Noen enebarn av enslige mødre her?

[Gjest skape et godt liv]

Er det noen her som er eller kjenner godt noen som har vokst opp som enebarn til enslig mor? Er det helt pyton å ikke ha søsken?

Jeg er selv enslig mor til ett barn (førskolealder), og ønsker å gi barnet best mulige forutsetninger i livet. Vil så gjerne ha tips og råd omkring dette.

Vi har det bra sammen jeg og barnet mitt, vi har jevnlig kontakt med familiemedlemmer, og barnet mitt har også venner. Barnets far er død og ingen familie på farssiden, men på min side har jo barnet fettere og kusiner, som vi har endel kontakt med.

Men jeg bekymrer meg ofte over at barnet mitt ikke kommer til å få søsken (jeg begynner å bli for gammel til at det blir aktuelt, dessuten er jeg jo alene.) Jeg har to hovedbekymringer: Hvordan det vil være å ikke ha noen søsken i oppveksten, og hvordan det vil være når barnet blir voksent (og gammel) å ikke ha søsken. Tenk når jeg er borte, å ikke ha søsken å lene seg til?

[Lillemus]

Du får prøve så godt du kan at barnet har god kontakt med din slekt og familie, spesielt mer eller mindre jevnaldrende fettere og kusiner kanskje? Så det ikke blir helt alene i verden den dagen du faller fra. På den annen side kan man jo ha stor familie og masse søsken uten å ha noe forhold til dem også så...

Det vil nå helst gå bra! )

[Dorthe]

Jeg er ikke vokst opp hos enslig mor men er enebarn og har vært enslig mor med tre unger.

Jeg synes ikke det var så ille å vokse opp som enebarn men som voksen er det helt pyton. Det er kjipt å ikke ha noen nær familie som bryr seg og som kan stille opp å hjelpe til når noe er vanskelig. Men jeg vet jo ikke hvordan det er å ha søsken og jeg ser jo at mange søsken heller ikke tar noe ansvar for hverandre, selv om jeg også ser at noen familier virkelig stiller opp for hverandre og da kan det også være kusiner og fettere som gjør det.

Men det er selvfølgelig masse men og hvis her f.eks hvis jeg hadde vært gift så hadde jeg kanskje ikke savnet søsken og hvis mora mi hadde vært fra Oslo så hadde kanskje familien hennes stillt opp å hjulpet til osv osv )

[Gjest mij]

Jeg er enebarn av enslig mor. Ønsket meg søsken i oppveksten, men visste jo heller ikke hva jeg gikk glipp av. Nå som jeg er voksen med barn selv, tenker jeg iblant at det hadde vært hyggelig å ha søsken, men savner det egentlig ikke, og det jo heller ikke garantert at man får et godt forhold.

Jeg har også tenkt som deg i forhold til barn, og har alltid ønsket meg to. Det har vi da også fått. Det er vanvittig hektisk, men jeg håper jo de får mye glede av hverandre. Ulempen med at de er to, er at vi får mindre tid til dem alene. Og vi er mye mer travle nå med to, enn vi var med én. Så det er _alltid_ noe å ha dårlig samvittighet for! Og mitt hovedpoeng er - vi enebarn vet ikke hva vi går glipp av ;-)

[Gjest mij]

Du får prøve så godt du kan at barnet har god kontakt med din slekt og familie, spesielt mer eller mindre jevnaldrende fettere og kusiner kanskje? Så det ikke blir helt alene i verden den dagen du faller fra. På den annen side kan man jo ha stor familie og masse søsken uten å ha noe forhold til dem også så...

Det vil nå helst gå bra! )

"Så det ikke blir helt alene i verden den dagen du faller fra."

Det skjer forhåpentlig ikke før en selv er godt voksen med egen familie, jeg har i tillegg en bitteliten familie (nesten ingen tanter/onkler/søskenbarn) men vil ikke bli fullstendig ensom selv om jeg mister mamma.

[Lotte :o)]

Jeg er ikke vokst opp hos enslig mor men er enebarn og har vært enslig mor med tre unger.

Jeg synes ikke det var så ille å vokse opp som enebarn men som voksen er det helt pyton. Det er kjipt å ikke ha noen nær familie som bryr seg og som kan stille opp å hjelpe til når noe er vanskelig. Men jeg vet jo ikke hvordan det er å ha søsken og jeg ser jo at mange søsken heller ikke tar noe ansvar for hverandre, selv om jeg også ser at noen familier virkelig stiller opp for hverandre og da kan det også være kusiner og fettere som gjør det.

Men det er selvfølgelig masse men og hvis her f.eks hvis jeg hadde vært gift så hadde jeg kanskje ikke savnet søsken og hvis mora mi hadde vært fra Oslo så hadde kanskje familien hennes stillt opp å hjulpet til osv osv )

Hva mener du at familien/søsken skal stille opp å hjelpe til med?

