Han sier han vil ta livet sitt hvis jeg drar

[Gjest veldig bekymret for ham]

har lenge levd i et dødt forhold.. vi har barn.

Han har ikke evnet å snakke før, og gjør det heller ikke nå.. han har sosial angst, ingen nære venner, ingen interesser, men jobber og jobber.

Da han ikke evner å snakke, har han heller aldri fortalt meg om seg og sine behov. Det er jeg som har krevd endringer i forholdet ( i lang tid), og som nå har valgt å flytte fordi han tier tingene ihjel isteden for å snakke og bli ferdig.

Vi har aldri kranglet. Jeg kan rope og skrike i håp om at han skal forstå meg, men han sier ingen ting og bare går.

Vi passer ikke sammen sexuelt og han er heller ikke villig til å prøve å gjøre noe med det. (har sex 1 gang i året, og da varer det i 10 min).

Han støtter meg ikke. -Fordi han ikke vet hvordan han skal gjøre det.

Han er sjalu og kontrollerende. Jeg har innrømmet å ha snakket med andre (også menn) i perioder hvor jeg har hatt behov for det. Dette godtar han ikke, og blir kontrollerende.

Vel.. lista kan bli lenger.

Den siste tiden, etter at jeg sa jeg kom til å flytte, har han prøvd å endre seg ved å være "blid og hyggelig" som han sier.. han har beg. å ta ansvar for ungene og være mer tilstede for de...

Jeg er bare så sliten og energiløs om dagen og har gitt opp huset.. Bruker kreftene mine på ungene og that's it.

Føler ingen tilhørighet med hans familie.

Han har ikke villet snakke om oss og vårt forhold. Har latet som ingen ting.. (fordi han ikke evner å snakke).

-Men for meg er manglende kommunikasjon håpløst!

Vi lever i to separate verdener, uten felles interesser, felles venner osv. Han skylder på meg, at alt er min feil, mens jeg har prøvd i alle år å fortelle ham hva jeg ønsker annerledes.. Da har han svart at "Jeg er for gammel til å forandre meg"

I går sa han, at han kom til å ta livet sitt når jeg reiser..

Jeg ble da så provosert og sa at det måtte han bare gjøre, hvis han trodde det var det greieste..

Saken er, at han ødelegger meg! Han har tatt meg og forholdet for gitt i alle år, og nå gjør han det heller ikke lett for meg å bryte ut..

Hjelp meg noen!!!

[Gjest ViViola]

Du sier at han er sjalu og kontrollerende - og det underbygges jo ved at han truer med å ta livet sitt om du reiser. Han satser på at du da ikke vil reise, noe jeg ikke kan skjønne at du overhode kan tenke på å la være.

Vi har alle ansvar for eget liv, og innholdet i dette livet. Om han ønsker å ta sitt liv, så er det hans valg, og bare hans valg. Han må da være klar over at det er han, ikke du, som blir straffet mest. Og ungene.

Han kan godt være seriøs i sin trussel, men det er fortsatt ikke ditt ansvar. Det er hans. Du skal ikke ødelegge ditt liv for at hans skal fortsette.

Det er hans valg og ansvar, ikke ditt.

Lykke til!

[Gjest veldig bekymret for ham]

Du sier at han er sjalu og kontrollerende - og det underbygges jo ved at han truer med å ta livet sitt om du reiser. Han satser på at du da ikke vil reise, noe jeg ikke kan skjønne at du overhode kan tenke på å la være.

Vi har alle ansvar for eget liv, og innholdet i dette livet. Om han ønsker å ta sitt liv, så er det hans valg, og bare hans valg. Han må da være klar over at det er han, ikke du, som blir straffet mest. Og ungene.

Han kan godt være seriøs i sin trussel, men det er fortsatt ikke ditt ansvar. Det er hans. Du skal ikke ødelegge ditt liv for at hans skal fortsette.

Det er hans valg og ansvar, ikke ditt.

Lykke til!

Jeg har mistet en god venn tidligere i selvmord, og hadde fryktelig skyldfølelse etter det.. Skulle min eks og barnas far ta livet sitt, tør jeg ikke tenke på konsekvensene for meg... og ikke minst for ungene...

Jeg vil jo bli gjort til syndebukk fordi JEG dro..

-Han slår meg jo ikke...

