tanker om sterilisering

[Gjest helt uten nick]

Da synes jeg du skulle riste litt vett i mannen din! Han burde ha stor forståelse for at du er engstelig og gruer deg....Og selvfølgelig bør han både kjøre deg til, og hente deg på sykehuset!

Det er jo et inngrep som dere begge vil ha glede av, når det er over, og dere kan være sammen uten å tenke på prevensjon! Så han bør absolutt involvere seg mer, mener jeg!

Det er også kjempeviktig, at du er absolutt sikker på at du ikke vil angre på det!

Som før sagt, har jeg personlig aldri angret, fordi et svangerskap til, ville ha ødelagt meg fullstendig, og jeg har tre velskapte barn

Hvor gammel var du? Hvorfor gjorde du det og ikke mannen din? (Om det ikke er for personlig.)

[Gjest helt uten nick]

Dersom du evt. legger vekk tanken om at det er han som burde la seg sterelisere og formidler det til ham, så vil han kanskje i større grad klare å være deltagende?

Slik denne diskusjonen har utviklet seg mellom dere (ut i fra det inntrykket jeg har), så rommer den potensielt mange såre temaer.

Hvilke temaer tenker du på?

[Gjest helt uten nick]

Dersom du evt. legger vekk tanken om at det er han som burde la seg sterelisere og formidler det til ham, så vil han kanskje i større grad klare å være deltagende?

Slik denne diskusjonen har utviklet seg mellom dere (ut i fra det inntrykket jeg har), så rommer den potensielt mange såre temaer.

Jeg tror forresten du har rett i det første der. Takk.

[Gjest ViViola]

Jeg oppfatter at han kort og godt uttrykker sterk motvilje mot å la seg sterelisere. Det bør aksepteres.

Da vet/forstår du mer enn meg, jeg har bare forholdt meg til det innleggsforfatter sier.

[frosken]

Hun tenkte på det at vi er gift blant annet. Legen min nevnte også at mannen burde vurdere det, og ta "sin" del. Men han forsto hva jeg mente da jeg sa at vi er unge og at det er jeg som ikke bør få flere. Jordmoren sa at det ikke er min feil at jeg er så sterkt plaget med migrene, og at når vi har fått de barna vi skal ha bør mannen kunne sterilisere seg. (Noe slikt.)

Og da synes jeg jordmoren er ganske på bærtur... Det må være et personlig valg å la seg sterelisere. Jordmoren kan ikke engang vite om mannen din ser for seg et livslangt ekteskap med deg, eller om han er usikker på hvor lenge det varer. Ingen har rett til å pålegge ham å gi avkall på fremtidig mulighet til å få barn (jeg vet inngrepet i beste fall lar seg reversere), osv. osv. Og ingen kan påtvinge ham å gjennomgå et inngrep han muligens opplever som en krenkelse av hans fysiske integritet.

Sterelisering for menn er et enklere inngrep enn for kvinner, men i denne situasjonen er det din helse som er den avgjørende faktoren. Dessuten baserer din motvilje mot inngrepet seg på en noe overdreven angst for ubehag i etterkant. Argumentet om at du ikke kan noe for din migrene er irrelevant - han kan vel heller ikke noe for din migrene?

Dersom du ikke vil la deg sterelisere, så må han være villig til å bruke kondom.

[frosken]

Hvilke temaer tenker du på?

Temaer av typen: Er du ikke glad nok i meg til å ville gjøre dette for meg? Planlegger du å gå fra meg siden du ikke vil la deg sterelisere? Er ikke de barna vi har fått sammen nok? Hvorfor er det bare jeg som skal lide som følge av sykdom?

[frosken]

Jeg tror forresten du har rett i det første der. Takk.

Jeg tror det er veien ut av denne vonde situasjonen.

Hold fast ved valget ditt om å la deg sterelisere, og be ham om å støtte deg gjennom noe du gruer deg for. Dersom du i tillegg kan klare å formidle at din angst kanskje er noe ute av proporsjoner, så tror jeg dette går bra :-)

[hidi, the scorpion]

Hvor gammel var du? Hvorfor gjorde du det og ikke mannen din? (Om det ikke er for personlig.)

Jeg var 30 år og gjorde det fordi jeg følte det var mitt ansvar, siden det var _jeg_ som ville få store problemer med et eventuelt svangerskap....

