Noen enebarn av enslige mødre her?

[adelie]

Men de aller verste er visst storesøstre - de er selve dronningene som er vant til å kommandere og bestemme over sine småsøsken ;o)

Ikke sant, de kan jo ødelegge veldig for små barn!

[Gjest mij]

et apropos - kjenner ei med 5 søsken, hun sier hun ble helt gal i oppveksten av aldri å få være alene, og ønsker seg slett ikke barn. Heldigvis har hun funnet en mann med samme innstilling. :-)

[Gjest skape et godt liv]

Mange fine svar her!

Ok, la meg så stille et hypotetisk spørsmål:

Hvis du hadde valget mellom:

1) Ha et søsken (og kun en mamma) og at mamman din var fryktelig sliten over å ha to barn og jobb, og hun fikk mindre tid til deg og til seg selv, og kjeftet kanskje en god del eller lå og hvilte (men selvsagt hyggelige ting stunder også). Men når du ble voksen så hadde du fortsatt et søsken og kanskje dere kunne støtte hverandre.

2) Ingen søsken, bare en mamma, og hun hadde tid og overskudd nok til å følge deg ordentlig opp og å lytte til deg og gi deg oppmerksomhet (men ikke skjemme deg bort heller da, hun stilte også krav og lærte deg å bry deg om andre mennesker). Dere gjorde mye spennende sammen, du og din mor (reising osv). Men du så at alle vennene dine hadde søsken (en barnekjær familie), og fetterne og kusinene dine hadde søsken. Og når du var voksen, hadde du heller ikke søsken.

Hva ville du valgt?

[Gjest mij]

Mange fine svar her!

Ok, la meg så stille et hypotetisk spørsmål:

Hvis du hadde valget mellom:

1) Ha et søsken (og kun en mamma) og at mamman din var fryktelig sliten over å ha to barn og jobb, og hun fikk mindre tid til deg og til seg selv, og kjeftet kanskje en god del eller lå og hvilte (men selvsagt hyggelige ting stunder også). Men når du ble voksen så hadde du fortsatt et søsken og kanskje dere kunne støtte hverandre.

2) Ingen søsken, bare en mamma, og hun hadde tid og overskudd nok til å følge deg ordentlig opp og å lytte til deg og gi deg oppmerksomhet (men ikke skjemme deg bort heller da, hun stilte også krav og lærte deg å bry deg om andre mennesker). Dere gjorde mye spennende sammen, du og din mor (reising osv). Men du så at alle vennene dine hadde søsken (en barnekjær familie), og fetterne og kusinene dine hadde søsken. Og når du var voksen, hadde du heller ikke søsken.

Hva ville du valgt?

Dette blir hypotetisk, siden den ene situasjonen utelukker den andre. Og begge har fordeler så vel som ulemper.

Hva mener barnet ditt oppi dette, snakker hun om søsken?

[double]

Mange fine svar her!

Ok, la meg så stille et hypotetisk spørsmål:

Hvis du hadde valget mellom:

1) Ha et søsken (og kun en mamma) og at mamman din var fryktelig sliten over å ha to barn og jobb, og hun fikk mindre tid til deg og til seg selv, og kjeftet kanskje en god del eller lå og hvilte (men selvsagt hyggelige ting stunder også). Men når du ble voksen så hadde du fortsatt et søsken og kanskje dere kunne støtte hverandre.

2) Ingen søsken, bare en mamma, og hun hadde tid og overskudd nok til å følge deg ordentlig opp og å lytte til deg og gi deg oppmerksomhet (men ikke skjemme deg bort heller da, hun stilte også krav og lærte deg å bry deg om andre mennesker). Dere gjorde mye spennende sammen, du og din mor (reising osv). Men du så at alle vennene dine hadde søsken (en barnekjær familie), og fetterne og kusinene dine hadde søsken. Og når du var voksen, hadde du heller ikke søsken.

Hva ville du valgt?

Jeg ville valgt det første for jeg har aldri vært glad i mye oppmerksomhet.

[Dorthe]

[quote name=Lotte )' timestamp='1200908759' post='3783938]

Hva mener du at familien/søsken skal stille opp å hjelpe til med?

