Er kanske så fortvilt nå over jenta vår på 15 år

[Gjest Håper og håper..........]

Vår jente på 15 år hatt i ca 2 år hatt store problemer med å følge de regler som gjelder for vårt hjem. Vi har en eldre tenåring, der dette aldri har vært noen tema.

Det begynte da hun var 13 år, og skjønner jo at puberteten kan være stri. Hun har i disse 2 årene gjentatt ganger vist en atferd som har slitt oss alle ut. Dette har gått ut på regelbrudd der hun ikke tar telefonen når vi ringer, slår av ovs. Banner og sier stygge ting til oss foreldre. Hun røyker og drikker alkohol. Vi har ikke mistanke om andre rusmidler. Hvis hun ikke får lov å overnatte hos venner, gjør hun det likevel. Hun trakter til eldre venner spesielt gutter. Vi har måttet få hjelp både fra barnevern og politi i perioder som verst. De ser klart at hun både lyver og bryter regler. Ingen av de regler vi har er urimelig for henne. Hun har det godt hjemme, vi gir oppmerksomhet, kjærlighet og omsorg, men hun er ikke fornøyd. Hun vil flytte for seg selv og leve et privatliv. Det gikk rimelig bra i noen få mnd der vi hadde skriftlig avtale med henne nå i høst, men hun begynte igjen for fullt. Denne helga har vært stri der hun dro til ei venninne vi ikke viste hvem var og hvor hun bodde. Hun hadde da løyet på forhånd hvor hun dro. Hun kom ikke hjem om natten. Far ringte barnevernvakta og spurte om råd. Det ble slik at hun ble sport opp og hentet av politiet. Så i natt har vi foreldre sittet på bv-vakta med vår datter som ikke gir seg på noen punkt. Far sier han ikke orker mer nu, da helsa begynner å svikte. Barnevernet foreslår muligens institusjonsplass. Hva i all verden har vi gjort galt?

Vet noen hvordan ting fungerer i institusjon? Har hørt at det er både fordeler og bakdeler, men nå tør vi simpelthen ikke la være å motta hjelp. Føler dette som et grusomt nederlag. Det å ikke føle seg tilstrekkelig og maktesløs er helt forferdelig. Vi vil jo barna våre det beste.

Har noen erfaring?

[double]

Du skriver ikke noe om det, derfor spør jeg: Har dere vært i kontakt med instanser som f.eks BUP?

[Gjest Håper og håper..........]

Du skriver ikke noe om det, derfor spør jeg: Har dere vært i kontakt med instanser som f.eks BUP?

Ja, men hun vil ikke gå dit. Hun mener hun ikke har noe der å gjøre. Hun vil ikke prate med noen i det offentlige hjelpeapparat. Hun opponerer mot alle.

[Gjest Blue Haven]

Dette er konsekvensen av en oppdragelse preget av straff og negativitet. Hun trenger profesjonell hjelp, det gjør dere også.

[Gjest sjøstjerna]

Dette er konsekvensen av en oppdragelse preget av straff og negativitet. Hun trenger profesjonell hjelp, det gjør dere også.

Tror du det er så enkelt?

Jeg tror flere faktorer spille inn. Deriblant personlighet til tenåringen.

[Gjest Håper og håper..........]

Dette er konsekvensen av en oppdragelse preget av straff og negativitet. Hun trenger profesjonell hjelp, det gjør dere også.

Det er vel å trekke forhastede konklusjoner. Jenta vår har alltid vært en jente som er sta, men godt humør. Familien har alltid vært preget av humor og varme. Det var for ca 2 år siden det begynte. Har aldri vært problemer før på noen som helst måte med henne. Hun er fortsatt godt humør mot de fleste, men hun skal ha viljen sin og siste ord koste hva det koste vil. Det er vist noen setter grenser for henne at hun kommer frem med det verste i seg. Hun vil ikke noen skal bestemme over hennes liv. Hun vil være voksen, noe hun dessverre ikke er.

