angst eller noe alvorlig?

[Gjest livsglad mor 27]

hei, for ca snart nesten 2 mnd siden våknet jeg opp m en ubehagelig følelse i brystregionen.trodde og tror fortsatt enkelte ganger det skyldtes hjertet,men har lest litt om lignende tilfeller og det kan tyde på en form for angst.da jeg husker tid og dato det startet.fikk i slutten av des ei lita jente..og følte meg fin i hele jan mnd før dette oppstod..når dette dukke ropp blir jeg redd..for å dø.vil jo ikke dø fra henne:(orker ikke gå til lege pga jeg er redd det virkelig skal være noe alvorlig.merker det ikke om natten,ikke før litt utover dagen,noen ganger mer enn andre,det går liksom ikke helt bort :(jeg er jo ikke eldre enn 27.redd fo al mulig rart det kan være,blodpropp,hjertefeil ,kreft ol...noen ganger får jeg en uvirkelighetsfølelse også.at ting jeg gjør skjer automatisk.rart for det dukket opp av intet,var jo ikke redd da det oppstod..og jeg har sjekket både hjerterytme og blodtrykk og da har alt vrt ok.. kan dette være en form for angst? eller kan det være noe mer alvorlig? håper på noen svar, mvh fortvilet mor som er redd for å dø.

[Gjest godetankertildeg]

Dødsangst er ubehagelige greier og sett ut fra hva du skriver er det nok det som gir alle disse fysiske utslagene hos deg. Du tenker nok på det både bevisst og ubevisst og det er sikkert trigget av at du nå er småbarnsmor.

Nå kommer vi ikke unna døden - så det er jo trist at du skal "kaste bort" tiden med og tenke så mye på det at du får så mange unødvendige plager, når du heller burde glede deg over livet med barnet ditt.

Du er ung og du er undersøkt - sannsynlig skal du leve et langt liv. Og jeg tror disse tankene vil avta litt etterhvert. Selv om jeg med en sønn på 16, fortsatt er livredd for at noe skal skje han eller meg. Det er en naturlig del av oss og frykte det ukjente - døden. Og i perioder i livet er tankene rundt den mer fremtredende enn ellers, slik som med deg akkurat nå.

Håper tankene dine roer seg....

[anoma]

Dødsangst er ubehagelige greier og sett ut fra hva du skriver er det nok det som gir alle disse fysiske utslagene hos deg. Du tenker nok på det både bevisst og ubevisst og det er sikkert trigget av at du nå er småbarnsmor.

Nå kommer vi ikke unna døden - så det er jo trist at du skal "kaste bort" tiden med og tenke så mye på det at du får så mange unødvendige plager, når du heller burde glede deg over livet med barnet ditt.

Du er ung og du er undersøkt - sannsynlig skal du leve et langt liv. Og jeg tror disse tankene vil avta litt etterhvert. Selv om jeg med en sønn på 16, fortsatt er livredd for at noe skal skje han eller meg. Det er en naturlig del av oss og frykte det ukjente - døden. Og i perioder i livet er tankene rundt den mer fremtredende enn ellers, slik som med deg akkurat nå.

Håper tankene dine roer seg....

takk for svar ihvertfall...er ikke noe mer jeg ønsker enn at jeg kan slappe av,kose meg og nyte tiden m min herlige lille datter..men hver gang jeg gjør det dukker denne ekle følelsen opp i brystet..og da blir jeg redd og veldig deprimert..fordi jeg er redd jeg ikke skal få se og oppleve hvo vakker og fanttisk person hun vokser opp til å være ol...er liksom ekkelt at det bare dukker opp sånn uten videre,,,kan det være dødsangst da?jeg tenkte jo ikke på døden eller noe annet sånt når det dukket opp den gangen..jeg husker at jeg nesten nettopp hadde sovnet på morgenen og ble vekket av tlf..skvatt og spratt opp og da kjente jeg den ube\hagekige følelsen for føste gang ,er ikke vond,bae ekkelt:(blir nesten like redd hver gang..e rikke like ubehagelig hver gang da..men bare nesten...noen ganger får jeg følelsen av å kke kunne puste også

mvh

redd og bekymret mor..

