Når slutter man å få penger hjemmefra?

[Gjest meninger rundt dette?]

Litt inspirert av tråder nedenfor...når mener dere man skal slutte å be om pengehjelp fra foreldre? Altså, hvilken alder eller livssituasjon? Flere må beløp, et stort beløp, hva er ok?

[Aliza1365380759]

Jeg har ikke bedt om pengehjelp til noe som helst etter jeg flyttet hjemmefra da jeg var 19 år. Pappa setter inn 1000 kr med ujevne mellomrom (5-6 ganger i året kanskje) på sparekontoen min, men dette er aldri penger jeg ber om eller "trenger", og når jeg oppdager det ringer jeg hjem for å takke. Jeg synes det er bedre å klare seg selv, slik at hvis jeg virkelig får et pengeproblem og "må" spørre om økonomisk hjelp hjemmefra, så vet foreldrene mine at det ikke er fordi jeg har dårlig økonomisk sans, og at jeg ikke er skyldig dem penger fra før av vil nok gjøre et eventuelt lån lettere. Men dette er ikke en løsning jeg satser på altså! Har man flyttet hjemmefra, så er det slutt på pengeflommen fra foreldrene.

[morsan]

Det mest generelle svaret jeg kan gi, er at man bør slutte å be foreldrene sine om penger når man flytter hjemmefra.

Jeg tenker her da først og fremst på penger som bare "går med" til ditt&datt. Men det kan selvsagt tenkes mer spesielle situasjoner der man har god grunn til å be foreldrene sine om en liten håndsrekning, dersom de har lyst og råd til det.

Noe annet enn å be foreldrene sine om penger, er at foreldrene på eget initiativ velger å bidra litt, slik som mine foreldre gjorde da jeg vare student. Jeg fikk med ujevne mellomrom tilstukket noen hundrelapper, men langt i fra store summer til sammen, og såpass sporadisk at det ikke var noen "regelmessig understøttelse" akkurat. :-)

[mirami]

Når man flytter hjemmefra er det på tide å slutte å få penger hjemmefra synes jeg. Iallefall fast, jeg er student selv og får av og til en hundrelapp eller to når jeg skal reise hvis jeg er hjemme på besøk, men dette skjer ikke hver gang. Og så betaler foreldrene mine telefonregningen min, men det er ikke så mye det er snakk om. I tillegg kjøper jeg ofte inn mat når jeg er hjemme, så vil tro det går ganske opp i opp.

[Lillemus]

Har man flyttet ut så har man flyttet, da bør det være opp til foreldrene om de vil tilby pengehjelp mener jeg.

Jeg har spurt mine foreldre om penger en eneste gang og det var da ungene trengte nytt ullundertøy og jeg var temmelig blakk. Jeg er sikker på min far hylte av smerte inni seg da han ga meg 500,- så jeg spurte aldri mer...

Det er klart at om ungene virkelig sliter økonomisk så er det riktig av foreldrene å tre støttende til for å hjelpe dem over en kneik, men dersom det er noe som stadig gjentar seg på grunn av dårlig økonomisk kontroll så bør ungene lære å ordne opp selv.

[Gjest GA]

Når man har høy nok inntekt til at det stort sett går rundt. Altså når man er ferdig med studiene og har fast inntekt.

Jeg har ikke fått tilskudd hjemmefra siden jeg var 22 år og begynte å jobbe. Da fikk jeg billån av faren min (med sikkerhet i huset hans så jeg skulle slippe å betale masse rente). Det betalte jeg tilbake, og siden har jeg ikke fått hjelp.

Søsknene mine som er midt i 20-åra nå og fortsatt studerer får fremdeles tilskudd når det er noe spesielt.

[Gjest Blikkboks]

Hei!

Jeg er nå så heldig at jeg ikke har trengt å be om penger, fordi vi klarer oss nokså greit.

Men di første årene jeg bodde på hybel, var lavtlønnet og under utdanning, fikk jeg hjelp med en husleie i ny og ne, eller andre regninger. Men aldri noe fast.

Nå, håper jeg at jeg når den tiden kommer, skal ha ett så åpent forhold til mitt barn, at han kan komme å spørre om penger/andreting om det skulle knipe.

Det er jammen ikke lett å spørre heller, vil jeg tro. Og jeg mener at om foreldrene har råd, skal man hjelpe barna sine så godt de kan, og ikke bare til fyldte 18år. Men som sagt, jeg har ikke noe behov for det, men jeg håper at om huset sto på spill, at mamma eller pappa hadde gitt meg ett lån eller noe.

[Gjest Blikkboks]

Har man flyttet ut så har man flyttet, da bør det være opp til foreldrene om de vil tilby pengehjelp mener jeg.

Jeg har spurt mine foreldre om penger en eneste gang og det var da ungene trengte nytt ullundertøy og jeg var temmelig blakk. Jeg er sikker på min far hylte av smerte inni seg da han ga meg 500,- så jeg spurte aldri mer...

Det er klart at om ungene virkelig sliter økonomisk så er det riktig av foreldrene å tre støttende til for å hjelpe dem over en kneik, men dersom det er noe som stadig gjentar seg på grunn av dårlig økonomisk kontroll så bør ungene lære å ordne opp selv.

Det syns jeg var smålig gjort av pappan din.... Voksene mennesker ber ikke om hjelp om ikke di er helt nødt. 500,- er jo ingenting, og det er jo tross alt til hans egene barnebarn.