Jeg hadde vel forventet at de hadde hjulpet med å besøke mora mi, litt avlastning hadde vært hyggelig i forhold til minstemann. Jeg tror jeg hadde håpet at de kunne hjulpet meg med litt praktiske ting som jeg ikke klarte sjøl og at de hadde kommet på besøk en gang i blant.

Dessuten så hadde jeg sluppet og stå alene under begravelsen til faren min og hatt noen å sørge sammen med istedenfor at jeg var alene om det.

[adelie]

Mange fine svar her!

Ok, la meg så stille et hypotetisk spørsmål:

Hvis du hadde valget mellom:

1) Ha et søsken (og kun en mamma) og at mamman din var fryktelig sliten over å ha to barn og jobb, og hun fikk mindre tid til deg og til seg selv, og kjeftet kanskje en god del eller lå og hvilte (men selvsagt hyggelige ting stunder også). Men når du ble voksen så hadde du fortsatt et søsken og kanskje dere kunne støtte hverandre.

2) Ingen søsken, bare en mamma, og hun hadde tid og overskudd nok til å følge deg ordentlig opp og å lytte til deg og gi deg oppmerksomhet (men ikke skjemme deg bort heller da, hun stilte også krav og lærte deg å bry deg om andre mennesker). Dere gjorde mye spennende sammen, du og din mor (reising osv). Men du så at alle vennene dine hadde søsken (en barnekjær familie), og fetterne og kusinene dine hadde søsken. Og når du var voksen, hadde du heller ikke søsken.

Hva ville du valgt?

Jeg ville valgt å ha søsken. Men det er nok ut fra min personlige historie, utrolig mange elementer som spiller inn her, og det er umulig å komme med noe allmengyldig svar.

Derfor tenker jeg at du bekymrer deg for mye for ditt barns situasjon. Det er ikke egentlig om man har søsken eller ikke, men mange andre ting som er avgjørende for å få et godt liv )

[lillemegpåtur]

Mange fine svar her!

Ok, la meg så stille et hypotetisk spørsmål:

Hvis du hadde valget mellom:

1) Ha et søsken (og kun en mamma) og at mamman din var fryktelig sliten over å ha to barn og jobb, og hun fikk mindre tid til deg og til seg selv, og kjeftet kanskje en god del eller lå og hvilte (men selvsagt hyggelige ting stunder også). Men når du ble voksen så hadde du fortsatt et søsken og kanskje dere kunne støtte hverandre.

2) Ingen søsken, bare en mamma, og hun hadde tid og overskudd nok til å følge deg ordentlig opp og å lytte til deg og gi deg oppmerksomhet (men ikke skjemme deg bort heller da, hun stilte også krav og lærte deg å bry deg om andre mennesker). Dere gjorde mye spennende sammen, du og din mor (reising osv). Men du så at alle vennene dine hadde søsken (en barnekjær familie), og fetterne og kusinene dine hadde søsken. Og når du var voksen, hadde du heller ikke søsken.

Hva ville du valgt?

Om mor ikke klarer å ta seg av 2 søsken uten å måtte kjefte pga hun er sliten, så ville jeg heller valgt å være enebarn...

Man burde ikke få 2 barn eller flere (eller et for den saks skyld!) uten å orke å ta seg av dem.

Hjelper lite å ha søsken som voksen om oppveksten var vond pga mors utålmodighet, og da har vi det jeg skrev i forrige innlegg også, søsknene kan fort krangler og mobbe uten at mor ser/bryr seg om det. Og jeg kjenner mange søsken i 20-årene som "hater" store-søskenet enda, mulig man må få sin egen familie og blir "ordentlig voksen" før man klarer å ha kjærlighet til et søsken som mobbet og plagde hele oppveksten.

[Lillemus]

Mange fine svar her!

Ok, la meg så stille et hypotetisk spørsmål:

Hvis du hadde valget mellom:

1) Ha et søsken (og kun en mamma) og at mamman din var fryktelig sliten over å ha to barn og jobb, og hun fikk mindre tid til deg og til seg selv, og kjeftet kanskje en god del eller lå og hvilte (men selvsagt hyggelige ting stunder også). Men når du ble voksen så hadde du fortsatt et søsken og kanskje dere kunne støtte hverandre.

