Vennskap

[Gjest]

Jeg har ingen venner og har ikke hatt det i hele mitt voksne liv, så jeg lurer litt på noe. Et vennskap, hvordan kan det arte seg? Vil det kunne arte seg slik at man får støtte når man føler seg trist, deppa eller på ulike måter ikke har det bra? På linje med hva man kan få i en behandlingssituasjon?

Når man er i samtaleterapi så snakker man jo hele tiden om hvordan man selv har det, og fokuset blir gjerne mye på hva man føler. Følelseslivet. Man blir møtt på en positiv måte om man velger å fortelle om sine "svakheter"; altså hva man virkelig føler.

Ser på vennskap som noe helt annet jeg, da er det mye mer i fokus å vise at man er tøff, og snakker man om hva man føler så blir man fort sett på som "sutrete".

Jeg har lenge tenkt at livet mitt ville vært så mye bedre om jeg fikk meg noen ordentlige venner, men nå har jeg begynt å revurdere denne tankegangen, da jeg tenker at det jeg egentlig søker etter er "terapeuter".

Jeg liker jo å være sosial på en "normal" måte jeg også, det merker jeg når jeg gjør noe med familien. Men det blir liksom mer "tidsfordriv", det er ikke så mye hjelp i det; det får meg ikke til å føle meg så veldig mye bedre.

Søker jeg etter noe som ikke finnes, eller kan det være at jeg bare må lære meg å "åpne opp" for andre mennesker? Syns det er lett å forklare hvordan jeg har det til terapeuter, men snakker jo aldri om følelser sånn ordentlig uansett. Det blir jo bare til at jeg forteller om meg selv eller ting som har hendt som kan relateres til symptomer. Men hjelper meg mye allikevel, tror jeg har behov for den type oppmerksomhet...

Syns egentlig det er ganske ekkelt å snakke om følelser med andre mennesker, f.eks. jeg ville aldri klare å si til noen at jeg var glade i de. Selv om jeg nok er det. Det blir bare så unaturlig for meg. Kanskje det er dette som er problemet mitt, det at jeg må lære meg å komme nærmere andre mennesker?

Kanskje jeg da ikke lenger har bruk for den oppmerksomheten jeg får i en terapeutsituasjon; kanskje det bare funker som et substitutt fordi jeg har dette tykke skjoldet rundt meg sammen med andre, og dermed aldri kommer innpå noen? Kanskje det er derfor jeg liker terapi og?

[Gjest Psyk av alt]

Hei SMIR!

Venner ja...jeg synes det er litt vanskelig å prøve å svare deg, men gjør det alikevel.

Jeg har gått i terapi 2 gng i uken i 3 år. Når jeg var skikkelig "dårlig", de første to årene, følte jeg at terapeuten min kun var terapeut.

Senere, når jeg ble lystigere til sinns, slik som nå altså, føles "forholdet" til terapeuten noen ganger som vennskapsliknende. Men vi er jo ikke venner på ordentlig. For det første fordi det er min terapeut og for det andre fordi det dreier seg kun om meg og mitt. Altså enveis.

Samtidig har jeg en slags inderlig god følelse for terapeuten. Hun har stått ut med meg og det er vel ingen her i denne verden som kjenner meg så godt som henne. Jeg er faktisk glad i henne! Bryr meg ikke om det er galt. For meg blir det vanskelig å åpne meg så mye for et annet menneske uten å utvikle følelser.

Også har man de "ordentlige" vennenne da.

Noen ganger er jeg lei meg og får støtte andre ganger er det motsatt. Men for meg er det slik at mesteparten av det triste snakker jeg med terapeuten om. De veldig dype tingene. Kan dele det med noen ytterst få andre, men i svært små doser.

Ikke fordi jeg ikke klarer det, men fordi jegprøver å ha det mest mulig hyggelig med vennenne. Men ikke missforstå, vi snakker om triste ting også.

Noen venner er det hyggeligere å være sammen med enn andre. Kommer litt an på mitt humør.

Jeg kan faktisk kjede meg litt også noen ganger, men hvis samværet betyr noe for min venn akkurat da, så gjør jeg det alikevel.

Det er vel ikke slik at jeg summerer opp hvor stort utbytte jeg har hatt av å være sammen med en venn eller flere. Det er liksom bare koselig! Eller noen ganger litt kjedelig.

Jeg vet ikke om dette svaret ga deg noe eller om jeg egentlig svarte på det du lurte på?

[Gjest lurerpådetjeg]

Jeg har mange venner men aldri "brukt" dem som terapeut. Jeg er veldig dårlig i perioder, og da sier jeg bare det, uten å utdype det noe nærmere.