(Hadde poden spurt om 1000,- når han er voksen til ett eller annet, så hadde jeg i alle fall doblet, for da hadde jeg jo skjønt at han egentlig trengte mer penger, men syns dette var ydmykende nok å spørre om)

[morsan]

Hei!

Jeg er nå så heldig at jeg ikke har trengt å be om penger, fordi vi klarer oss nokså greit.

Men di første årene jeg bodde på hybel, var lavtlønnet og under utdanning, fikk jeg hjelp med en husleie i ny og ne, eller andre regninger. Men aldri noe fast.

Nå, håper jeg at jeg når den tiden kommer, skal ha ett så åpent forhold til mitt barn, at han kan komme å spørre om penger/andreting om det skulle knipe.

Det er jammen ikke lett å spørre heller, vil jeg tro. Og jeg mener at om foreldrene har råd, skal man hjelpe barna sine så godt de kan, og ikke bare til fyldte 18år. Men som sagt, jeg har ikke noe behov for det, men jeg håper at om huset sto på spill, at mamma eller pappa hadde gitt meg ett lån eller noe.

''Og jeg mener at om foreldrene har råd, skal man hjelpe barna sine så godt de kan, og ikke bare til fyldte 18år.''

Ja, det er jeg enig med deg i. Jeg håper ihvertfall at jeg/vi kan hjelpe barnet vårt også når han er voksen .

''men jeg håper at om huset sto på spill, at mamma eller pappa hadde gitt meg ett lån eller noe.''

Enig. Men det er jo noe ganske annet enn for barna å be om penger til moteklær og mobiltelefon;-)

[Lillemus]

Det syns jeg var smålig gjort av pappan din.... Voksene mennesker ber ikke om hjelp om ikke di er helt nødt. 500,- er jo ingenting, og det er jo tross alt til hans egene barnebarn.

(Hadde poden spurt om 1000,- når han er voksen til ett eller annet, så hadde jeg i alle fall doblet, for da hadde jeg jo skjønt at han egentlig trengte mer penger, men syns dette var ydmykende nok å spørre om)

Faren min er av den typen som gjerne kan gi bort noe så lenge han selv står i sentrum og blir sett på som den store velgjører, men så fort det ikke er han som får all oppmerksomheten så blir han bare sur.

[Gjest Astroide]

Vet ikke helt når jeg synes.

Men jeg slutta å få regelmessig tilskudd da jeg flytta hjemmefra da jeg var 15. Nå bodde jeg hos bestemor de første årene etter at jeg flytta hjemmefra da, så fikk jo sånn noe praktisk bohjelp hos henne. Foreldrene mine delte av eget initiativ på en billig-billig bil til meg, også har jeg bedt om et mindre lån på 3-4000. Har 2-3 ganger fått en tusenlapp eller 2 hos faren min på eget initiativ om det har vært noe spesielt som har skjedd, som jeg har trengt investere i.

[Gjest trolline]

Jeg har ikke bedt om pengehjelp til noe som helst etter jeg flyttet hjemmefra da jeg var 19 år. Pappa setter inn 1000 kr med ujevne mellomrom (5-6 ganger i året kanskje) på sparekontoen min, men dette er aldri penger jeg ber om eller "trenger", og når jeg oppdager det ringer jeg hjem for å takke. Jeg synes det er bedre å klare seg selv, slik at hvis jeg virkelig får et pengeproblem og "må" spørre om økonomisk hjelp hjemmefra, så vet foreldrene mine at det ikke er fordi jeg har dårlig økonomisk sans, og at jeg ikke er skyldig dem penger fra før av vil nok gjøre et eventuelt lån lettere. Men dette er ikke en løsning jeg satser på altså! Har man flyttet hjemmefra, så er det slutt på pengeflommen fra foreldrene.

Der er jeg enig med deg! :0)

Men ...når de trenger hjelp...er vi på pletten med engang! :0)Klart vi hjelper ungene våres i nøden!

[rudolfine]

Faren min er av den typen som gjerne kan gi bort noe så lenge han selv står i sentrum og blir sett på som den store velgjører, men så fort det ikke er han som får all oppmerksomheten så blir han bare sur.

Han høres ut som mora mi, han faren din.

(blæh..)

[Gjest seika]

Jeg har fått pengehjelp under utdanning, særdeles etter at barnebidragsreglene ble skrevet ned. Jeg har også fått hjelp i det siste, da jeg er kreftsyk. Jeg er i midten av 40-åra(!)

[bustebeisa]

Jeg fikk aldri ukepenger.

Men før mamma døde, fikk hun ordnet det slik at barnetrygda mi kom inn på sperret konto, som bare min verge kunne ta ut av til jeg fyllte 18.

Så alt jeg trengte av klær eller penger til andre ting, kino, turer osv, ble tatt fra den kontoen.

[Gjest Elextra]

Jeg synes det er naturlig at det blir slutt på fast hjelp når man er ferdig med videregående og flytter hjemmefra.

Men jeg synes man bør kunne be foreldrene om litt støtte, evt. lån, om det kniper mens man er under utdannelse eller etablering. Da mener jeg selvfølgelig ikke at man løper til foreldrene når kontoen er tom hver måned, men at foreldrene hjelper til i krisesituasjoner. Kan være en vanskelig balansegang, barna må jo bli vant til å ordne opp selv og ikke regne med at foreldrene gjør det.