2) Ingen søsken, bare en mamma, og hun hadde tid og overskudd nok til å følge deg ordentlig opp og å lytte til deg og gi deg oppmerksomhet (men ikke skjemme deg bort heller da, hun stilte også krav og lærte deg å bry deg om andre mennesker). Dere gjorde mye spennende sammen, du og din mor (reising osv). Men du så at alle vennene dine hadde søsken (en barnekjær familie), og fetterne og kusinene dine hadde søsken. Og når du var voksen, hadde du heller ikke søsken.

Hva ville du valgt?

Alternativ 2. Jeg ser overhode ikke for meg et liv uten søstrene mine.

[Mirabell]

Mange fine svar her!

Ok, la meg så stille et hypotetisk spørsmål:

Hvis du hadde valget mellom:

1) Ha et søsken (og kun en mamma) og at mamman din var fryktelig sliten over å ha to barn og jobb, og hun fikk mindre tid til deg og til seg selv, og kjeftet kanskje en god del eller lå og hvilte (men selvsagt hyggelige ting stunder også). Men når du ble voksen så hadde du fortsatt et søsken og kanskje dere kunne støtte hverandre.

2) Ingen søsken, bare en mamma, og hun hadde tid og overskudd nok til å følge deg ordentlig opp og å lytte til deg og gi deg oppmerksomhet (men ikke skjemme deg bort heller da, hun stilte også krav og lærte deg å bry deg om andre mennesker). Dere gjorde mye spennende sammen, du og din mor (reising osv). Men du så at alle vennene dine hadde søsken (en barnekjær familie), og fetterne og kusinene dine hadde søsken. Og når du var voksen, hadde du heller ikke søsken.

Hva ville du valgt?

Jeg ville valgt nr. 2. Enebarn vil kunne knytte seg sterkere til venner og fettere/kusiner enn andre. Jeg kjenner mange ressurssterke og lykkelige enebarn. Ikke tenk på at du trenger å gi barnet ditt søsken, prøv heller å gi henne en god oppvekst ut i fra dine forutsetninger!

[Gjest skape et godt liv]

Ok jeg skal gi en bit informasjon til (valgte å anonymisere litt i stad):

Saken er den at jeg står i en virkelig vanskelig valgsituasjon. Jeg er godkjent (for en god stund siden) for å adoptere et barn, altså et søsken til mitt barn, og jeg har etter det stått i "kø" ganske lenge. Nå nærmer det seg, men i mellomtiden har jeg blitt mer og mer i tvil om jeg virkelig vil dette. Prosessen har tatt mye lengre tid enn først antatt. Jeg er ikke så ung lenger, og barnet mitt er så stort nå at det er deilig å være ferdig med småbarnsalderen. Jeg føler liksom at jeg "er" et annet sted nå.

Det er så utrolig deilig å ha mer tid til seg selv igjen! Jeg er også en sånn person som trenger en del tid for meg selv, og jeg liker fred og ro – og slik har barnet mitt det også. Vi er sosiale også da, er begge deler. Vi har det veldig trivelig vi to sammen. Men det er jo nå. Det kan jo kanskje lett bli for "tett" også kanskje, med kun ett barn og en voksen? Og så er det dette med å ha søsken etterhvert som man blir eldre da, som jeg egentlig syns er så utrolig viktig!

Selv har jeg søsken som jeg ikke hadde så godt forhold til som barn, men som er viktige for meg nå i voksen alder. Men, er det best for mitt barn at jeg har det overskuddet jeg har nå, og ikke mister det pga flere barn? Eller er det viktigere med søsken? Slik at jeg bør endre min tvil og brette opp armene for enda en ny "runde". Jeg vet ikke.

For ordens skyld: jeg er ikke i tvil om at jeg vil elske et nytt barn også, like mye, hvis det blir slik. Jeg er også generelt veldig glad i barn. Men det er ikke det som er poenget her.

