Trist "tante"

[frk.s]

Hi!

Var på hyttetur i helgen med et vennepar og sitter igjen med forundring og frustrasjon..

Venneparet har to smårollinger og tredjemann på vei...

Jeg har foreløpig ingen barn, men anser meg som over normalt barnekjær og ganske verpesyk.,

_men_

Absolutt hele helgen handlet alt om barna!

Selvsagt skal ting tilrettelegges og være hyggelig for alle, men barna styrte alt og da de endelig var i seng var moren kun interessert i å snakke om dem..

ALLE samtaleemner ble snodd til spørsmål om de små, barneoppdragelse eller tanker om den nye som er på vei.

Skjønner at dette er det viktigste i deres liv, men følte meg ikke særlig velkommen og totalt uinteressant!

Hintet litt, uten resultat, men synes det er så vanskelig å si ifra til min venninne...

Så fikk jeg sms i går om at vi snart måtte sees igjen for dette var så hyggelig!

Har ennå ikke svart - hva skal jeg svare??

[Gjest uffaaaaaaa]

Man bør ta litt hensyn i selskap, at man kan snakke om andre ting og.

Tror ikke folk helt tenker over at ikke alle har så mye å si om barneoppdragelse - hvis de for eksempel ikke har barn selv. Dette opplever jeg til stadighet på jobb, jeg sitter i pause med tre-fire kollegaer, alle er småbarnsforeldre, så jeg skjønner jo at hverdagen deres i stor grad består av barna deres. De slipper jo å snakke om seg selv, det er bare barna det går i.

Ting de har gjort på skolen for eksempel. Gøyt å høre på av og til, men når hver eneste pause går med til kun å snakke om barna, da blir det litt kjedelig for meg. Kollegaene mine syns jeg er for pliktoppfyllende som alltid går fra pausen tidligere enn de andre, tror ikke de skjønner at jeg kanskje kjeder meg når de kun snakker om barn. Blir liksom vanskelig for meg å bryte inn… eller skifte tema. Jeg er jo høflig av meg, så å bryte inn og prate om noe annet, blir litt rart for meg.

[lillemegpåtur]

Synes du skal være ærlig... barnefamilier har en lite uvane å tenke at alle synes det samme: Barn er gøy, vakre, overhodet ikke ekle og bråkete, og så klart må alt skje rundt dem hele tida.

Sikkert noen barnefamilier som klarer å se verden utenfor barna, men tydeligvis ikke de du kjenner.

Si at "ja vi kan gjerne treffes, men da vil jeg helst treffe dere 2 alene. Følte ikke VI fikk noen tid til å snakke om OSS og "voksenting", det gikk i bare barneprat . Koselig dere trives med unger, men husk at jeg ikke er blitt forelder ennå å har litt andre intresser fortsatt ."

Skriver du noe slikt så skjønner ikke jeg hvorfor de burde bli støtt av det, det er jo sant. Tenker de seg om så skjønner de kanskje at det ble litt vel mye barneprat. (reagerer spesielt påa t du sier at selv om ungene sov så var det bare barneprat. Du kan jo også nevne at det er DE som er vennene dine og ikke barna.

[Gjest Angela26]

Jeg kjenner ogsaa slike moedre, der ALT dreier seg om ungene!

Jeg blir gal av saant. Jeg mener, klart ungene er viktigst i ditt liv! Men det maa da gaa ann aa flytte fokus litt innimellom?

Jeg forstaar din frustrasjon, og at du kanskje ikke foeler for aa treffe henne igjen med det foerste. Hvis du anser henne som ei god venninne, ville jeg tatt det opp med henne. Det er ikke noe galt i det!

Si det paa en grei og rolig maate at du gjerne oensker andre samtaleemner ogsaa.

Om du ikke toerr det, saa proev aa spore samtalene inne paa noe annet naar hun begynner aa prate om dem. Gjoer dette hver gang det blir for mye ungeprat, saa tar hun kanskje hintet etterhvert?