[Gjest Håper og håper..........]

Tror du det er så enkelt?

Jeg tror flere faktorer spille inn. Deriblant personlighet til tenåringen.

Takk for støtten, ikke særlig hyggelig med slike bastante konklusjoner. Som du sier er det nok flere faktorer som ligger til grunne.

[Gjest togli]

Dette er konsekvensen av en oppdragelse preget av straff og negativitet. Hun trenger profesjonell hjelp, det gjør dere også.

Hvordan i all verden kan du konkludere med dette utfra den sparsommelige informasjonen trådstarter kommer med her? Noen ville sikkert konkludert med det stikk motsatte - at jenta ikke har hatt nok regler og ting hun har gjort ikke har fått nok konsekvenser.

Nei, jeg tror det er umulig å konkludere med noe som helst her. Barn er forskjellige og det er mange ting som kan ligge bak! Det er ikke sikkert foreldrene har gjort noe galt heller. De har nok gjort sitt beste!!

[Gjest sjøstjerna]

Det er vel å trekke forhastede konklusjoner. Jenta vår har alltid vært en jente som er sta, men godt humør. Familien har alltid vært preget av humor og varme. Det var for ca 2 år siden det begynte. Har aldri vært problemer før på noen som helst måte med henne. Hun er fortsatt godt humør mot de fleste, men hun skal ha viljen sin og siste ord koste hva det koste vil. Det er vist noen setter grenser for henne at hun kommer frem med det verste i seg. Hun vil ikke noen skal bestemme over hennes liv. Hun vil være voksen, noe hun dessverre ikke er.

Går det ann å bruke en tid med endel felles opplevelser? Feks tur til storby? Shoppingstur? hvor hun får bestemme endel? At hun kommer til "kompismodus" i forhold til dere?

Deretter prater dere. Forteller at dere blir fortvilt av den og den oppførselen, og at dere faktisk ikke vet arme råd. At dere faktisk føler dere utilstrekkelig, og vurderer insutisjonsplass? Vær ærlig.

Poenget er å få henne til å våkne. Hun har sikkert mange gode egenskaper inne i seg, men er kanskje i en vond sirkel i forhold til dere.

Så blir dere enige om felles spilleregler.

Om hun ikke overholder dem, og feks blir ute- så henter dere henne som før. Minner henne på regler og tar stilling til om hun får en sjanse til før dere seriøst vurderer andre alterativ.

Føler med dere. Har flere barn, derav et som tydelig er vanskeligere å håndtere enn de andre. Helt annen personlighet, og der MÅ vi være standhaftig på kravene.

[frosken]

Har dere fått intensiv oppfølging i hjemmet? Det finnes en del opplegg etter hvert som er hjemmebaserte, men hvor barnevernspedagoger er relativt mye til stede i hjemmet og bidar på ulike måter.

Jeg ville prøvd slike hjemmebaserte tiltak før institusjonsplassering.

[frosken]

Dette er konsekvensen av en oppdragelse preget av straff og negativitet. Hun trenger profesjonell hjelp, det gjør dere også.

Slikt er tullete og unyansert å si.

[Gjest togli]

Går det ann å bruke en tid med endel felles opplevelser? Feks tur til storby? Shoppingstur? hvor hun får bestemme endel? At hun kommer til "kompismodus" i forhold til dere?

Deretter prater dere. Forteller at dere blir fortvilt av den og den oppførselen, og at dere faktisk ikke vet arme råd. At dere faktisk føler dere utilstrekkelig, og vurderer insutisjonsplass? Vær ærlig.

Poenget er å få henne til å våkne. Hun har sikkert mange gode egenskaper inne i seg, men er kanskje i en vond sirkel i forhold til dere.

Så blir dere enige om felles spilleregler.

Om hun ikke overholder dem, og feks blir ute- så henter dere henne som før. Minner henne på regler og tar stilling til om hun får en sjanse til før dere seriøst vurderer andre alterativ.

