Mor og datter problem.

[Gjest trenger svar paa dette]

Hei.

Dette er et langt innlegg, men jeg håper det er noen som vil ta seg tid til å lese og komme med konstruktiv tilbakemelding til meg.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne å beskrive problemstillingen min. Men det har seg slik at jeg har et veldig ubehagelig mor og datter problem. Mor og Far er skilt.

Jeg har kommet i en situasjon med moren min hvor det er perioder hvor jeg ikke har kontakt med henne, og det kan være pga en liten konflikt over helt uvesentlige ting.

Dette har skjedd to ganger med meg. Den første gangen var for 3 år tilbake hvor jeg konfronterte moren min med noe som gjalt søsteren min. Søsteren min hadde fortalt meg i fortrolighet at hun hadde problemer med mamma og at hun var av og til redd henne, at hun var redd for å få kjeft osv. Det hele endte med at mamma sa hun ikke ville se meg igjen og forlangte husnøkkelen min tilbake. Jeg bodde ikke med henne og søsteren min, men jeg hadde nøkkel. Hun tok ikke kontakt med meg på ca 1 år.

Vi fikk kontakt igjen og glemte det som hadde skjedd. Jeg tilga min mor. Jeg tror aldri jeg fikk et unnskyld, men vi fikk kontakt igjen og det funket.

I sommer skjedde det samme igjen med meg og min mor. Vi hadde en konflikt over noe så smått som kjøp av en pc. Kjæresten min, som jobber med data skulle ordne en bærbar pc til søsteren min og hadde anbefalt en pris til bestefaren min, som skulle betale for den. Plutselig hadde moren min vært å lagt av en pc til en mye høyere pris. Som det endte med at bestefaren min betale for, for han ønsket ikke å krangle med moren min. Han er dessuten bestefar på farsiden. uansett, dette endte opp med en stor konflikt pga jeg blandet meg inn å sa at det var bare tull å bruke så mye penger på en pc til en jente på 15 år, pga behovet ikke er der. Jeg fikk da slengt tilbake at jeg ikke var verd noe, at jeg bare tenkte på meg selv og at jeg ikke tålte at noen andre hadde noe mer enn meg selv. Pluss moren min sa at jeg aldri mer trengte å ta kontakt med henne igjen! Alt dette kom over sms. Jeg svarte henne at det var synd hun hadde slike tanker og sin egen datter, og da sa hun bare at tankene kom fra faktum. Det endte også med at jeg mistet kontakt med min søster, og moren min støttet søsteren min i å ikke ordne opp med meg, men at hun heller måtte stå på sitt.

Det som nå har skjedd er at jeg har fådd kontakt med søsteren min, etter mye om og men. Moren min kontaktet meg igjen nå i Desember å sa at hun tenkte på meg og at hun håpet jeg hadde det bra. Hun sa ikke unnskyld for noe, og det hun enda ikke gjort. Hun har spurt når jeg og typen kommer på besøk hvor hun bor, akkurat som det ikke har skjedd noe..!

Jeg er veldig forvirret over hva jeg skal gjøre. Jeg føler meg bare mer og mer sårbar og redd for at dette skal skje igjen. Jeg har veldig vanskelig for å prate med henne eller ta kontakt med henne. Vi snakket i 1min på nyttårsaften over telefon, og det var ikke akkurat happy, men anspent og tungt.

Forholdet til henne har ført til at jeg som person er veldig innesperret og har mangel på selvtillitt. Jeg har veldig vanskelig for å bli kjent med mennesker og åpne meg opp for venner. Jeg tenker veldig mye på dette.

Moren min som person er av den typen som ikke liker å bli snakket til og tåler ikke at man kommer med kritikk. Når hun blir sint så roper og kjefter hun. Jeg vet ikke hva hun forventer av meg som menneske. At jeg skal hoppe når hun sier hopp. Dette er iallefall slitsomt mentalt.

Hva skal jeg gjore?

