Så utrolig trist da....

[Persille1365381127]

Jeg skjønner også at man bare må ta tak i seg selv og komme ut av det, kjærlighetssorg går normal over.

Men hva om den ikke gjør det? Hva om dette faktisk var det rette, og den siste sjansen til å gjøre noe ordentlig innen rimelig tid (innen Billa blir for stor til å ha nytte av det)?

Jeg trodde jo det var det... Så utrolig naiv og blind man blir når man er glad i noen. Jeg trodde faktisk at jeg kunne tilføre ham noe.

Snakket med ham i dag, for første gang på nesten en uke - han vil fortsatt ikke, og sier han ikke er glad nok i meg til at det skal være noe mer enn det det er nå - ingenting. Han har ognorert meg i snart en uke, jeg har tatt hintet - og i dag kom det jeg har ventet på.

Han ville ikke flytte hit uansett - så det kunne jo aldri blitt noe mer. Så utrolig dum jeg har vært, jeg trodde jeg hadde noe å tilby her, at jeg faktisk var et godt alternativ til der han bor/jobber nå.

Men jeg innser jo at meg og mitt bare var en forpliktelse. En negativ vekt på skålen. Jeg skjønner at det er bedre for ham å bli der, hvor familien hans er - og alt han er vant til. Jeg fatter ikke hvordan jeg kan ha trodd at det var noe jeg kunne konkurrere med...

Nå er jeg uansett ferdig med dette - det blir ikke noe mer nå. Ingen flere relasjoner og godtroende forsøk på å konstruere noe mer enn det jeg er for Billa.

Og det er ganske nøyaktig ett år siden forrige gang jeg satt her, forskjellen var at det ikke var jeg som var dum den gangen - han gikk bevisst inn for å utnytte meg til det han ville ha meg til. Løy, og lekte med ting som var viktige for meg for å oppnå det han ville. Jeg var lei meg da også - ikke på samme måte, for da skjønte jeg at det hadde med ham å gjøre, han syke behov for å få det som han ville, og for å få meg til å føle meg som heldig fordi han brukte et lite snev av tid på meg. I ettertid har jeg sett hans egentlige jeg - og jeg er veldig glad jeg trakk meg da jeg gjorde!

Men dette er annerledes, dette er på ordentlig - langt inn i hjertet... Og i magen.... Og det er jeg som har ødelagt det, det er ikke han som lurt eller brukt meg. Jeg har gjort alt feil hele veien...

[mrxx]

Jeg vet nå ikke akurat at det er du som har gjort alle feilene, det er sjeldent sånn.

[mariaflyfly]

Det er utrolig trist når det står på, Persille. Jeg håper du raskt kommer deg ovenpå igjen.

Jeg er ikke sikker på om det er bare du som har "tatt feil", jeg synes eksen din har vært uvanlig kjip som ikke har vært ærlig på at han aldri kunne tenkt seg å flytte til din by på et tidligere tidspunkt, slik at du visste hva du kunne forholde deg til.

[Gjest mallet]

Du er god nok for Billa helt alene. Husk det. Et eventuelt kjæresteforhold er bare for deg, ikke for hennes skyld, og får ta så lang tid det tar. Disse kjærestegreiene er vanskelige, jeg har på følelsen av at for de aller fleste av oss må det gå på trynet minst ni ganger før det funker med den tiende. Og hver eneste gang føler man seg skikkelig ubrukelig.

[Orio]

Det jeg har lest av det du har skrevet om forholdet til kjæresten din tyder ikke på at det er du som har gjort mest feil. Han har ført deg bak lyset, dere hadde avtalt at dere skulle prøve ut hvordan det fungerte å bo sammen i februar, men nå sier han at han aldri hadde planer om å gjøre det. Du har gjort mye for å få dette til å fungere, han har prioritert andre ting enn deg og Billa. Jeg tror ikke han var "den rette", jeg tror heller ikke at dette er den siste sjansen du har.

En ting er jeg sikker på, du skal ikke finne en kjæreste for Billas skyld, hun har det fint med moren sin. Og jeg tror du trenger tid til å komme deg litt ovenpå på flere måter før du tenker på å trekke en kjæreste inn i livet ditt.