Føler med dere. Har flere barn, derav et som tydelig er vanskeligere å håndtere enn de andre. Helt annen personlighet, og der MÅ vi være standhaftig på kravene.

''Føler med dere. Har flere barn, derav et som tydelig er vanskeligere å håndtere enn de andre. Helt annen personlighet, og der MÅ vi være standhaftig på kravene.''

Den samme erfaringen har vi her hjemme! Jeg har etterhvert funnet ut at personligheten har utrolig mye å si!!

[Shadow 650]

Ja, men hun vil ikke gå dit. Hun mener hun ikke har noe der å gjøre. Hun vil ikke prate med noen i det offentlige hjelpeapparat. Hun opponerer mot alle.

Hun er skikkelig i opposisjon, ja.

Hvis det offentlige kan støtte dere nå, ville eg takket "ja" til det.

[Gjest ung tenåringsmor]

Huff, dette er en forferdelig periode.

Jeg hadde på en måte forventet at vi skulle få problemer.

Var selv 16 år gammel da jeg fikk jenta mi. Et resultat av min opposisjon i ungdomstiden.

Vi har levd et nokså turbulent liv, før det endelig stabiliserte seg for noen år tilbake.

Da jenta begynte på ungdomsskolen, så jeg etterhvert at hun trakk til venner som ikke var av beste sort.

Så fikk hun anmerkninger for dårlig oppførsel og regelbrudd, noe som var helt ulikt henne.

Ved en tilfeldighet, fant jeg ut at han hadde røykt og stjal penger av meg.

Så fikk jeg meldinger fra skolen om at hun hadde vist sine oppkuttede armer for hele klassen.

Jeg hadde da tatt henne i en rekke løgner ang. røykingen og det toppet seg da jeg fant ut at de hadde stjålet alkohol i butikken og tatt dette med seg på skolen.

Kontaktet selv barnvernet og både jeg og jenta hadde en del samtaler der, uten at jeg synes det var særlig hensiktsmessig.

Etter en rekke hendelser, tok jeg skikkelig affære.

Jeg regelrett eksploderte og skremte henne skikkelig.

Hun hadde da kuttet seg opp på armene igjen, mot betaling (så jeg skjønte det var mer image, enn rent psykisk).

Jeg leste dagboken hennes i smug for å få et bilde av hva hun drev med og hvorfor.

Dette var rett før sommerferien. Jeg troppet opp uanmeldt i friminuttene på skolen, skrekken var nok å bli fersket og kjeftet huden full foran sine venner.

Jeg allierte meg med familie og andre bekjente, som til enhver tid gav meg tilbakemelding når de observerte henne på steder hun ikke skulle være.

Da sommerferien kom, fikk hun ikke gå noen steder og jeg hindret henne fysisk. Mobilen og data tok jeg fra henne.

Da jeg startet jobb igjen, måtte hun rapportere til meg hver time fra hustelefonen, hvis ikke kom jeg hjem og hentet henne hvor enn hun måtte være. Fikk ganske god oversikt etterhvert på hvem hun hang med.

En eldre gutt hun hadde hatt en del kontakt med, fikk klar beskjed om å holde seg borte fra henne, og jeg informerte også hans foreldre.

Jeg informerte også hennes dårlige venners foreldre om at min datter ikke skulle være sammen med disse, noe jeg fikk god forståelse for fra foreldrenes side.

Hun hadde en temmelig kjip sommer, og jeg vet hun tenkte på å rømme, men slo det i fra seg etterhvert.

Jeg må vel si at jeg psyket henne ganske mye ned akkurat på hvordan hun skulle greie seg alene osv.

Jeg tvang igjennom etterhvert at hun kun fikk lov å henge sammen med de "ordentlige" jentene.

Da andre år på ungdomsskolen startet, hadde vi gjort avtale om å starte med blanke ark.

Jeg ville fortsatt sjekke henne med jevne mellomrom, ha innsyn i mobilen og alltid ha beskjed om når/hvor hun går og helst låne hustelefonen der hun er og ringe hjem.