[Gjest Rich and Beautiful]

Du får gjøre som søsteren min gjorde da ex'en hennes truet med det samme da hun reiste fra ham: hun ringte til foreldrene hans og sa at de fikk ta over ansvaret! Han hadde overhodet ikke tenkt å ta livet av seg, og ble fryktelig flau da foreldrene dukket opp. Dersom han ikke har foreldre, gjør søsken eller nære venner samme nytten!

mvh

[Gjest ViViola]

Jeg har mistet en god venn tidligere i selvmord, og hadde fryktelig skyldfølelse etter det.. Skulle min eks og barnas far ta livet sitt, tør jeg ikke tenke på konsekvensene for meg... og ikke minst for ungene...

Jeg vil jo bli gjort til syndebukk fordi JEG dro..

-Han slår meg jo ikke...

NEI! Det er kun èn person som har ansvaret - det er han! Så lenge du ikke aktivt hjelper til, så er det ikke ditt ansvar!

Menn - og forsåvidt endel kvinner også, vil jeg tro - har gjort dette i alle år; brukt andre personers samvittighet til å få viljen sin. Og det er feil!

Snu det på hodet, da: Burde ikke han ha tonnevis med dårlig samvittighet for å holde på deg? Du lider. Det er ditt liv, og ditt liv er ditt ansvar. Dere har også begge ansvaret for ungene deres. Han skulle jo ikke engang nevnt dette med selvmord når han har barn!

Du velger om du vil la han styre deg eller ikke. Du velger om du skal ha det bra eller dårlig. Det er ditt valg. Om han velger å ta livet sitt så er det helt og holdent hans valg.

[filiokus81]

Du får gjøre som søsteren min gjorde da ex'en hennes truet med det samme da hun reiste fra ham: hun ringte til foreldrene hans og sa at de fikk ta over ansvaret! Han hadde overhodet ikke tenkt å ta livet av seg, og ble fryktelig flau da foreldrene dukket opp. Dersom han ikke har foreldre, gjør søsken eller nære venner samme nytten!

mvh

Dette hørtes ut som en god løsning syns jeg.

[Gjest Wita]

Jeg har mistet en god venn tidligere i selvmord, og hadde fryktelig skyldfølelse etter det.. Skulle min eks og barnas far ta livet sitt, tør jeg ikke tenke på konsekvensene for meg... og ikke minst for ungene...

Jeg vil jo bli gjort til syndebukk fordi JEG dro..

-Han slår meg jo ikke...

"Jeg vil jo bli gjort til syndebukk fordi JEG dro..

-Han slår meg jo ikke.."

Nei, det ville du ikke. Nå overdramatiserer du.

[Gjest veldig bekymret for ham]

"Jeg vil jo bli gjort til syndebukk fordi JEG dro..

-Han slår meg jo ikke.."

Nei, det ville du ikke. Nå overdramatiserer du.

Det jeg mener å si, er at: Hvis han tar livet sitt fordi jeg har flyttet med ungene, ja så vil folk si at "Stakkars mann.. det ble ikke lett for ham når hun dro..."

Når det gjelder dette med at "han slår meg ikke", mener jeg å formidle at folk har høyere tolleranse for de som bryter ut av et ekteskap pga vold enn de som bryter ut pga manglende kommunikasjon.

[mariaflyfly]

Å true med å ta livet av seg på den måten, er noe av det feigeste som finnes.

Dersom du virkelig har bestemt deg for å avslutte forholdet, gjør det. Han kommer ikke til å ta livet av seg. Og skulle han være så dum å gjøre alvor av truslene sine, er det hans eget ansvar. Du har ansvar for ditt liv, han for sitt.

[Gjest Havelar]

Det jeg mener å si, er at: Hvis han tar livet sitt fordi jeg har flyttet med ungene, ja så vil folk si at "Stakkars mann.. det ble ikke lett for ham når hun dro..."

Når det gjelder dette med at "han slår meg ikke", mener jeg å formidle at folk har høyere tolleranse for de som bryter ut av et ekteskap pga vold enn de som bryter ut pga manglende kommunikasjon.

Hva så? Det er ingen argumenter for å bli. Det at han truer med selvmord er et enda større grunn til å gå, så det kan du svare ham hvis han gjentar truslene. Forøvrig syns jeg rådet om å ringe noen i hans familie og fortelle hva han truer med var lurt, gjør det den dagen du drar.

Noen syns vel "synd" på noen som er så svake at de ikke greier å takle livet, det betyr ikke at de vil snakke stygt om deg. Og om nå noen skulle snakke stygt om deg(HVIS han skulle ta livet sitt), spiller det noen rolle? Vil du heller leve slik du gjør nå?

