Om å være en lytter

[Gjest best wishes]

Det er nok det, desverre. Hvis man ikke prater masse blir man fort ett irritasjonsmoment og slitsom

man kan nok bli sett på som et irritasjonsmoment om det er motsatt også Å både kunne lytte og prate like mye, er nok å foretrekke

[adelie]

man kan nok bli sett på som et irritasjonsmoment om det er motsatt også Å både kunne lytte og prate like mye, er nok å foretrekke

Eller lytte LITT mer enn man prater selv. Men det er vanskelig å holde oversikten, da...

[morsan]

''Hver gang blir jeg sittende og gruble over om dette er riktig, jeg synes selv jeg har fått sagt alt jeg har på hjertet og har hevdet meg vel så mye som de andre i gruppen ''

Jeg har en erfaring her som jeg kan dele med deg, men jeg vet ikke om det passer for deg, da. Tidligere var jeg sjenert, og særlig vhis jeg snakket i en gruppe med flere mennesker. Å snakke i en forsamling var spookey.

Det jeg la merke til, var at jeg kom med synspunkter, som jeg mente var gode og velbegrunnet, uten å få respons. Noen minutter etterpå, kunne noen hevde akkurat det samme, bare med flere ord og setninger, og deretter få stor respons og berømmelse fra hele forsamlingen.

Jeg følte det som vedkommende 'stjal' min idé, og fikk æren. Mens jeg var fullstendig oversett.

Kan det være at du hevder synspunktene dine, uten å gi det nok "kjøtt på beinet", slik at folk ikke får nok input til å sette seg inn i rekkevidden av det du mener?

''Jeg følte det som vedkommende 'stjal' min idé, og fikk æren. Mens jeg var fullstendig oversett.''

Tro meg - dette skjer også med de mer 'ordrike'. Ofte!

[adelie]

''Jeg følte det som vedkommende 'stjal' min idé, og fikk æren. Mens jeg var fullstendig oversett.''

Tro meg - dette skjer også med de mer 'ordrike'. Ofte!

OK, det tror jeg så gjerne. Men det skjer ikke meg lenger, for jeg har lært meg å tenke samtidig som jeg snakker, og kunne få nye ideer underveis, ha full oversikt, analysere osv., selv om jeg har et publikums oppmerksomhet rettet mot meg. Herlig!

[morsan]

OK, det tror jeg så gjerne. Men det skjer ikke meg lenger, for jeg har lært meg å tenke samtidig som jeg snakker, og kunne få nye ideer underveis, ha full oversikt, analysere osv., selv om jeg har et publikums oppmerksomhet rettet mot meg. Herlig!

Så flott! :-)

[adelie]

Så flott! :-)

Yepp. Det hjelper å få noen år på å modnes

[lonelyP]

OK, det tror jeg så gjerne. Men det skjer ikke meg lenger, for jeg har lært meg å tenke samtidig som jeg snakker, og kunne få nye ideer underveis, ha full oversikt, analysere osv., selv om jeg har et publikums oppmerksomhet rettet mot meg. Herlig!

Hvordan lærte du deg dette?

[adelie]

Hvordan lærte du deg dette?

''Hvordan lærte du deg dette?''

Det skjedde av seg selv. Jeg fikk bedre selvtillit. Snakket bedre i forsamlinger. Fikk positiv respons. Fikk enda bedre selvtillit (en god sirkel). Etterhvert kunne jeg gå opp foran en forsamling uten å ha tenkt ut hva jeg skulle si, jeg bare visste at her måtte jeg si noe.

Det rareste er at jeg føler at folk lytter ennå mer nå som jeg ikke har planlagt hva jeg skal si. De merker at jeg tenker og kanskje til og med nøler litt, men det gir "fremføringen" en variasjon som skjerper lyttingen til forsamlingen.

Kan ikke gi annen oppskrift enn 1 - å øve seg, og 2 - jobbe med å få god selvtillit.

[lonelyP]

''Hvordan lærte du deg dette?''

Det skjedde av seg selv. Jeg fikk bedre selvtillit. Snakket bedre i forsamlinger. Fikk positiv respons. Fikk enda bedre selvtillit (en god sirkel). Etterhvert kunne jeg gå opp foran en forsamling uten å ha tenkt ut hva jeg skulle si, jeg bare visste at her måtte jeg si noe.

Det rareste er at jeg føler at folk lytter ennå mer nå som jeg ikke har planlagt hva jeg skal si. De merker at jeg tenker og kanskje til og med nøler litt, men det gir "fremføringen" en variasjon som skjerper lyttingen til forsamlingen.

Kan ikke gi annen oppskrift enn 1 - å øve seg, og 2 - jobbe med å få god selvtillit.

Jobbe med å få god selvtillit synes jeg er fryktelig vanskelig. Virker på meg som om noen er der for å rive ned så snart jeg har greid å bygge opp littegranne. Det skjer liksom alltid noe som ikke er så positivt. Jeg må nok slutte å "føle" så mye hele tiden.

[Gjest Geir]

Jobbe med å få god selvtillit synes jeg er fryktelig vanskelig. Virker på meg som om noen er der for å rive ned så snart jeg har greid å bygge opp littegranne. Det skjer liksom alltid noe som ikke er så positivt. Jeg må nok slutte å "føle" så mye hele tiden.

Beklager å bryte inn midt i tråden her, men eg klarte ikkje la være.

''Jobbe med å få god selvtillit synes jeg er fryktelig vanskelig.''

Ja, det er fryktelig vanskelig og en lang prosess med mange fallgruber.

''Virker på meg som om noen er der for å rive ned så snart jeg har greid å bygge opp littegranne.''

Jada, det og er helt typisk men de folka der skal du ikkje bry deg om for det er de middelmådige som har gitt opp å prøve å oppnå egen suksess (enten for det er for strevsomt eller at de ikkje har evner nok), og bruker all sin tid å energi på å "holde nede" andre.

''Det skjer liksom alltid noe som ikke er så positivt.''

Thats life!

Men samtidig så skjer det masse som er positivt og, list opp alle dine _gode_ egenskaper og fokuser på å ytterlig forbedre disse sidene som du allerede er god på, så blir du knallgod!

''Jeg må nok slutte å "føle" så mye hele tiden.''

Nei, det syns eg du skal fortsette med! :-)

[adelie]

Jobbe med å få god selvtillit synes jeg er fryktelig vanskelig. Virker på meg som om noen er der for å rive ned så snart jeg har greid å bygge opp littegranne. Det skjer liksom alltid noe som ikke er så positivt. Jeg må nok slutte å "føle" så mye hele tiden.

''Virker på meg som om noen er der for å rive ned så snart jeg har greid å bygge opp littegranne.''

Ikke bry deg om de andre.

Det er "noen" i oss selv som drar oss ned. Det mor di eller far din representerte. Oftest, da. Så det er det vi må bekjempe. Fight for it! Etter hvert "nederlag", reiser du deg igjen, og prøver på mytt. I lengden hjelper det, skal du se !!