tanker om sterilisering

[frosken]

Da håper jeg det blir en tidlig morgen. ;-)

Du må bare faste et visst antall timer, som regel mener man det er nok med 6 eller i verste fall 8 timer. Dersom operasjonen er satt opp ut på formiddagen, så kan du snakke med legen og bli enig om fra hvilket tidspunkt du må faste fra. Du må ikke nødvendigvis faste helt fra midnatt, hvis det er mange timer frem til selve operasjonen.

Skjønner at du gruer deg, og det må du gjerne skrive mye om :-)

Jeg ble bare så satt ut av at andre mente at mannen din nærmest skulle la seg sterelisere selv om han ikke ønsket det. Jeg tenker at det må være en av de raskeste måtene å ødelegge et ekteskap på.

[Gjest ViViola]

Det er hans kropp, hans personlige integritet og hans valg.

mener

Absolutt. Jeg reagerer bare på at han avfeier muligheten uten å ane hva det innebærer. Og hva sterilisering for henne innebærer.

[frosken]

Hvem mener du skal velge rett prevensjon?

Er det ikke noe begge skal snakke om sammen?

Når "prevensjonen" i dette tilfellet innebærer en (mer eller mindre) varig sterelisering, så synes jeg det er du selv som bør gjennomgå den.

Dersom inngrepet utsatte deg for en ekstraordinær risiko som følge av din helsemessige situasjon (og med det mener jeg en vesentlig risiko for alvorlige komplikasjoner eller død), så ville jeg muligens ha vurdert det annerledes.

[frosken]

Absolutt. Jeg reagerer bare på at han avfeier muligheten uten å ane hva det innebærer. Og hva sterilisering for henne innebærer.

Han vet nok en del om hva det innebærer for ham.

[Gjest helt uten nick]

Høres ut som om den type erfaring du også bygger din motvilje på.

Jeg har tatt narkose før, og det var svært ubehagelig etterpå ja. (Om det var det du tenkte på.)

[hidi, the scorpion]

Nå føler jeg meg alene om dette her.

Takk for at du svarer meg i tråden.

Det er bare koselig!

Ikke vær redd for å si hva du tenker, jeg skjønner godt at du ser alvorlig på dette valget!

[Gjest helt uten nick]

Når "prevensjonen" i dette tilfellet innebærer en (mer eller mindre) varig sterelisering, så synes jeg det er du selv som bør gjennomgå den.

Dersom inngrepet utsatte deg for en ekstraordinær risiko som følge av din helsemessige situasjon (og med det mener jeg en vesentlig risiko for alvorlige komplikasjoner eller død), så ville jeg muligens ha vurdert det annerledes.

Men han må da kunne snakke om det dersom jeg føler for det? Det er et stort valg.

Jeg føler jeg ikke får støtte der, og heller ikke hos f.eks. venninnen min. Det var vel derfor jeg snakket med jordmor i dag, fordi jeg måtte snakke med noen om det.

[Gjest ViViola]

Han vet nok en del om hva det innebærer for ham.

? Var det ikke det som var problemet her, da, at han ikke ville snakke om det? Og at hans argument - i den grad han har snakket om det - ikke ville at noen skulle ta på ham "der" og at det ville gjøre vondt?

[Gjest helt uten nick]

Det er bare koselig!

Ikke vær redd for å si hva du tenker, jeg skjønner godt at du ser alvorlig på dette valget!

Tusen takk.

Det jeg skulle ønske var at jeg kunne snakke med noen. At han eller venninnen min kunne forstå at det er godt å snakke om. Selv om det er noe jeg skal gjøre så må de kunne høre om tankene mine? (Det at jeg f.eks. gruer meg.)

Jeg vil vel ha litt støtte (?), men det blir nok noe jeg gjør helt på egenhånd. Som da jeg fjernet litt av livmorhalsen; en liten ting men han kunne da hentet meg på sykehuset etterpå.

[Gjest helt uten nick]

? Var det ikke det som var problemet her, da, at han ikke ville snakke om det? Og at hans argument - i den grad han har snakket om det - ikke ville at noen skulle ta på ham "der" og at det ville gjøre vondt?

Ja.

[Lillemus]

Legen sa de skulle inn tre steder? Også på sidene.

Hvordan var det for deg å våkne av narkosen?

Hos meg gikk de kun inn via navlen.

Når jeg våkner fra narkose våkner jeg alltid fnisende. ) Vet ikke hvorfor, men jeg ligger og fniser for meg selv en stund. Deretter sovner jeg igjen tror jeg.

Narkose under inngrep i underlivet fører ofte til kvalme etter at man har våknet, men det er bare å be om kvalmestillende så får du det via kanylen i hånden, de tar ikke ut den før en god stund etter inngrepet.

[Gjest helt uten nick]

Hos meg gikk de kun inn via navlen.

Når jeg våkner fra narkose våkner jeg alltid fnisende. ) Vet ikke hvorfor, men jeg ligger og fniser for meg selv en stund. Deretter sovner jeg igjen tror jeg.

Narkose under inngrep i underlivet fører ofte til kvalme etter at man har våknet, men det er bare å be om kvalmestillende så får du det via kanylen i hånden, de tar ikke ut den før en god stund etter inngrepet.

Da jeg fikk narkose gråt jeg etterpå, og jeg var veldig "utenfor". Jeg var uvel også.

[frosken]

Men han må da kunne snakke om det dersom jeg føler for det? Det er et stort valg.

Jeg føler jeg ikke får støtte der, og heller ikke hos f.eks. venninnen min. Det var vel derfor jeg snakket med jordmor i dag, fordi jeg måtte snakke med noen om det.

