på det det blir spurt om og kanskje mer til. Og fordi jeg ikke bruker mange nok ord er jeg "stille" i andres øyne. Dermed blir jeg uinteressant for andre og lukker meg enda mer. Er ikke lett dette...

''Og fordi jeg ikke bruker mange nok ord er jeg "stille" i andres øyne. Dermed blir jeg uinteressant for andre og lukker meg enda mer. Er ikke lett dette...''

Det er mulig å trene seg til å snakke mer og ta oppmerksomheten :-)

[cathlin]

Kanskje du kan ta opp i gruppen det du sier her? Altså det du blir sittende å gruble på. Jeg syns det er et interessant tema.

Jeg er veldig facinert av de som er flinke til å snakke for seg, og fryder meg over de som klarer å være direkte, åpne og vet hva de snakker om. Men setter ikke likhetstegn mellom å snakke mass og det å være noe her i verden.

Skjønner forøvrig at du reagerer på å hele tiden få beskjed om at du snakker for lite når du føler du har sagt ditt. Hvem kan bestemme hva som er for lite?

[tonie]

Det er nok det, desverre. Hvis man ikke prater masse blir man fort ett irritasjonsmoment og slitsom

Jeg blir gal av folk som aldri kan tie stille, jeg. Som prater og prater og prater om alt og ingenting, og helst det siste;)

Jeg er veldig glad for at det finnes folk som dere og har aldri helt forstått hvorfor de ekstremt utadvendte og pratsomme skal være idealmenneskene.

[Gjest keira]

Jeg blir gal av folk som aldri kan tie stille, jeg. Som prater og prater og prater om alt og ingenting, og helst det siste;)

Jeg er veldig glad for at det finnes folk som dere og har aldri helt forstått hvorfor de ekstremt utadvendte og pratsomme skal være idealmenneskene.

Alt til sin tid sier nå jeg, og kan selv være begge deler.

[Gjest best wishes]

Nei jeg mener absolutt ikke at målet er at man skal kunne bli en stor prater. Målet er at en skal ha det bra med seg selv, om man så er innadvendt eller utadvendt.

Jeg er utadvendt, og en dårlig lytter. er dårlig til å konsenterer meg. Hvis andre forteller meg noe, som har masse detaljer så detter jeg fort av. Det er et stort problem til tider, og jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne lytte like mye som jeg pratet. Men jeg er for glad i å prate. jeg er stadig redd for at jeg tar taletid fra andre.

Så ja, jeg misunner deg denne egenskapen:)

[adelie]

''Hver gang blir jeg sittende og gruble over om dette er riktig, jeg synes selv jeg har fått sagt alt jeg har på hjertet og har hevdet meg vel så mye som de andre i gruppen ''

Jeg har en erfaring her som jeg kan dele med deg, men jeg vet ikke om det passer for deg, da. Tidligere var jeg sjenert, og særlig vhis jeg snakket i en gruppe med flere mennesker. Å snakke i en forsamling var spookey.

Det jeg la merke til, var at jeg kom med synspunkter, som jeg mente var gode og velbegrunnet, uten å få respons. Noen minutter etterpå, kunne noen hevde akkurat det samme, bare med flere ord og setninger, og deretter få stor respons og berømmelse fra hele forsamlingen.

Jeg følte det som vedkommende 'stjal' min idé, og fikk æren. Mens jeg var fullstendig oversett.

Kan det være at du hevder synspunktene dine, uten å gi det nok "kjøtt på beinet", slik at folk ikke får nok input til å sette seg inn i rekkevidden av det du mener?

[Gjest Silver Fairy]

''Og fordi jeg ikke bruker mange nok ord er jeg "stille" i andres øyne. Dermed blir jeg uinteressant for andre og lukker meg enda mer. Er ikke lett dette...''

Det er mulig å trene seg til å snakke mer og ta oppmerksomheten :-)

Jobber med saken :-)

[lonelyP]

''Hver gang blir jeg sittende og gruble over om dette er riktig, jeg synes selv jeg har fått sagt alt jeg har på hjertet og har hevdet meg vel så mye som de andre i gruppen ''

Jeg har en erfaring her som jeg kan dele med deg, men jeg vet ikke om det passer for deg, da. Tidligere var jeg sjenert, og særlig vhis jeg snakket i en gruppe med flere mennesker. Å snakke i en forsamling var spookey.

Det jeg la merke til, var at jeg kom med synspunkter, som jeg mente var gode og velbegrunnet, uten å få respons. Noen minutter etterpå, kunne noen hevde akkurat det samme, bare med flere ord og setninger, og deretter få stor respons og berømmelse fra hele forsamlingen.

Jeg følte det som vedkommende 'stjal' min idé, og fikk æren. Mens jeg var fullstendig oversett.

Kan det være at du hevder synspunktene dine, uten å gi det nok "kjøtt på beinet", slik at folk ikke får nok input til å sette seg inn i rekkevidden av det du mener?

Det er godt mulig jeg er litt for knapp når jeg hevder mine synspunkter. Men, spesielt i denne gruppen, så har jeg i blant problemer med å få "taletid" nok fordi de andre pratsomme folka kommer på noe de må si der og da og med en gang. Jeg trenger litt tid og legger nok inn et par små (ikke spes lange) tenkepauser for å finne riktige ord. Og det er når denne lille tenkepausen kommer at de smetter inn og tar ordet. Så lenge jeg har fått sagt det jeg mener tenker jeg ikke mer over det. Men om jeg har mer jeg skulle ha sagt så ber jeg om å få snakke ferdig.

Jeg mener fremdeles at lyttere også må bli prissatt.