Dette har gått meget bra, jeg greide å få henne til å slutte å røyke, og da er mye gjort.

Hun vanker ikke lenger med dårlige venner, er faktisk mye mer hjemme nå og vi kommer godt overens.

Hun finner seg i å bli sjekket i ny og ne, og belønningen er større frihet.

[Mistera]

Selv har jeg personlige erfaringer med dette problemet, jeg var desverre slik

selv da jeg var tenåring.

Men fikk desverre ikke den støtten dere viser av mine foreldre.

Var selv på intitusjon en periode, og denne perioden gjorde meg endel værre

da man desverre møter ungdommer som er like mye i oposisjon som seg selv.

"vi" rømte flere enn 1 gang, og gjorde mye værre ting pga at vi virkelig var i

oposisjon...

Min oppførsel hadde nok desverre roten i et mye større og tyngre problem enn hva jeg

var for min alkoholiserte mor, og narkomane stefar, de klarte ikke ta vare på meg etter

beste skjønn...

Jeg fikk vel ikke skikkelig "hjelp" før jeg var over 18, begynte å gå til psykolog

Den dagen jeg innså hva som hadde hendt meg i livet, gjennom fortrengelse og blackouts var jeg 22, og hadde hele ungdommstiden min var gått i vasken... Ikke hadde jeg skole, ikke hadde jeg jobbet for annet enn å få penger til alkohol og dop, og det å hente seg innigjen ble et omfattende prosjekt... Heldigvis var min mor tørrlagt og vi begynte i terapi sammen...

Har du virkelig funnet ut om det er noe underliggende til hennes problemer?

Tenker da på alt fra å bli mobbet på skolen til å bli avvist av gutter osv.. Slikt rører et ungt sinn og kan gi værre utslag enn i voksen alder...

At hun ikke vil gå til BUP og liknende kan vise at hun er redd noe underliggende kan komme fram, og at dere endelig får den fakta dere er ute etter...

Etter å ha lest innlegget ditt mener nå jeg du har gjort det meste en god mor kan gjøre for sitt barn, og du må bare fortsette i samme trase som du har gjort til nå.

Forhåpentligvis har de fleste institusjoner forandret seg til det bedre de siste 10-15 årene slik at desse plassene ikke er en sammling av de aller værste værstingene slik det var før!

[Lotte :o)]

Huff, dette er en forferdelig periode.

Jeg hadde på en måte forventet at vi skulle få problemer.

Var selv 16 år gammel da jeg fikk jenta mi. Et resultat av min opposisjon i ungdomstiden.

Vi har levd et nokså turbulent liv, før det endelig stabiliserte seg for noen år tilbake.

Da jenta begynte på ungdomsskolen, så jeg etterhvert at hun trakk til venner som ikke var av beste sort.

Så fikk hun anmerkninger for dårlig oppførsel og regelbrudd, noe som var helt ulikt henne.

Ved en tilfeldighet, fant jeg ut at han hadde røykt og stjal penger av meg.

Så fikk jeg meldinger fra skolen om at hun hadde vist sine oppkuttede armer for hele klassen.

Jeg hadde da tatt henne i en rekke løgner ang. røykingen og det toppet seg da jeg fant ut at de hadde stjålet alkohol i butikken og tatt dette med seg på skolen.

Kontaktet selv barnvernet og både jeg og jenta hadde en del samtaler der, uten at jeg synes det var særlig hensiktsmessig.

Etter en rekke hendelser, tok jeg skikkelig affære.

Jeg regelrett eksploderte og skremte henne skikkelig.

Hun hadde da kuttet seg opp på armene igjen, mot betaling (så jeg skjønte det var mer image, enn rent psykisk).

Jeg leste dagboken hennes i smug for å få et bilde av hva hun drev med og hvorfor.

Dette var rett før sommerferien. Jeg troppet opp uanmeldt i friminuttene på skolen, skrekken var nok å bli fersket og kjeftet huden full foran sine venner.