[Gjest Wita]

Jeg synes moren din oppfører seg på en måte som er mer vanlig for tenåringsjenter. Jeg synes du skal bruke minst mulig energi på henne og ha kontakt bare når hun søker den selv.

Jeg tror ikke du greier å endre på moren din desverre.

[Gjest ViViola]

Du må velge hva som er best for deg. Gir det deg noe å ha kontakt med henne? Evt - hva mister du ved å ikke ha kontakt med henne? Og så må du veie det opp mot hverandre.

Å være mamma gir ikke en automatisk rett til å være drittsekk. Moren din virker ikke helt god, for å si det litt forsiktig. Jeg hadde ikke taklet det, men det er meg.

Det går forresten veldig godt an å ha et flott liv uten kontakt med sin mor. Savnet etter en morsfigur vil være der, men det er jo ikke biologisk styrt; ikke alle mammaer er mammaer, for å si det slik.

Lykke til!

[Gjest lefsa]

Så trist!

For å være helt ærlig,så ville jeg ha kuttet henne helt ut!Hun høres ikke helt bra ut(

Må være ett fryktelig savn og ikke ha en forståelsesfull mor,samt savne sin søsken,men jeg tror du er tjent med å la være og ha kontakt med henne!

[songbirdy]

Hei. Det var trist å lese at du blir behandlet slik av din egen mor. Det må være sårende og forvirrende..

Hun har tydeligvis problemer med å styre sinnet sitt, og lar det gå over alle støvleskaft når hun blir sinna. Da skal det gå ut over alle andre... Du er tydeligvis en som har blitt "syndebukk" i denne familien, så derfor tror jeg du må belage deg på å ha denne rollen, hvis du ikke bryter ut av mønsteret og setter foten ned!

Du må ikke finne deg i slik oppførsel, fra NOEN! Du er voksen og kan velge hvem du vil ha i livet ditt. Du trenger ikke ta dritt fra noen, og aller minst fra din nærmeste familie, selv om det kanskje er vanskeligst å bryte ut av mønsteret med dem...

Jeg gikk til psykolog en periode, og hun kom med et godt råd. Dette gjaldt veninner, som jeg følte meg sviktet av i perioder når jeg hadde trengt dem. Hun sa at jeg måtte velge HVEM jeg ville ha i livet mitt, og HVEM det var verdt å ta "jobben" med å være den som alltid tok kontakt. Da føltes det faktisk GREIT å være den som alltid måtte ringe osv. Og den dårlige samvittigheten over alle de jeg ikke tok kontakt med forsvant. De tok jo heller aldri kontakt med meg! Det føles bedre når jeg SELV har tatt valget om å finne meg i å bli dårlig behandlet fra den og den, og droppe den og den.

Jeg syns det er et ganske godt råd til deg også, du trenger ikke si noe særlig til din mor om du ikke vil, men bare vis med all tydelighet, at dette finner du deg ikke i. Om hun begynner å kjefte og smelle mens du er der, så bare pakker du sammen sakene og går. Si evt. at du går nå, at du ikke orker dette her eller ett eller annet. Eller bare gå. Det viktigste er at du markerer at dette finner du deg ikke i. Ikke si at du ikke orker mer, bare si at nå er det nok, gidder ikke høre på eller noe.

Du kommer kanskje til å ha hjertebank og være kvalm når du skal sette foten ned, men fy søren så godt det føles å stå opp for seg selv!!!!!

Øv deg på noe som er mindre farlig først. Feks. si fra om noe som du reagerer på, på butikken, eller til en telefonselger. Du trenger ikke engang være spesielt høflig. (Selv om det er det man bør være selvsagt). Men poenget er: å øve deg i å si fra til andre som ikke får deg til å føle deg så liten i utgangspunktet!

Dersom dritten kommer på sms kan du velge å la være å svare. Evt. du kan skrive: Har du ikke annet å si enn dritt, kan du la være. Jeg kommer ikke til å svare deg før du slutter med dette tøyset. Eller skru av telefonen (og si at du gjør det).