Jeg tenkte faktisk ikke tanken, om at samboeren skulle gjøre det...Like greit for vi er ikke sammen lenger

[frosken]

Det var blant annet det at jeg måtte tisse og ikke fikk det til; det var ubehagelig. (De kom med bekken men jeg fikk ikke til å tisse mens jeg lå i sengen.) Også følelsen som gjorde at jeg gråt var ubehagelig.

Var det smerten ved ikke å få tisse, eller var det opplevelsen av at det var ydmykende?

[mariaflyfly]

Jeg har bare lest deler av tråden, men jeg synes det er helt feil å skulle be mannen din sterilisere seg.

Jeg bør heller ikke få flere barn, og hadde jeg visst det på ett tidligere tidspunkt enn da jeg lå på operasjonsbordet for å få Datra ut via keisersnitt, ville jeg latt meg sterilisere der og da. Men siden jeg ikke visste det på et tidligere tidspunkt, ville sykehuspersonalet ikke at jeg skulle ta standpunkt til det der og da. I etterkant ville det selvfølgelig være mye enklere mht prevensjon for min del. Dersom jeg skulle lagt press på mannen min for at han skulle steriliseres, ville det føltes ganske kjipt i etterkant, da ekteskapet vårt gikk åt skogen, og det er jo ingenting i veien for at han kan få flere barn med noen annen enn meg.

[tonie]

Har din kjære vurdert å gjøre inngrepet i stedet? Det er et langt enklere inngrep på menn, vet du. Dersom det ikke er aktuelt, og du er helt sikker på at du ikke skal ha flere barn, så skal du ta skrittet, synes jeg. Har selv ikke gjort det, men mannen min og jeg har diskutert om han skal gjøre det (hans forslag) når hormonspiralen min "går ut" om to år.

Uansett: Jeg ønsker deg lykke til med inngrep og helsa forøvrig.

Er ikke sterilisering hos menn reversibelt også? Jeg mener jeg har lest det.

[Lillemus]

Er ikke sterilisering hos menn reversibelt også? Jeg mener jeg har lest det.

Det kan være reversibelt, men man lykkes ikke i mer enn rundt halvparten av tilfellene. Jeg mener at helsevesenet ikke burde bruke ressurser på reversering av sterilisering (både på kvinner og menn).

[tonie]

Det kan være reversibelt, men man lykkes ikke i mer enn rundt halvparten av tilfellene. Jeg mener at helsevesenet ikke burde bruke ressurser på reversering av sterilisering (både på kvinner og menn).

Det brukes nå penger på så mye annet tull, så hvorfor ikke det også? *S*

I akkurat dette tilfellet er jeg veldig i tvil om hvorfor damen heller vil ha mannen til å sterilisere seg, men sånn ellers skjønner jeg ikke logikken i at det alltid er kvinnen som skal gjøre det dersom det er hun som får problemer hvis hun får flere barn. Han er med på å gi henne de problemene i så fall og jeg synes det er like naturlig at han gjør det når det attpåtil er et mye mindre inngrep som er reversibelt.

[Lillemus]

Det brukes nå penger på så mye annet tull, så hvorfor ikke det også? *S*

I akkurat dette tilfellet er jeg veldig i tvil om hvorfor damen heller vil ha mannen til å sterilisere seg, men sånn ellers skjønner jeg ikke logikken i at det alltid er kvinnen som skal gjøre det dersom det er hun som får problemer hvis hun får flere barn. Han er med på å gi henne de problemene i så fall og jeg synes det er like naturlig at han gjør det når det attpåtil er et mye mindre inngrep som er reversibelt.

''Det brukes nå penger på så mye annet tull, så hvorfor ikke det også? *S*''

Nettopp derfor. Fordi man heller bør bruke ressursene på alvorligere ting. Når man steriliseres så vet man utmerket godt hva man gjør og at det sjeldent er vellykket å prøve å gå tilbake på det. Nei, få heller ned de alvorligere helsekøene.

Jeg synes det er en selvfølge at det er kvinnen som skal steriliseres dersom det er hun som fysisk ikke vil tåle et svangerskap til. Man vet jo aldri om forholdet faktisk varer livet ut (skilsmisse eller dødsfall f.eks.) og da er det jo innmari kjipt for mannen å stå der uten mulighet til å stifte ny familie.

[Gjest Ulvinnen]

Jeg har lest litt her og der i tråden din, og jeg ser at du mener det er mannen din som bør steriliseres og ikke du.