Jeg allierte meg med familie og andre bekjente, som til enhver tid gav meg tilbakemelding når de observerte henne på steder hun ikke skulle være.

Da sommerferien kom, fikk hun ikke gå noen steder og jeg hindret henne fysisk. Mobilen og data tok jeg fra henne.

Da jeg startet jobb igjen, måtte hun rapportere til meg hver time fra hustelefonen, hvis ikke kom jeg hjem og hentet henne hvor enn hun måtte være. Fikk ganske god oversikt etterhvert på hvem hun hang med.

En eldre gutt hun hadde hatt en del kontakt med, fikk klar beskjed om å holde seg borte fra henne, og jeg informerte også hans foreldre.

Jeg informerte også hennes dårlige venners foreldre om at min datter ikke skulle være sammen med disse, noe jeg fikk god forståelse for fra foreldrenes side.

Hun hadde en temmelig kjip sommer, og jeg vet hun tenkte på å rømme, men slo det i fra seg etterhvert.

Jeg må vel si at jeg psyket henne ganske mye ned akkurat på hvordan hun skulle greie seg alene osv.

Jeg tvang igjennom etterhvert at hun kun fikk lov å henge sammen med de "ordentlige" jentene.

Da andre år på ungdomsskolen startet, hadde vi gjort avtale om å starte med blanke ark.

Jeg ville fortsatt sjekke henne med jevne mellomrom, ha innsyn i mobilen og alltid ha beskjed om når/hvor hun går og helst låne hustelefonen der hun er og ringe hjem.

Dette har gått meget bra, jeg greide å få henne til å slutte å røyke, og da er mye gjort.

Hun vanker ikke lenger med dårlige venner, er faktisk mye mer hjemme nå og vi kommer godt overens.

Hun finner seg i å bli sjekket i ny og ne, og belønningen er større frihet.

Jeg er meget imponert over at du fikk til å gjennomføre dette. Det må ha vært temmelig tøft - men også godt å se i ettertid at det har virket. Lykke til videre!

[mrxx]

Huff, dette er en forferdelig periode.

Jeg hadde på en måte forventet at vi skulle få problemer.

Var selv 16 år gammel da jeg fikk jenta mi. Et resultat av min opposisjon i ungdomstiden.

Vi har levd et nokså turbulent liv, før det endelig stabiliserte seg for noen år tilbake.

Da jenta begynte på ungdomsskolen, så jeg etterhvert at hun trakk til venner som ikke var av beste sort.

Så fikk hun anmerkninger for dårlig oppførsel og regelbrudd, noe som var helt ulikt henne.

Ved en tilfeldighet, fant jeg ut at han hadde røykt og stjal penger av meg.

Så fikk jeg meldinger fra skolen om at hun hadde vist sine oppkuttede armer for hele klassen.

Jeg hadde da tatt henne i en rekke løgner ang. røykingen og det toppet seg da jeg fant ut at de hadde stjålet alkohol i butikken og tatt dette med seg på skolen.

Kontaktet selv barnvernet og både jeg og jenta hadde en del samtaler der, uten at jeg synes det var særlig hensiktsmessig.

Etter en rekke hendelser, tok jeg skikkelig affære.

Jeg regelrett eksploderte og skremte henne skikkelig.

Hun hadde da kuttet seg opp på armene igjen, mot betaling (så jeg skjønte det var mer image, enn rent psykisk).

Jeg leste dagboken hennes i smug for å få et bilde av hva hun drev med og hvorfor.

Dette var rett før sommerferien. Jeg troppet opp uanmeldt i friminuttene på skolen, skrekken var nok å bli fersket og kjeftet huden full foran sine venner.

Jeg allierte meg med familie og andre bekjente, som til enhver tid gav meg tilbakemelding når de observerte henne på steder hun ikke skulle være.

Da sommerferien kom, fikk hun ikke gå noen steder og jeg hindret henne fysisk. Mobilen og data tok jeg fra henne.

