å være innadvent

[Gjest trenger ro]

Er det noen av dere som er litt innadvente?

Hvordan opplever dere det?

Jeg blir veldig sliten av å være sosial eller gjøre ting, og det er viktig med alenetid for meg.

[tonie]

Jeg er nok litt innadvendt, men jeg tror ikke folk som ikke kjenner meg merker noe til det. Jeg er ikke sjenert, og jeg har ikke problemer med å komme i kontakt med folk, men jeg blir fryktelig sliten av å omgås andre over tid. Jeg blir nesten desperat etter å få være helt alene og tømme hodet etter at jeg har vært sosial hele dagen på jobben. Jeg er helt avhengig av slike pusterom for å fungere. Særlig folk som prater ekstremt mye og trenger mye oppmerksomhet sliter meg ut. Det er som de suger luften ut av meg, så slike mennesker unngår jeg i den grad det er mulig. Og ingen skjønner hvorfor, for alle andre jeg kjenner _får_ energi av slike;)

Man må lære å ta hensyn til seg selv. Gjøre det som er bra for en, og ikke bry seg for mye om at folk flest er annerledes. Tror jeg.

[Gjest trenger ro]

Jeg er nok litt innadvendt, men jeg tror ikke folk som ikke kjenner meg merker noe til det. Jeg er ikke sjenert, og jeg har ikke problemer med å komme i kontakt med folk, men jeg blir fryktelig sliten av å omgås andre over tid. Jeg blir nesten desperat etter å få være helt alene og tømme hodet etter at jeg har vært sosial hele dagen på jobben. Jeg er helt avhengig av slike pusterom for å fungere. Særlig folk som prater ekstremt mye og trenger mye oppmerksomhet sliter meg ut. Det er som de suger luften ut av meg, så slike mennesker unngår jeg i den grad det er mulig. Og ingen skjønner hvorfor, for alle andre jeg kjenner _får_ energi av slike;)

Man må lære å ta hensyn til seg selv. Gjøre det som er bra for en, og ikke bry seg for mye om at folk flest er annerledes. Tror jeg.

Jeg kjenner meg igjen i det du sier.

En venninne sier jeg alltid snakker om å "slappe av". ;-) Hun kan ha besøk to ganger på en dag, mens jeg trenger ingen planer etter det.

Hvordan tar du hensyn til deg selv?

[Gjest klaymen]

Jepp.

Kjempekoselig å være i selskap med venner og venners venner, men jeg blir helt utslått i flere dager etterpå. Det tapper meg skikkelig for energi å konversere med fremmede og venners venner en hel kveld, selv om jeg har det hyggelig blir jeg sliten som fy :-)

Jeg er sjenert og innadvent av natur, og har lært meg å leve med det. I jobbsammenheng overfor kunder kan jeg godt prate og spøke og virke trygg i situasjonen, men det er noe jeg har lært meg til gjennom mange år.

[tonie]

Jeg kjenner meg igjen i det du sier.

En venninne sier jeg alltid snakker om å "slappe av". ;-) Hun kan ha besøk to ganger på en dag, mens jeg trenger ingen planer etter det.

Hvordan tar du hensyn til deg selv?

Jeg trekker meg litt unna hvis det blir for mye mas, sørger for å få noen små pusterom i løpet av dagen, og som sagt unngår jeg mennesker som tapper meg for energi hvis det bare er mulig.

Ettersom årene har gått har jeg blitt ganske god til å koble fullstendig ut selv om jeg ikke har så mye tid til rådighet. Jeg kan for eksempel trekke meg unna skravlegjengen på jobben og pusle med noe i et annet rom, koble ut og lade opp hjernen igjen i løpet av fem minutter. Hurtigmeditasjon:)

[Kalevala]

Jeg er veldig innadvendt.

