Han sier han vil ta livet sitt hvis jeg drar

[Gjest velvilja]

NEI! Det er kun èn person som har ansvaret - det er han! Så lenge du ikke aktivt hjelper til, så er det ikke ditt ansvar!

Menn - og forsåvidt endel kvinner også, vil jeg tro - har gjort dette i alle år; brukt andre personers samvittighet til å få viljen sin. Og det er feil!

Snu det på hodet, da: Burde ikke han ha tonnevis med dårlig samvittighet for å holde på deg? Du lider. Det er ditt liv, og ditt liv er ditt ansvar. Dere har også begge ansvaret for ungene deres. Han skulle jo ikke engang nevnt dette med selvmord når han har barn!

Du velger om du vil la han styre deg eller ikke. Du velger om du skal ha det bra eller dårlig. Det er ditt valg. Om han velger å ta livet sitt så er det helt og holdent hans valg.

Har du hørt om psykisk vold?

Jeg vokste opp i et hjem der mamma aldri tok mot til seg og dro fra pappa. Han har mishandlet henne psykisk hele mitt liv. Det du sier han gjør og sier høres ganske nedbrytende ut.

Barn legger mer merke til sånt enn man tror... Det er til slutt ingen trygghet i hjemmet.

[Gjest ViViola]

Har du hørt om psykisk vold?

Jeg vokste opp i et hjem der mamma aldri tok mot til seg og dro fra pappa. Han har mishandlet henne psykisk hele mitt liv. Det du sier han gjør og sier høres ganske nedbrytende ut.

Barn legger mer merke til sånt enn man tror... Det er til slutt ingen trygghet i hjemmet.

Hm... denne var vel ikke til meg, kanskje?

[Gjest veldig bekymret for ham]

"Utrolig slitsomt dette her.. -Det er jo ikke tiltak og tak i ham på noe som helst måte. Han er tafatt, og klarer ikke å handle på noe vis jo!!!"

Det jeg tror er slitsomt for deg er at du selv ikke greier å ta avgjørelsen. Vi andre her på dol kan ikke ta avgjørelsen for deg uansett hvor mange innlegg du skriver.

Kan godt hende du har rett i det Wita, men jeg tenker det annerledes..

Jeg har sagt i flere år at dette ikke går. Han har fortsatt på samme måte som før

Jeg har gjentatt meg selv, uten respons.. Så sier han plutselig at jeg bare får dra, hvis jeg tror jeg vil få det bedre da.

Ok... Tiden går og jeg kjenner meg sterk nok! Ordner alt i forhold til bolig etc... og når jeg sier til ham at jeg flytter, og at vi må få til en god ordning for ungene.. ja, så er helvete løs!

Han truer med først en ting. Neste gang er det en ting til..

I går var det altså dette..

Det er klart at det blir vanskelig for meg å ta det endelige steget rett ut, når han KUN truer meg!

Jeg vet, at han og jeg ikke kommer til å få det bedre. Det har vi prøvd i mange år. Det jeg er frustrert over er trugsmålene hans og det at han ikke kan være voksen nok til å innrømme nederlaget at det ikke fungerer for oss, og sette seg ned med meg og snakke, slik at vi får det godt til for ungenes skyld!

DET kan vel ikke være for mye forlangt....

[Gjest Wita]

Kan godt hende du har rett i det Wita, men jeg tenker det annerledes..

Jeg har sagt i flere år at dette ikke går. Han har fortsatt på samme måte som før

Jeg har gjentatt meg selv, uten respons.. Så sier han plutselig at jeg bare får dra, hvis jeg tror jeg vil få det bedre da.

Ok... Tiden går og jeg kjenner meg sterk nok! Ordner alt i forhold til bolig etc... og når jeg sier til ham at jeg flytter, og at vi må få til en god ordning for ungene.. ja, så er helvete løs!

Han truer med først en ting. Neste gang er det en ting til..

I går var det altså dette..

Det er klart at det blir vanskelig for meg å ta det endelige steget rett ut, når han KUN truer meg!

Jeg vet, at han og jeg ikke kommer til å få det bedre. Det har vi prøvd i mange år. Det jeg er frustrert over er trugsmålene hans og det at han ikke kan være voksen nok til å innrømme nederlaget at det ikke fungerer for oss, og sette seg ned med meg og snakke, slik at vi får det godt til for ungenes skyld!

DET kan vel ikke være for mye forlangt....