[Gjest ViViola]

Det jeg mener å si, er at: Hvis han tar livet sitt fordi jeg har flyttet med ungene, ja så vil folk si at "Stakkars mann.. det ble ikke lett for ham når hun dro..."

Når det gjelder dette med at "han slår meg ikke", mener jeg å formidle at folk har høyere tolleranse for de som bryter ut av et ekteskap pga vold enn de som bryter ut pga manglende kommunikasjon.

''Hvis han tar livet sitt fordi jeg har flyttet med ungene, ja så vil folk si at "Stakkars mann.. det ble ikke lett for ham når hun dro..."''

Jøss, hva slags "folk" omgås du? Jeg har aldri, aldri hørt noen si slik, jeg, og strengt tatt - har du?

Og i dag er det slettes ikke "bare" voldsekteskap som ryker, og takke fa... for det. Det er fullstendig stuerent å ønske seg et godt liv, selv om det ikke handler om vold i ekteskapet. Se deg rundt - tror du alle skillsmisser handler om voldelige ekteskap? Neppe...

Hva folk eventuelt måtte finne på å si må du bare gi blaffen i. Du er ansvarlig for ditt liv, og du velger selv om du vil ha det godt eller som du har det i dag.

[Gjest veldig bekymret for ham]

Hva så? Det er ingen argumenter for å bli. Det at han truer med selvmord er et enda større grunn til å gå, så det kan du svare ham hvis han gjentar truslene. Forøvrig syns jeg rådet om å ringe noen i hans familie og fortelle hva han truer med var lurt, gjør det den dagen du drar.

Noen syns vel "synd" på noen som er så svake at de ikke greier å takle livet, det betyr ikke at de vil snakke stygt om deg. Og om nå noen skulle snakke stygt om deg(HVIS han skulle ta livet sitt), spiller det noen rolle? Vil du heller leve slik du gjør nå?

Nei, i utgangspunktet ønsker jeg ikke det. Er min samvittighet, først og fremst overfor ungene som får meg til å tvile...

De har det jo bra nå.. to foreldre som bor sammen og er glade i de, med god økonomi osv.

Jeg er redd for at ungene skal lide veldig hvis jeg flytter.. At mitt ego om å "få et bedre liv" blir ødeleggende isteden..

Mannen min sa det til meg i går at "Du plukker det beste fra alle andre familier du, og når du ikke får det slik, så flytter du.. Noen lager seg en pen hage, noen bygger på huset, noen kjøper seg hytte..."

Dette er jo kun matrielle ting, som vi heller aldri har hatt felles prosjekter i og om.. Han forstår ikke at det er de emorsjonelle tingene som er viktige for meg, til syvende og sist..

I tillegg har han stadig slengt ut at "du får det ikke bra uansett hvor du er"..

Jeg er en ganske ressurssterk person, men nå røyner det på psyken her.. jeg lurer på om jeg er splitter pine gal og krever for mye.. Om jeg er for egoistisk og ikke skjønner hva som EGENTLIG er viktig her...

[Gjest veldig bekymret for ham]

''Hvis han tar livet sitt fordi jeg har flyttet med ungene, ja så vil folk si at "Stakkars mann.. det ble ikke lett for ham når hun dro..."''

Jøss, hva slags "folk" omgås du? Jeg har aldri, aldri hørt noen si slik, jeg, og strengt tatt - har du?

Og i dag er det slettes ikke "bare" voldsekteskap som ryker, og takke fa... for det. Det er fullstendig stuerent å ønske seg et godt liv, selv om det ikke handler om vold i ekteskapet. Se deg rundt - tror du alle skillsmisser handler om voldelige ekteskap? Neppe...

Hva folk eventuelt måtte finne på å si må du bare gi blaffen i. Du er ansvarlig for ditt liv, og du velger selv om du vil ha det godt eller som du har det i dag.

) jeg har faktisk hørt det... Jeg bor ikke lenger i noen storby, skjønner du.. her er det sånn, at kan man "felle" noen for å bevare sin egen verdighet, ja, så gjør man det.

Er klar over at han er ansvarlig for sitt liv og jeg for mitt, men det er pokker ikke enkelt når man har unger sammen!!

Det er konsekvenesen for de jeg tenker på. En ting er at mamma og pappa skilles.. en annen ting er når det kommer på flere ting i tillegg.