Da jeg startet jobb igjen, måtte hun rapportere til meg hver time fra hustelefonen, hvis ikke kom jeg hjem og hentet henne hvor enn hun måtte være. Fikk ganske god oversikt etterhvert på hvem hun hang med.

En eldre gutt hun hadde hatt en del kontakt med, fikk klar beskjed om å holde seg borte fra henne, og jeg informerte også hans foreldre.

Jeg informerte også hennes dårlige venners foreldre om at min datter ikke skulle være sammen med disse, noe jeg fikk god forståelse for fra foreldrenes side.

Hun hadde en temmelig kjip sommer, og jeg vet hun tenkte på å rømme, men slo det i fra seg etterhvert.

Jeg må vel si at jeg psyket henne ganske mye ned akkurat på hvordan hun skulle greie seg alene osv.

Jeg tvang igjennom etterhvert at hun kun fikk lov å henge sammen med de "ordentlige" jentene.

Da andre år på ungdomsskolen startet, hadde vi gjort avtale om å starte med blanke ark.

Jeg ville fortsatt sjekke henne med jevne mellomrom, ha innsyn i mobilen og alltid ha beskjed om når/hvor hun går og helst låne hustelefonen der hun er og ringe hjem.

Dette har gått meget bra, jeg greide å få henne til å slutte å røyke, og da er mye gjort.

Hun vanker ikke lenger med dårlige venner, er faktisk mye mer hjemme nå og vi kommer godt overens.

Hun finner seg i å bli sjekket i ny og ne, og belønningen er større frihet.

Dette var imponerende.

[Gjest Tøffe tenåringer :-/]

Ei jeg kjenner har en datter som oppførte seg omtrent som dette for et års tid siden. Hun stakk av om natten, drakk alkohol, lå med gutter og sa de styggeste ord til sin mor. En gang sa hun at hun helst hadde sett mor si spadd under torva.

Mora sendte henne til sin far. Der måtte hun bo en periode. Hun er nå flyttet hjem igjen og har roet seg ned. Det er som regel mora som får det, så det kan være en ide å sende henne til noen hun kjenner og respekterer. Institusjon kan herde henne enda mer, slik at hun blir tøffere og mer likegyldg.

[Gjest ung tenåringsmor]

[quote name=Lotte )' timestamp='1199650248' post='3771071]

Jeg er meget imponert over at du fikk til å gjennomføre dette. Det må ha vært temmelig tøft - men også godt å se i ettertid at det har virket. Lykke til videre!

Jo, takk for det.

Med tanke på hvordan jeg selv var i ungdomstiden, visste jeg at det ville bli tøft. Og jeg visste også, hvis hun var av mitt kaliber, at noe drastisk måtte gjøre.

Mine foreldre gav meg opp, og jeg flyttet hjemmefra etter ungdomsskolen.

Det gav meg en dårlig start på fremtiden, kan man vel si.

Jeg har slitt hardt for å komme dit jeg er idag, mange dårlige valg, har kanskje gitt mine barn en dårlig start også.

Det er nå en gang slik, at om man havner i et dårlig miljø og forblir der over lengre tid, så er det meget vanskelig å vende tilbake til de "normale".

Derfor var det viktig å ta tak i det, før hun fikk etablert seg i det dårlige miljøet.

Hun opplevde selv at noen av hennes tidligere venninner ikke fikk lov av foreldrene sine å være med henne, og det gjorde nok også litt vondt.

Samtidig forsto hun da at jeg ikke var den eneste som reagerte så "strengt" med å nekte visse venner.

Nå var hun plutselig en av dem.

I dag lever vi et helt vanlig liv, meg og 3 barn.

Det er tøft å være alene, jeg sitter med eget hus og stor gjeld som skal betjenes.

Det var en stor belastning å skulle ha så stor kontroll til enhver tid.

Spesielt økonomisk, ved å være så mye borte fra jobb, gikk det jo utover økonomien.