Veldig bra at du har fått kontakt med søsteren din igjen. Prøv å holde kontakten litt i det "skjulte" og husk at dere har all rett til å være glade i hverandre og holde kontakt, selv om moren din oppfører seg som et troll mot deg! Deres kontakt har ingenting å gjøre med henne, selv om dere "tilfeldigvis" har vært i samme mage. Hold på søsteren din, og la moren din seile sin egen sjø!!

Dersom du lærer deg å sette grenser for henne (noe hun kanskje vil syns er litt ok når hun får tygget litt på det), så kan dere kanskje ha et bedre forhold enn noensinne etter hvert.

Håper du tar mot til deg og KVINNER deg opp. Ikke finn deg i slikt!! Dersom du ikke har noen å snakke med, vil jeg anbefale deg å ha en psykolog eller lign. å gå til. Jeg fikk masse masse gode råd og "hjemmelekse" for å øve meg opp i ting jeg ikke mestret. Nå føler jeg meg sterkere enn noensinne og lar meg ikke pille på nesa så lett. Jobben må man gjøre selv, og det er ikke enkelt, men det føles lettere når man har en veileder som kan lede deg på riktig vei.

Ønsker deg masse lykke til og husk at du er massssse verdt!!!

[Gjest trenger svar paa dette]

Jeg synes moren din oppfører seg på en måte som er mer vanlig for tenåringsjenter. Jeg synes du skal bruke minst mulig energi på henne og ha kontakt bare når hun søker den selv.

Jeg tror ikke du greier å endre på moren din desverre.

Takk for rådene! Nå er det slik at jeg prøver å la kontakten gå en vei, og det er selvfølgelig når hun tar kontakt. men jeg lurer på hvordan jeg skal få sagt til henne hvordan jeg føler dette, og at jeg fortjener i det minste et unnskyld fra henne. Jeg vil at hun skal vite hvordan jeg føler det denne gangen, og ikke tro at det var som første gangen hvor alt sklei over og ble bra etterhvert.

Jeg har forresten ingen mulighet for å se henne, for jeg har flyttet til et annet land med kjæresten min.

[Gjest tenger svar paa dette]

Hei. Det var trist å lese at du blir behandlet slik av din egen mor. Det må være sårende og forvirrende..

Hun har tydeligvis problemer med å styre sinnet sitt, og lar det gå over alle støvleskaft når hun blir sinna. Da skal det gå ut over alle andre... Du er tydeligvis en som har blitt "syndebukk" i denne familien, så derfor tror jeg du må belage deg på å ha denne rollen, hvis du ikke bryter ut av mønsteret og setter foten ned!

Du må ikke finne deg i slik oppførsel, fra NOEN! Du er voksen og kan velge hvem du vil ha i livet ditt. Du trenger ikke ta dritt fra noen, og aller minst fra din nærmeste familie, selv om det kanskje er vanskeligst å bryte ut av mønsteret med dem...

Jeg gikk til psykolog en periode, og hun kom med et godt råd. Dette gjaldt veninner, som jeg følte meg sviktet av i perioder når jeg hadde trengt dem. Hun sa at jeg måtte velge HVEM jeg ville ha i livet mitt, og HVEM det var verdt å ta "jobben" med å være den som alltid tok kontakt. Da føltes det faktisk GREIT å være den som alltid måtte ringe osv. Og den dårlige samvittigheten over alle de jeg ikke tok kontakt med forsvant. De tok jo heller aldri kontakt med meg! Det føles bedre når jeg SELV har tatt valget om å finne meg i å bli dårlig behandlet fra den og den, og droppe den og den.

Jeg syns det er et ganske godt råd til deg også, du trenger ikke si noe særlig til din mor om du ikke vil, men bare vis med all tydelighet, at dette finner du deg ikke i. Om hun begynner å kjefte og smelle mens du er der, så bare pakker du sammen sakene og går. Si evt. at du går nå, at du ikke orker dette her eller ett eller annet. Eller bare gå. Det viktigste er at du markerer at dette finner du deg ikke i. Ikke si at du ikke orker mer, bare si at nå er det nok, gidder ikke høre på eller noe.

