Ekspertsvar Vedr. svar til tom mage, tomme hender

[Gjest CKH]

Ref. Ditt svar til tom mage, tomme hender Du skriver følgende: Husk at hvert fjerde svangerskap kommer aldri til levende fødsel. Undertegnde minner om at ca 20% mister sitt foster før uke 12 grunnet ”naturens egen måte å rydde opp på” Har du tatt med dette i betrakting for ditt utspill? Undertegnde mener at det i denne forbindelse er viktig å skille mellom en abort og en dødfødsel. Mamma’n spurte: Er det vanlig å være helt følelseskald, ikke kjenne savn, ikke sorg, ingenting, i flere uker? Undertegnde kan ikke se at du verken har gitt svar av betydning. Ei heller kommet med forslag, råd eller henvisning. I stedet minner du henne på hvordan det var for 100 år siden. Hva som var riktig for 100 år siden da totalt irrelevant? Det er direkte skremmende hvis du som psykiater praktiserer slik de gjorde for 100 år siden... Kvinnen du har besvart mistet babyen sin for ikke mer enn fem små uker siden. Undertegnede er forundret over at du ikke henviser denne kvinnen til noen som har tid til å svare mer utdypende enn deg selv, da det kan tyde på virker at du selv har hatt fryktelig dårlig tid. Du skriver: Hvordan tror dere verdens kvinner (og menn) skulle overlevd om vi ikke var slik innrettet at vi kunne legge det bak oss og se fremover. Selvsagt er vi i stand til å overleve en sorg, men husk at her prater vi ikke om å overleve, men å gjennomleve.Hvilken måte er mest ”riktig” undrer mamma’n. . Hun er redd for å få en såkalt smell i etterkant. Og det med rette må vi vel kunne konkludere med, da bl.annet praksis for dødfødsel er totalt lagt om på samtlige sykehus i større deler av verden de senere årene. Slik undertegnde tolker det oppfordrer du til å legge sorgen til side i stedet for å dyrke den som du kaller det. Du burde vite viktigheten av å jobbe seg i gjennom en slik prosess som psykiater. Hvis ikke er du på feil sted vil jeg tørre å påstå. Du fortsetter slik: Jeg mener at alle disse ritualene som lages ved dødfødsler, inkl internettsider, er direkte helseskadelige. Fordi? Ut i fra de få linjene du har skrevet til denne mamma’n kan jeg ikke annet enn å tolke det dit hen at du rett og slett ikke burde svart i det hele tatt.. Ditt svar vitner om mangel på både fagkunnskap, ettertanke og empati. Det er selvsagt en grunn til at noen mennesker velger å bli prest og andre psykiater, men når du sitter i en slik posisjon som deg selv og skal besvare sårbare mennesker på internett forventes det så mye mer av deg som en såkalt ”ekspert” og representant for helsevesenet. Undertegnde håper aldri du noengang kommer til å skulle behandle en mamma og pappa som har mistet barnet sitt. Det kan få fatale følger!

[Gjest imzedimze]

Synes dere feiltolker svaret hans til de grader. Til syvende og sist, det han sa var at trådstarteren sin sorgreaksjon var helt normal og sunn,

mens han kanskje i sin praksis har opplevd at det å "dyrke" sorgen på ekstrem måte er skadelig, men at det med å "dyrke" den ved masse bilder, internettsider osv har ført til at trådstarteren frykter hun har en feil sorgreaksjon, noe han mener hun ikke har.

Det er ikke bagatellisering av personers sorg å si at vi mennesker er innrettet til å klare gå videre...

mens han kanskje har sett i sin praksis at de som "dyrker" sorgen på ekstremt vis i lange tider aldri klarer gå videre.

[synonym]

Å herregud, slutt å gnål hver gang dere ikke får det svaret som passer dere.

Lage en ny tråd om dette, hva var poenget ditt?

Kunne du ikke fortsatt under den aktuelle tåden?