[frk.s]

Man bør ta litt hensyn i selskap, at man kan snakke om andre ting og.

Tror ikke folk helt tenker over at ikke alle har så mye å si om barneoppdragelse - hvis de for eksempel ikke har barn selv. Dette opplever jeg til stadighet på jobb, jeg sitter i pause med tre-fire kollegaer, alle er småbarnsforeldre, så jeg skjønner jo at hverdagen deres i stor grad består av barna deres. De slipper jo å snakke om seg selv, det er bare barna det går i.

Ting de har gjort på skolen for eksempel. Gøyt å høre på av og til, men når hver eneste pause går med til kun å snakke om barna, da blir det litt kjedelig for meg. Kollegaene mine syns jeg er for pliktoppfyllende som alltid går fra pausen tidligere enn de andre, tror ikke de skjønner at jeg kanskje kjeder meg når de kun snakker om barn. Blir liksom vanskelig for meg å bryte inn… eller skifte tema. Jeg er jo høflig av meg, så å bryte inn og prate om noe annet, blir litt rart for meg.

Å, så fint å få svar!

Jeg har forsøkt å si ifra før og da hjalp det litt...så må vel bare forsøke igjen..

Faktum at jeg leste 490 sider krim på 4 dager burde jo også si sitt...

[Gjest mora2]

Sånn har vi også hatt det..(før vi fikk egne uinger)

Vi sa fra på en grei måte,Men det fallt ikke i god jord...

Fikk høre at vi var sjalu,og vi måtte da forstå at ungene var alt for dem..Joda,vi forstår jo det,men går jo snakke om litt annet også..

Nå når vi har fått egne unger er vi veldig bevisst på dette selv.

Spesielt når vi er sammen med folk uten barn.

Forholdet til det nevnte paret ble veldig dårlig,og nå har vi kun kontakt når vi må...De ble meget fornærmet.

[fuji1365380447]

Jeg har selv barn, og kjenner på denne problemstillingen stadig vekk. Jeg forsøker å unngå å bare snakke barn med dem som ikke har barn - men så merker jeg at jeg stadig sklir tilbake til dette (uttømmelige) temaet.

Ville bare beskrive situasjonen litt fra andre siden. Jeg sitter f.eks i kantinen, og samtalen går litt trått. Og da er jeg vant til å bidra med ting som kan sette i gang samtalen.

Men oftere og oftere, så oppdager jeg at nesten alt jeg opplever eller tenker på handler om familie og barn. Det er jo helt tragisk, men jeg har ikke tid til å gå på kino eller teater, jeg bruker all fritiden min på familien... Når ungen er i seng så rydder jeg etter lek, og forbereder neste dag.

Så jeg vil på vegne av alle selvopptatte sneversynte småbarnsmødre be om unnskylding for at vi er for dårlige til å bidra tli en spennede samtale. Men jeg prøver i allefall.

[Mrs. Wallace]

Sånn har vi også hatt det..(før vi fikk egne uinger)

Vi sa fra på en grei måte,Men det fallt ikke i god jord...

Fikk høre at vi var sjalu,og vi måtte da forstå at ungene var alt for dem..Joda,vi forstår jo det,men går jo snakke om litt annet også..

Nå når vi har fått egne unger er vi veldig bevisst på dette selv.

Spesielt når vi er sammen med folk uten barn.

Forholdet til det nevnte paret ble veldig dårlig,og nå har vi kun kontakt når vi må...De ble meget fornærmet.

''Fikk høre at vi var sjalu,og vi måtte da forstå at ungene var alt for dem''

Da er det jammen rart at de i det hele tatt gidder å være sammen med andre mennesker, de burde jo hatt mer enn nok med ungene.

[Gjest mora2]

''Fikk høre at vi var sjalu,og vi måtte da forstå at ungene var alt for dem''

Da er det jammen rart at de i det hele tatt gidder å være sammen med andre mennesker, de burde jo hatt mer enn nok med ungene.

