Gå til innhold

Bipolar lidelse og barnefordeling


Gjest bipolaris

Anbefalte innlegg

Gjest bipolaris

Jeg er en kvinne på 40 år som i 2005 fikk diagnosen bipolar lidelse. Året etter ble jeg skilt fra min mann, vi har tre barn sammen i alderen 10 - 13 år. Vi inngikk avtale om at han skulle ha hovedomsorgen for barna, og at jeg skulle ha samvær 13 dager i måneden. Nå ønsker jeg (og barna) at vi skal ha delt omsorg, men han vil ikke gi meg det. Han sier at hvis jeg holder meg frisk i "et par år til" så vil det bli aktuelt. Da jeg ba om å få dette skriftlig, ville han ikke det. Han begrunnet det ut fra at "du kan jo bli syk om to år og en måned". Det hjalp heller ikke at jeg sa at vi kunne ha med en klausul om at avtalen bare gjaldt så lenge jeg ikke ble syk på nytt. For meg virker det som om hans økonomiske fordeler ved å ha hovedomsorgen er den egentlige årsaken til at han ikke vil gå med på delt omsorg. Jeg stiller opp for ungene 100%, og han sier at han vet jeg er en god mor og at det ikke er der det ligger. Er det noe jeg kan gjøre i denne situasjonen, eller vil han kunne bruke min diagnose mot meg i det uendelige? Jeg går fast til lege annenhver måned og har ukentlig besøk av psykiatrisk sykepleier, slik at disse evnt kan hjelpe meg å gjenkjenne symtomer ved tilbakefall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hvorfor er det viktig for deg med endringer nå? Hva fungerer ikke, og hva ønsker du skal bli annerledes? Hvorfor ønsker barna endringer?

Den som har barna boende hos fast hos seg, har noe større rett til å ta avgjørelser på barnas vegne uten full enighet mellom foreldrene. Det kan vel like gjerne være dette, som økonomiske motiver, som ligger bak ønsket om å ikke endre den avtalen som er inngått.

Dersom du ønsker å tvinge gjennom endringer, må du be om mekling på familiekontoret. Dersom dere ikke blir enige om endring der, kan du evt. velge å gå til rettsak.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest sjokkis

Jeg vet jo ikke, men jeg tror barna dine har best av å bo mest hod faren. Beklager, for det er ikke det svaret du vil ha.

Mannen min har vært psykisk syk, og det har ikke vært bra for barna. dersom han kan gi dem mest stabilitet, ser jeg at det må være mye bedre for dem. De vil jo hele tide måtte leve under vissheten om at du kan bli syk igjen. Bipolar lidelse er vel en kronisk lidelse også? Men selvsagt bør samarbeidet mellom dere være av en slik art at du kanskje kan se barna mer i en periode der du er frisk og fin?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

''''Vi inngikk avtale om at han skulle ha hovedomsorgen for barna, og at jeg skulle ha samvær 13 dager i måneden.''''

Da har dere praktisert "delt omsorg" i realiteten, "delt omsorg" er definert som "når den som har barnet minst har barnet tilsaman meir enn 5 av årets 12 månader", i ett rundskriv fra Barne & Familiedepartementet til trygdekontorene.

Det utgjør ca. 41,66%, og 13 dager i måneden utgjør ca.42-43%.

''''Nå ønsker jeg (og barna) at vi skal ha delt omsorg, men han vil ikke gi meg det.''''

Dere har jo det allerede.

Ps! Skriv dagbok når du har barna.

''''Han sier at hvis jeg holder meg frisk i "et par år til" så vil det bli aktuelt. Da jeg ba om å få dette skriftlig, ville han ikke det. Han begrunnet det ut fra at "du kan jo bli syk om to år og en måned".''''

Om "to år og en måned" så er det andre "unnskyldninger".

''''For meg virker det som om hans økonomiske fordeler ved å ha hovedomsorgen er den egentlige årsaken til at han ikke vil gå med på delt omsorg.''''

Det er helt vanlig, spesielt den "andre veien".

''''Jeg stiller opp for ungene 100%, og han sier at han vet jeg er en god mor og at det ikke er der det ligger.''''

Kjempebra, og fortsett med det uansett! :)

''''Er det noe jeg kan gjøre i denne situasjonen, eller vil han kunne bruke min diagnose mot meg i det uendelige?''''

Ja, du kan reise sak for domstolen og kreve den daglige omsorgen (domstolen kan ikkje idømme "delt omsorg").

Men da vil eg tro din diagnose blir brukt for alt det er verdt, og du _kan_ ende opp med mye mindre samvær enn du har i dag, et dårligere samarbeidsklima og ei feit rekning.

Eg ville venta de to åra, og i mellomtiden brukt mest mulig tid sammen med barna, pleiet egen helse og skrevet dagbok, da er yngstebarnet 12 år og om du ikkje da har klart å overtale han til en frivillig avtale om "delt omsorg", så kan du vurdere å gå rettens vei.

Vil barna da bo fast hos deg, og du har normalt god omsorgsevne så skal det mye til for at retten kan konkludere annerledes.

