Uplanlagt barn utenfor forhold.

[Lillemus]

''Hvorfor skal jeg legge alt til rette for en biologisk pappa som ikke en gang gidder å plukke opp telefonrøret for 2-åringen sin?''

Du skal legge til rette for barnet deres, slik at h*n får best mulig forhold til sin far nå og for resten av livet.

PS! Eg er ikkje imponert over argumentasjonen din.

Din nye fantastiske kjæreste kan være ute av ditt og barnet sitt liv om to år, barnets far vil være far, til en av de går i grava!!!

Men faren har vel selv hovedansvaret for å legge grunnlaget for et godt forhold til sønnen sin!?

I dette konkrete tilfellet, altså Glimtipper, snakker vi jo om en mor som mer enn gjerne ser at far og sønn har samvær og som har gjort det hun kunne for å få det til. Her er det ikke snakk om en mor som stikker de kjeppene hun kan i hjulene for å hindre samvær.

[Glimtipper]

''Hvorfor skal jeg legge alt til rette for en biologisk pappa som ikke en gang gidder å plukke opp telefonrøret for 2-åringen sin?''

Du skal legge til rette for barnet deres, slik at h*n får best mulig forhold til sin far nå og for resten av livet.

PS! Eg er ikkje imponert over argumentasjonen din.

Din nye fantastiske kjæreste kan være ute av ditt og barnet sitt liv om to år, barnets far vil være far, til en av de går i grava!!!

Heldigvis er det jeg som tar avgjørelsene for mitt barn og ikke du. Jeg har ikke behov for å imponere deg med argumentasjonen min, men jeg forklarer deg hvordan jeg tenker.

Så jeg skal tvinge pappaen til å ha et forhold til sønnen sin? Barne- og ungdomspsykologen jeg snakket med sa at det aller beste er at pappaen er stabil og tilstede i barnets liv. Det nestbeste er at han ikke er der i det hele tatt. Det verste er om han er ustabil, upålitelig eller forholdene hjemme hos han er uheldige.

[double]

''Personlig har jeg aldri møtt noen hvor fokuset på fars samvær har med mors behov for fri å gjøre.''

Neivel, men èn gang må være den første, her møter du deg sjøl i døra for dette skreiv du i går!

''Han avlyste/utsatte samvær nok en gang!

Nå har jeg fått nok. Sist gang vi snakket om dette, så forklarte jeg behovet for forutsigbarhet (både for meg og barnet) og det faktum at jeg er nødt til å få noen pusterom inne i mellom.''

Eg presiserer følgende: "...og det faktum at JEG er nødt til å få noen pusterom inne i mellom."

Dobbeltmoralen lenge leve. Eller?

Du har rett Geir, i at det finnes aleneforeldre eller rettere sagt enslige forsørgere, som har hovedfokus på eget behov for alenetid og fri fra barnet/barna. Glimtipper var bare et dårlig eksempel å bruke, for jeg har ikke oppfattet henne som en av disse

Jeg ser på andre forum at det stadig skrives om "barnefri" og hvor viktig dette er. Mange skriver ikke en gang at "nå er det fars tur å ha samvær", men skriver isteden "nå er det min tur å ha barnefri".

Jeg liker ikke ordet "barnfri". Det er et lite ord som ødelegger for betydningen av det å ha samvær med far (eller mor).

[Gjest Geir]

Heldigvis er det jeg som tar avgjørelsene for mitt barn og ikke du. Jeg har ikke behov for å imponere deg med argumentasjonen min, men jeg forklarer deg hvordan jeg tenker.

Så jeg skal tvinge pappaen til å ha et forhold til sønnen sin? Barne- og ungdomspsykologen jeg snakket med sa at det aller beste er at pappaen er stabil og tilstede i barnets liv. Det nestbeste er at han ikke er der i det hele tatt. Det verste er om han er ustabil, upålitelig eller forholdene hjemme hos han er uheldige.

Ett lite spørsmål før eg svarer på innlegget ditt.

Har dere "felles foreldreansvar" eller har du dette aleine?