Min datter både ønsker seg søsken, og trives med sånn vi har det nå. Jeg har hele tiden snakket om at vi bare "kanskje" får et barn til, og at dette har både fordeler og ulemper. Dersom jeg velger å avbryte prosessen, må vi nok begge gjennom en sorgfase. Men det er ikke den jeg er bekymret for. Jeg er mer bekymret for langtids-konsekvenser: altså det å ikke ha søsken etter at man er blitt voksen. Jeg føler så dårlig samvittighet om jeg velger dette for min datter.

Jeg har ikke lyst til å gi flere detaljer for ikke å bli gjenkjent, men dere skjønner altså at det er et helt reelt dilemma. Jeg må snart ta et valg.

[lillemegpåtur]

Ok jeg skal gi en bit informasjon til (valgte å anonymisere litt i stad):

Saken er den at jeg står i en virkelig vanskelig valgsituasjon. Jeg er godkjent (for en god stund siden) for å adoptere et barn, altså et søsken til mitt barn, og jeg har etter det stått i "kø" ganske lenge. Nå nærmer det seg, men i mellomtiden har jeg blitt mer og mer i tvil om jeg virkelig vil dette. Prosessen har tatt mye lengre tid enn først antatt. Jeg er ikke så ung lenger, og barnet mitt er så stort nå at det er deilig å være ferdig med småbarnsalderen. Jeg føler liksom at jeg "er" et annet sted nå.

Det er så utrolig deilig å ha mer tid til seg selv igjen! Jeg er også en sånn person som trenger en del tid for meg selv, og jeg liker fred og ro – og slik har barnet mitt det også. Vi er sosiale også da, er begge deler. Vi har det veldig trivelig vi to sammen. Men det er jo nå. Det kan jo kanskje lett bli for "tett" også kanskje, med kun ett barn og en voksen? Og så er det dette med å ha søsken etterhvert som man blir eldre da, som jeg egentlig syns er så utrolig viktig!

Selv har jeg søsken som jeg ikke hadde så godt forhold til som barn, men som er viktige for meg nå i voksen alder. Men, er det best for mitt barn at jeg har det overskuddet jeg har nå, og ikke mister det pga flere barn? Eller er det viktigere med søsken? Slik at jeg bør endre min tvil og brette opp armene for enda en ny "runde". Jeg vet ikke.

For ordens skyld: jeg er ikke i tvil om at jeg vil elske et nytt barn også, like mye, hvis det blir slik. Jeg er også generelt veldig glad i barn. Men det er ikke det som er poenget her.

Min datter både ønsker seg søsken, og trives med sånn vi har det nå. Jeg har hele tiden snakket om at vi bare "kanskje" får et barn til, og at dette har både fordeler og ulemper. Dersom jeg velger å avbryte prosessen, må vi nok begge gjennom en sorgfase. Men det er ikke den jeg er bekymret for. Jeg er mer bekymret for langtids-konsekvenser: altså det å ikke ha søsken etter at man er blitt voksen. Jeg føler så dårlig samvittighet om jeg velger dette for min datter.

Jeg har ikke lyst til å gi flere detaljer for ikke å bli gjenkjent, men dere skjønner altså at det er et helt reelt dilemma. Jeg må snart ta et valg.

Sier det samme som jeg sa om det å lage barn selv: Gjør det om du virkelig vil og orker. Er du i tvil, f eks tenk deg nå at du fikk en samboer (men da ville dere jo vært 2 voksne og det endrer jo saken litt), ville du gått på prevensjon eller ville et barn være velkomment? Tenk godt over saken.

"Trøst" deg med at andre sikkert rykker fram i køen også, slik at barnet du kunne ha fått, vil nok få det godt hos noen andre i stedet . Så ikke tenk på den siden av saken, det er jo ikke sånn at du er den eneste i verden i kø for å få adoptere.

Ta deg heller av det barnet du har på en god måte, enn å angre etterpå at du ikke adopterte.

[Gjest selmer]

Mange fine svar her!

Ok, la meg så stille et hypotetisk spørsmål:

Hvis du hadde valget mellom:

1) Ha et søsken (og kun en mamma) og at mamman din var fryktelig sliten over å ha to barn og jobb, og hun fikk mindre tid til deg og til seg selv, og kjeftet kanskje en god del eller lå og hvilte (men selvsagt hyggelige ting stunder også). Men når du ble voksen så hadde du fortsatt et søsken og kanskje dere kunne støtte hverandre.