[Gjest godetankertildeg]

takk for svar ihvertfall...er ikke noe mer jeg ønsker enn at jeg kan slappe av,kose meg og nyte tiden m min herlige lille datter..men hver gang jeg gjør det dukker denne ekle følelsen opp i brystet..og da blir jeg redd og veldig deprimert..fordi jeg er redd jeg ikke skal få se og oppleve hvo vakker og fanttisk person hun vokser opp til å være ol...er liksom ekkelt at det bare dukker opp sånn uten videre,,,kan det være dødsangst da?jeg tenkte jo ikke på døden eller noe annet sånt når det dukket opp den gangen..jeg husker at jeg nesten nettopp hadde sovnet på morgenen og ble vekket av tlf..skvatt og spratt opp og da kjente jeg den ube\hagekige følelsen for føste gang ,er ikke vond,bae ekkelt:(blir nesten like redd hver gang..e rikke like ubehagelig hver gang da..men bare nesten...noen ganger får jeg følelsen av å kke kunne puste også

mvh

redd og bekymret mor..

Du har en grunnleggende angst for døden som igjen gir seg utslag i mange merkelige fysiske symptomer. Den ekle følelsen du beskriver er sikkert litt lik den man kan sammenligne med når man virkelig gruer seg til noe man ikke vet hva er. Litt sånn sug/redd-følelse. Jeg kjenner den godt igjen når du beskriver den. Man blir litt kvalt/kvalm/uvel.

Du kan få pustebesvær, vondt i brystet, hjertebank, pustebesvær, svimmelhet, skjelvinger, ute av deg selv følelse, synsforstyrrelser, bli lei deg, sliten, engstelig, redd. Du kan jo lese litt om generell angst på nettet og se om du kjenner deg igjen i noe av det.

Klart du bare ønsker og glede deg over datteren din og livet med henne. Det kommer du også til og gjøre - tro meg. Jeg

var også uendelig mye redd etter at jeg fikk sønnen min. Men etterhvert overskygges det heldigvis av andre ting og man tenker på det en sjelden gang i stedet for slik det er med deg akkurat nå...

[anoma]

Du har en grunnleggende angst for døden som igjen gir seg utslag i mange merkelige fysiske symptomer. Den ekle følelsen du beskriver er sikkert litt lik den man kan sammenligne med når man virkelig gruer seg til noe man ikke vet hva er. Litt sånn sug/redd-følelse. Jeg kjenner den godt igjen når du beskriver den. Man blir litt kvalt/kvalm/uvel.

Du kan få pustebesvær, vondt i brystet, hjertebank, pustebesvær, svimmelhet, skjelvinger, ute av deg selv følelse, synsforstyrrelser, bli lei deg, sliten, engstelig, redd. Du kan jo lese litt om generell angst på nettet og se om du kjenner deg igjen i noe av det.

Klart du bare ønsker og glede deg over datteren din og livet med henne. Det kommer du også til og gjøre - tro meg. Jeg

var også uendelig mye redd etter at jeg fikk sønnen min. Men etterhvert overskygges det heldigvis av andre ting og man tenker på det en sjelden gang i stedet for slik det er med deg akkurat nå...

takk for nok etlitt..skulle bare visst ehvordan og om det går over..går veldig utover livskvaliteten min og humøret mange ganger...vil jo are ha det 100 % bra sammen m min lille prinsesse og mine kjære..men ikke lett alltid når dette dukker opp...fornuften min sier jo at det ikke er hjertet som er problemet eller no sånt,men allikevel sier hodet at det er hjertet eller noe annet alvorlig...blir lei i lengden..fått veldig problemer m skuldre og nakke også som igjen går uover syn ol....er nesten redd for å være alene hjemme m mitt lille gull,,mest fordi jeg er redd det skal hende meg noe,hva da med henne,tenke hvis noen ikke er der for å ta seg av henne ol..vet det høres helt dumt ut,,men sånn hodet mitt tenker..jeg vet at hvis det var hjertet eler noe annet alvorlig at det vill ejeg jo ha kjen tom natten når jeg sov også..ikke bare på dagtid,men er likevel bekymret...vil liksom leve,og oppleve livet og mn herlige lille datter..høres ut som en hypokonderen,men det er ille å fæle seg ikke helt i form da for å si det sånn...bare lurer på om det kan være angst jeg..eller noe annet mer fysisk som kan ligge bak..om du/dere skjønner meg...vet jeg maser om dette..men får liksom ikke roet meg helt selv om jeg lir litt beroliget allikevel..

mvh

redd og bekymret mor.