På samme måte som tonie er nok ikke innadvendt førsteinntrykket jeg gir. For jeg er nesten alltid blid og møter andres blikk uten blygsel. Men jeg stopper ikke for å småprate. Smiler og sier hei, og beveger meg som regel raskt videre.

I noen situasjoner kreves det allikevel noe småprat, og da gjør jeg det men har lite glede av det.

Jeg liker godt å være sammen med (noen) andre mennesker, men jeg orker ikke så mye av det om gangen. Svært lite faktisk. Kveldene vil jeg helst ha i fred hjemme med mann og barn (koser meg litt ekstra etter at de har lagt seg, må jeg innrømme ;-)

Jeg liker ikke uanmeldt eller langvarig besøk, og overnattingsgjester er ikke spesielt velkommen.

Telefonen min er nesten alltid på "lydløs" om kvelden. Jeg er har problemer med å kommunisere pr. telefon, og må ihverfall forberede meg litt mentalt på det. Ikke manne meg opp, men svitsje over fra min innadvendte tankevirksomhet til utadvendt modus. Dette gjelder i liten grad på jobb, for faglig prat har jeg ingen problemer med. Det er small-talk som er utfordringen.

I selskapelig sammenheng kan jeg godt kose meg veldig de to - tre første timene (selv om jeg ikke er den som snakker mest). Da er kvoten min for sosialt samvær oppbrukt - jeg er så full av inntrykk at jeg ikke klarer å ta inn mer.

Jeg har lav toleranse for småprat som ikke handler om noe. Dvs. vær og vind og f.eks. hva den og den gjorde/sa og ikke... Da kan jeg godt ønske meg vekk - eller tenke for meg selv "Vær så snill å stoppe" Dette gjelder bare hvis praten er rettet mot meg, og jeg er den som skal respondere på det. Å lytte til andres samtale kan jeg fint gjøre lenger. Når det ikke krever min respons.

Nå for tiden er jeg nesten alltid litt i underskudd på "alenetid". (Mann, barn, jobb).

Jeg har aldri opplevd å være så mye alene at jeg lengter til menneskelig kontakt, så jeg vet ikke helt hvor den grensen går. Men jeg tror at den finnes ;-) Sønnen min er selvsagt unntaket. Han savner jeg ganske fort.

Da jeg var yngre, singel og uten barn, hadde jeg jevnlig kontakt med venninner og andre mer tilfeldig bekjente. Nå orker jeg ikke det lenger, og har ingen venninner som jeg pleier jevnlig kontakt med. De to venninnene jeg har har jeg hatt i mange år. Det kan gå måneder mellom hver gang vi treffes, men kontakten er der med en gang når vi først møtes.

Behovet mitt for å snakke ut om ting er også veldig lite. Det aller meste løser jeg selv i mitt eget hode, men gjerne ved hjelp av litteratur eller nettet. Mannen min slutter aldri å forundre seg over hvor lite jeg synes det er nødvendig å fortelle ham ;-) Han er også innadvendt, men i vesentlig mindre grad enn meg.

Jeg har stor glede av innadvendte aktiviteter som bøker, dataspill, nettsurfing, filmer for å nevne noe.

Dette høres nok ut som et stusselig liv for en med utadvendt personlighet. Men jeg er lykkelig og fornøyd med livet. Faktisk har jeg aldri hatt det så bra som etter at jeg virkelig begynte å ta hensyn til mitt store behov for å være alene :-)

[Kalevala]

Jepp.

Kjempekoselig å være i selskap med venner og venners venner, men jeg blir helt utslått i flere dager etterpå. Det tapper meg skikkelig for energi å konversere med fremmede og venners venner en hel kveld, selv om jeg har det hyggelig blir jeg sliten som fy :-)

Jeg er sjenert og innadvent av natur, og har lært meg å leve med det. I jobbsammenheng overfor kunder kan jeg godt prate og spøke og virke trygg i situasjonen, men det er noe jeg har lært meg til gjennom mange år.