[Glimtipper]

Ett lite spørsmål før eg svarer på innlegget ditt.

Har dere "felles foreldreansvar" eller har du dette aleine?

Vi har felles foreldreansvar.

[Atene]

Greit det.

Eg orker ikkje mer for denne gang! :-)

Ps! Håper du har det bra no?! :-)

Nei... men man lærer å leve med det. Etter hvert blir det unormale normalt. Tror ikke det går over med det første. Ikke med det andre eller tredje heller.

[nosoul]

Hvis man er med på leken, får man tåle steken...

Ingen menn i Norge i dag er i tvil om hvordan barn blir til, de vet godt hvilken "fare" de utsetter seg for.

De vet også veldig godt at dersom forholdet - eller engangsaffæren ender med graviditet - så har de veldig lite de skulle sagt i forhold til abort eller ikke.

Hankjønn som ikke vil bli pappa får bruke kondom, da, uansett om jente aldri så mye sier at hun bruker p-piller eller annen prevensjon. Også får de ta ansvaret for et eventuelt svangerskap på tross av kondom, dersom jenta velger å beholde barnet - det er faktisk prisen for å "være med på leken".

Synes ikke synd på gutta! De vet hva de gjør - ingen kan påstå at de blir "lurt" i våre dager.

Jeg er for abortloven i den form den er i dag. Men jeg irriterer meg over alle bortforklaringene folk kommer med - sannheten er stort sett at blir man gravid, så har man ikke giddet å bruke prevensjon. Ca 10% blir gravide med kondom, og da helst ved feil bruk. Ca 1% blir gravid til tross for bruk av p-piller. Det er ikke mange! Resten skyldes slurv og ansvarsløshet - rett og slett.

Og ja da - vi har sikkert alle "vært der" at vi ikke helt har tenkt oss om og gjort ting vi burde latt være. men det hjelper ikke. Man får kalle en spade for en spade....

Hvis kvinne blir gravid og velger å ta abort, og alt det medfører av psykiske problemer o.l. er også mannens skyld? Det gjelder bare "den som er med på leken" én vei tenker jeg?

[Gjest Geir]

Heldigvis er det jeg som tar avgjørelsene for mitt barn og ikke du. Jeg har ikke behov for å imponere deg med argumentasjonen min, men jeg forklarer deg hvordan jeg tenker.

Så jeg skal tvinge pappaen til å ha et forhold til sønnen sin? Barne- og ungdomspsykologen jeg snakket med sa at det aller beste er at pappaen er stabil og tilstede i barnets liv. Det nestbeste er at han ikke er der i det hele tatt. Det verste er om han er ustabil, upålitelig eller forholdene hjemme hos han er uheldige.

''Heldigvis er det jeg som tar avgjørelsene for mitt barn og ikke du.''

Du har rett i det, men av og til kan det være bra å se ting "utenfra", spesielt der en er sterkt følesmessig engasjert.

Det er ikkje ditt barn, og du og din mann som bør (om det lar seg gjøre) ta avgjørelsene i fellesskap for felles barn.

''Jeg har ikke behov for å imponere deg med argumentasjonen min, men jeg forklarer deg hvordan jeg tenker.''

Det var ikkje åssen du formulerte deg eg ikkje var imponert over, men måten du (tydeligvis) tenker på.

''Så jeg skal tvinge pappaen til å ha et forhold til sønnen sin?''

Om du klarer å tvinge, motivere, overbevise far om viktigheten av god kontakt og de utøver denne med glede så syns eg du bør det ja.

''Barne- og ungdomspsykologen jeg snakket med sa at det aller beste er at pappaen er stabil og tilstede i barnets liv. Det nestbeste er at han ikke er der i det hele tatt. Det verste er om han er ustabil, upålitelig eller forholdene hjemme hos han er uheldige.''

Ok! Var barne og ungdomspsykologen en mann eller kvinne?

[Gjest Geir]

Men faren har vel selv hovedansvaret for å legge grunnlaget for et godt forhold til sønnen sin!?

