Angrer på flytting

[Gjest Rotekoppene]

jeg har et lite dilemma; Etter å ha bodd trangt i mange år, med 40 -60 min pendling til jobben, bestemte vi oss for å flytte. pga husprisene ble det til at vi flyttet ca 20 mil fra Oslo og vi var optimistiske mht til at vi skulle få nye jobber etterhvert i nærheten av det nye stedet. Nå etter snart 4 mnd er vi dødstrøtte av pendlingen- vi tviholder på jobbene våre i Oslo, det har gått opp for oss at vi ikke har det minste lyst til å bytte jobber.

I tilegg har vi ikke fått barnehageplasser, og ikke dagmamma heller. derfor har snille bestemødre steppet inn, men dette er jo ingen holdbar løsning! Vi har nå derfor bestemt oss for å flytte nærmere Oslo igjen!

Men problemet er barna, vi har kjempedårlig samvittighet over den eldste som må bytte skole igjen- i tillegg får vi mye mindre plass dersom vi flytter.

Vel, vet ikke helt hva spørsmålet mitt blir her, men ville blitt veldig glad dersom noen hadde noen kommentarer til dette rotet vårt?

[pekkaline]

Jeg ville flyttet nærmere oslo om det er der dere vil jobbe. Ungene høres ikke så store ut og de tilpasser seg fort i nye miljøer somregel. Undersøk skoler og barnehager før dere flytter. Sørg for at alt er på G når tiden er inne.

[Gjest Maybeelinn]

Skulle tro det var jeg som hadde skrevet innlegget ditt!;-) Bortsett fra at vi fikk barnehageplass med en gang. Nå angrer vi og savner alle venner, naboer og familie i Oslo. Har endelig bestemt oss for at vi flytter tilbake, selv om det blir mindre plass og til tross for bytting av miljø for barna. De er så små enda så vi fant ut at det er bedre å gjøre det nå enn å vente til de er større. Da tror jeg krisen blir større for barnas del, hvis vi skal vente til etter at de har startet skolen osv.

Likevel, dette er veldig vanskelig. Håper vi gjør det rette. Lykke til dere også! Bedre med oppegående foreldre som trives enn dødsslitene foreldre som er utslitt av pendling!;-)

[Gjest lykke til]

Det må være lov å finne ut at man ikke orker pendlingen, og at man ønsker å fortsette å jobbe i byen.

Det eneste store problemet er skoleskifte for eldstemann. Derfor ville jeg latt det perspektvet styre resten av prosessen. Snakke med skolen både der hun går nå og der hun skal begynne, finne ut når det er ideelt å bytte skole, la alt annet være i orden slik at fokuset er på at hennes miljøskifte skal gå så smertefritt som mulig.

Snakker dere med lærerne der hun skal begyne, kan disse sondere terrenget og undersøke hvilke fritidsaktiviteter hennes kommende klassevenner har, kanskje hun kan begynne på noe nå, selv om det betyr mye kjøring noen måneder. Hvis hun rir eller spiller håndball eller går i korps sammen med flere hun begynner på skolen med, går jo skiftet mye bedre.

kanskje dere begge kan jobbe litt redusert stilling en periode etter flyttingen, for å kunne ha eksta fokus på henne som bytter skole, hjelpe med å få kontakt med nye venner osv.

Velg en bolig eller skolekrets dere "vet" dere vil bli boende i til yngstemann er ferdig med ungsdomsskolen, slik at dette ikke gjentar seg.

Jeg synes uansett det er flott man kan se på egen situasjon, og ta noen grep når det ikke fungerer. Det er mye bedre enn å la alt skure å gå. Lykke til med flyttingen.

[Gjest Rotekoppene]

Skulle tro det var jeg som hadde skrevet innlegget ditt!;-) Bortsett fra at vi fikk barnehageplass med en gang. Nå angrer vi og savner alle venner, naboer og familie i Oslo. Har endelig bestemt oss for at vi flytter tilbake, selv om det blir mindre plass og til tross for bytting av miljø for barna. De er så små enda så vi fant ut at det er bedre å gjøre det nå enn å vente til de er større. Da tror jeg krisen blir større for barnas del, hvis vi skal vente til etter at de har startet skolen osv.