Ps! Eg tror ikkje en rettssak vil gjøre den psykiske helsa de godt, det er en tøff påkjenning å gå gjennom.

Ønsker det ordner seg for dere.

mvh

Lenke til kommentar
Del på andre sider

''''Vi inngikk avtale om at han skulle ha hovedomsorgen for barna, og at jeg skulle ha samvær 13 dager i måneden.''''

Da har dere praktisert "delt omsorg" i realiteten, "delt omsorg" er definert som "når den som har barnet minst har barnet tilsaman meir enn 5 av årets 12 månader", i ett rundskriv fra Barne & Familiedepartementet til trygdekontorene.

Det utgjør ca. 41,66%, og 13 dager i måneden utgjør ca.42-43%.

''''Nå ønsker jeg (og barna) at vi skal ha delt omsorg, men han vil ikke gi meg det.''''

Dere har jo det allerede.

Ps! Skriv dagbok når du har barna.

''''Han sier at hvis jeg holder meg frisk i "et par år til" så vil det bli aktuelt. Da jeg ba om å få dette skriftlig, ville han ikke det. Han begrunnet det ut fra at "du kan jo bli syk om to år og en måned".''''

Om "to år og en måned" så er det andre "unnskyldninger".

''''For meg virker det som om hans økonomiske fordeler ved å ha hovedomsorgen er den egentlige årsaken til at han ikke vil gå med på delt omsorg.''''

Det er helt vanlig, spesielt den "andre veien".

''''Jeg stiller opp for ungene 100%, og han sier at han vet jeg er en god mor og at det ikke er der det ligger.''''

Kjempebra, og fortsett med det uansett! :)

''''Er det noe jeg kan gjøre i denne situasjonen, eller vil han kunne bruke min diagnose mot meg i det uendelige?''''

Ja, du kan reise sak for domstolen og kreve den daglige omsorgen (domstolen kan ikkje idømme "delt omsorg").

Men da vil eg tro din diagnose blir brukt for alt det er verdt, og du _kan_ ende opp med mye mindre samvær enn du har i dag, et dårligere samarbeidsklima og ei feit rekning.

Eg ville venta de to åra, og i mellomtiden brukt mest mulig tid sammen med barna, pleiet egen helse og skrevet dagbok, da er yngstebarnet 12 år og om du ikkje da har klart å overtale han til en frivillig avtale om "delt omsorg", så kan du vurdere å gå rettens vei.

Vil barna da bo fast hos deg, og du har normalt god omsorgsevne så skal det mye til for at retten kan konkludere annerledes.

Ps! Eg tror ikkje en rettssak vil gjøre den psykiske helsa de godt, det er en tøff påkjenning å gå gjennom.

Ønsker det ordner seg for dere.

mvh

''Det er helt vanlig, spesielt den "andre veien".''

Du mener kvinner normalt er mer pengegriske enn menn?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

''Det er helt vanlig, spesielt den "andre veien".''

Du mener kvinner normalt er mer pengegriske enn menn?

''''Du mener kvinner normalt er mer pengegriske enn menn?''''

Nei!

Eg mener kvinner som oftest er de som sitter igjen med den daglige omsorgen etter samlivsbrudd/skillsmisse, og dermed mottar all økonomisk støtte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Valnøtt

Du vil aldri kunne kreve delt omsorg hvis han ikke vil. Du kan evt kreve hovedomsorgen for barna, og etterpå tilby ham delt omsorg, men da må du jo i retten en tur først.

Det er ikke sikkert det er økonomiske grunner til at han ikke vil ha delt omsorg heller. Det er ikke akkurat noe overskuddsforetak å være aleneforsørger :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Toril Hepsø, familieterapeut

En bipolar lidelse kan variere i styrke og omfang, men det er en type psykisk lidelse som det tar tid å bli kvitt og som ligger latent til å forverre seg dersom stressfaktorer i livet øker. Det er en stor psykisk belastning å være i konflikt med sine barns far, derfor er det svært viktig for deg å beholde et ok samarbeidsklima med han. Jeg kan ikke forstå annet enn at 13 dager i måneden bare er to dager mindre enn det du og barna ønsker. To dager pr. måned er ubetydelig i tid, men utgjør noen kroner og formelt felles ansvar og myndighet.

Jeg tror det klokeste du kan gjøre er å være tålmodig og være en god mor med den omsorgen du har fått tildelt. Kanskje du kan ta dette opp igjen om et år. Viktig at du får dokumentert eventuell bedring i din lidelse av de fagpersonene du har rundt deg.

Utfra barns sikkerhet og krav på stabil omsorg vil det alltid hefte noe ved en forelder med en psykisk lidelse. Det beste er da å

samarbeide mest mulig og best mulig med både terapeut og barnefar. Han må være helt trygg på at du stabilt er bra nok for at det er riktig av ham å gi deg mer omsorg.

Det er veldig viktig at du forklarer dette til barna slik at de ikke får følelsen av pappa er urimelig og urettferdig. På denne måten dras de heller ikke inn i denne uenigheten mellom dere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...