Hvis du vet etter mange år at det plent umulig å få til en samtale med han, så tror jeg du bare må innse at du heller ikke får det til nå. Det ser ikke ut slik at det er mulig og da må du gjennomføre alt selv.

Hvis du virkelig vil dette 100%, så lurer jeg på hvorfor dette er så vanskelig for deg? Jeg får en følelse av at det er noe som holder deg igjen. Et siste fortvilet håp om kommunikasjon og at ting skal ordne seg mellom dere?

Jeg har tenkt at hvis ønsket ditt om skilsmisse er stort nok, ville du ikke ha bekymret deg for om du måtte jobbe 100% isteden for 80 %.

Nå er det dette. Du vet vel med deg selv at det han sier nå høyst sannsynlig er tomme trusler.

Han må jo se at du ikke har det bra og det går igjen utover han. Han kan ikke ha det bra han heller og sånn sett kan det være at du gjør han en tjeneste ved å få slutt på denne seigpininga.

Han greier det ikke og da må du gjøre det, hvis det er det du vil.

[Elis31]

Kan godt hende du har rett i det Wita, men jeg tenker det annerledes..

Jeg har sagt i flere år at dette ikke går. Han har fortsatt på samme måte som før

Jeg har gjentatt meg selv, uten respons.. Så sier han plutselig at jeg bare får dra, hvis jeg tror jeg vil få det bedre da.

Ok... Tiden går og jeg kjenner meg sterk nok! Ordner alt i forhold til bolig etc... og når jeg sier til ham at jeg flytter, og at vi må få til en god ordning for ungene.. ja, så er helvete løs!

Han truer med først en ting. Neste gang er det en ting til..

I går var det altså dette..

Det er klart at det blir vanskelig for meg å ta det endelige steget rett ut, når han KUN truer meg!

Jeg vet, at han og jeg ikke kommer til å få det bedre. Det har vi prøvd i mange år. Det jeg er frustrert over er trugsmålene hans og det at han ikke kan være voksen nok til å innrømme nederlaget at det ikke fungerer for oss, og sette seg ned med meg og snakke, slik at vi får det godt til for ungenes skyld!

DET kan vel ikke være for mye forlangt....

Nå trenger du hjelp. Fortsett på familierådgivningskontoret. Be om mer hjelp hvis du trenger det. Det blir sikkert en tung periode. Kontakt familien hans hvis du synes det er lurt.

Si til han at mange kan kanskje føle det som han, men at du er sikker på at denne løsningen med at dere flytter hver for dere kommer til å gjøre at det blir bedre for dere begge to. Har en i familien som var så nedfor at han "truet" med det samme under samlivsbrudd, men han har i dag en annen dame og lykkelig sammen med henne.

Føler med deg. Men det høres ikke ut som DU har noe liv NÅ. Det høres ut som du vet hva som er best for deg og dine barn nå. Lytt til deg selv. Hopp i det.

Man redder ikke forhold med å true om selvmord. Du har gitt han sjansen. Men tror det er godt for dere begge å få hjelp til dette.

[Gjest veldig bekymret for ham]

Hvis du vet etter mange år at det plent umulig å få til en samtale med han, så tror jeg du bare må innse at du heller ikke får det til nå. Det ser ikke ut slik at det er mulig og da må du gjennomføre alt selv.

Hvis du virkelig vil dette 100%, så lurer jeg på hvorfor dette er så vanskelig for deg? Jeg får en følelse av at det er noe som holder deg igjen. Et siste fortvilet håp om kommunikasjon og at ting skal ordne seg mellom dere?

Jeg har tenkt at hvis ønsket ditt om skilsmisse er stort nok, ville du ikke ha bekymret deg for om du måtte jobbe 100% isteden for 80 %.

Nå er det dette. Du vet vel med deg selv at det han sier nå høyst sannsynlig er tomme trusler.

Han må jo se at du ikke har det bra og det går igjen utover han. Han kan ikke ha det bra han heller og sånn sett kan det være at du gjør han en tjeneste ved å få slutt på denne seigpininga.

Han greier det ikke og da må du gjøre det, hvis det er det du vil.

Det er ungene og de, ene og alene som holder meg igjen!

Jeg setter de foran alt annet... i hvertfall frem til nå..

Jeg er rett og slett redd for at min egoisme i forhold til det å bli frigjort fra en mann jeg ikke har det godt sammen med skal ødelegge mer enn noe annet for ungene..

Veier for og imot hele tiden.. fordeler og ulemper med begge valg.