[kan ikke forstå]

Synes dere feiltolker svaret hans til de grader. Til syvende og sist, det han sa var at trådstarteren sin sorgreaksjon var helt normal og sunn,

mens han kanskje i sin praksis har opplevd at det å "dyrke" sorgen på ekstrem måte er skadelig, men at det med å "dyrke" den ved masse bilder, internettsider osv har ført til at trådstarteren frykter hun har en feil sorgreaksjon, noe han mener hun ikke har.

Det er ikke bagatellisering av personers sorg å si at vi mennesker er innrettet til å klare gå videre...

mens han kanskje har sett i sin praksis at de som "dyrker" sorgen på ekstremt vis i lange tider aldri klarer gå videre.

hei

jeg kjenner at jeg blir forferdelig provosert.

ikke bare av svaret fra denne psykiateren(som skal være proffesjonell), men også av imzedine og alle dere som forsvarer hans svar.

det finnes ikke grobunn i virkeligheten for noe av det han skriver og at dere klarer å lese ut av hans svar at det er en vanlig sorgreaksjon er helt utrolig.

kan jeg få lov til å være så frekk at dere som mener dette å utdype. kanskje analysere hans "svar" for meg slik at jeg kan forstå at han virkelig svarer på det hun spør om.

men denne karen har visst tydelig vrt ute og "slengt med leppa" tidligere når det har vært spørsmål om lignende ting. men for alt jeg vet er dette kanskje en husmor eller vanlig mann i gata og ikke den han utgir seg for å være. håper personen dette har skjedd vurderer å ta opp hans svar med andre psykiatere og sjekke om de mener det samme. min mening om denne psykiateren er at han må miste rett til å svare på slike spørsmål, da hans svar kan få farlige følger for personer som ikke takler slike ufattelige ufølsomme(og uproffesjonelle) svar i en sinnsykt tung tid.

[frosken]

Det er kanskje viktig også for deg å huske på at mennesker er forskjellig, og at det er ulikt hvilke typer refleksjoner og handlinger som hjelper ulike personer.

Da jeg mistet min mann hjalp det meg mye å holde fast ved et perspektiv om at mennesker over hele verden overlever tapet av sine kjære. Jeg så for meg bestemødre i Zimbabwe som hadde mistet alle sine barn som følge av aids og som satt igjen med ansvar for flere barnebarn uten foreldre.

Vi sørger på ulikt vis, gjennom ulike faser, og med ulikt emosjonelt innhold.

Jeg oppfattet forøvrig også nhds svar til hun som svarte som en støtte på at det var greit at hun på nåværende tidspunkt ikke hadde så mye følelser i forhold til at hun hadde mistet barnet. Ser av hennes reaksjon på hans svar at hun hadde ønsket en annen type reaksjon, men det har hun jo nå fått fra mange andre brukere.

[Gjest Tom mage, tomme armer..]

Jeg vil gjerne stille spørsmål på nytt til psykiater, og dere andre som har latt dere engasjere og/eller provosere:

Jeg har mistet en person jeg elsker for fem uker siden. Det var en brå og uventet død.Føler meg følelseskald i etterkant. Er dette normalt?

Det var DETTE jeg faktisk spurte om, og det fikk jeg IKKE svar på. Ville dere godtatt det svaret han gav, dersom spørsmålet var stilt slik? Hvis det var min mor som døde, min mann, min hund eller fandens oldemor.. Det lyser igjennom at han personlig ikke synes ett dødfødt barn er noe å sørge over, men det trenger jeg strengt tatt ikke vite. Jeg spurte ham som en fagperson, ønsket svar fra en fagperson, forventet svar fra en fagperson med kompetanse på området sorg.

Jeg skrev ned hele min historie, kanskje det kunne ha relevans for hans svar. Og det skulle jeg ikke gjort, hadde jeg spurt som jeg gjør ovenfor her, så tviler jeg sterkt på at svaret hadde blitt det samme. Eller hva tror dere?

Er ritualene rundt en død mor "helseskadelige"?