Men, som du sier, kjærlighetssorg er vondt, men det blir bedre. Etterhvert.

[Gjest Elextra]

Det er utrolig vondt mens det står på, og en tid vil du huske først og fremst de gode tingene og tro du kunne gjort ting annerledes.

Men det går over! Du fortjener bedre enn ham!.

[morsan]

Kjærlighetssorg kan være ufattelig vondt. Jeg kjenner meg altfor godt igjen i tanken "tenk om dette _var_ 'den rette'". Men med tiden ble det jo meget klart at han ikke _var_ det. Hvordan kan en som var "glad nok" i meg i det hele tatt være den rette?

Jeg smiler fortsatt når jeg ser en bestemt scene i "Da han møtte henne" - den scenen der Meg Ryan gråter snørr og tårer over at eksen skal gifte seg, og Billy Crystal spør om hun ville hatt han tilbake, og hun svarer: "NO! But why didn't he wanna marry _me_??!!"

Jeg skjønner _akkurat_ hva hun mener, men jeg smiler fordi det forlengst er et tilbakelagt stadium for meg.

Uttrykket 'tiden leger alle sår' er en ekstremt mager trøst mens det står på og man har det vondt. Men selv klisjeer er ofte sanne, og så også denne.

Lykke til, Persille!

[Gjest Ulvinnen]

Det finnes ikke bare en "den rette", det er mange der ute som du kan passe sammen med og få et godt liv med.

Men når du er ute etter en kjæreste, så er det en kjæreste du skal se etter, ikke en ny far til Billa. Han må selvsagt komme godt overens med henne, men det blir feil både for deg og ham om du prøver å finne noen på feil betingelser.

Det er trist at du nå har kjærlighetssorg. Men når du etterhvert kommer over den, så er det nok lurt om du gir deg selv tid til å finne igjen deg selv og komme helt på bena igjen, før du havner i et nytt forhold.

[pekkaline]

Det er ikke greit å høre at du plager deg selv med at dette er din feil....Han kunne sagt ifra om hva han følte for deg og ang flytting og ikke latt deg gå å håpe i blå. Han har nok vært for innesluttet? Og du har som alle gjør når de er foelsket og slikt , bygget kjærlighetsbildet videre fra planen om å flytte sammen og deres fremtid. Jeg forstår sjokket og fortvilelsen, men det er ikke din skyld alene!

Du skriver at du satt slik for ett år siden også, men med en annen vri. Du kom over det da, og det gjør du nå også. Om vi kunne sett inn i fremtiden så er jeg sikker på at du ser deg selv med en mann og gjerne flere barn, men tida er ikke kommet enda.

Hvis du skreller av lag for lag av fremtidsplanene deres og "synene" om fremtid, til nåtid og så helt tilbake til den dagen dere møttes. Hva ligger det igjen av følelser når planene er borte?? Pass på at du ikke forelsker deg i "planene", men personen.......

Jeg er litt innvikla i forklaringene mine, eller tankene mine rettere sagt. Jeg vet også at kjærlighetssorg er vondt og jeg håper at tiden vil hjelpe deg. Det sies også dette om skjebnen. Den kan gjøre oss så vondt at vi ikke klarer å se at det etterpå skal komme noe godt. Jeg er sikker på at det kommer noe godt til deg når du er over kneika. Lykke til!!

[Dorthe]

Persille, jeg lover deg at det går over. Uansett hvor jævli det føles ut nå så går det garantert over. De aller fleste her inne vet hvordan du har det nå, vi har vel alle vært der og det går fortere over enn man tror i når man står midt oppi det.

Men det er grusomt, det synes i hvert fall jeg. Men om en liten stund så går det bedre og så en dag så er det over og du kan puste lettet ut.

[tusseline]

Så trist å høre... Jeg har ikke lest mer enn et par tråder om dette, men..

Vil bare si at jeg tror det er det rette å gjøre, når han ikke vil mer enn det dere hadde (eller ikke hadde). Been there - done that. Prøvde i tre kvart år å forstå og overbevise, men min partner ville ikke det samme for framtiden som meg. Det er viktig å ha noen av de samme ønskene for hvordan livet sammen skal være!

Det er vondt å innse, det er det - men du vil finne mannen som er rett for deg.

Klem