Det hender jo selvfølgelig at man med gode venner prater om personlige ting, så de kjenner til "overskriftene" av det som feiler meg, samt at jeg kjenner til det de sliter med. Men for meg er det stor forskjell på å prate om hverdagsproblemer, og å bruke venner til terapeut. Det siste har jeg aldri ønsket eller gjort.

[Gjest D*lilith]

Meg og en veninne brukte hverandre som terapeuter en stund,og det forholdet ble lite konstruktivt....

Derfor syns jeg det blir helt feil,venner kan man bruke til å ha det positivt sammen med...mener nå jeg.

[Gjest D*lilith]

Hva er vitsen med venner da? Jeg bare spør.

Selvfølgelig skal man være der for hverandre i tunge dager,men det er viktig å fokusere på det positive,ellers blir jo alt negativt og det er slitsomt.

[Gjest D*lilith]

Tror ikke det, kan ikke skjønne annet enn at det innad et vennskap ikke er rom for å snakke om at man sliter...

Det er jo rom for det,men det er viktig å ikke bare fokusere på det,det kan man jo gjøre hos teapeuten istedenfor.

[Bookworm]

Meg og en veninne brukte hverandre som terapeuter en stund,og det forholdet ble lite konstruktivt....

Derfor syns jeg det blir helt feil,venner kan man bruke til å ha det positivt sammen med...mener nå jeg.

En venninne og jeg gjorde også dette, brukte hverandre som terapeuter. Det endte med at når begge var bedre (friske) så hadde vi ikke noe grunnlag å bygge noe videre vennskap på...

[Gjest D*lilith]

En venninne og jeg gjorde også dette, brukte hverandre som terapeuter. Det endte med at når begge var bedre (friske) så hadde vi ikke noe grunnlag å bygge noe videre vennskap på...

Akkuratt,det tar jo opp alt fokuset til slutt....etterpå er det ingenting igjen.

[mariex]

Hei Smir.

Deter viktig med venner, men hvis det bare er en som lytter og prøver å forstå, så er det nok.

Det er ikke snakk om å sitte å prøve og overgå hverandres elendighet.

Jer har en god venn, som virkelig lytter og kommer med sympati,og gode råd. Selv om jeg føler at jeg ikke alltid klarer å følge disse rådene, så er hun alltid til stede for meg.

Hun har selv vært gjennom mye i livet, men har klart å beholde det gode humøret sitt og er et veldig klokt menneske.

Hvis du sitter sammen med en gruppe mennesker, forstår jeg godt at det er vanskelig å fortelle hvordan du har det, men hvis du gjør det, tror jeg nok du fort vil mærke hvem som viser empati og forståelse, og da kan kanskje bygge videre på det.

Det er desverre slik at mange mennesker ikke vet hva de skal si i en slik situasjon.

Håper det løser seg for deg

mvh

[Bookworm]

Men kanskje det er noe jeg trenger? Så jeg slipper å bruke helsevesenet... jeg vet ikke.

Nedturen er ganske stor når man oppdager at man har mistet en venn...

[tonie]

Jeg synes ikke man skal bruke venner som terapeuter. Man risikerer å slite dem ut og miste dem. Det er ikke riktig å lesse problemene sine over på dem. En terapeut er proff og får betalt for å hjelpe deg. Bruk ham!

Jeg mener selvsagt ikke at vennskap kun skal dreie seg og moro og solskinndager. Selvsagt skal man være der for hverandre og stille opp når en venn har det vanskelig, men folk som sliter kan bli ekstremt krevende hvis det går over lang tid, og da kan det bli for mye. Det er også viktig å huske på at et vennskap skal gå begge veier. Hvis det bare er den ene parten som støtter og gir er det stor fare for at han eller hun etter en tid opplever vennskapet som et ork. Så spar det verste til proffen, og vær bevisst på hvor mye problemprat du har med vennene dine.

[Gjest Psyk av alt]

Jo, var bra svar dette. Bekrefter min mistanke om at man ikke bør snakke om følelser sammen med venner, for som du sier det så vil du at samværet med de (vennene) skal være mest mulig hyggelig. Jeg tror egentlig man fort vil miste venner om man prater for mye om følelser.

Men hvis man ble flinkere til å være "nære" vennene sine, altså at det blir mer vennskap enn bekjentskap, kanskje man ikke da lengre trenger å snakke om hva man føler (altså alt det tunge og triste man har i livet sitt).

Kanskje vennskapet da gir mer mening!

Men nå snakker jeg ikke om deg da, bare om meg. Jeg vet jo ikke noe om hva slags forhold du har til menneskene rundt deg...

Neida, klar over at du snakker om din egen situasjon :-)

[tjohei]

ja jeg tror det er slik. Men mange føler det nok slik du beskriver - at for å bli godtatt av andre må man ha noe å tilby, ikke virke sutrete hele tiden.