''I jobbsammenheng overfor kunder kan jeg godt prate og spøke og virke trygg i situasjonen, men det er noe jeg har lært meg til gjennom mange år''

Dette kjenner jeg igjen. "Jobb er jobb" og der er jeg i jobb-modus. Møter, jobb-telefoner og faglige diskusjoner er ikke noe problem, selv om jeg blir sliten av det også.

[Gjest trenger ro]

Jeg er veldig innadvendt.

På samme måte som tonie er nok ikke innadvendt førsteinntrykket jeg gir. For jeg er nesten alltid blid og møter andres blikk uten blygsel. Men jeg stopper ikke for å småprate. Smiler og sier hei, og beveger meg som regel raskt videre.

I noen situasjoner kreves det allikevel noe småprat, og da gjør jeg det men har lite glede av det.

Jeg liker godt å være sammen med (noen) andre mennesker, men jeg orker ikke så mye av det om gangen. Svært lite faktisk. Kveldene vil jeg helst ha i fred hjemme med mann og barn (koser meg litt ekstra etter at de har lagt seg, må jeg innrømme ;-)

Jeg liker ikke uanmeldt eller langvarig besøk, og overnattingsgjester er ikke spesielt velkommen.

Telefonen min er nesten alltid på "lydløs" om kvelden. Jeg er har problemer med å kommunisere pr. telefon, og må ihverfall forberede meg litt mentalt på det. Ikke manne meg opp, men svitsje over fra min innadvendte tankevirksomhet til utadvendt modus. Dette gjelder i liten grad på jobb, for faglig prat har jeg ingen problemer med. Det er small-talk som er utfordringen.

I selskapelig sammenheng kan jeg godt kose meg veldig de to - tre første timene (selv om jeg ikke er den som snakker mest). Da er kvoten min for sosialt samvær oppbrukt - jeg er så full av inntrykk at jeg ikke klarer å ta inn mer.

Jeg har lav toleranse for småprat som ikke handler om noe. Dvs. vær og vind og f.eks. hva den og den gjorde/sa og ikke... Da kan jeg godt ønske meg vekk - eller tenke for meg selv "Vær så snill å stoppe" Dette gjelder bare hvis praten er rettet mot meg, og jeg er den som skal respondere på det. Å lytte til andres samtale kan jeg fint gjøre lenger. Når det ikke krever min respons.

Nå for tiden er jeg nesten alltid litt i underskudd på "alenetid". (Mann, barn, jobb).

Jeg har aldri opplevd å være så mye alene at jeg lengter til menneskelig kontakt, så jeg vet ikke helt hvor den grensen går. Men jeg tror at den finnes ;-) Sønnen min er selvsagt unntaket. Han savner jeg ganske fort.

Da jeg var yngre, singel og uten barn, hadde jeg jevnlig kontakt med venninner og andre mer tilfeldig bekjente. Nå orker jeg ikke det lenger, og har ingen venninner som jeg pleier jevnlig kontakt med. De to venninnene jeg har har jeg hatt i mange år. Det kan gå måneder mellom hver gang vi treffes, men kontakten er der med en gang når vi først møtes.

Behovet mitt for å snakke ut om ting er også veldig lite. Det aller meste løser jeg selv i mitt eget hode, men gjerne ved hjelp av litteratur eller nettet. Mannen min slutter aldri å forundre seg over hvor lite jeg synes det er nødvendig å fortelle ham ;-) Han er også innadvendt, men i vesentlig mindre grad enn meg.

Jeg har stor glede av innadvendte aktiviteter som bøker, dataspill, nettsurfing, filmer for å nevne noe.

Dette høres nok ut som et stusselig liv for en med utadvendt personlighet. Men jeg er lykkelig og fornøyd med livet. Faktisk har jeg aldri hatt det så bra som etter at jeg virkelig begynte å ta hensyn til mitt store behov for å være alene :-)

Det var godt å lese svaret ditt. Jeg kjente meg igjen i mye i første del av innlegget. For eksempel det om besøk. Det var et mareritt å ha mannens familie her en helg/ti dager. Nå sitter jeg her og nyter alenetiden.... Om jeg har besøk er det veldig hyggelig, men jeg føler meg glad og "lettet" når de går igjen.