Mannen din bør være villig til å høre om din angst for inngrepet, men dersom han oppfatter det som at du (og evt. andre) forsøker å presse ham til å la seg sterelisere, så skjønner jeg godt at han blir sur.

Synes det var fornuftig av deg å snakke med jordmoren, men synes hennes uttalelse om at han burde la seg sterelisere var upassende.

[frosken]

? Var det ikke det som var problemet her, da, at han ikke ville snakke om det? Og at hans argument - i den grad han har snakket om det - ikke ville at noen skulle ta på ham "der" og at det ville gjøre vondt?

Jeg oppfatter at han kort og godt uttrykker sterk motvilje mot å la seg sterelisere. Det bør aksepteres.

[Gjest helt uten nick]

Du må bare faste et visst antall timer, som regel mener man det er nok med 6 eller i verste fall 8 timer. Dersom operasjonen er satt opp ut på formiddagen, så kan du snakke med legen og bli enig om fra hvilket tidspunkt du må faste fra. Du må ikke nødvendigvis faste helt fra midnatt, hvis det er mange timer frem til selve operasjonen.

Skjønner at du gruer deg, og det må du gjerne skrive mye om :-)

Jeg ble bare så satt ut av at andre mente at mannen din nærmest skulle la seg sterelisere selv om han ikke ønsket det. Jeg tenker at det må være en av de raskeste måtene å ødelegge et ekteskap på.

Selvsagt MÅ han ikke sterilisere seg, men jeg synes han kan snakke om prevensjon (sterilisering) og delta. Slik at jeg ikke føler meg så alene om dette her....

[frosken]

Da jeg fikk narkose gråt jeg etterpå, og jeg var veldig "utenfor". Jeg var uvel også.

Jeg synes kanskje du velger å fokusere mye på at du har hatt en dårlig opplevelse etter en narkose. Hvorfor synes du den erfaringen var verre enn f.eks. en runde med omgangssyke, et stygt fall på sykkel eller andre ting du måtte ha opplevd?

De tingene du nevner er ganske vanlige reaksjoner etter narkose. Hva gjør at det har "satt seg litt fast" hos deg? Var det ubehaget, følelsen av hjelpeløshet og manglende kontroll, eller hva?

[Gjest helt uten nick]

Mannen din bør være villig til å høre om din angst for inngrepet, men dersom han oppfatter det som at du (og evt. andre) forsøker å presse ham til å la seg sterelisere, så skjønner jeg godt at han blir sur.

Synes det var fornuftig av deg å snakke med jordmoren, men synes hennes uttalelse om at han burde la seg sterelisere var upassende.

Hun tenkte på det at vi er gift blant annet. Legen min nevnte også at mannen burde vurdere det, og ta "sin" del. Men han forsto hva jeg mente da jeg sa at vi er unge og at det er jeg som ikke bør få flere. Jordmoren sa at det ikke er min feil at jeg er så sterkt plaget med migrene, og at når vi har fått de barna vi skal ha bør mannen kunne sterilisere seg. (Noe slikt.)

[hidi, the scorpion]

Tusen takk.

Det jeg skulle ønske var at jeg kunne snakke med noen. At han eller venninnen min kunne forstå at det er godt å snakke om. Selv om det er noe jeg skal gjøre så må de kunne høre om tankene mine? (Det at jeg f.eks. gruer meg.)

Jeg vil vel ha litt støtte (?), men det blir nok noe jeg gjør helt på egenhånd. Som da jeg fjernet litt av livmorhalsen; en liten ting men han kunne da hentet meg på sykehuset etterpå.

Da synes jeg du skulle riste litt vett i mannen din! Han burde ha stor forståelse for at du er engstelig og gruer deg....Og selvfølgelig bør han både kjøre deg til, og hente deg på sykehuset!

Det er jo et inngrep som dere begge vil ha glede av, når det er over, og dere kan være sammen uten å tenke på prevensjon! Så han bør absolutt involvere seg mer, mener jeg!

Det er også kjempeviktig, at du er absolutt sikker på at du ikke vil angre på det!

Som før sagt, har jeg personlig aldri angret, fordi et svangerskap til, ville ha ødelagt meg fullstendig, og jeg har tre velskapte barn

[frosken]

Selvsagt MÅ han ikke sterilisere seg, men jeg synes han kan snakke om prevensjon (sterilisering) og delta. Slik at jeg ikke føler meg så alene om dette her....

Dersom du evt. legger vekk tanken om at det er han som burde la seg sterelisere og formidler det til ham, så vil han kanskje i større grad klare å være deltagende?

Slik denne diskusjonen har utviklet seg mellom dere (ut i fra det inntrykket jeg har), så rommer den potensielt mange såre temaer.

[Gjest helt uten nick]

Jeg synes kanskje du velger å fokusere mye på at du har hatt en dårlig opplevelse etter en narkose. Hvorfor synes du den erfaringen var verre enn f.eks. en runde med omgangssyke, et stygt fall på sykkel eller andre ting du måtte ha opplevd?

De tingene du nevner er ganske vanlige reaksjoner etter narkose. Hva gjør at det har "satt seg litt fast" hos deg? Var det ubehaget, følelsen av hjelpeløshet og manglende kontroll, eller hva?

Det var blant annet det at jeg måtte tisse og ikke fikk det til; det var ubehagelig. (De kom med bekken men jeg fikk ikke til å tisse mens jeg lå i sengen.) Også følelsen som gjorde at jeg gråt var ubehagelig.