Uplanlagt barn utenfor forhold.

[Orio]

Utgangspunktet er jo at barn skal bæres frem og fødes. Sånn var det også før loven kom. Eneste måten fars stilling er forverret på er ved at mor kan ta abort selv om far vil beholde barnet.

[Atene]

''Loven sier fortsatt at barnet har samværsrett, uavhengig av foreldreansvar.''

Det er riktig, men omfanget av samværsretten er ikkje definert, det er heller ikkje fastsett noen som helst krav til et minimumssamvær.

Når begge foreldrene har "felles foreldreansvar" så har de i teorien like mye å si angående hvem som skal ha den "daglige omsorg", kor mye "samvær" barnet skal ha hos den andre av foreldrene eller om de skal ha "delt omsorg".

Dette (kan) MOR aleine avgjøre aleine utenom forhold/ekteskap.

Så barnets "samværsrett" i Barneloven er bare ett ord, uten juridisk vern slik som "omsorg" har denne kan tvangsgjennomføres, "samvær" (om dette ikkje er gjort rettskraftig gjennom fylkesmann/domtsolene) har ingen vern!

Men nå begynner det sikkert å bli litt uoversiktlig for mange, derfor skreiv eg kategorisk og forenkla i stad, men ingenting av det eg skreiv er feil!

''Når begge foreldrene har "felles foreldreansvar" så har de i teorien like mye å si angående hvem som skal ha den "daglige omsorg", kor mye "samvær" barnet skal ha hos den andre av foreldrene eller om de skal ha "delt omsorg".''

Ved samlivsbruddet, ja.

Når omsorgen er fordelt, har ikke en samværsforelder med foreldreansvar mer å si i forhold til samværet enn det en samværsforelder uten foreldreansvar har (bortsett fra ved flytting utenlands, men det er marginalt).

Loven gir samværsrett. Du skrev at barnet ikke har rett til samvær med far når barnet er født utenfor forhold. Det er feil. Loven sier bare at barnet har samværsrett, ikke at denne retten er knyttet til foreldreansvaret. At mor kan ha mulighet for å trenere det, er en annen sak. En far som ønsker samvær, vil i de aller fleste tilfeller få det i retten, uavhengig av foreldreansvar.

[Gjest Geir]

Glimtipper skrev ikke "alle". Hun skrev "de aller fleste". Stor forskjell.

Selvfølgelig finnes det aleneforeldre som kun tenker på avlastningen. På samme måte som det finnes samværsforeldre som nekter samvær kun som et middel til å straffe omsorgsforelder.

Jeg regner med at begge grupper er i mindretall.

''Glimtipper skrev ikke "alle". Hun skrev "de aller fleste". Stor forskjell.''

Glimtipper skrev: ''Personlig har jeg aldri møtt noen hvor fokuset på fars samvær har med mors behov for fri å gjøre.''

Og så la ho til at de aller fleste nok vil det beste for barnet sitt.

''Selvfølgelig finnes det aleneforeldre som kun tenker på avlastningen. På samme måte som det finnes samværsforeldre som nekter samvær kun som et middel til å straffe omsorgsforelder.''

Da er vi helt enige, trist for barna begge deler.

''Jeg regner med at begge grupper er i mindretall.''

Det er de nok helt sikkert, de aller fleste foreldre er snille & greie...:-)

[Gjest Geir]

Det var for at pappaen skal forstå at han er like ansvarlig for meg for barnet vårt. Altså at barnet har rett på to fungerende foreldre.

Pappaen vil gjerne ha samvær når det passer han og ikke i forhold til den muntlige avtalen vi har, og om fokuset mitt var barnefri, så kunne jeg fint hatt det hele neste uke. Men fokuset mitt er forutsigbarhet for hele familien, i tillegg til at samværet skal være en positiv opplevelse for sønnen vår.

Ok.

Angående det med at faren vil ha samvær når det passer, og ikkje i forhold til deres muntlige avtale om samvær så har eg svart deg på det i hovedinnlegget ditt.

Eg rekner med at du ringer familievernkontoret (i morra) og bestiller time slik at dere får dette ut av verden, og inn i ordentlige former så fort som mulig.

Du kan ikkje vente til faren gjør det (om han er så treig som det virker som), det vil bare bli et irritasjonsmoment.