Er vi blitt "hypet" opp til "begrave" oss i sorgen når bror omkommer i en bilulykke?

Mener han at vi skal bare gå videre, ikke jobbe oss igjennom sorgen PÅ VEI videre når vi mister noen som står oss nær?

Tviler på at han ville minne meg på at "X av X mødre dør faktisk før de har kommet opp i alderdommen" dersom det hadde vært det som hadde vært tilfelle.. Eller si " se 100 år tilbake i tid bla, bla, bla.." om det gjaldt moren min. Igjen spør jeg, eller hva?

Hører gjerne fra psykiater igjen ang dette!

[Gjest Tom mage, tomme armer..]

Jeg så nettopp at psykiater har ENDRET sitt svar til meg, det siste avsnittet er lagt til i etterkant- dette var ikke i det opprinnelige svaret til meg! Og kanskje dere som blir provosert av at vi ikke forstår svaret hans, DA kanskje forstår..?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg vil gjerne stille spørsmål på nytt til psykiater, og dere andre som har latt dere engasjere og/eller provosere:

Jeg har mistet en person jeg elsker for fem uker siden. Det var en brå og uventet død.Føler meg følelseskald i etterkant. Er dette normalt?

Det var DETTE jeg faktisk spurte om, og det fikk jeg IKKE svar på. Ville dere godtatt det svaret han gav, dersom spørsmålet var stilt slik? Hvis det var min mor som døde, min mann, min hund eller fandens oldemor.. Det lyser igjennom at han personlig ikke synes ett dødfødt barn er noe å sørge over, men det trenger jeg strengt tatt ikke vite. Jeg spurte ham som en fagperson, ønsket svar fra en fagperson, forventet svar fra en fagperson med kompetanse på området sorg.

Jeg skrev ned hele min historie, kanskje det kunne ha relevans for hans svar. Og det skulle jeg ikke gjort, hadde jeg spurt som jeg gjør ovenfor her, så tviler jeg sterkt på at svaret hadde blitt det samme. Eller hva tror dere?

Er ritualene rundt en død mor "helseskadelige"?

Er vi blitt "hypet" opp til "begrave" oss i sorgen når bror omkommer i en bilulykke?

Mener han at vi skal bare gå videre, ikke jobbe oss igjennom sorgen PÅ VEI videre når vi mister noen som står oss nær?

Tviler på at han ville minne meg på at "X av X mødre dør faktisk før de har kommet opp i alderdommen" dersom det hadde vært det som hadde vært tilfelle.. Eller si " se 100 år tilbake i tid bla, bla, bla.." om det gjaldt moren min. Igjen spør jeg, eller hva?

Hører gjerne fra psykiater igjen ang dette!

Jeg har mistet en person jeg elsker for fem uker siden. Det var en brå og uventet død.Føler meg følelseskald i etterkant. Er dette normalt?

S: Det er normalt for noen. Det er i hvert fall ikke unormalt.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har mistet en person jeg elsker for fem uker siden. Det var en brå og uventet død.Føler meg følelseskald i etterkant. Er dette normalt?

S: Det er normalt for noen. Det er i hvert fall ikke unormalt.

Ja, jeg mener at det er en stor og vesentlig forskjell på et dødfødt barn i 32 uke og det å miste en slekting som faktisk har levd.

[trampetroll]

Jeg vil gjerne stille spørsmål på nytt til psykiater, og dere andre som har latt dere engasjere og/eller provosere:

Jeg har mistet en person jeg elsker for fem uker siden. Det var en brå og uventet død.Føler meg følelseskald i etterkant. Er dette normalt?

Det var DETTE jeg faktisk spurte om, og det fikk jeg IKKE svar på. Ville dere godtatt det svaret han gav, dersom spørsmålet var stilt slik? Hvis det var min mor som døde, min mann, min hund eller fandens oldemor.. Det lyser igjennom at han personlig ikke synes ett dødfødt barn er noe å sørge over, men det trenger jeg strengt tatt ikke vite. Jeg spurte ham som en fagperson, ønsket svar fra en fagperson, forventet svar fra en fagperson med kompetanse på området sorg.