2) Ingen søsken, bare en mamma, og hun hadde tid og overskudd nok til å følge deg ordentlig opp og å lytte til deg og gi deg oppmerksomhet (men ikke skjemme deg bort heller da, hun stilte også krav og lærte deg å bry deg om andre mennesker). Dere gjorde mye spennende sammen, du og din mor (reising osv). Men du så at alle vennene dine hadde søsken (en barnekjær familie), og fetterne og kusinene dine hadde søsken. Og når du var voksen, hadde du heller ikke søsken.

Hva ville du valgt?

En ting til du skal tenke på hvis du er i tvil, det er at adoptivbarn kan bli ekstra krevende.

[Lotte :o)]

Jeg hadde vel forventet at de hadde hjulpet med å besøke mora mi, litt avlastning hadde vært hyggelig i forhold til minstemann. Jeg tror jeg hadde håpet at de kunne hjulpet meg med litt praktiske ting som jeg ikke klarte sjøl og at de hadde kommet på besøk en gang i blant.

Dessuten så hadde jeg sluppet og stå alene under begravelsen til faren min og hatt noen å sørge sammen med istedenfor at jeg var alene om det.

Kan nevne at mora mi hadde/har samme ønske som deg; at søsken kunne dele på å besøke/gjøre ærender for sin gamle mor. Det skjer ikke, trass i at hun faktisk har to søsken. De har bosatt seg altfor langt unna, og når de først kommer hit, så er det merarbeid for min mor, fordi de forventer hotellservice (overnatting + full servering).

Våre søsken har ikke stilt opp som barnevakter (jo, broren min har gjort det et par ganger 1-2 timer), men den ene har tilbudt seg nå, uten at vi har spurt engang..! ;o)

[morsan]

Viktig og riktig poeng.

Jeg er tvilling og blir ofte spurt om hvordan det er å være det. Og svaret er at det vet jeg egentlig ikke, for jeg vet ikke hvordan det er å ikke være tvilling - Har aldri vært noe annet. ;-)

Ikke sant? :-)

Men i den 'fella' er det jo veldig vanlig å gå, når man møter noen som har hatt en annerledes oppvekst enn en selv. For meg er det den naturligste ting i verden at "søsken" = noen som er svært nær deg i alder, og som du derfor har vokst opp sammen med.

Min mann har en lillesøster som er nesten en halv generasjon yngre (samme foreldre), og jeg syntes jo dette var kjempesnålt da jeg ble kjent med ham - får man noe "ordentlig søskenforhold" da liksom?! ;-) Men for han (og henne) var det jo helt naturlig og normalt å ha et søsken som var så mye yngre, respektive eldre. :-)

[morsan]

Ikke sant - man vet ikke av noe annet enn det man er.. :-) Prøvde jo å vinkle dette på bakgrunn av at hun er engstelig for hvordan barnets liv blir uten søsken.

:-)

[morsan]

''som mor til enebarn merker jeg jo hvor mye fordommer det er mot enebarn''

Er det fordommer mot enebarn? Hvordan da, det har jeg aldri lagt merke til..

Du har allerede fått svar fra mij, og jeg kan legge til:

Man hører f eks noen andre voksne snakke om et barn )eller en voksen, for den saks skyld) som er litt vanskelige av seg, med følgende tilleggskommentar: "typisk enebarn". Jeg kjenner imidlertid mange _med_ søsken som har "ymse personlighetstrekk" som ville medført karakteristikken "typisk enebarn" dersom de ikke tilfeldigvis hadde søsken.

Eller at noen sier med overrasket stemme at mitt enebarn både er høflig og flink til å dele og inkludere andre barn! Litt sånn underforstått: det var uventet til enebarn å være, gitt.