[Jølsen]

Men du skreiv som om at menn burde ha kondom på (der du vet) 24 timer i døgnet, og det blir problematisk når du skal tisse bl.a.

Les det du skreiv en gang til. *ler*

Hva med uridom? Ha ha :-)

[Gjest Angela26]

''Det å få barn gir store konsekvenser og omveltning i livet på godt og ”vondt”, så det er kun den som bærer barnet som vet om det er riktig eller ikke for seg å bære frem barnet. ''

Den som kjenner sin situasjon best, er jo mora selv, helt klart.

Men det er noe med dette aa angre paa en abort. Det vet man ikke noe om foer det allerede er skjedd.

Man angrer imidlertid ikke paa aa ha satt et barn til verden, selv hvor toeft det kan vaere.

''Likevel tenker jeg litt på alle de gutter/menn som er far til barn de ikke ønsker seg. Noen vil nok si at han burde tenkt seg om før han gikk til sengs med mor til barnet, men burde ikke hun også ha tenkt på det.''

Helt klart. man er to om ansvaret!

''Når man bærer på et barn som ikke er planlagt og man ikke er sammen med barnefar, bør man kunne tenke litt på hvilke konsekvensen dette vil ha for seg selv og barnet. Velger man å bære frem barnet tross at far til barnet sier at barnet ikke er ønsket, bør kvinnen ta konsekvensen av dette selv. Dette er en rettighet kvinner har fått kjempet frem og flott er det, men det er en far til barnet som ikke har noe han skulle ha sagt.''

Den stoerste paakjenningen vil vaere paa mora, som baerer barnet. En abort kan faa alvorlige konsekvenser baade naar det gjelder den psykiske og fysiske biten.

Om en mann ikke oensker aa bli far, er det hans ansvar aa bruke prevansjon. Det samme gjelder for kvinnen.

Naa skjer jo graviditeter selv ved bruk av prevansjon ogsaa, og da mener jeg det blir galt aa presse mora til abort, selv om graviditeten er uoensket fra fars side.

'' Når man velger å bære frem barnet kan man ikke komme etterpå å klage på at far ikke stiller opp for barnet, fordi hun burde forstå dette ut fra at barnet ikke er ønsket av far. Selvsagt ønsker man at far og barn skal ha kontakt og barnet trenger faren sin, men er det realistisk ut fra at det kun er den ene parten som ønsker barnet og som har rett til å velge.

Men når det nå er kvinnens valg alene å bestemme seg for å bære frem barnet eller ikke, bør far ha mulighet til å holde seg litt i bakgrunnen siden han ikke har noe han skulle ha sagt i denne sammenheng. ''

I slike situasjoner er det "normalt" at han ikke oensker det ansvaret det innebaerer aa fostre opp et barn. Likevel hadde han et ansvar den gangen han gikk til sengs og hadde sex. Muligheten for en graviditet kan alltid vaere til stede uansett.

Jeg ser paa det som utrolig feigt og umodent aa ikke ta det ansvaret. Samtidig ser jeg problematikken hvis far paa en eller annen maate er syk, eller er i en situasjon som er svaert lite gunstig for aa ta paa seg den farsrollen som det innebaerer.

Men han hadde ansvaret da han hoppet til sengs....

For barnets del, er det i bunn og grunn det beste aa ha kontakt med begge foreldrene. Likevel skjer det at barn vokser opp med aa ikke vite av eller kjenne faren sin. Eller mora for den del.

Det er delte meninger i om hvor store konsekvenser dette har for barnet. Det ligger i det naturlige aa ha en mor og en far, men en far trenger ikke noedvendigvis vaere den kjoedelige faren.

En stefar kan fylle den oppgaven med glans!

Et barn som er oppvokst kun med mor kan ha det godt ogsaa, og uten det store savnet etter en pappa. Og omvent.

Konklusjonen min er altsaa aa ta ansvar uansett. Og fordi dette er et saa stort tema med masse bakentliggende grunner, saa finnes det kanskje ikke noen rette fasit svar.

[Glimtipper]

Ok.

Angående det med at faren vil ha samvær når det passer, og ikkje i forhold til deres muntlige avtale om samvær så har eg svart deg på det i hovedinnlegget ditt.

Eg rekner med at du ringer familievernkontoret (i morra) og bestiller time slik at dere får dette ut av verden, og inn i ordentlige former så fort som mulig.