Det være seg psykisk, økonomisk osv. Når barnefaren ikke kan si til meg at vi selvfølgelig skal samarbeide til beste for ungene, men i stede true meg med det ene etter det andre, blir jeg livredd!

[Gjest Valnøtt]

Det er ungene og de, ene og alene som holder meg igjen!

Jeg setter de foran alt annet... i hvertfall frem til nå..

Jeg er rett og slett redd for at min egoisme i forhold til det å bli frigjort fra en mann jeg ikke har det godt sammen med skal ødelegge mer enn noe annet for ungene..

Veier for og imot hele tiden.. fordeler og ulemper med begge valg.

Det være seg psykisk, økonomisk osv. Når barnefaren ikke kan si til meg at vi selvfølgelig skal samarbeide til beste for ungene, men i stede true meg med det ene etter det andre, blir jeg livredd!

Jeg svarer deg enda en gang jeg :-)

Vet du hva jeg tror det verste du kan gjøre må være?

Det må være å bli der for ungene sin skyld. Skal de vokse opp og vite at det er deres skyld at du fikk ødelagt livet ditt??? Skal de vokse opp og lære at om de har det vondt, så må de bare leve i sine egne private helveter fordi de skylder sine barn å lide?

Nei, skal du bli så blir du for din egen del. Ikke gi ungene skylden, det fortjener de ikke. Barn har det ikke best med foreldre som bor sammen og lider. Barn har det best med foreldre som har det bra. Det er en vinn-vinn situasjon.

Dessuten - om han nå skulle finne på å ta livet av seg (jeg er villig til å vedde på at det ikke skjer, men...), så vil ingen si at det er din skyld.

Folk vil si at du må ha hatt mye å slite med i det ekteskapet!

Da jeg skilte meg var det en og annen som kommenterte at eksen så tuslete ut. (Han ser jo helt tragisk ut når kona hans ikke klipper neglene for ham mer...), og at jeg så fantastisk ut. Og det var mange som sa at jeg måtte ha hatt mye å slite med når jeg kunne blomstre sånn med alt ansvaret for jobb og hus og unger alene. folk er ikke så stygge som du tror :-)

[Gjest veldig bekymret for ham]

Jeg svarer deg enda en gang jeg :-)

Vet du hva jeg tror det verste du kan gjøre må være?

Det må være å bli der for ungene sin skyld. Skal de vokse opp og vite at det er deres skyld at du fikk ødelagt livet ditt??? Skal de vokse opp og lære at om de har det vondt, så må de bare leve i sine egne private helveter fordi de skylder sine barn å lide?

Nei, skal du bli så blir du for din egen del. Ikke gi ungene skylden, det fortjener de ikke. Barn har det ikke best med foreldre som bor sammen og lider. Barn har det best med foreldre som har det bra. Det er en vinn-vinn situasjon.

Dessuten - om han nå skulle finne på å ta livet av seg (jeg er villig til å vedde på at det ikke skjer, men...), så vil ingen si at det er din skyld.

Folk vil si at du må ha hatt mye å slite med i det ekteskapet!

Da jeg skilte meg var det en og annen som kommenterte at eksen så tuslete ut. (Han ser jo helt tragisk ut når kona hans ikke klipper neglene for ham mer...), og at jeg så fantastisk ut. Og det var mange som sa at jeg måtte ha hatt mye å slite med når jeg kunne blomstre sånn med alt ansvaret for jobb og hus og unger alene. folk er ikke så stygge som du tror :-)

) Jeg blir bare glad når jeg ser navnet ditt, Valnøtt! Vet det, at når jeg åpner innlegget, møter jeg mange kloke ord og meninger!

Jeg har bestemt meg for å reise (har gjort det før også, ja, men jeg kan ikke sette luksus foran mitt eget ve og vel).

Skrev en lang side om mitt forhold forleden, og da gikk det opp for meg, at sånn kan jeg ikke ha det... Har jo trøstet meg selv med at han ikke slår, ikke er voldelig mot barna, ikke drikker og er en stabil og forutsigbar ektefelle.. OG at vi har hatt det bra i perioder..

Likevel, når jeg tenker på hvorfor jeg blir totalt kjørt og fortvilt, er dette i situasjoner han virkelig skulle støttet meg og snakket med meg... Altså, i perioder og situasjoner jeg stiller litt krav..

Jeg kan ikke bare overse alt det negative til fordel for god økonomi, velstand, og tryggheten dette gir... jeg kan ikke det..