Ikke sant..

Faktisk har de nesten ingen venner igjen...

Og de har bare en sønn,så burde jo hatt tid til andre ting..

Men de er snaut ute av huset engang..Trist liv i mine øyne..

[frk.s]

Jeg har selv barn, og kjenner på denne problemstillingen stadig vekk. Jeg forsøker å unngå å bare snakke barn med dem som ikke har barn - men så merker jeg at jeg stadig sklir tilbake til dette (uttømmelige) temaet.

Ville bare beskrive situasjonen litt fra andre siden. Jeg sitter f.eks i kantinen, og samtalen går litt trått. Og da er jeg vant til å bidra med ting som kan sette i gang samtalen.

Men oftere og oftere, så oppdager jeg at nesten alt jeg opplever eller tenker på handler om familie og barn. Det er jo helt tragisk, men jeg har ikke tid til å gå på kino eller teater, jeg bruker all fritiden min på familien... Når ungen er i seng så rydder jeg etter lek, og forbereder neste dag.

Så jeg vil på vegne av alle selvopptatte sneversynte småbarnsmødre be om unnskylding for at vi er for dårlige til å bidra tli en spennede samtale. Men jeg prøver i allefall.

Smelt!

Hvis min veninne hadde sagt noe slik ville jeg smeltet på flekken!

[Glimtipper]

Når man er venn med noen over lang tid, så følger man hverandres liv. Opp- og nedturer, nye kjærester, samboere, giftemål, interesser som kommer og går... Og barn. Begge parter i et vennskap må ha tålmodighet med hverandre, både i forhold til humør, livsstil og samtaleemner.

Men det vet du nok og du har nok hatt stor tålmodighet i forhold til dette med ungene. Så hva skal du svare? Jeg hadde rett og slett ringt og invitert disse vennene med på en voksenaktivitet. Helst kino, teater eller en konsert. Etterpå går dere ut for et par drinker eller spiser, så vil samtalen automatisk kretse om den nye opplevelsen.

Forøvrig sluttet jeg i barselgruppen etter kun kort tid, fordi det bare var snakk om barna, smokker, bleier, amming, tåteflasker og utslett. Men vennene og familien min har naturligvis fått sin dose med barnesnakk, selv om ingen av de har fått sine egne ennå. Slik er det bare og de svarer med naturlig interesse, fordi det handler om mitt liv.

[fuji1365380447]

Smelt!

Hvis min veninne hadde sagt noe slik ville jeg smeltet på flekken!

Takk.;-)Følte meg nemlig litt truffet da vet du.

Munnen renner ofte over at det hodet er fult av...

Men jeg forstår godt frustrasjonen din, og jeg kjenner meg godt igjen fra tiden før jeg fikk barn. Det er altså ikke så morsomt å diskutere amming, leggetider, barnehagepersonell osv når du ikke har barn selv.

Men dersom du ikke får noe forståelse fra dine venner på dette, så hadde jeg trukket meg litt unna i en periode.

Hadde noen hintet til meg om at nå var det nok ungeprat for en stund, så hadde jeg blitt skikkelig flau og gjordt mitt ytterste for å være mer interessert i de voksne og bidra til en spennende samtale.

[fuji1365380447]

Når man er venn med noen over lang tid, så følger man hverandres liv. Opp- og nedturer, nye kjærester, samboere, giftemål, interesser som kommer og går... Og barn. Begge parter i et vennskap må ha tålmodighet med hverandre, både i forhold til humør, livsstil og samtaleemner.

Men det vet du nok og du har nok hatt stor tålmodighet i forhold til dette med ungene. Så hva skal du svare? Jeg hadde rett og slett ringt og invitert disse vennene med på en voksenaktivitet. Helst kino, teater eller en konsert. Etterpå går dere ut for et par drinker eller spiser, så vil samtalen automatisk kretse om den nye opplevelsen.