Der er jeg helt uenig med deg. Når det er du som ikke kan få barn av helsemessige grunner, så er det også du som bør steriliseres, ikke han.

Jeg er i en lignende situasjon selv, av helsemessige grunner kan jeg ikke få flere barn. Så jeg skulle inderlig ønske at jeg hadde blitt sterilisert under det siste keisersnittet mitt.

Mannen min har vurdert sterilisering, men jeg har sagt at jeg synes det er galt. Vi vet ikke hva fremtiden vil bringe, og om jeg skulle dø fra ham, så hadde det vært ille at han ikke kunne få barn med en ny partner.

[fresja]

Godt å høre. :-)

Som sagt så gruer jeg meg veldig, og jeg husker en gang jeg hadde narkose og våknet opp - det var ubehagelig. Og jeg måtte tisse men fikk det ikke til på bekken; det forsto de ikke.

Narkose er i det minste bedre enn et hardt migreneanfall...

[tonie]

''Det brukes nå penger på så mye annet tull, så hvorfor ikke det også? *S*''

Nettopp derfor. Fordi man heller bør bruke ressursene på alvorligere ting. Når man steriliseres så vet man utmerket godt hva man gjør og at det sjeldent er vellykket å prøve å gå tilbake på det. Nei, få heller ned de alvorligere helsekøene.

Jeg synes det er en selvfølge at det er kvinnen som skal steriliseres dersom det er hun som fysisk ikke vil tåle et svangerskap til. Man vet jo aldri om forholdet faktisk varer livet ut (skilsmisse eller dødsfall f.eks.) og da er det jo innmari kjipt for mannen å stå der uten mulighet til å stifte ny familie.

Ja, nå tenkte jeg nå mer på de som er fullstendig enige om at de ikke ønsker seg flere barn, men som ikke kan enes om hvem av dem som skal ofre seg.

[Gjest helt uten nick]

Jeg har lest litt her og der i tråden din, og jeg ser at du mener det er mannen din som bør steriliseres og ikke du.

Der er jeg helt uenig med deg. Når det er du som ikke kan få barn av helsemessige grunner, så er det også du som bør steriliseres, ikke han.

Jeg er i en lignende situasjon selv, av helsemessige grunner kan jeg ikke få flere barn. Så jeg skulle inderlig ønske at jeg hadde blitt sterilisert under det siste keisersnittet mitt.

Mannen min har vurdert sterilisering, men jeg har sagt at jeg synes det er galt. Vi vet ikke hva fremtiden vil bringe, og om jeg skulle dø fra ham, så hadde det vært ille at han ikke kunne få barn med en ny partner.

Jeg skjønner at det blir meg, og jeg skjønner også hvorfor. Men jeg synes han kan delta ved å snakke med meg.

[Gjest helt uten nick]

Jeg har bare lest deler av tråden, men jeg synes det er helt feil å skulle be mannen din sterilisere seg.

Jeg bør heller ikke få flere barn, og hadde jeg visst det på ett tidligere tidspunkt enn da jeg lå på operasjonsbordet for å få Datra ut via keisersnitt, ville jeg latt meg sterilisere der og da. Men siden jeg ikke visste det på et tidligere tidspunkt, ville sykehuspersonalet ikke at jeg skulle ta standpunkt til det der og da. I etterkant ville det selvfølgelig være mye enklere mht prevensjon for min del. Dersom jeg skulle lagt press på mannen min for at han skulle steriliseres, ville det føltes ganske kjipt i etterkant, da ekteskapet vårt gikk åt skogen, og det er jo ingenting i veien for at han kan få flere barn med noen annen enn meg.

Vi må kunne snakke om det, for det er ikke bare jeg som skal finne ut hvilken prevensjon som er best for oss. Jeg vet at jeg skal steriliseres, men jeg vil at han skal være med å snakke om det.

Men vi er nå gift, så da tar vi vel utgangspunkt i det? Jeg vet at mye kan skje senere. At en venninne sier det er mitt "problem" føler jeg blir så feil, for vi er vel to om å velge prevensjon.

[Gjest helt uten nick]

Var det smerten ved ikke å få tisse, eller var det opplevelsen av at det var ydmykende?

Det var det at jeg måtte, og så fikk jeg det ikke til. Og da ble jeg vel redd for at det skulle komme i senga, selv om jeg ikke fikk det til i bekken. Jeg ønsket å gå på toalett, men det kunne jeg ikke.

Men jeg skjønner narkosen her er lettere?