Likevel, dette er veldig vanskelig. Håper vi gjør det rette. Lykke til dere også! Bedre med oppegående foreldre som trives enn dødsslitene foreldre som er utslitt av pendling!;-)

tusen takk for svar, veldig godt å høre at det ikke bare er vi som gjør sånne ting. Jeg må innrømme at jeg synes det er kjempeflaut- tenker på hva venner og naboer kommer til si, og at familiene våre synes vi er teite! Men selvfølgelig er det jo ikke noe som skal bety noe, jeg kjenner faktisk at jeg jeg har så lyst til å komme tilbake til "livet mitt"- være den jeg er nå, og ikke måtte bli en annen som passer inn i en liten by- at det kribler i magen.

Merkelige greier, jeg trodde det var det å ha god plass og bo i et veldig fint hus som var det beste for oss, men sånn var det jo ikke!

Hva sier deres familie og venner? Har dere kommet langt i prosessen ennå? Vi har nå vært i kontakt med megler og banken- føles deilig!

[Gjest rotekoppene]

Jeg ville flyttet nærmere oslo om det er der dere vil jobbe. Ungene høres ikke så store ut og de tilpasser seg fort i nye miljøer somregel. Undersøk skoler og barnehager før dere flytter. Sørg for at alt er på G når tiden er inne.

Ja, har hørt med barnehagekontoret i bydelen nå, de var ihvertfall svakt optimistiske:) Takk for positivt svar!

[Gjest rotekoppene]

Det må være lov å finne ut at man ikke orker pendlingen, og at man ønsker å fortsette å jobbe i byen.

Det eneste store problemet er skoleskifte for eldstemann. Derfor ville jeg latt det perspektvet styre resten av prosessen. Snakke med skolen både der hun går nå og der hun skal begynne, finne ut når det er ideelt å bytte skole, la alt annet være i orden slik at fokuset er på at hennes miljøskifte skal gå så smertefritt som mulig.

Snakker dere med lærerne der hun skal begyne, kan disse sondere terrenget og undersøke hvilke fritidsaktiviteter hennes kommende klassevenner har, kanskje hun kan begynne på noe nå, selv om det betyr mye kjøring noen måneder. Hvis hun rir eller spiller håndball eller går i korps sammen med flere hun begynner på skolen med, går jo skiftet mye bedre.

kanskje dere begge kan jobbe litt redusert stilling en periode etter flyttingen, for å kunne ha eksta fokus på henne som bytter skole, hjelpe med å få kontakt med nye venner osv.

Velg en bolig eller skolekrets dere "vet" dere vil bli boende i til yngstemann er ferdig med ungsdomsskolen, slik at dette ikke gjentar seg.

Jeg synes uansett det er flott man kan se på egen situasjon, og ta noen grep når det ikke fungerer. Det er mye bedre enn å la alt skure å gå. Lykke til med flyttingen.

Ja det var en god ide, å begynne på en aktivitet allerede! Heldigvis har vi en del venner med barn som bor i nærheten av der vi tenker å flytte- så datteren vår har ihvertfall noen å leke med heldigvis!

Er bekymret for at hun skal bytte skole igjen- men hun er veldig trygg og glad ( ihvertfall foreløpig...) så jeg tror egentlig at det kommer til å greit etterhvert. Kanskje vi kan se på disse månedene i en annen by som en liten miniferie/ reise!

[Gjest Mom33]

Hvis jeg var i deres situasjon, så tror jeg nok at jeg ville tenkt litt før jeg snudde og flyttet tilbake - og det har dere kanskje allerede gjort. Men altså:

- Hvorfor tviholder dere på jobbene deres i Oslo? Er det fordi dere ikke vil miste arbeidsmiljøet, fordi dere ikke får like interessante jobber der dere bor/like godt betalte jobber osv.?

- Har dere fått noe nytt miljø der dere bor nå, altså et vennskapsmiljø?

- Har ungene tilpasset seg det nye stedet? Jeg får veldig vondt av skolebarnet som må skifte skole igjen, det må jeg innrømme.

- Hvor langt fram er det for å få barnehageplass? Eller, hvor lenge er det igjen før dere ikke har barnehagebarn lenger? Hvis det er snakk om ut dette barnehageåret, så ville jeg tro at alternative løsninger hadde vært mulig. Det meste går for en overskuelig periode.

Jeg har absolutt ingen problemer med å se at det er slitsomt å pendle, jeg har selv sluttet frivillig i en jobb fordi det var påkrevd. Og jeg reiste ikke engang hver dag. Samtidig så tror jeg jo at deres vurderinger i første omgang, med å flytte, var veldig gjennomtenkte, og at det kanskje ikke blir bare-bare å flytte tilbake. Dere får vel neppe tilbake det gamle stedet å bo, så det er ikke gitt at dere "får tilbake livet" slik det var. Og hva da? Enda en skuffelse - er det det dere trenger og vil takle?