En venninne er slik at hun får energi av å gjøre ting, så hun forstår meg ikke på dette her. Hun kan gjøre noe fra morgen til kveld, og de har gjerne besøk hver kveld.

Jeg var mer stille og sjenert før, og jeg virker nok ikke innadvent. Men jeg savner forståelse for at jeg trenger ro, og at jeg mister mye energi og krefter av den minste ting.

[Gjest trenger ro]

''I jobbsammenheng overfor kunder kan jeg godt prate og spøke og virke trygg i situasjonen, men det er noe jeg har lært meg til gjennom mange år''

Dette kjenner jeg igjen. "Jobb er jobb" og der er jeg i jobb-modus. Møter, jobb-telefoner og faglige diskusjoner er ikke noe problem, selv om jeg blir sliten av det også.

Jeg gir mye av meg selv på jobb, så da er det ekstra godt å komme hjem etterpå.

[pekkaline]

Jeg er som deg. Koser meg hjemme. Det er hyggelig å være ute på fest eller hva det er, men kjempedeilig å komme hjem da å vite at det ikke skal skje noe i morgen liksom

[AneM1365380603]

Det kommer jo an på hva du mener med innadvent. Jeg er ikke den som utbroderer meg for mye med mange samlet i flokk, mens jeg kan være veldig utadvent i små grupper. Jeg kan være utrolig usynlig i enkelte samlinger, mens i mindre grupper kommer jeg mer fram om jeg trives.

Jeg trives forøvrig veldig godt i eget selskap

[Gjest Astroide]

Er veldig innadvent. Er derfor den type person som samler krefter av å være alene, og ikke sammen med andre.

Men prøver imidlertid å henge så mye jeg klarer med folk for det gir så mye annet. Alenetid for å samle krefter har jeg alltids uansett, eller tar jeg meg.

[mrxx]

Jeg er begge deler, jeg er både svært sosial og kan være mer det motsatte. Alt etter hva jeg selv ønsker. Det betyr at jeg stort sett gjør det som passer meg hvis det ikke går utover noen. Det betyr igjen at jeg har det veldig godt med meg selv. Men jeg er nok mer sosial enn motsatt og jeg er ikke slik at jeg oppfører meg rart eller noe, men det er ikke alt jeg ønsker å være med på.

[Gjest Sociala]

Nei, jeg er ikke innadvent, det skjønner jeg når jeg leser svarene du har fått her. Jeg elsker å være blant folk, enten ute på byen, på kafé eller besøk. Og jeg elsker også å ha besøk. Vi har nok besøk eller er på besøk gj.snittlig 5 av 7 dager i uka - noen dager på flere besøk samme dag.

Jeg liker å diskutere eller bare småprate om alt og ingenting, og har som regel ingen problemer med å "utlevere" meg, dvs snakke om forholdsvis personlige ting.

Jeg trives godt i eget selskap, men blir fryktelig rastløs hvis jeg må oppholde meg i eget selskap to ettermiddager på rad :-)

Det virker nesten om om de som oppholder seg mye på forskjellige forum på nettet er av den innadvente typen, og får sin "sosiale omgang" her?

[Gjest Epletre]

Jeg definerer meg ikke som "innadvendt", men dette alle skriver her om behov for alenetid kjenner jeg meg veldig igjen i. Jeg liker å være alene hjemme, og trenger ikke mange aktiviteter utenom jobb i løpet av en uke. En helg helt alene hjemme er deilig! Samtidig har jeg mange venner, jeg har ingen problemer med å åpne meg for dem, og jeg er ganske god på small talk og i sosiale situasjoner (men det har jeg "trent" meg opp på). Jeg kan godt snakke om været med naboen, men oppsøker han ikke.