Det du skriver i forhold til ungene er jo også riktig.. Selv om de i dag ikke merker vårt dårlige ekteskap i veldig stor grad.. MEN vi tar ikke på hverandre, snakker ikke mye -og godt sammen + + + dette gir jo ikke akkurat et rett bilde på hvordan man skal ha det i ekteskapet sitt..

Når jeg har lange perioder totalt uten energi, vet jeg jo i dag hva det kommer av, og det var da jeg skjønte at det var forholdet mitt og ikke vitaminmangel og lite søvn som var årsaken, ja da var det jeg begynte å tenke alternativer..

Jeg har jo vært veldig tydelig i mangen år på at jeg på et tidspunkt må gjøre noe.. at jeg er "redd" nå, kommer vel mest av at realiteten, virkeligheten og muligheten har innhentet meg..

-Er trygt med alt som er på avstand, men straks alvoret kommer og valgene må tas, ja da er det straks skummelt ))

[Gjest Valnøtt]

) Jeg blir bare glad når jeg ser navnet ditt, Valnøtt! Vet det, at når jeg åpner innlegget, møter jeg mange kloke ord og meninger!

Jeg har bestemt meg for å reise (har gjort det før også, ja, men jeg kan ikke sette luksus foran mitt eget ve og vel).

Skrev en lang side om mitt forhold forleden, og da gikk det opp for meg, at sånn kan jeg ikke ha det... Har jo trøstet meg selv med at han ikke slår, ikke er voldelig mot barna, ikke drikker og er en stabil og forutsigbar ektefelle.. OG at vi har hatt det bra i perioder..

Likevel, når jeg tenker på hvorfor jeg blir totalt kjørt og fortvilt, er dette i situasjoner han virkelig skulle støttet meg og snakket med meg... Altså, i perioder og situasjoner jeg stiller litt krav..

Jeg kan ikke bare overse alt det negative til fordel for god økonomi, velstand, og tryggheten dette gir... jeg kan ikke det..

Det du skriver i forhold til ungene er jo også riktig.. Selv om de i dag ikke merker vårt dårlige ekteskap i veldig stor grad.. MEN vi tar ikke på hverandre, snakker ikke mye -og godt sammen + + + dette gir jo ikke akkurat et rett bilde på hvordan man skal ha det i ekteskapet sitt..

Når jeg har lange perioder totalt uten energi, vet jeg jo i dag hva det kommer av, og det var da jeg skjønte at det var forholdet mitt og ikke vitaminmangel og lite søvn som var årsaken, ja da var det jeg begynte å tenke alternativer..

Jeg har jo vært veldig tydelig i mangen år på at jeg på et tidspunkt må gjøre noe.. at jeg er "redd" nå, kommer vel mest av at realiteten, virkeligheten og muligheten har innhentet meg..

-Er trygt med alt som er på avstand, men straks alvoret kommer og valgene må tas, ja da er det straks skummelt ))

Det er sånn - når man står der og det bare er å ta spranget som står igjen - så tør man plutselig ikke. Jeg slet sånn en stund jeg også før jeg skilte meg. Men en dag gikk det opp for meg at jeg ikke tar fra barna en far ved å skilles. Jeg tar fra dem en mor hvis jeg blir.

Etter det var det lett.

[Gjest veldig bekymret for ham]

Det er sånn - når man står der og det bare er å ta spranget som står igjen - så tør man plutselig ikke. Jeg slet sånn en stund jeg også før jeg skilte meg. Men en dag gikk det opp for meg at jeg ikke tar fra barna en far ved å skilles. Jeg tar fra dem en mor hvis jeg blir.

Etter det var det lett.

Hvor mange år var barna deres?

[Gjest Valnøtt]

Hvor mange år var barna deres?

De var fem og åtte år gamle. Læreren sa etterpå at hun hadde fulgt med på den eldste for å se om han kanskje ikke hadde det bra en periode, men at hun syntes det var rart, for det var akkurat som han blomstret etter skilsmissen. Så det var nok ikke så lett å være liten under sånne forhold heller.

Den minste slet en del etter skilsmissen, men det var fordi han ikke ville til faren. Han har avvist faren siden han var nyfødt - noen ganger lurer jeg på om unger skjønner mer enn man vet...

[Gjest veldig bekymret for ham]

De var fem og åtte år gamle. Læreren sa etterpå at hun hadde fulgt med på den eldste for å se om han kanskje ikke hadde det bra en periode, men at hun syntes det var rart, for det var akkurat som han blomstret etter skilsmissen. Så det var nok ikke så lett å være liten under sånne forhold heller.