Nå vet jo ikke jeg hva slags jobber dere har, hvor dere bor og hvilke muligheter som ligger der, men jeg tror kanskje jeg ville satt veldig store ressurser inn på å få til et godt liv der dere nå bor. For ungenes skyld.

[Gjest LYKKE TIL]

Ja det var en god ide, å begynne på en aktivitet allerede! Heldigvis har vi en del venner med barn som bor i nærheten av der vi tenker å flytte- så datteren vår har ihvertfall noen å leke med heldigvis!

Er bekymret for at hun skal bytte skole igjen- men hun er veldig trygg og glad ( ihvertfall foreløpig...) så jeg tror egentlig at det kommer til å greit etterhvert. Kanskje vi kan se på disse månedene i en annen by som en liten miniferie/ reise!

Skal hun tilbake til sin gamle klasse, eller skal hun begynne på sin tredje skole?

[Gjest rotekoppene]

Skal hun tilbake til sin gamle klasse, eller skal hun begynne på sin tredje skole?

desverre på sin tredje skole:( Stakkars liten, hun hadde heller aldri flyttet før, der vi bodde før var i 8 år...jeg flyttet heller aldri som barn, så jeg vet ikke noe om hvordan det føles.

[Gjest rotekoppene]

Hvis jeg var i deres situasjon, så tror jeg nok at jeg ville tenkt litt før jeg snudde og flyttet tilbake - og det har dere kanskje allerede gjort. Men altså:

- Hvorfor tviholder dere på jobbene deres i Oslo? Er det fordi dere ikke vil miste arbeidsmiljøet, fordi dere ikke får like interessante jobber der dere bor/like godt betalte jobber osv.?

- Har dere fått noe nytt miljø der dere bor nå, altså et vennskapsmiljø?

- Har ungene tilpasset seg det nye stedet? Jeg får veldig vondt av skolebarnet som må skifte skole igjen, det må jeg innrømme.

- Hvor langt fram er det for å få barnehageplass? Eller, hvor lenge er det igjen før dere ikke har barnehagebarn lenger? Hvis det er snakk om ut dette barnehageåret, så ville jeg tro at alternative løsninger hadde vært mulig. Det meste går for en overskuelig periode.

Jeg har absolutt ingen problemer med å se at det er slitsomt å pendle, jeg har selv sluttet frivillig i en jobb fordi det var påkrevd. Og jeg reiste ikke engang hver dag. Samtidig så tror jeg jo at deres vurderinger i første omgang, med å flytte, var veldig gjennomtenkte, og at det kanskje ikke blir bare-bare å flytte tilbake. Dere får vel neppe tilbake det gamle stedet å bo, så det er ikke gitt at dere "får tilbake livet" slik det var. Og hva da? Enda en skuffelse - er det det dere trenger og vil takle?

Nå vet jo ikke jeg hva slags jobber dere har, hvor dere bor og hvilke muligheter som ligger der, men jeg tror kanskje jeg ville satt veldig store ressurser inn på å få til et godt liv der dere nå bor. For ungenes skyld.

"Hvorfor tviholder dere på jobbene deres i Oslo? Er det fordi dere ikke vil miste arbeidsmiljøet, fordi dere ikke får like interessante jobber der dere bor/like godt betalte jobber osv.?"

- ja til alle spørsmålene egentlig, vi trodde før vi flyttet at det ikke ville føles som noe tap å skifte jobb, men så har tvilen kommet for fullt. Den jobben jeg har nå er egentlig drømmejobben min, jeg har mye frihet og liker meg veldig godt. mannen min får heller ikke så spennende jobb her som han har i oslo.

- "Har dere fått noe nytt miljø der dere bor nå, altså et vennskapsmiljø?"

- nei vi har igrunnen ikke det, mest fordi vi er så lite her pga jobbingen, men også pga at jeg er veldig sjenert, og kjenner jeg blir helt sliten av tanken på å skulle jobbe for å få et nytt nettverk.

- "Har ungene tilpasset seg det nye stedet? Jeg får veldig vondt av skolebarnet som må skifte skole igjen, det må jeg innrømme."

- ungene har forsåvidt tilpasset seg, skolejenta har fått flere veninner og de yngste er blitt kjent med noen i nabolaget. Ja det er jenta vår som vi bekymrer oss mest for, det føles virkelig ille å utsette henne for dette.