[morsan]

Jeg er enebarn av enslig mor. Ønsket meg søsken i oppveksten, men visste jo heller ikke hva jeg gikk glipp av. Nå som jeg er voksen med barn selv, tenker jeg iblant at det hadde vært hyggelig å ha søsken, men savner det egentlig ikke, og det jo heller ikke garantert at man får et godt forhold.

Jeg har også tenkt som deg i forhold til barn, og har alltid ønsket meg to. Det har vi da også fått. Det er vanvittig hektisk, men jeg håper jo de får mye glede av hverandre. Ulempen med at de er to, er at vi får mindre tid til dem alene. Og vi er mye mer travle nå med to, enn vi var med én. Så det er _alltid_ noe å ha dårlig samvittighet for! Og mitt hovedpoeng er - vi enebarn vet ikke hva vi går glipp av ;-)

''Og mitt hovedpoeng er - vi enebarn vet ikke hva vi går glipp av ;-)''

Og vet egentlig dem med søsken hva _de_ går glipp av? ;-) Jeg ble tutet ørene fulle av "hvor synd" det var på dem som ikke hadde søsken, og som mor til enebarn merker jeg jo hvor mye fordommer det er mot enebarn... ;-)

[Gjest Gurojenta]

Jeg er enebarn og har vokst opp med enslig mor.

Kombinasjonen var faktisk en belastning for meg i yngre dager, fordi jeg var den eneste i klassen som var enebarn og den eneste i klassen som hadde skilte foreldre. Nå som detteer mer vanlig, ville nok ikke belasntningen vært så stor.

Jeg har alltid savnet søsken og jeg kommer nok til å gjøre det livet ut også. Jeg tror nok jeg har følt et stort ansvar for min mor i alle år siden jeg "er den eneste hun har" og jeg ser for meg at dette kan bli ekstra slitsomt og vanskelig den dagen hun blir gammel og kanskje trenger hjelp. Jeg gruer meg litt for den dagen, da er det kun meg som kan stille opp.

Men jeg har hatt en god oppvekst med henne og har ellers aldri vært plaget av å være enebarn.

[AAA]

''Og mitt hovedpoeng er - vi enebarn vet ikke hva vi går glipp av ;-)''

Og vet egentlig dem med søsken hva _de_ går glipp av? ;-) Jeg ble tutet ørene fulle av "hvor synd" det var på dem som ikke hadde søsken, og som mor til enebarn merker jeg jo hvor mye fordommer det er mot enebarn... ;-)

Viktig og riktig poeng.

Jeg er tvilling og blir ofte spurt om hvordan det er å være det. Og svaret er at det vet jeg egentlig ikke, for jeg vet ikke hvordan det er å ikke være tvilling - Har aldri vært noe annet. ;-)

[Lillemus]

[quote name=Lotte )' timestamp='1200908759' post='3783938]

Hva mener du at familien/søsken skal stille opp å hjelpe til med?

Jeg forventer jo ikke at mine søsken stiller opp og hjelper meg, men sannelig var det godt at de var der i peroden rundt samlivsbruddet! Vi var mye sammen, de tok med meg og ungene (og bare meg) på hytteturer og konserter og bare var der liksom.

Vi har fremdeles en fast dag i uka hvor vi møtes, spiller tante-ludo med ungene og koser oss. ) Jeg er utrolig glad for at jeg har søsken! Klarer ikke se for meg hvordan det ville vært helt uten dem.

[adelie]

Som nevnt under her, jeg ville lagt vekt på mye kontakt med disse fetterne og kusinene, og -- det er vel dine søsken som er foreldre til dem? Hvis forholdet der er greit, ville jeg også dratt med dem, ikke bare den yngre generasjon. Dette vil kunne erstatte søsken og familie, når de er voksne. Og så kan du jo håper at barnet ditt stifter familie selv, og får litt ekstra familiemedlemmer gjennom det.

[Lotte :o)]

Jeg forventer jo ikke at mine søsken stiller opp og hjelper meg, men sannelig var det godt at de var der i peroden rundt samlivsbruddet! Vi var mye sammen, de tok med meg og ungene (og bare meg) på hytteturer og konserter og bare var der liksom.

Vi har fremdeles en fast dag i uka hvor vi møtes, spiller tante-ludo med ungene og koser oss. ) Jeg er utrolig glad for at jeg har søsken! Klarer ikke se for meg hvordan det ville vært helt uten dem.

Jeg håper på mange interessante svar her. Grunnen til at jeg spør, er at jeg ikke har noen forventninger til min bror (han er alene). Og at mannen min sin søster var dødelig fornærmet fordi vi ikke stilte opp da de flytta nær ved oss. Etterhvert kom det fram at hun forventa økonomisk hjelp (!) +++ *sjokkert*

[Gjest mij]

''Og mitt hovedpoeng er - vi enebarn vet ikke hva vi går glipp av ;-)''

Og vet egentlig dem med søsken hva _de_ går glipp av? ;-) Jeg ble tutet ørene fulle av "hvor synd" det var på dem som ikke hadde søsken, og som mor til enebarn merker jeg jo hvor mye fordommer det er mot enebarn... ;-)

Ikke sant - man vet ikke av noe annet enn det man er.. :-) Prøvde jo å vinkle dette på bakgrunn av at hun er engstelig for hvordan barnets liv blir uten søsken.