Du kan ikkje vente til faren gjør det (om han er så treig som det virker som), det vil bare bli et irritasjonsmoment.

Jeg respekterer og forstår ditt synspunkt angående dette. Men jeg kommer faktisk ikke til å ringe familiekontoret for han. Jeg har holdt han i hånda siden jeg flyttet ut og nå kan han faktisk ta litt ansvar selv. Han må innse at samvær er en prioritet, at sønnen er en prioritet og at jeg ikke kommer til å ta ansvar for at han stiller opp.

Jeg ønsker sønnen min det aller beste i livet. Om pappaen ikke orker å ta en telefon slik at han kan se sønnen sin igjen, så er det like greit at han ikke har samvær. Squishy har en flott familie med aktive og kjærlige besteforeldre og to onkler. Jeg har venner som er ti ganger mer opptatt av han enn faren. Og snart får han en flott og særdeles involvert stepappa som allerede elsker han og knapt kan vente med alt han ønsker de skal oppleve sammen.

Hvorfor skal jeg legge alt til rette for en biologisk pappa som ikke en gang gidder å plukke opp telefonrøret for 2-åringen sin?

[mariaflyfly]

Jeg respekterer og forstår ditt synspunkt angående dette. Men jeg kommer faktisk ikke til å ringe familiekontoret for han. Jeg har holdt han i hånda siden jeg flyttet ut og nå kan han faktisk ta litt ansvar selv. Han må innse at samvær er en prioritet, at sønnen er en prioritet og at jeg ikke kommer til å ta ansvar for at han stiller opp.

Jeg ønsker sønnen min det aller beste i livet. Om pappaen ikke orker å ta en telefon slik at han kan se sønnen sin igjen, så er det like greit at han ikke har samvær. Squishy har en flott familie med aktive og kjærlige besteforeldre og to onkler. Jeg har venner som er ti ganger mer opptatt av han enn faren. Og snart får han en flott og særdeles involvert stepappa som allerede elsker han og knapt kan vente med alt han ønsker de skal oppleve sammen.

Hvorfor skal jeg legge alt til rette for en biologisk pappa som ikke en gang gidder å plukke opp telefonrøret for 2-åringen sin?

Jeg for min del ville nok tatt bryet med den telefonen, slik at jeg hadde fått en formell avtale i orden. Dermed har du noe konkret å slå i bordet med når han ikke overholder avtalt samvær, og du vil også kunne få det bidraget du har krav på.

Men jeg skjønner godt at det føles meningsløst å skulle holde fyren i hånda for at han skal treffe sin egen sønn.

[Gjest Angela26]

Jeg respekterer og forstår ditt synspunkt angående dette. Men jeg kommer faktisk ikke til å ringe familiekontoret for han. Jeg har holdt han i hånda siden jeg flyttet ut og nå kan han faktisk ta litt ansvar selv. Han må innse at samvær er en prioritet, at sønnen er en prioritet og at jeg ikke kommer til å ta ansvar for at han stiller opp.

Jeg ønsker sønnen min det aller beste i livet. Om pappaen ikke orker å ta en telefon slik at han kan se sønnen sin igjen, så er det like greit at han ikke har samvær. Squishy har en flott familie med aktive og kjærlige besteforeldre og to onkler. Jeg har venner som er ti ganger mer opptatt av han enn faren. Og snart får han en flott og særdeles involvert stepappa som allerede elsker han og knapt kan vente med alt han ønsker de skal oppleve sammen.

Hvorfor skal jeg legge alt til rette for en biologisk pappa som ikke en gang gidder å plukke opp telefonrøret for 2-åringen sin?

Du har gjort ditt, Glimtipper.

Jeg kjenner igjen situasjonen du er oppi naa svaert godt. Du vet...

Jeg haaper at faren skikker seg, men om han ikke har gjort det naa, saa vil han _kanskje_ aldri gjoere det...

Du faar se det ann naa, mulig det kan hjelpe med mekling paa sosialkontoret..Men...Det virker paa meg som at han foretrekker sine behov fremfor soennens. (Selv om det skulle ligget i det naturlige at hans behov er soennen sin)

Jeg er sikker paa at Squishy faar en fantastisk stepappa, som vil fylle papparollen med glans :-)

[Atene]

Jeg for min del ville nok tatt bryet med den telefonen, slik at jeg hadde fått en formell avtale i orden. Dermed har du noe konkret å slå i bordet med når han ikke overholder avtalt samvær, og du vil også kunne få det bidraget du har krav på.