Du kommer kanskje til å ha hjertebank og være kvalm når du skal sette foten ned, men fy søren så godt det føles å stå opp for seg selv!!!!!

Øv deg på noe som er mindre farlig først. Feks. si fra om noe som du reagerer på, på butikken, eller til en telefonselger. Du trenger ikke engang være spesielt høflig. (Selv om det er det man bør være selvsagt). Men poenget er: å øve deg i å si fra til andre som ikke får deg til å føle deg så liten i utgangspunktet!

Dersom dritten kommer på sms kan du velge å la være å svare. Evt. du kan skrive: Har du ikke annet å si enn dritt, kan du la være. Jeg kommer ikke til å svare deg før du slutter med dette tøyset. Eller skru av telefonen (og si at du gjør det).

Veldig bra at du har fått kontakt med søsteren din igjen. Prøv å holde kontakten litt i det "skjulte" og husk at dere har all rett til å være glade i hverandre og holde kontakt, selv om moren din oppfører seg som et troll mot deg! Deres kontakt har ingenting å gjøre med henne, selv om dere "tilfeldigvis" har vært i samme mage. Hold på søsteren din, og la moren din seile sin egen sjø!!

Dersom du lærer deg å sette grenser for henne (noe hun kanskje vil syns er litt ok når hun får tygget litt på det), så kan dere kanskje ha et bedre forhold enn noensinne etter hvert.

Håper du tar mot til deg og KVINNER deg opp. Ikke finn deg i slikt!! Dersom du ikke har noen å snakke med, vil jeg anbefale deg å ha en psykolog eller lign. å gå til. Jeg fikk masse masse gode råd og "hjemmelekse" for å øve meg opp i ting jeg ikke mestret. Nå føler jeg meg sterkere enn noensinne og lar meg ikke pille på nesa så lett. Jobben må man gjøre selv, og det er ikke enkelt, men det føles lettere når man har en veileder som kan lede deg på riktig vei.

Ønsker deg masse lykke til og husk at du er massssse verdt!!!

Nå er det slik at jeg bor i et annet land med kjæresten min så jeg kan ikke konfrontere henne face 2 face. Jeg har vell egentlig ikke lyst til å gjøre det heller, for det var jo forste gangen hun kastet meg ut jeg konfronterte henne, så det har jeg vell egentlig fådd testet ut. Andre gangen konfronterte jeg jo henne over sms med den pcn, og jeg så jo hvordan det gikk også. Så jeg tror vell egentlig at moren min ikke er den typen som lar seg konfrontere! det er vell konklusjonen min.

Så det er vanskelig for meg å vite nå hva jeg skal si til henne om hva jeg føler og hvordan jeg har det. Jeg føler at jeg må si det til henne, for jeg vil at hun skal vite hvordan jeg har det pga henne. Kan du gi meg tips til hvordan og hva jeg kan si. JEg blir nok å sende henne en epost siden jeg ikke har mulighet til face 2 face.

Det er ikke bare med meg hun har dette problemet. Hun kan ha det slik med sin egen mor også. Jeg vet ikke hvordan de ordner opp. JEg har ikke sport bestemor om det. MEn som du sikkert skjønner så er moren min dominerende.

[Gjest trenger svar paa dette]

Så trist!

For å være helt ærlig,så ville jeg ha kuttet henne helt ut!Hun høres ikke helt bra ut(

Må være ett fryktelig savn og ikke ha en forståelsesfull mor,samt savne sin søsken,men jeg tror du er tjent med å la være og ha kontakt med henne!

Det er veldig lett å si at man skal kutte ut et menneske, men det er vanskeligere å gjøre det. Det er en utrulig kjip situasjon med tanke på at det er min egen mor, og med tanke på at det er andre gangen dette skjer. JEg vet ikke om jeg hadde kunnet sluppet unna denne gangen om jeg hadde klart å si ifra til henne hva jeg følte og hvordan jeg hadde første gangen det skjedde. Istedenfor å tilgi og legge det bak seg.