Jeg lot henne være svært klar over dette, og jeg fortalte henne også konsekvensene:

At vi muligens måtte selge huset og flytte til en kjellerleilighet, og at jeg måtte si opp jobben og gå på sosialen...sånn i ytterste konsekvens.

Jeg var vel særdeles upedagogisk i så måte, men jeg tror ikke sånn "hva føler du nå-opplegg" ville funket i dette tilfellet.

Forøvrig kunne hun føle hva hun ville, men ikke gjøre hva hun ville. Røyking, drikking, evt. seksuelle aktiviteter er ikke akseptert i en alder av 13-14 år. Basta bom!!

Jeg ville redde henne NÅ, før det var for seint.

Og sa også til henne at hun kunne glemme at jeg skulle hjelpe henne på et senere tidspunkt, når hun evt. måtte stå på gata og klare seg selv, siden hun var så voksen.

jeg var egentlig skikkelig jævlig, men hun forsto til slutt og forhåpentligvis slipper vi at historien gjentar seg.

[Lotte :o)]

Jo, takk for det.

Med tanke på hvordan jeg selv var i ungdomstiden, visste jeg at det ville bli tøft. Og jeg visste også, hvis hun var av mitt kaliber, at noe drastisk måtte gjøre.

Mine foreldre gav meg opp, og jeg flyttet hjemmefra etter ungdomsskolen.

Det gav meg en dårlig start på fremtiden, kan man vel si.

Jeg har slitt hardt for å komme dit jeg er idag, mange dårlige valg, har kanskje gitt mine barn en dårlig start også.

Det er nå en gang slik, at om man havner i et dårlig miljø og forblir der over lengre tid, så er det meget vanskelig å vende tilbake til de "normale".

Derfor var det viktig å ta tak i det, før hun fikk etablert seg i det dårlige miljøet.

Hun opplevde selv at noen av hennes tidligere venninner ikke fikk lov av foreldrene sine å være med henne, og det gjorde nok også litt vondt.

Samtidig forsto hun da at jeg ikke var den eneste som reagerte så "strengt" med å nekte visse venner.

Nå var hun plutselig en av dem.

I dag lever vi et helt vanlig liv, meg og 3 barn.

Det er tøft å være alene, jeg sitter med eget hus og stor gjeld som skal betjenes.

Det var en stor belastning å skulle ha så stor kontroll til enhver tid.

Spesielt økonomisk, ved å være så mye borte fra jobb, gikk det jo utover økonomien.

Jeg lot henne være svært klar over dette, og jeg fortalte henne også konsekvensene:

At vi muligens måtte selge huset og flytte til en kjellerleilighet, og at jeg måtte si opp jobben og gå på sosialen...sånn i ytterste konsekvens.

Jeg var vel særdeles upedagogisk i så måte, men jeg tror ikke sånn "hva føler du nå-opplegg" ville funket i dette tilfellet.

Forøvrig kunne hun føle hva hun ville, men ikke gjøre hva hun ville. Røyking, drikking, evt. seksuelle aktiviteter er ikke akseptert i en alder av 13-14 år. Basta bom!!

Jeg ville redde henne NÅ, før det var for seint.

Og sa også til henne at hun kunne glemme at jeg skulle hjelpe henne på et senere tidspunkt, når hun evt. måtte stå på gata og klare seg selv, siden hun var så voksen.

jeg var egentlig skikkelig jævlig, men hun forsto til slutt og forhåpentligvis slipper vi at historien gjentar seg.

Du gjorde det riktige, det er tydelig at dette fikk jentungen til å våkne opp. Jeg er heller ikke tilhenger av å være pedagogisk riktig til enhver tid. Jeg er særdeles imponert over måten du har taklet dette på. Du hadde din egen ballast å bygge dine handlinger på, og det er jeg sikker på at datteren din skjønner. Dette har nok reddet henne fra et liv som ikke er noe å trakte etter. Vær stolt, både av deg selv, og din datter!