Men jeg skjønner godt at det føles meningsløst å skulle holde fyren i hånda for at han skal treffe sin egen sønn.

Når det gjelder bidraget, så fikk jeg beskjed om at det bare gis samværsfradrag for skriftlig samværsavtale eller dom, så uten avtale har hun rett til fullt bidrag uansett.

I tillegg til at jeg er hjertens enig i at voksne menn må kunne forventes å ordne opp selv, er det en fordel for henne at det ikke er noen skriftlig avtale.

En skriftlig avtale kan nemlig uansett brytes av ham, når det måtte passe ham, uten konsekvenser for ham. Hun må derimot holde den selv, for å unngå beskyldninger om "samværssabotasje".

I verste fall kan man komme i en skikkelig Catch-22 situasjon, for barnevernet holder mor ansvarlig for hvordan barnet har det uansett. Sender hun barnet til samvær til en far de anser som uegnet, kan hun miste omsorgen. Og sender hun ikke barnet til samvær i henhold til avtale, kan retten gi omsorgen til faren.

[Gjest Geir]

''Når begge foreldrene har "felles foreldreansvar" så har de i teorien like mye å si angående hvem som skal ha den "daglige omsorg", kor mye "samvær" barnet skal ha hos den andre av foreldrene eller om de skal ha "delt omsorg".''

Ved samlivsbruddet, ja.

Når omsorgen er fordelt, har ikke en samværsforelder med foreldreansvar mer å si i forhold til samværet enn det en samværsforelder uten foreldreansvar har (bortsett fra ved flytting utenlands, men det er marginalt).

Loven gir samværsrett. Du skrev at barnet ikke har rett til samvær med far når barnet er født utenfor forhold. Det er feil. Loven sier bare at barnet har samværsrett, ikke at denne retten er knyttet til foreldreansvaret. At mor kan ha mulighet for å trenere det, er en annen sak. En far som ønsker samvær, vil i de aller fleste tilfeller få det i retten, uavhengig av foreldreansvar.

''Når omsorgen er fordelt, har ikke en samværsforelder med foreldreansvar mer å si i forhold til samværet enn det en samværsforelder uten foreldreansvar har (bortsett fra ved flytting utenlands, men det er marginalt).''

Du har delvis rett, men det å ha "foreldreansvar" medfører rettigheter og plikter.

Siterer igjen:

''''§ 30. Innhaldet i foreldreansvaret.

Barnet har krav på omsut og omtanke frå dei som har foreldreansvaret. Dei har rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege tilhøve innanfor dei grensene som §§ 31 til 33 set. Foreldreansvaret skal utøvast ut frå barnet sine interesser og behov.

Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad.

Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare.

Om retten til å ta avgjerd for barnet i økonomiske tilhøve gjeld reglane i verjemålslova 22. april 1927 nr. 3.''''

''''§ 38. Foreldreansvar etter dødsfall

Døyr den eine av foreldra som har foreldreansvaret saman, får den attlevande foreldreansvaret aleine.''''

''Loven gir samværsrett. Du skrev at barnet ikke har rett til samvær med far når barnet er født utenfor forhold. Det er feil.''

Formellt sett så har du rett, og eg galt, men det betyr ikkje noe i praksis.

For dette innebærer ikkje nødvendigvis en reell rett til (som eg har skrevet før) fks. et minimumssamvær, det er bare en formulering på et papir som har NULL juridisk verdi.

''Loven sier bare at barnet har samværsrett, ikke at denne retten er knyttet til foreldreansvaret.''

Det er riktig.

''At mor kan ha mulighet for å trenere det, er en annen sak.''

Det er jo det reelle samværet, det at barna får være sammen med mor & far som er av betydning for barnet, så det er en (tragisk) side av samme sak, et barn på 3 år gir nå blanfe f*'* i ka som står i Barnelova så lenge di får være sammen med foreldrene sine.

''En far som ønsker samvær, vil i de aller fleste tilfeller få det i retten, uavhengig av foreldreansvar.''

Jo, det er og greit, men vanlige foreldre har ingenting i rettsapparatet å gjøre, dette er noe som må reguleres gjennom Barneloven.