Har du noen råd til hva jeg kan si til henne. Jeg vil at hun skal vite dette.

[Gjest lefsa]

Det er veldig lett å si at man skal kutte ut et menneske, men det er vanskeligere å gjøre det. Det er en utrulig kjip situasjon med tanke på at det er min egen mor, og med tanke på at det er andre gangen dette skjer. JEg vet ikke om jeg hadde kunnet sluppet unna denne gangen om jeg hadde klart å si ifra til henne hva jeg følte og hvordan jeg hadde første gangen det skjedde. Istedenfor å tilgi og legge det bak seg.

Har du noen råd til hva jeg kan si til henne. Jeg vil at hun skal vite dette.

Vet det er veldig vanskelig, men hun ber deg jo om å forsvinne ut av livet hennes? så sant hun ikke er psysisk syk, på ett eller annet vis?Hva med ditt forhold til mormor? kan du snakke med henne om det ?eller andre slektninger?

Men du må ikke få skyldsfølelse..det er vel din mor,som burde be om unnskyldning ,evt ta kontakt? bare min mening da!

[Mrs. Wallace]

Huff. Oppførselen og uttalelsene til moren din er skrekkelige, og det er ikke rart du får problemer av dette. Ikke noe greit å høre sånt av sin egen mor.

Men du kommer nok dessverre til å få problemer med å endre hennes holdninger og adferd, for sånne folk er sjelden særlig innstilt på selvransakelse og ydmykhet. Dermed gjelder bare to ting for deg: Skadebegrensning og selvoppholdelse.

Det er _ikke_ din feil at moren din oppfører seg sånn. Du fortjener bedre fra dine nærmeste, og dersom du kjenner at dette går på selvfølelsen løs, bør du finne en rådgiver eller terapeut å prate med, for å sortere litt for deg selv.

[Gjest trenger svar paa dette]

Vet det er veldig vanskelig, men hun ber deg jo om å forsvinne ut av livet hennes? så sant hun ikke er psysisk syk, på ett eller annet vis?Hva med ditt forhold til mormor? kan du snakke med henne om det ?eller andre slektninger?

Men du må ikke få skyldsfølelse..det er vel din mor,som burde be om unnskyldning ,evt ta kontakt? bare min mening da!

ja hun ber meg jo om det, så kommer hun tilbake igjen å skal ha kontakt. man er vell egentlig bedre stilt uten en slik byrde i livet sitt. men jeg vil jo si til henne hvordan jeg føler det, jeg tror ikke hun ser det selv siden hun ikke sier unnskyld til meg for noe.

Jeg snakker ikke noe særlig om dette til noen som helst. Annet enn kjæreste og veldig nærne venner. Bestemoren min vet nok ikke om dette, kan ikke tenke meg moren min har sagt noe til henne om det. Besteforeldrene mine på farsiden vet om situasjonen, og de er veldig overrasket og synes dette er trist.

[Gjest trenger svar paa dette]

Huff. Oppførselen og uttalelsene til moren din er skrekkelige, og det er ikke rart du får problemer av dette. Ikke noe greit å høre sånt av sin egen mor.

Men du kommer nok dessverre til å få problemer med å endre hennes holdninger og adferd, for sånne folk er sjelden særlig innstilt på selvransakelse og ydmykhet. Dermed gjelder bare to ting for deg: Skadebegrensning og selvoppholdelse.

Det er _ikke_ din feil at moren din oppfører seg sånn. Du fortjener bedre fra dine nærmeste, og dersom du kjenner at dette går på selvfølelsen løs, bør du finne en rådgiver eller terapeut å prate med, for å sortere litt for deg selv.

Du har nok rett. Hun kommer nok ikke til å forandre seg!

Jeg har tenkt på å søke hjelp og få sortert tankene. det er et godt råd.