Forøvrig sluttet jeg i barselgruppen etter kun kort tid, fordi det bare var snakk om barna, smokker, bleier, amming, tåteflasker og utslett. Men vennene og familien min har naturligvis fått sin dose med barnesnakk, selv om ingen av de har fått sine egne ennå. Slik er det bare og de svarer med naturlig interesse, fordi det handler om mitt liv.

Bra svar.

Man snakker jo ofte mye om det som foregår i livet sitt.

Jeg husker at jeg snakket myyyye om håndterkere og oppussing og interiør i perioden da vi kjøpte og pusset opp hus. Det var ikke nødvendigvis like spennende for alle det heller....

[morsan]

Når man er venn med noen over lang tid, så følger man hverandres liv. Opp- og nedturer, nye kjærester, samboere, giftemål, interesser som kommer og går... Og barn. Begge parter i et vennskap må ha tålmodighet med hverandre, både i forhold til humør, livsstil og samtaleemner.

Men det vet du nok og du har nok hatt stor tålmodighet i forhold til dette med ungene. Så hva skal du svare? Jeg hadde rett og slett ringt og invitert disse vennene med på en voksenaktivitet. Helst kino, teater eller en konsert. Etterpå går dere ut for et par drinker eller spiser, så vil samtalen automatisk kretse om den nye opplevelsen.

Forøvrig sluttet jeg i barselgruppen etter kun kort tid, fordi det bare var snakk om barna, smokker, bleier, amming, tåteflasker og utslett. Men vennene og familien min har naturligvis fått sin dose med barnesnakk, selv om ingen av de har fått sine egne ennå. Slik er det bare og de svarer med naturlig interesse, fordi det handler om mitt liv.

''Forøvrig sluttet jeg i barselgruppen etter kun kort tid, fordi det bare var snakk om barna''

Jeg synes faktisk det var bra å ha et forum hvor man liksom kunne "snakke fra seg" om barn, så kunne man ha litt mindre prat om denslags i andre fora;-) Mne jeg hadde ikke dol, da, mens jeg var hjemme i barselpermisjon.

Og barselgruppa var jo temmelig vilkårlig sammensatt av kvinner i svært ulik alder og med ulik bakgrunn og interesser - vårt minste felles multiplum var at vi alle hadde født barn i løpet av noen få ukers tid. Jeg hadde ikke så mye annet felles med dem ihvertfall.

Og barselgruppa oppløste seg selv før minste barnet var 10 mnd gammel, fordi noen begynte å jobbe igjen, så det var ikke snakke om lange tida heller.

[morsan]

Bra svar.

Man snakker jo ofte mye om det som foregår i livet sitt.

Jeg husker at jeg snakket myyyye om håndterkere og oppussing og interiør i perioden da vi kjøpte og pusset opp hus. Det var ikke nødvendigvis like spennende for alle det heller....

*knegg*

[Glimtipper]

''Forøvrig sluttet jeg i barselgruppen etter kun kort tid, fordi det bare var snakk om barna''

Jeg synes faktisk det var bra å ha et forum hvor man liksom kunne "snakke fra seg" om barn, så kunne man ha litt mindre prat om denslags i andre fora;-) Mne jeg hadde ikke dol, da, mens jeg var hjemme i barselpermisjon.

Og barselgruppa var jo temmelig vilkårlig sammensatt av kvinner i svært ulik alder og med ulik bakgrunn og interesser - vårt minste felles multiplum var at vi alle hadde født barn i løpet av noen få ukers tid. Jeg hadde ikke så mye annet felles med dem ihvertfall.

Og barselgruppa oppløste seg selv før minste barnet var 10 mnd gammel, fordi noen begynte å jobbe igjen, så det var ikke snakke om lange tida heller.