[Gjest ViViola]

) jeg har faktisk hørt det... Jeg bor ikke lenger i noen storby, skjønner du.. her er det sånn, at kan man "felle" noen for å bevare sin egen verdighet, ja, så gjør man det.

Er klar over at han er ansvarlig for sitt liv og jeg for mitt, men det er pokker ikke enkelt når man har unger sammen!!

Det er konsekvenesen for de jeg tenker på. En ting er at mamma og pappa skilles.. en annen ting er når det kommer på flere ting i tillegg.

Jeg har mer eller mindre bodd "på bøgda" i hele mitt liv, men slik prat har jeg aldri hørt. Om noen har tatt livet sitt, så har aldri ektefellen fått skylda. Aldri!

Jeg skjønner at du synes det er tungt å tenke på at pappan til barna dine kanskje tar sitt liv. Det skjønner jeg veldig godt. Men det eneste du kan gjøre, da, er å bli i ditt virkelig elendige ekteskap hvis det er viktigere for deg hva folk vil si - enn hvordan du har det.

Som en annen sier: Hvis du virkelig tror han vil sette i live sin trussel, så ta en prat med legen hans, foreldrene hans, vennene hans - noen som kan "ta over ansvaret". Det er slettes ikke ditt (ansvar, altså), men kanskje det ville gjøre ditt liv litt lettere hvis du trodde noen så etter han?

Du burde forresten også snakke med din egen lege ang din bekymring for han.

Og - hvis det er slik at du ikke vil gå ut av ekteskapet, så burde du virkelig gå til familierådgivning. Du får neppe med deg han, den trebukken, men gå i det minste selv. Det må du vel forresten også, for å få meklingsattes om du velger å søke om separasjon.

[Gjest ViViola]

) jeg har faktisk hørt det... Jeg bor ikke lenger i noen storby, skjønner du.. her er det sånn, at kan man "felle" noen for å bevare sin egen verdighet, ja, så gjør man det.

Er klar over at han er ansvarlig for sitt liv og jeg for mitt, men det er pokker ikke enkelt når man har unger sammen!!

Det er konsekvenesen for de jeg tenker på. En ting er at mamma og pappa skilles.. en annen ting er når det kommer på flere ting i tillegg.

Bare en liten ting: Hvordan har ungene det oppi det hele? Er han flink med dem, avlaster deg og tar vare på dem? Eller ser de hvor ille mamma har det?

[Gjest veldig bekymret for ham]

Jeg har mer eller mindre bodd "på bøgda" i hele mitt liv, men slik prat har jeg aldri hørt. Om noen har tatt livet sitt, så har aldri ektefellen fått skylda. Aldri!

Jeg skjønner at du synes det er tungt å tenke på at pappan til barna dine kanskje tar sitt liv. Det skjønner jeg veldig godt. Men det eneste du kan gjøre, da, er å bli i ditt virkelig elendige ekteskap hvis det er viktigere for deg hva folk vil si - enn hvordan du har det.

Som en annen sier: Hvis du virkelig tror han vil sette i live sin trussel, så ta en prat med legen hans, foreldrene hans, vennene hans - noen som kan "ta over ansvaret". Det er slettes ikke ditt (ansvar, altså), men kanskje det ville gjøre ditt liv litt lettere hvis du trodde noen så etter han?

Du burde forresten også snakke med din egen lege ang din bekymring for han.

Og - hvis det er slik at du ikke vil gå ut av ekteskapet, så burde du virkelig gå til familierådgivning. Du får neppe med deg han, den trebukken, men gå i det minste selv. Det må du vel forresten også, for å få meklingsattes om du velger å søke om separasjon.

Vi var til fam.terapi for to år siden. Jeg har siden gått alene, fordi jeg har ønsket det.. Har sagt til ham at han bør søke hjelp, men DET er over hans verdighet.

Å gå ut av ekteskapet er jo ikke det man ønsker mest av alt, men for at JEG skal få det bedre emosjonelt, ser jeg ingen annen løsning.. Hvorfor bo med en mann som man kun har ungene felles med??

Vi krangler ikke veldig mye så ungene hører det.. (er jeg som hever stemmen, ikke han ), men jeg er slite, energiløs osv. pga forholdet vårt..

-Men han har aldri gjort det enkelt for meg, hverken når jeg har prøvd å få forholdet til å gå/bli bedre, eller nå, når vi har kjørt det helt til bunns..