Osv

[adelie]

Ok jeg skal gi en bit informasjon til (valgte å anonymisere litt i stad):

Saken er den at jeg står i en virkelig vanskelig valgsituasjon. Jeg er godkjent (for en god stund siden) for å adoptere et barn, altså et søsken til mitt barn, og jeg har etter det stått i "kø" ganske lenge. Nå nærmer det seg, men i mellomtiden har jeg blitt mer og mer i tvil om jeg virkelig vil dette. Prosessen har tatt mye lengre tid enn først antatt. Jeg er ikke så ung lenger, og barnet mitt er så stort nå at det er deilig å være ferdig med småbarnsalderen. Jeg føler liksom at jeg "er" et annet sted nå.

Det er så utrolig deilig å ha mer tid til seg selv igjen! Jeg er også en sånn person som trenger en del tid for meg selv, og jeg liker fred og ro – og slik har barnet mitt det også. Vi er sosiale også da, er begge deler. Vi har det veldig trivelig vi to sammen. Men det er jo nå. Det kan jo kanskje lett bli for "tett" også kanskje, med kun ett barn og en voksen? Og så er det dette med å ha søsken etterhvert som man blir eldre da, som jeg egentlig syns er så utrolig viktig!

Selv har jeg søsken som jeg ikke hadde så godt forhold til som barn, men som er viktige for meg nå i voksen alder. Men, er det best for mitt barn at jeg har det overskuddet jeg har nå, og ikke mister det pga flere barn? Eller er det viktigere med søsken? Slik at jeg bør endre min tvil og brette opp armene for enda en ny "runde". Jeg vet ikke.

For ordens skyld: jeg er ikke i tvil om at jeg vil elske et nytt barn også, like mye, hvis det blir slik. Jeg er også generelt veldig glad i barn. Men det er ikke det som er poenget her.

Min datter både ønsker seg søsken, og trives med sånn vi har det nå. Jeg har hele tiden snakket om at vi bare "kanskje" får et barn til, og at dette har både fordeler og ulemper. Dersom jeg velger å avbryte prosessen, må vi nok begge gjennom en sorgfase. Men det er ikke den jeg er bekymret for. Jeg er mer bekymret for langtids-konsekvenser: altså det å ikke ha søsken etter at man er blitt voksen. Jeg føler så dårlig samvittighet om jeg velger dette for min datter.

Jeg har ikke lyst til å gi flere detaljer for ikke å bli gjenkjent, men dere skjønner altså at det er et helt reelt dilemma. Jeg må snart ta et valg.

Å skulle ta seg av et nytt barn, som attpåtil kan innebære ekstra og uventede utfordringer, vil kunne frata datteren din en opplagt mor, som har mye kjærlighet å gi, og mye oppfølging etc.

Lykke til med den vansklige prosessen det er å skulle ta en bestemmelse her..!

[adelie]

Du har allerede fått svar fra mij, og jeg kan legge til:

Man hører f eks noen andre voksne snakke om et barn )eller en voksen, for den saks skyld) som er litt vanskelige av seg, med følgende tilleggskommentar: "typisk enebarn". Jeg kjenner imidlertid mange _med_ søsken som har "ymse personlighetstrekk" som ville medført karakteristikken "typisk enebarn" dersom de ikke tilfeldigvis hadde søsken.

Eller at noen sier med overrasket stemme at mitt enebarn både er høflig og flink til å dele og inkludere andre barn! Litt sånn underforstått: det var uventet til enebarn å være, gitt.

Osv

Ok, jeg hadde glemt den der "typisk enebarn"-karakteristikken, den kan jo være litt stigmatiserende, ja.

[adelie]

Ikke sant? :-)

Men i den 'fella' er det jo veldig vanlig å gå, når man møter noen som har hatt en annerledes oppvekst enn en selv. For meg er det den naturligste ting i verden at "søsken" = noen som er svært nær deg i alder, og som du derfor har vokst opp sammen med.

Min mann har en lillesøster som er nesten en halv generasjon yngre (samme foreldre), og jeg syntes jo dette var kjempesnålt da jeg ble kjent med ham - får man noe "ordentlig søskenforhold" da liksom?! ;-) Men for han (og henne) var det jo helt naturlig og normalt å ha et søsken som var så mye yngre, respektive eldre. :-)

Men har ikke de to på en måte vokst opp som enebarn? Selv om det er en selvfølgelig situasjon for dem.