Den minste slet en del etter skilsmissen, men det var fordi han ikke ville til faren. Han har avvist faren siden han var nyfødt - noen ganger lurer jeg på om unger skjønner mer enn man vet...

..det er klart unger vet mer enn hva vi voksne tror.. Barn har et "åpent" sinn, og har alle sanser åpne. De er følsomme, små skapninger og veldig sårbare.

Selv om min mann til tider kan oppføre seg urimelig mot ungene (fordi han ikke evner å snakke og ikke har stor grad av empati), tenker jeg at han gjør så godt han kan, i hvertfall nå..

Ungene gir uttrykk for at de er veldig glad i pappa, selv om det er meg de kommer til, i så og si alle sammenhenger.. (mamma er jo mamma..;o))

Far har aldri slått mor, heller aldri slått ungene, etc. Vi kan jo alle bli så provosert at vi kan gjøre ting vi angrer på (selv om det ikke er direkte vold).

Er jo nettopp det som gjør min situasjon så vanskelig.. at det ikke er fysisk vold inn i bildet. At han nå er oppmerksom mot ungene, hjelpsom osv, både mot ungene og mot meg (jeg har litt lav energi om dagen..).

Men, som jeg sier til ham og andre.. Det hjelper ikke bare å være blid og snill. Når jeg begynner å "kreve" litt av ham, kommer problemene. Når jeg ikke lar han leve sitt liv med sine rutiner og gjøremål og lever mitt, men faktisk krever samtale, støtte, oppbacking råd og vink, ja da svikter det.

) Så.. Dette er ikke lett ), dessverre.... -Og skal ikke være det heller, tenker jeg.

Neste gang jeg høre noen si at "det er for lett å skille seg i dag", ja, da tror jeg at jeg kommer til å eksplodere!!

[Gjest Valnøtt]

..det er klart unger vet mer enn hva vi voksne tror.. Barn har et "åpent" sinn, og har alle sanser åpne. De er følsomme, små skapninger og veldig sårbare.

Selv om min mann til tider kan oppføre seg urimelig mot ungene (fordi han ikke evner å snakke og ikke har stor grad av empati), tenker jeg at han gjør så godt han kan, i hvertfall nå..

Ungene gir uttrykk for at de er veldig glad i pappa, selv om det er meg de kommer til, i så og si alle sammenhenger.. (mamma er jo mamma..;o))

Far har aldri slått mor, heller aldri slått ungene, etc. Vi kan jo alle bli så provosert at vi kan gjøre ting vi angrer på (selv om det ikke er direkte vold).

Er jo nettopp det som gjør min situasjon så vanskelig.. at det ikke er fysisk vold inn i bildet. At han nå er oppmerksom mot ungene, hjelpsom osv, både mot ungene og mot meg (jeg har litt lav energi om dagen..).

Men, som jeg sier til ham og andre.. Det hjelper ikke bare å være blid og snill. Når jeg begynner å "kreve" litt av ham, kommer problemene. Når jeg ikke lar han leve sitt liv med sine rutiner og gjøremål og lever mitt, men faktisk krever samtale, støtte, oppbacking råd og vink, ja da svikter det.

) Så.. Dette er ikke lett ), dessverre.... -Og skal ikke være det heller, tenker jeg.

Neste gang jeg høre noen si at "det er for lett å skille seg i dag", ja, da tror jeg at jeg kommer til å eksplodere!!

Det med å føle at man eksploderer hvis man hører én gang til at det er så lett å skille seg og at mødre bare tenker på penger - det støtter jeg deg i :-)

[KaVa]

Du er ikke ansvarlig for hans liv. Det er det han som er, ene og alene.

Å bruke "jeg tar livet av meg , dersom du drar" - er en feig og simpel hersketeknikk.

Dersom du har bestemt deg for å avslutte ekteskapet - gjør det, på tross av hans forsøk på å spille på din omsorg og skyldfølelse.

(ja, jeg vet det er lett å si det, sett fra utsiden. )

[Gjest veldig bekymret for ham]

Det med å føle at man eksploderer hvis man hører én gang til at det er så lett å skille seg og at mødre bare tenker på penger - det støtter jeg deg i :-)

"Bare tenker på penger"?? Jeg skjønner ikke helt hvor de pengene skulle komme fra... -Og hvis man tenker å "overleve" på overg.stønad.. Hvilke perspektiv gir det da? "Trygghet" i 3 år..???

Nei.. mødre som tror de blir rike av skilsmisse/brudd, må jammen tro om igjen.. -og skaffe seg utdannelse og jobb.. ;o)