- "Hvor langt fram er det for å få barnehageplass? Eller, hvor lenge er det igjen før dere ikke har barnehagebarn lenger? Hvis det er snakk om ut dette barnehageåret, så ville jeg tro at alternative løsninger hadde vært mulig. Det meste går for en overskuelig periode."

- det er snakk om til etter sommeren, men problemet er at vi ikke kan bruke familien mer enn vi allerede har gjort, og vi får rett og slett ingen dagmamma! Kjempefrustrerende! Svigermor foreslo at jeg skulle slutte å jobbe og heller være hjemme med ungene dette halvåret, og det frister jo så absolutt, men jeg vet av tidligere erfaring at jeg blir veldig deppa og utpsyket av å være hjemme..

"Jeg har absolutt ingen problemer med å se at det er slitsomt å pendle, jeg har selv sluttet frivillig i en jobb fordi det var påkrevd. Og jeg reiste ikke engang hver dag. Samtidig så tror jeg jo at deres vurderinger i første omgang, med å flytte, var veldig gjennomtenkte, og at det kanskje ikke blir bare-bare å flytte tilbake. Dere får vel neppe tilbake det gamle stedet å bo, så det er ikke gitt at dere "får tilbake livet" slik det var. Og hva da? Enda en skuffelse - er det det dere trenger og vil takle?"

- uff ja, vi trodde at det var gjennomtenkt før vi flyttet, men begge vi voksne er veldig lei oss og enige om at dette ble helt feil. Det kan hende det er en illusjon at alt blir så mye bedre ved å flytte, men der er ihvertfall livet og måten å være på kjent for oss...

"Nå vet jo ikke jeg hva slags jobber dere har, hvor dere bor og hvilke muligheter som ligger der, men jeg tror kanskje jeg ville satt veldig store ressurser inn på å få til et godt liv der dere nå bor. For ungenes skyld."

- takk for gjennomtenkt svar, det har gitt meg tanker som må jobbes med kjenner jeg.

[Gjest lykke til]

desverre på sin tredje skole:( Stakkars liten, hun hadde heller aldri flyttet før, der vi bodde før var i 8 år...jeg flyttet heller aldri som barn, så jeg vet ikke noe om hvordan det føles.

Er det ingen hyggelige boliger der dere bodde før da, slik at hun kan komme tilbake til sin første skole?

[Gjest Mom33]

desverre på sin tredje skole:( Stakkars liten, hun hadde heller aldri flyttet før, der vi bodde før var i 8 år...jeg flyttet heller aldri som barn, så jeg vet ikke noe om hvordan det føles.

Vet du, jeg synes det der er veldig hasardiøs gambling med et lite barns liv...

Jeg håper virkelig at dere tenker litt på henne også, ikke bare på hvor ille det er for dere voksne i dag, men også på hvordan dere kan ordne dere slik at dere kan bli boende. Alt nytt føles kanskje skremmende, men det er jo ikke sikkert at det blir så umulig med nye jobber for dere. Eller den ene, slik at den andre kan ha hybel i Oslo og dermed slipper pendlingen daglig.

Ser du skriver i et svar til meg at du er sjenert og ikke orker tenke på å skape et nytt sosialt liv på et nytt sted. Det må jeg si at jeg stusser litt på, for du var da klar over at du var sjenert når dere flyttet første gang, og du var jo klar over at dere måtte finne nye venner på et nytt sted?

Håper dere finner ut av dette...

[Gjest rotekoppene]

Er det ingen hyggelige boliger der dere bodde før da, slik at hun kan komme tilbake til sin første skole?

jo, der er det veldig mange fine hus og rekkehus, men de er blitt for dyre for oss desverre. I tillegg er det svært sjeldent at det selges noe der..

[Gimmick]

Min sønn som går i 2 klasse byttet skole etter 1 klasse til et sted vi egentlig skulle bo men pga rot fra kommunen sin side endte vi opp med å kjøpe noe annet.. og han måtte bytte igjen.. stakkars.. tenkte jeg!

Jeg tror det kommer veldig an på hvordan barnet er og hvor lett det kommer i kontakt med andre. Her har det gått strålende.. både vi og gutten er veldig fornøyde med hvordan ting har utviklet seg.