[adelie]

''Og mitt hovedpoeng er - vi enebarn vet ikke hva vi går glipp av ;-)''

Og vet egentlig dem med søsken hva _de_ går glipp av? ;-) Jeg ble tutet ørene fulle av "hvor synd" det var på dem som ikke hadde søsken, og som mor til enebarn merker jeg jo hvor mye fordommer det er mot enebarn... ;-)

''som mor til enebarn merker jeg jo hvor mye fordommer det er mot enebarn''

Er det fordommer mot enebarn? Hvordan da, det har jeg aldri lagt merke til..

[Gjest mij]

''som mor til enebarn merker jeg jo hvor mye fordommer det er mot enebarn''

Er det fordommer mot enebarn? Hvordan da, det har jeg aldri lagt merke til..

Å joda, masse fordommer. At vi er stae, egne og bortskjemt. Fordi vi aldri har hatt søsken å bryne oss på eller dele med.

[lillemegpåtur]

Jeg er enebarn, men fraværende far (jobba mye, og ofte 2 uker borte 2 uker hjemme..så han var jo der i perioder da.)

Selv savner jeg ikke søsken, men noen mener at jeg "burde virkelig ha vokst opp med søsken siden jeg ikke liker småunger!" skjønner ikke hvorfor det er et krav for å være menneske for å like gulping og bæsjing og skriking men greit.. vær sin lyst. Så mulig det er for jeg ikke er "vant" med ulyder og lukt, om jeg ville reagert annerledes idag.

Sambo er enig, og han er også enebarn. Men begge 2 har fettere og kusiner vi har vært mye med, han har en 2 år yngre fetter som han fant på mye rart med, og jeg har en 3 år yngre kusine som jeg også fant på mye rart med . Så vi var egentlig ikke så ensomme.

Jeg tror fordelene med å være enebarn er at man blir avhengig av en person: seg selv. En del søsken jeg kjenner sliter litt med, f eks storebror mobber lillebror uansett hva lillebror gjør og uansett hvor gamle de blir.. fordi de er brødre. Så kan jo helt sikkert være slitsomt om foreldrene har holdningen "han er broren din du må godta litt tull :)" og ikke sier klart ifra når man går laaangt over streken (å plage er en ting synes jeg, direkte mobbing "øh skal du gå ut kledd sånn" til alle tider, burde slås hardt ned på)

Fordelene med søsken kommer vel som du sier selv, til syne når du ikke er der mer. Man har noen man har vokst opp med og er trygg på. Men jeg tror nok at om man får en flott oppdragelse å greier å få seg gode venner fordi man er trygg på seg selv og ikke lar seg utnytte, så vil man ha venner som kan fungere som støtte senere i livet. Og man er "vant med" å klare seg selv uansett.

[adelie]

[quote name=Lotte )' timestamp='1200909232' post='3783953]

Jeg håper på mange interessante svar her. Grunnen til at jeg spør, er at jeg ikke har noen forventninger til min bror (han er alene). Og at mannen min sin søster var dødelig fornærmet fordi vi ikke stilte opp da de flytta nær ved oss. Etterhvert kom det fram at hun forventa økonomisk hjelp (!) +++ *sjokkert*

Jeg har søsken, men merker ikke noe til det. Ikke da jeg hadde en vanskelig situasjon med små barn alene og syk heller, eller nyskilt. Det var null hjelp eller kontakt. Det er forskjell fra familie til familie, i noen familier er det jo en selvfølge å både ha kontakt og å stille opp når det gjelder.

[Lillemus]

[quote name=Lotte )' timestamp='1200909232' post='3783953]

Jeg håper på mange interessante svar her. Grunnen til at jeg spør, er at jeg ikke har noen forventninger til min bror (han er alene). Og at mannen min sin søster var dødelig fornærmet fordi vi ikke stilte opp da de flytta nær ved oss. Etterhvert kom det fram at hun forventa økonomisk hjelp (!) +++ *sjokkert*

Jeg venter selvfølgelig ikke noen som helst økonomisk hjelp fra mine søsken! Men en av dem tilbød meg å låne penger dersom jeg ikke klarte å skrape sammen nok til leiligheten da jeg flyttet ut for noen år siden, det ble ikke nødvendig da.

[adelie]

Å joda, masse fordommer. At vi er stae, egne og bortskjemt. Fordi vi aldri har hatt søsken å bryne oss på eller dele med.

Ok, ja det er jo greit å ha noe å skylde på som man ikke kan forsvare seg mot!

[Gjest mij]

Ok, ja det er jo greit å ha noe å skylde på som man ikke kan forsvare seg mot!

Men de aller verste er visst storesøstre - de er selve dronningene som er vant til å kommandere og bestemme over sine småsøsken ;o)