Ja, det er sikkert deilig for noen, men jeg hadde ikke det behovet. At jeg ikke kom overens med de andre kvinnene generelt og ble dømt kraftig for mine valg hjalp nok heller ikke

Nå var jeg generelt lei av babysnakk lenge før alle andre. Og jeg synes faktisk det var litt sårt at alle (bortsett fra de aller nærmeste vennene) kun ville snakke om den voksende magen hele graviditeten. Jeg ville snakke om andre ting, normale ting. Jeg ville bli spurt om hvordan -jeg- hadde det, ikke hvordan fosteret hadde det. Men så var ikke graviditeten min noen rosa sky heller

[Glimtipper]

Bra svar.

Man snakker jo ofte mye om det som foregår i livet sitt.

Jeg husker at jeg snakket myyyye om håndterkere og oppussing og interiør i perioden da vi kjøpte og pusset opp hus. Det var ikke nødvendigvis like spennende for alle det heller....

Nettopp, akkurat slik er det Og man tåler mye sånt fra gode venner. Det er del av å være en god lytter.

Men jeg ser jo at det er stor forskjell på atten år med barnesnakk og tre uker hvor teamet er kosthold, trening, den nye kjæresten eller oppussing.

[frk.s]

Jeg kjenner ogsaa slike moedre, der ALT dreier seg om ungene!

Jeg blir gal av saant. Jeg mener, klart ungene er viktigst i ditt liv! Men det maa da gaa ann aa flytte fokus litt innimellom?

Jeg forstaar din frustrasjon, og at du kanskje ikke foeler for aa treffe henne igjen med det foerste. Hvis du anser henne som ei god venninne, ville jeg tatt det opp med henne. Det er ikke noe galt i det!

Si det paa en grei og rolig maate at du gjerne oensker andre samtaleemner ogsaa.

Om du ikke toerr det, saa proev aa spore samtalene inne paa noe annet naar hun begynner aa prate om dem. Gjoer dette hver gang det blir for mye ungeprat, saa tar hun kanskje hintet etterhvert?

Jeg prøvde det serru - begynte å snakke om solbriller, hvorpå hun presterte å si:"Å, ja, vet du hva? Nå har de laget såå fine solbriller for barn!!!"

Må jo bare le litt....

[Gjest Angela26]

Jeg prøvde det serru - begynte å snakke om solbriller, hvorpå hun presterte å si:"Å, ja, vet du hva? Nå har de laget såå fine solbriller for barn!!!"

Må jo bare le litt....

Huff, kjaere folk...

Nei, da tror jeg du maa vaere mer bastant og si det som det er! Hun kan ikke fly rundt aa snakke kun om ungene sine hele tida, det blir folk lei av...Mildt sagt!

[frk.s]

Når man er venn med noen over lang tid, så følger man hverandres liv. Opp- og nedturer, nye kjærester, samboere, giftemål, interesser som kommer og går... Og barn. Begge parter i et vennskap må ha tålmodighet med hverandre, både i forhold til humør, livsstil og samtaleemner.

Men det vet du nok og du har nok hatt stor tålmodighet i forhold til dette med ungene. Så hva skal du svare? Jeg hadde rett og slett ringt og invitert disse vennene med på en voksenaktivitet. Helst kino, teater eller en konsert. Etterpå går dere ut for et par drinker eller spiser, så vil samtalen automatisk kretse om den nye opplevelsen.

Forøvrig sluttet jeg i barselgruppen etter kun kort tid, fordi det bare var snakk om barna, smokker, bleier, amming, tåteflasker og utslett. Men vennene og familien min har naturligvis fått sin dose med barnesnakk, selv om ingen av de har fått sine egne ennå. Slik er det bare og de svarer med naturlig interesse, fordi det handler om mitt liv.

Takk for fint svar!

Forøvrig inviterte jeg dem på (hjemme)kino og foreslo barnevakt, men hun var overbevist om at datteren gjerne ville være med og se Pippi!!

Innser at jeg burde sagt ifra for lengst og prøver å formulere passende svar...