Jeg skrev ned hele min historie, kanskje det kunne ha relevans for hans svar. Og det skulle jeg ikke gjort, hadde jeg spurt som jeg gjør ovenfor her, så tviler jeg sterkt på at svaret hadde blitt det samme. Eller hva tror dere?

Er ritualene rundt en død mor "helseskadelige"?

Er vi blitt "hypet" opp til "begrave" oss i sorgen når bror omkommer i en bilulykke?

Mener han at vi skal bare gå videre, ikke jobbe oss igjennom sorgen PÅ VEI videre når vi mister noen som står oss nær?

Tviler på at han ville minne meg på at "X av X mødre dør faktisk før de har kommet opp i alderdommen" dersom det hadde vært det som hadde vært tilfelle.. Eller si " se 100 år tilbake i tid bla, bla, bla.." om det gjaldt moren min. Igjen spør jeg, eller hva?

Hører gjerne fra psykiater igjen ang dette!

'' Jeg har mistet en person jeg elsker for fem uker siden. Det var en brå og uventet død.Føler meg følelseskald i etterkant. Er dette normalt?

Det var DETTE jeg faktisk spurte om, og det fikk jeg IKKE svar på. Ville dere godtatt det svaret han gav, dersom spørsmålet var stilt slik?''

Ja, jeg ville godtatt svaret hans likevel. Han prøvde å forklare at det er forskjellige måter å sørge på, og at det er normalt å føle seg følelseskald. Akkurat som det er normalt å IKKE føle seg følelseskald.

Og så fortalte du videre at det var et dødfødt barn, og da fortalte han videre forklarelsesmåter på hvorfor det kan være normalt i akkurat den situasjonen. Hadde du fortalt videre at det var en far, ville han kanskje kommet med forklarelsesmåter på hvorfor det kunne vært normalt når det var en far en hadde mistet.

Det er i alle fall min tolkning av det hele.

Forøvrig ønsker jeg å kondolere. Trist at du har mistet et barn.

[frosken]

Jeg så nettopp at psykiater har ENDRET sitt svar til meg, det siste avsnittet er lagt til i etterkant- dette var ikke i det opprinnelige svaret til meg! Og kanskje dere som blir provosert av at vi ikke forstår svaret hans, DA kanskje forstår..?

Hei,

Jeg synes det er leit at du opplevde det svaret du fikk som lite passende for deg.

Det var vel et par andre som hadde sagt det som nhd nå har lagt til som et ekstra avsnitt, og det har også blitt sagt i mange sammenhenger hvor vi har diskutert sorg før, kanskje derfor det ikke var med i det opprinnelige svaret.

Det er rart hvordan vi leser og opplever ulike innlegg forskjellig. Det var ikke i mine tanker at svaret handlet om noen form for nedvurdering av din sorg. Tvert i mot oppfattet jeg det som en støtte til at det ikke er noe galt i at du på nåværende tidspunkt kjenner deg følelseskald.

Min erfaring med sorg er at det går i faser, og at det er ganske uforutsigbart når sorgen oppleves intenst og når den er mer fraværende.

[Gjest Tom mage, tomme armer..]

Jeg har mistet en person jeg elsker for fem uker siden. Det var en brå og uventet død.Føler meg følelseskald i etterkant. Er dette normalt?

S: Det er normalt for noen. Det er i hvert fall ikke unormalt.

Takk.. kunne du ikke svart meg slik med en gang?

Det var alt jeg var ute etter å høre, at reaksjonen min er normal på ett tap i livet mitt. Eller latt vær å svare dersom det er "provoserende" at jeg sørger over mitt barn.

[Gjest adoptivmamma - endelig]

Ja, jeg mener at det er en stor og vesentlig forskjell på et dødfødt barn i 32 uke og det å miste en slekting som faktisk har levd.

