Språktap

[nord88]

Jeg har opplevd en form for språktap som jeg gjerne skulle vite mer om. Det oppsto etter at jeg hadde vært isolert av uvirkelighetsfølelse i flere år. Uvirkelighetsfølelsen ble jeg klar over da jeg var ca sju år gammel og den skyldtes forhold i oppvekstmiljøet som "skremte vettet" av meg. Jeg hadde ingen gode omsorgspersoner og derfor fikk uvirkelighetsfølelsen fortsette i mange år. Jeg ble også utsatt for mobbing i skolen. Jeg mistet selvtilliten i en slik grad at jeg til slutt ikke trodde på mine egne tanker. Tankene låste seg slik at jeg ikke lenger fikk assosiasjoner. Jeg greide skolefag som jeg kunne lære ved hjelp av pugging, men ikke feks norsk stil. Jeg kunne bare svare ja eller nei når noen snakket til meg. Jeg isolerte meg og var for redd andre mennesker til å oppsøke hjelp. Jeg mistet hele barndommen og ungdomstiden på grunn av dette. Da jeg i voksen alder oppsøkte hjelp hos psykolog skapte språktapet problemer og jeg ble feilbehandlet i mange år. Jeg trengte trygghet og bekreftelse og avlastning etter mange års isolasjon, og det virket det som om psykologene ikke forsto. Da uvirkelighetsfølelsen forsvant kom også språket gradvis tilbake. Hvordan skulle jeg ha forklart dette språktapet for psykologene for at de skulle ha forstått meg? Medisiner var ingen løsning for meg.

[frosken]

Hei,

Vil du si noe om hvordan du har det i dag? Har du det greit i forhold til å kommunisere språklig med andre mennesker? Og hvordan er det for deg å lese tekst?

Jeg spør fordi jeg har flere ulike typer assosiasjoner til det du skriver, og ville synes det var greiere å svare om jeg visste litt mer.

[Gjest velvilja]

Jeg har lignende livshistorie.

Utrygghet og ubehag i barndommen min førte til at jeg dissosialiserte meg. at jeg fikk problemer med å kommunisere med mennesker. Jeg fikk følelsen av at jeg manglet noen egenskaper som alle andre hadde, siden de hadde venner og klarte å uttrykke seg som de gjorde...

Jeg antar du kan prøve med å forklare det slik som du gjorde her i forumet...

Det virker som du er ganske flink til å ordlegge deg nå.

Jeg pleide å skrive ned ting og levere brev eller lapper til terapauter og familie når jeg ikke klare å forklare det jeg ville i situasjonen. Det føltes tryggere og mere gjennomtenkt når jeg hadde kunnet formulere ordene i ro og fred liksom...