Det kan ikkje være slik at _alle_ fedre som ikkje får tilstrekkelig samvær/omsorg (fra mor) for sine egne barn må gå til retten for å få dette?

Domstolene får ta seg av de verste kranglefantene, og saker etter Barnevernslova o.l.

[Glimtipper]

Jeg for min del ville nok tatt bryet med den telefonen, slik at jeg hadde fått en formell avtale i orden. Dermed har du noe konkret å slå i bordet med når han ikke overholder avtalt samvær, og du vil også kunne få det bidraget du har krav på.

Men jeg skjønner godt at det føles meningsløst å skulle holde fyren i hånda for at han skal treffe sin egen sønn.

Han betaler bare litt bidrag nå, etter privat avtale. Jeg bryr meg ikke om de pengene, sønnen min har alt han trenger og mer til.

[Atene]

''Når omsorgen er fordelt, har ikke en samværsforelder med foreldreansvar mer å si i forhold til samværet enn det en samværsforelder uten foreldreansvar har (bortsett fra ved flytting utenlands, men det er marginalt).''

Du har delvis rett, men det å ha "foreldreansvar" medfører rettigheter og plikter.

Siterer igjen:

''''§ 30. Innhaldet i foreldreansvaret.

Barnet har krav på omsut og omtanke frå dei som har foreldreansvaret. Dei har rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege tilhøve innanfor dei grensene som §§ 31 til 33 set. Foreldreansvaret skal utøvast ut frå barnet sine interesser og behov.

Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad.

Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare.

Om retten til å ta avgjerd for barnet i økonomiske tilhøve gjeld reglane i verjemålslova 22. april 1927 nr. 3.''''

''''§ 38. Foreldreansvar etter dødsfall

Døyr den eine av foreldra som har foreldreansvaret saman, får den attlevande foreldreansvaret aleine.''''

''Loven gir samværsrett. Du skrev at barnet ikke har rett til samvær med far når barnet er født utenfor forhold. Det er feil.''

Formellt sett så har du rett, og eg galt, men det betyr ikkje noe i praksis.

For dette innebærer ikkje nødvendigvis en reell rett til (som eg har skrevet før) fks. et minimumssamvær, det er bare en formulering på et papir som har NULL juridisk verdi.

''Loven sier bare at barnet har samværsrett, ikke at denne retten er knyttet til foreldreansvaret.''

Det er riktig.

''At mor kan ha mulighet for å trenere det, er en annen sak.''

Det er jo det reelle samværet, det at barna får være sammen med mor & far som er av betydning for barnet, så det er en (tragisk) side av samme sak, et barn på 3 år gir nå blanfe f*'* i ka som står i Barnelova så lenge di får være sammen med foreldrene sine.

''En far som ønsker samvær, vil i de aller fleste tilfeller få det i retten, uavhengig av foreldreansvar.''

Jo, det er og greit, men vanlige foreldre har ingenting i rettsapparatet å gjøre, dette er noe som må reguleres gjennom Barneloven.

Det kan ikkje være slik at _alle_ fedre som ikkje får tilstrekkelig samvær/omsorg (fra mor) for sine egne barn må gå til retten for å få dette?

Domstolene får ta seg av de verste kranglefantene, og saker etter Barnevernslova o.l.

Dette er en lang diskusjon, der vi neppe blir enige.

Formålet mitt med det første svaret var bare å understreke at i henhold til loven er det ingen sammenheng mellom samværsrett og foreldreansvar.

Dette er det nemlig veldig mange som tror, og slik du formulerte deg i ditt første svar, bekreftet du denne oppfatningen.

[Glimtipper]

Du har gjort ditt, Glimtipper.

Jeg kjenner igjen situasjonen du er oppi naa svaert godt. Du vet...

Jeg haaper at faren skikker seg, men om han ikke har gjort det naa, saa vil han _kanskje_ aldri gjoere det...

Du faar se det ann naa, mulig det kan hjelpe med mekling paa sosialkontoret..Men...Det virker paa meg som at han foretrekker sine behov fremfor soennens. (Selv om det skulle ligget i det naturlige at hans behov er soennen sin)

Jeg er sikker paa at Squishy faar en fantastisk stepappa, som vil fylle papparollen med glans :-)

Takk for oppmuntrende ord, Angela

Jeg er så glad du og datteren din har det godt nå

[Glimtipper]

Når det gjelder bidraget, så fikk jeg beskjed om at det bare gis samværsfradrag for skriftlig samværsavtale eller dom, så uten avtale har hun rett til fullt bidrag uansett.