Det var atskillig mer dramatisk for meg å miste mitt ufødte barn i uke 27 enn det var å miste yndlingsonkelen min da han var 64. Det er det bare ingen tvil om!

Det ene var barnet mitt! Ingen er viktigere enn ens eget barn - selv om det ennå ikke er født. Sammenliknet med det, var onkelen min en fjern, fjern slektning. Dessuten fører det å miste barn i svangerskap til en rekke andre spørsmål - vil det gå bra neste gang, kanskje jeg aldri vil bli mor (igjen) osv.

Og ikke minst, så er det å miste sent i svangerskapet en på alle måter så dramatisk hendelse, og "fødselen" så ubegripelig svart. Et hjerteinfarkt hos en mann i tidlig alderdom er udramatisk i forhold.

Det går ikke an å kategorisk si det du sier, og du skjønner i alle fall minimalt av hvordan det er å bære et barn i magen, kjenne det lever, beveger seg. Å si at det ikke har levd, er fullstendig sprøyt - selv om det ikke har levd utenfor "alene". Og å hevde at det ene er mer naturlig enn det andre, det er temmelig.... tankeløst, rett og slett.

[Gjest imzedimze]

hei

jeg kjenner at jeg blir forferdelig provosert.

ikke bare av svaret fra denne psykiateren(som skal være proffesjonell), men også av imzedine og alle dere som forsvarer hans svar.

det finnes ikke grobunn i virkeligheten for noe av det han skriver og at dere klarer å lese ut av hans svar at det er en vanlig sorgreaksjon er helt utrolig.

kan jeg få lov til å være så frekk at dere som mener dette å utdype. kanskje analysere hans "svar" for meg slik at jeg kan forstå at han virkelig svarer på det hun spør om.

men denne karen har visst tydelig vrt ute og "slengt med leppa" tidligere når det har vært spørsmål om lignende ting. men for alt jeg vet er dette kanskje en husmor eller vanlig mann i gata og ikke den han utgir seg for å være. håper personen dette har skjedd vurderer å ta opp hans svar med andre psykiatere og sjekke om de mener det samme. min mening om denne psykiateren er at han må miste rett til å svare på slike spørsmål, da hans svar kan få farlige følger for personer som ikke takler slike ufattelige ufølsomme(og uproffesjonelle) svar i en sinnsykt tung tid.

jeg synes ikke du har noen som helst grunn til å være provosert over mitt svar, alt i alt har han sagt at trådstarers sorg er helt normal. Ser ikke noen grunn til å tolke hans svar til at han mener det ikke er verre å miste et barn i dødfødsel enn enn missed abortion, var nok ikke helt slik ment, men at slik et naturens gang, det går ofte galt, det er kjempetrist og fælt, men man klarer å gå videre og kan ha en normal sorgreaksjon fordi om man ikke får en enorm og ekstrem sørgetid, der all aktivitet går ut på å dyrke den døde fremfor å klare gå videre med livet. Som man kanskje har inntrykk av at man må få, men som man ikke trenger få...

[Gjest Tom mage, tomme armer..]

Ja, jeg mener at det er en stor og vesentlig forskjell på et dødfødt barn i 32 uke og det å miste en slekting som faktisk har levd.

Du må seriøst ALDRI jobbe med foreldre som mister barn eller folk i sorg i det hele tatt.

Jeg har mistet faren min i kreft i ung alder, jeg har mistet besteforeldre, jeg har mistet en nær venn i selvmord.. og jeg har mistet ett barn. Og det er ingen forskjell! Dagene etter min datters død var j...ligere enn noe jeg noensinne har gjennomgått.

Jeg blir fryktelig lei meg nå.. fryktelig lei meg. Du må ikke la din personlige mening komme frem når du opptrer som fagperson. Sjekk arbeidet til Atle Dyregrov eller www.lub.no før du svarer noen om dette igjen!