Utrolig slitsomt dette her.. -Det er jo ikke tiltak og tak i ham på noe som helst måte. Han er tafatt, og klarer ikke å handle på noe vis jo!!! Det er synd på ham, men POKKER!!!! Jeg MÅ få lov til å se andre muligheter!!!

[Gjest ViViola]

Vi var til fam.terapi for to år siden. Jeg har siden gått alene, fordi jeg har ønsket det.. Har sagt til ham at han bør søke hjelp, men DET er over hans verdighet.

Å gå ut av ekteskapet er jo ikke det man ønsker mest av alt, men for at JEG skal få det bedre emosjonelt, ser jeg ingen annen løsning.. Hvorfor bo med en mann som man kun har ungene felles med??

Vi krangler ikke veldig mye så ungene hører det.. (er jeg som hever stemmen, ikke han ), men jeg er slite, energiløs osv. pga forholdet vårt..

-Men han har aldri gjort det enkelt for meg, hverken når jeg har prøvd å få forholdet til å gå/bli bedre, eller nå, når vi har kjørt det helt til bunns..

Utrolig slitsomt dette her.. -Det er jo ikke tiltak og tak i ham på noe som helst måte. Han er tafatt, og klarer ikke å handle på noe vis jo!!! Det er synd på ham, men POKKER!!!! Jeg MÅ få lov til å se andre muligheter!!!

Nemlig - du fortjener også et godt liv, og når han ikke engang er villig til å snakke med deg, så må du få gjøre det som gir ditt liv mening.

Stå på, jente!

[Gjest Kayia]

Du får gjøre som søsteren min gjorde da ex'en hennes truet med det samme da hun reiste fra ham: hun ringte til foreldrene hans og sa at de fikk ta over ansvaret! Han hadde overhodet ikke tenkt å ta livet av seg, og ble fryktelig flau da foreldrene dukket opp. Dersom han ikke har foreldre, gjør søsken eller nære venner samme nytten!

mvh

Dette syns jeg var et veldig godt råd!

Som alle andre her skriver - det er _ikke_ ditt ansvar hvilke valg han evt tar dersom du velger å flytte. Noen vil alltid plapre i ettertid, men det skal du ikke lytte til. Lytt heller til alle som forteller deg at hans valg utelukkende er hans egne.

Lykke til!

[Gjest samlivsxprten]

) jeg har faktisk hørt det... Jeg bor ikke lenger i noen storby, skjønner du.. her er det sånn, at kan man "felle" noen for å bevare sin egen verdighet, ja, så gjør man det.

Er klar over at han er ansvarlig for sitt liv og jeg for mitt, men det er pokker ikke enkelt når man har unger sammen!!

Det er konsekvenesen for de jeg tenker på. En ting er at mamma og pappa skilles.. en annen ting er når det kommer på flere ting i tillegg.

Du leter etter unnskyldninger for å bli. Det behøver du da ikke. Å bli er ikke et nederlag.

[Gjest Wita]

Vi var til fam.terapi for to år siden. Jeg har siden gått alene, fordi jeg har ønsket det.. Har sagt til ham at han bør søke hjelp, men DET er over hans verdighet.

Å gå ut av ekteskapet er jo ikke det man ønsker mest av alt, men for at JEG skal få det bedre emosjonelt, ser jeg ingen annen løsning.. Hvorfor bo med en mann som man kun har ungene felles med??

Vi krangler ikke veldig mye så ungene hører det.. (er jeg som hever stemmen, ikke han ), men jeg er slite, energiløs osv. pga forholdet vårt..

-Men han har aldri gjort det enkelt for meg, hverken når jeg har prøvd å få forholdet til å gå/bli bedre, eller nå, når vi har kjørt det helt til bunns..

Utrolig slitsomt dette her.. -Det er jo ikke tiltak og tak i ham på noe som helst måte. Han er tafatt, og klarer ikke å handle på noe vis jo!!! Det er synd på ham, men POKKER!!!! Jeg MÅ få lov til å se andre muligheter!!!

"Utrolig slitsomt dette her.. -Det er jo ikke tiltak og tak i ham på noe som helst måte. Han er tafatt, og klarer ikke å handle på noe vis jo!!!"

Det jeg tror er slitsomt for deg er at du selv ikke greier å ta avgjørelsen. Vi andre her på dol kan ikke ta avgjørelsen for deg uansett hvor mange innlegg du skriver.