I dette konkrete tilfellet, altså Glimtipper, snakker vi jo om en mor som mer enn gjerne ser at far og sønn har samvær og som har gjort det hun kunne for å få det til. Her er det ikke snakk om en mor som stikker de kjeppene hun kan i hjulene for å hindre samvær.

Klart faren har hovedansvaret i å følge opp sønnen, men koffor han ikkje "bryr seg" får vi desverre ikkje hans versjon av her.

Det var ikkje noe poeng fra min side å "arrestere" Glimtipper, det bare blei slik.

[Glimtipper]

''Heldigvis er det jeg som tar avgjørelsene for mitt barn og ikke du.''

Du har rett i det, men av og til kan det være bra å se ting "utenfra", spesielt der en er sterkt følesmessig engasjert.

Det er ikkje ditt barn, og du og din mann som bør (om det lar seg gjøre) ta avgjørelsene i fellesskap for felles barn.

''Jeg har ikke behov for å imponere deg med argumentasjonen min, men jeg forklarer deg hvordan jeg tenker.''

Det var ikkje åssen du formulerte deg eg ikkje var imponert over, men måten du (tydeligvis) tenker på.

''Så jeg skal tvinge pappaen til å ha et forhold til sønnen sin?''

Om du klarer å tvinge, motivere, overbevise far om viktigheten av god kontakt og de utøver denne med glede så syns eg du bør det ja.

''Barne- og ungdomspsykologen jeg snakket med sa at det aller beste er at pappaen er stabil og tilstede i barnets liv. Det nestbeste er at han ikke er der i det hele tatt. Det verste er om han er ustabil, upålitelig eller forholdene hjemme hos han er uheldige.''

Ok! Var barne og ungdomspsykologen en mann eller kvinne?

''Du har rett i det, men av og til kan det være bra å se ting "utenfra", spesielt der en er sterkt følesmessig engasjert.

Det er ikkje ditt barn, og du og din mann som bør (om det lar seg gjøre) ta avgjørelsene i fellesskap for felles barn.''

Ja, det er fint å få andre synspunkt, men da må du også være klar over at du ikke vet alt som har skjedd i saken og hva som er prøvd/ikke prøvd for at far og barn skal ha et fint forhold.

Ideelt sett burde vi ta avgjørelser i fellesskap, men siden det er jeg som har ansvaret for sønnen vår (fordi han kun vil ha samvær når han orker/det passer han), så er jeg nødt til å bestemme ting som gjør dette psykisk, fysisk og praktisk mulig for meg.

''Det var ikkje åssen du formulerte deg eg ikkje var imponert over, men måten du (tydeligvis) tenker på.''

Igjen vil jeg henvise til at du ikke kjenner hele saken. Du burde merke deg hva Atene, Persille og Lillemus kommenterer. De har nok fått med seg en hel del mer av denne prossessen enn deg.

''Om du klarer å tvinge, motivere, overbevise far om viktigheten av god kontakt og de utøver denne med glede så syns eg du bør det ja.''

Jeg har forsøkt det meste.

''Ok! Var barne og ungdomspsykologen en mann eller kvinne?''

Hvilken betydning har det? Hun er en kvinne.

[Gjest Geir]

Nei... men man lærer å leve med det. Etter hvert blir det unormale normalt. Tror ikke det går over med det første. Ikke med det andre eller tredje heller.

Ok!

En lærer seg å leve med det meste, sjøl om det kan bli mye "kamelspising" i perioder, men det meste ordner seg til slutt.

Lykke til.

[Gjest Geir]

Du har rett Geir, i at det finnes aleneforeldre eller rettere sagt enslige forsørgere, som har hovedfokus på eget behov for alenetid og fri fra barnet/barna. Glimtipper var bare et dårlig eksempel å bruke, for jeg har ikke oppfattet henne som en av disse

Jeg ser på andre forum at det stadig skrives om "barnefri" og hvor viktig dette er. Mange skriver ikke en gang at "nå er det fars tur å ha samvær", men skriver isteden "nå er det min tur å ha barnefri".