Det mest slitsomme er sånne jobbturer/jobbseminar over flere dager. Da må jeg ha noen timer alene på hotellrommet bare for å lade opp til selskapelighetene. Men jeg er utadvendt på selve festen.

[spiky]

Etter å ha lest alle innleggene her så skjønner jeg at det er «innadvendthet» jeg lider av. He-he. Har alltid hatt behov for litt tid for meg selv, men har vel aldri satt et navn på det. Når jeg var yngre kunne jeg f.eks nyte følelsen av å vandre gatelangs fordi jeg visste at ingen andre visste akkurat hvor jeg var akkurat da. Nå blir det heller å nyte når kjæreste og barn er utenfor hjemmets fire vegger en stund slik at jeg kan hente meg inn. Jeg har hatt dårlig samvittighet fordi jeg innimellom ønsker folk «dit pepper'n gror» fordi jeg syns det blir for masete. Jeg og sønnen min bor i en liten toromsleilighet. Og i perioder har kjæreste min og hans to barn bodd «oppå oss» Den eneste stunden man får for seg selv er på do! Hjelpe meg da!! Har det også slik somen lenger ned i tråden her som sier hun ikke har behov for å prate om ting. Der kjenner jeg meg igjen!

[Gjest Et godt liv.]

Fornuftig innlegg. Føler at det nesten ikke er aksepter å være litt innadvendt.

Jeg elsker å være i mitt eget selskap. Liker heller ikke å stoppe opp å småprate i hytt og pine. Stille helger sammen med barna er det fineste jeg vet. MEN jeg er blid og prater absolutt med folk når det trengs, på jobb f.eks. Liker ellers å reise litt, og synest det er hyggelig å prate med nye mennesker.

Oversosiale mennesker er forresten slitsomme.

Så vi koser oss alene så mye vi kan: )

[Gjest trenger ro]

Jeg er begge deler, jeg er både svært sosial og kan være mer det motsatte. Alt etter hva jeg selv ønsker. Det betyr at jeg stort sett gjør det som passer meg hvis det ikke går utover noen. Det betyr igjen at jeg har det veldig godt med meg selv. Men jeg er nok mer sosial enn motsatt og jeg er ikke slik at jeg oppfører meg rart eller noe, men det er ikke alt jeg ønsker å være med på.

Jeg kan bli bedt på fest og ønske at jeg heller kunne sitte hjemme, og dersom jeg går på festen har jeg det morsomt men blir veldig sliten etterpå. Jeg var på noe med jobben før jul, og da var jeg førstemann hjem. Dagen etter måtte jeg hvile og slappe av.

[Gjest trenger ro]

Jeg er som deg. Koser meg hjemme. Det er hyggelig å være ute på fest eller hva det er, men kjempedeilig å komme hjem da å vite at det ikke skal skje noe i morgen liksom

:-)

[Gjest trenger ro]

Nei, jeg er ikke innadvent, det skjønner jeg når jeg leser svarene du har fått her. Jeg elsker å være blant folk, enten ute på byen, på kafé eller besøk. Og jeg elsker også å ha besøk. Vi har nok besøk eller er på besøk gj.snittlig 5 av 7 dager i uka - noen dager på flere besøk samme dag.

Jeg liker å diskutere eller bare småprate om alt og ingenting, og har som regel ingen problemer med å "utlevere" meg, dvs snakke om forholdsvis personlige ting.

Jeg trives godt i eget selskap, men blir fryktelig rastløs hvis jeg må oppholde meg i eget selskap to ettermiddager på rad :-)

Det virker nesten om om de som oppholder seg mye på forskjellige forum på nettet er av den innadvente typen, og får sin "sosiale omgang" her?

Jeg kan godt snakke om meg selv til andre, men før var jeg mer den tause typen.