[trollemor;o)]

Ja, jeg mener at det er en stor og vesentlig forskjell på et dødfødt barn i 32 uke og det å miste en slekting som faktisk har levd.

Jeg har ikke vært gravid og født barna mine, men jeg har ingen problemer med å skjønne at det å abortere eller miste et barn ved fødsel fører til en stor sorg for de som skulle bli foreldre.

For oss som står litt utenfor er det verre å miste et menneske som har levd en stund, men for de som har gledet seg og gått å ventet på dette barnet er nok sorgen like stor.

Syns det er merkelig å ha en slik holdning som du har...

[trollemor;o)]

Du må seriøst ALDRI jobbe med foreldre som mister barn eller folk i sorg i det hele tatt.

Jeg har mistet faren min i kreft i ung alder, jeg har mistet besteforeldre, jeg har mistet en nær venn i selvmord.. og jeg har mistet ett barn. Og det er ingen forskjell! Dagene etter min datters død var j...ligere enn noe jeg noensinne har gjennomgått.

Jeg blir fryktelig lei meg nå.. fryktelig lei meg. Du må ikke la din personlige mening komme frem når du opptrer som fagperson. Sjekk arbeidet til Atle Dyregrov eller www.lub.no før du svarer noen om dette igjen!

Jeg syns du bar skal glemme det "psykiater" HD har skrevet i denne tråden.

Jeg har ikke født barna mine selv, men jeg har likevel stor forståelse for din sorg.

Sender deg varme klemmer.

[kan ikke forstå]

jeg synes ikke du har noen som helst grunn til å være provosert over mitt svar, alt i alt har han sagt at trådstarers sorg er helt normal. Ser ikke noen grunn til å tolke hans svar til at han mener det ikke er verre å miste et barn i dødfødsel enn enn missed abortion, var nok ikke helt slik ment, men at slik et naturens gang, det går ofte galt, det er kjempetrist og fælt, men man klarer å gå videre og kan ha en normal sorgreaksjon fordi om man ikke får en enorm og ekstrem sørgetid, der all aktivitet går ut på å dyrke den døde fremfor å klare gå videre med livet. Som man kanskje har inntrykk av at man må få, men som man ikke trenger få...

Uansett finnes det ingen riktig eller feil måte å sørge på. Derfor trenger en heller ikke være redd for å sørge "feil". Enhver får sørge slik det faller naturlig.

dette har Nils Håvard Dahl vært inne å redigert/lagt til etter det første svaret. Kan forstå at du mener det du mener nå.

Men husk at dette er lagt til etter massiv kritikk fra flere inlegg.

[Gjest imzedimze]

Uansett finnes det ingen riktig eller feil måte å sørge på. Derfor trenger en heller ikke være redd for å sørge "feil". Enhver får sørge slik det faller naturlig.

dette har Nils Håvard Dahl vært inne å redigert/lagt til etter det første svaret. Kan forstå at du mener det du mener nå.

Men husk at dette er lagt til etter massiv kritikk fra flere inlegg.

jeg tror nok jeg leste det opprinnelige svaret også, om det er nylig han forandret det.

det fins noen som får en sykelig og forlenget sorgreaksjon og de må få psykiatrisk behandling. Kanskje er det slike tilfeller han tenkte på og har opplevd. Så når han da støtter trådstarter med at hun reagerer riktig, men kanskje tror hun har inntrykk av at det er feil pga tvangs-sorgen som han mener har oppstått som ikke er "sunn" (fordi han har erfart det?), føler jeg folk har tolket svaret litt feil jeg.

[Gjest imzedimze]

Jeg syns du bar skal glemme det "psykiater" HD har skrevet i denne tråden.

Jeg har ikke født barna mine selv, men jeg har likevel stor forståelse for din sorg.

Sender deg varme klemmer.

saken er jo at han også hadde forståelse for hennes sorg, men folk mistolka svaret hans, fordi han syntes andres type sorg kunne være skadelig, mens den blir sett på som den riktige, og derav bekymret trådstarter for at hun ikke sørget riktig...