I tillegg til at jeg er hjertens enig i at voksne menn må kunne forventes å ordne opp selv, er det en fordel for henne at det ikke er noen skriftlig avtale.

En skriftlig avtale kan nemlig uansett brytes av ham, når det måtte passe ham, uten konsekvenser for ham. Hun må derimot holde den selv, for å unngå beskyldninger om "samværssabotasje".

I verste fall kan man komme i en skikkelig Catch-22 situasjon, for barnevernet holder mor ansvarlig for hvordan barnet har det uansett. Sender hun barnet til samvær til en far de anser som uegnet, kan hun miste omsorgen. Og sender hun ikke barnet til samvær i henhold til avtale, kan retten gi omsorgen til faren.

Det er slik jeg tenker også.

En avtale vil bare bety at jeg MÅ sende sønnen vår dit, uansett forhold. Mens han kan fremdeles unnlate å dukke opp.

[Gjest Angela26]

Takk for oppmuntrende ord, Angela

Jeg er så glad du og datteren din har det godt nå

Takk for det :-)

Alt ordner seg skal du se. Og det blir mye enklere for deg ogsaa med en mann i huset. Da slipper du aa vaere alene med alt ansvar og gjoeremaal. Pluss at du har en aa snakke med :-)

[Gjest mikkkaka]

Han har da full rett til å holde seg i bakgrunnen og ikke møte barnet

Eneste er at han må betale et lite barnebidrag om moren ikke sier han slipper.

Jeg skal selv bli alenemor en vakker dag, slik som mamma:) Skal ikke presse faren til å møte barnet.

[Gjest mora2]

Jeg er enig med deg, men blir enda mer forferdet og sint når han presser henne til å ta abort, for de finnes det en del av. Man kan si at det er en kvinnes valg uansett, men når han truer med skillsmisse eller noe annet hvis hun ikke tar abort så er det ikke hennes valg. Hun kan være i et forhold som er skeivt fordelt, der han har mer og si enn henne o.s.v. Forferdelig mener jeg, når det er et barn mor ønsker seg eller vil bære frem.

Jeg er jo som kjent mot abort.

Men jeg synes det er like ille uansett hvilket kjønn som blir presset til abort.

[Gjest Geir]

Jeg respekterer og forstår ditt synspunkt angående dette. Men jeg kommer faktisk ikke til å ringe familiekontoret for han. Jeg har holdt han i hånda siden jeg flyttet ut og nå kan han faktisk ta litt ansvar selv. Han må innse at samvær er en prioritet, at sønnen er en prioritet og at jeg ikke kommer til å ta ansvar for at han stiller opp.

Jeg ønsker sønnen min det aller beste i livet. Om pappaen ikke orker å ta en telefon slik at han kan se sønnen sin igjen, så er det like greit at han ikke har samvær. Squishy har en flott familie med aktive og kjærlige besteforeldre og to onkler. Jeg har venner som er ti ganger mer opptatt av han enn faren. Og snart får han en flott og særdeles involvert stepappa som allerede elsker han og knapt kan vente med alt han ønsker de skal oppleve sammen.

Hvorfor skal jeg legge alt til rette for en biologisk pappa som ikke en gang gidder å plukke opp telefonrøret for 2-åringen sin?

''Hvorfor skal jeg legge alt til rette for en biologisk pappa som ikke en gang gidder å plukke opp telefonrøret for 2-åringen sin?''

Du skal legge til rette for barnet deres, slik at h*n får best mulig forhold til sin far nå og for resten av livet.

PS! Eg er ikkje imponert over argumentasjonen din.

Din nye fantastiske kjæreste kan være ute av ditt og barnet sitt liv om to år, barnets far vil være far, til en av de går i grava!!!

[Gjest Geir]

Dette er en lang diskusjon, der vi neppe blir enige.

Formålet mitt med det første svaret var bare å understreke at i henhold til loven er det ingen sammenheng mellom samværsrett og foreldreansvar.

Dette er det nemlig veldig mange som tror, og slik du formulerte deg i ditt første svar, bekreftet du denne oppfatningen.

Greit det.

Eg orker ikkje mer for denne gang! :-)

Ps! Håper du har det bra no?! :-)