Så.. jeg ville egentlig bare si at jeg har gjort det og det gikk bra!! Lykke til

[Gjest Maybeelinn]

tusen takk for svar, veldig godt å høre at det ikke bare er vi som gjør sånne ting. Jeg må innrømme at jeg synes det er kjempeflaut- tenker på hva venner og naboer kommer til si, og at familiene våre synes vi er teite! Men selvfølgelig er det jo ikke noe som skal bety noe, jeg kjenner faktisk at jeg jeg har så lyst til å komme tilbake til "livet mitt"- være den jeg er nå, og ikke måtte bli en annen som passer inn i en liten by- at det kribler i magen.

Merkelige greier, jeg trodde det var det å ha god plass og bo i et veldig fint hus som var det beste for oss, men sånn var det jo ikke!

Hva sier deres familie og venner? Har dere kommet langt i prosessen ennå? Vi har nå vært i kontakt med megler og banken- føles deilig!

Akkurat samme følelser som jeg har det du beskriver! :-)

Vi var på visninger i dag for første gang og nå føles det bare veldig riktig. Har ringt skolen og den virker tipp topp, pluss at jeg har to kjente som er lærere der så det er veldig betryggende sånn sett.

Ja, familien og venner kaller oss for de flyttende nomadene og en venninne av meg lurte på hvorfor vi ikke bare kjøpte oss campingvogn så kunne vi ta den med dit vi ville bo.... vel... ja vi føler oss litt rotete, men det må jo være lov å prøve seg. Vi ha hatt noen fine år i en idyllisk sørlandsby men nå er det nok Nå vil vi tilbake til Oslo og gir egentlig blaffen i hva de tenker om oss. Trøster meg med at vi i alle fall har turt å prøve noe nytt også. ;-)

Samtidig med visningen i dag var jeg på Café med mine tidligere venninner fra Oslo og det var KJEMPEKOSELIG og DET har jeg savnet veldig! :-))

Stort hus og megahage som vi likevel aldri rakk å fikse, er ikke noe for oss. Vi vil tilbake til en stor og fin leilighet hvor vi ikke behøver å tenke på, snømåking, klippe gress og hekk, beising av hus, reparering av noe som alltid går i stykker i hus. Tak som blåste bort i den fæle høststormen som var for noen år siden, dyre komunale avgifter (vann-og kloakketaten) tror vi betalte ca.10.000 i året for det! Nå har vi prøvd det og det er ikke noe for oss i alle fall! :-)

Vi har fått solgt og stresser bare nå med å komme oss innover så fort som mulig!

Lykke, lykke til med dere!!! :-)))

[Gjest rotekoppene]

Akkurat samme følelser som jeg har det du beskriver! :-)

Vi var på visninger i dag for første gang og nå føles det bare veldig riktig. Har ringt skolen og den virker tipp topp, pluss at jeg har to kjente som er lærere der så det er veldig betryggende sånn sett.

Ja, familien og venner kaller oss for de flyttende nomadene og en venninne av meg lurte på hvorfor vi ikke bare kjøpte oss campingvogn så kunne vi ta den med dit vi ville bo.... vel... ja vi føler oss litt rotete, men det må jo være lov å prøve seg. Vi ha hatt noen fine år i en idyllisk sørlandsby men nå er det nok Nå vil vi tilbake til Oslo og gir egentlig blaffen i hva de tenker om oss. Trøster meg med at vi i alle fall har turt å prøve noe nytt også. ;-)

Samtidig med visningen i dag var jeg på Café med mine tidligere venninner fra Oslo og det var KJEMPEKOSELIG og DET har jeg savnet veldig! :-))

Stort hus og megahage som vi likevel aldri rakk å fikse, er ikke noe for oss. Vi vil tilbake til en stor og fin leilighet hvor vi ikke behøver å tenke på, snømåking, klippe gress og hekk, beising av hus, reparering av noe som alltid går i stykker i hus. Tak som blåste bort i den fæle høststormen som var for noen år siden, dyre komunale avgifter (vann-og kloakketaten) tror vi betalte ca.10.000 i året for det! Nå har vi prøvd det og det er ikke noe for oss i alle fall! :-)

Vi har fått solgt og stresser bare nå med å komme oss innover så fort som mulig!

Lykke, lykke til med dere!!! :-)))

Det var fint å høre at det ikke bare er oss som tenker slik! Og de argumentene med snømåking og vedlikehold er gode, skal tenke på det når tvilen kommer.

Vi har forresten lagt inn bud på et lite hus i oslo- får svaret imorgen!! Det blir jo veldig mye mindre plass, men har jo nå funnet ut mye plass faktisk ikke betyr så mye.

Lykke til dere også