Jeg liker ikke ordet "barnfri". Det er et lite ord som ødelegger for betydningen av det å ha samvær med far (eller mor).

''Glimtipper var bare et dårlig eksempel å bruke, for jeg har ikke oppfattet henne som en av disse :)''

Neida, det har ikkje eg heller men du vet når snøballen begynner å rulle....

:-)

[Atene]

Ok!

En lærer seg å leve med det meste, sjøl om det kan bli mye "kamelspising" i perioder, men det meste ordner seg til slutt.

Lykke til.

Det er ikke så mye kamelspising her egentlig. Kameler er ikke så vanskelige, hvis man vet at det er best for barna.

Men hva er best for barna? Ref. Catch-22 lenger ned (eller var det opp?).

[Gjest Geir]

''Du har rett i det, men av og til kan det være bra å se ting "utenfra", spesielt der en er sterkt følesmessig engasjert.

Det er ikkje ditt barn, og du og din mann som bør (om det lar seg gjøre) ta avgjørelsene i fellesskap for felles barn.''

Ja, det er fint å få andre synspunkt, men da må du også være klar over at du ikke vet alt som har skjedd i saken og hva som er prøvd/ikke prøvd for at far og barn skal ha et fint forhold.

Ideelt sett burde vi ta avgjørelser i fellesskap, men siden det er jeg som har ansvaret for sønnen vår (fordi han kun vil ha samvær når han orker/det passer han), så er jeg nødt til å bestemme ting som gjør dette psykisk, fysisk og praktisk mulig for meg.

''Det var ikkje åssen du formulerte deg eg ikkje var imponert over, men måten du (tydeligvis) tenker på.''

Igjen vil jeg henvise til at du ikke kjenner hele saken. Du burde merke deg hva Atene, Persille og Lillemus kommenterer. De har nok fått med seg en hel del mer av denne prossessen enn deg.

''Om du klarer å tvinge, motivere, overbevise far om viktigheten av god kontakt og de utøver denne med glede så syns eg du bør det ja.''

Jeg har forsøkt det meste.

''Ok! Var barne og ungdomspsykologen en mann eller kvinne?''

Hvilken betydning har det? Hun er en kvinne.

Beklager men eg er mitt i middagslagingen, så eg får ikkje svart skikkelig til deg, men det kommer etterhvert.

Ps! Eg er ikkje "ute etter deg" om du måtte tro det.:-)

[Gjest Geir]

Det er ikke så mye kamelspising her egentlig. Kameler er ikke så vanskelige, hvis man vet at det er best for barna.

Men hva er best for barna? Ref. Catch-22 lenger ned (eller var det opp?).

''Men hva er best for barna? Ref. Catch-22 lenger ned (eller var det opp?).''

Fant ikkje noe "Catch-22" eg, er det et nick eller ei overskrift på et innlegg?

Åssen forum ligger det på?

[Atene]

''Men hva er best for barna? Ref. Catch-22 lenger ned (eller var det opp?).''

Fant ikkje noe "Catch-22" eg, er det et nick eller ei overskrift på et innlegg?

Åssen forum ligger det på?

Samme tråd, lenger ned, svar til Glimtipper.

[caryyne]

Han har da full rett til å holde seg i bakgrunnen og ikke møte barnet

Eneste er at han må betale et lite barnebidrag om moren ikke sier han slipper.

Jeg skal selv bli alenemor en vakker dag, slik som mamma:) Skal ikke presse faren til å møte barnet.

Ehh.. har du planlagt å bli åleinemor i framtida?

[Gjest Geir]

Samme tråd, lenger ned, svar til Glimtipper.

Denna tråden her?

Er det et Nick?

[Atene]

Denna tråden her?

Er det et Nick?

Nei, bare et svar jeg skrev. Men ikke veldig viktig, for det blir kryptisk uansett.

[Gjest Geir]

Nei, bare et svar jeg skrev. Men ikke veldig viktig, for det blir kryptisk uansett.

Fant det.