Overgrep i psykiatrien er vanligere enn vi tror

[Reality Bites]

Menneskerettighetene blir brutt i psykiatrien. Les dagens VG side 24.

Ellers en artikkel om dette: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article2190372.ece

Jeg er en av de som har opplevd overgrep i psykiatrien. Det forundrer meg ikke at mørketallene er store. Folk som sliter psykisk har ofte ikke krefter eller selvtillit til å melde fra. Solskinnshistoriene om leger som hjelper pasienter er mer allment aksepterte. Overgrep i psykiatrien har blitt tabubelagt. Det er derfor viktig å å starte omfattende debatt om dette.

Jeg var innlagt på psykiatrisk avdeling. Det var frivillig, men den eneste sengen de hadde, var på skjermet post. Der stengte de psykotiske og utagerende mennesker inne på rommet sitt lenge om gangen. Og dette gikk svært innpå meg. Jeg dro derfra så fort som råd dagen etter. Minst mulig psykiatri heretter tenkte jeg. Enhver person som har en normal psykisk helse ville blitt gal av å sitte på et rom uten noen form for inntrykk. Ikke minst av det faktum at de ble sperret inne, MOT sin VILJE. Noe å tenke på.

[Gjest heyheymymy]

Hva er poenget? At du måtte ligge på lukket? Jeg har selv vært psykotisk og jeg forsto ikke at jeg var syk. I dag så ønsker jeg at det hadde vært mer tvang i mitt tilfelle, for etter at jeg gradvis har kommet til meg selv, så pines jeg av anger etter ting jeg gjorde da jeg var syk.

[Gjest syk av ssri]

Har også opplevd skikkelig ubehagelige opplevelser etter å ha blitt lagt inn en gang. Å bli umyndiggjort og fratatt friheten ble for meg ett mareritt. Pga depresjon ble jeg straffet og tvunget til å være spærret inne med fremmede mennesker 24 timer i døgnet. For meg som har sosialangst ble det en konstant foring av den indre uroen min. Eneste stedet hvor uroen kan roe seg er hjemme innenfor mine fire vegger.

Var ikke tvangsinnlagt men fikk ikke lov av samboer å komme hjem da psykiaterene fortalte han at det var best for meg å være innlagt. Jeg har fortsatt mareritt om tiden som innlagt. Fortvilelsen av at ingen faktisk hørte på noe jeg sa. Det var som en som å leve i en skrekkfilm. Jeg visste i følge dem ikke mitt eget beste i det hele tatt og alle nye symptomer som dukket opp der inne ble døyvet med medisiner. At jeg hadde levd hele livet mitt uten noen av de problemene jeg fikk der inne tok ingen hensyn til. Jeg satt for det meste krøllet i en angstfull, enda mer deprimert og neddopet haug i hjørnet av senga mi. Var jo ingenting å gjøre der inne heller.

Som en god innsatt fant jeg meg etterhvert i å være der inne og livet utenfor ble helt fjernt. Jeg ble redd for å reise hjem. Sengen var mitt nye hjem.

For meg som hadde kommet meg veldig langt i den ti år lange jobben mot angsten min var dette kortet som sendte meg tilbake til start.

Hadde vel vært der inne enda om ikke jeg hadde tatt til motmæle ovenfor overlegen der som ikke ville slutte å putte ord i min munn. Å bli fortalt hvordan jeg hadde det og rettet på hvis jeg prøvde å forklare hvordan jeg mente det var gjorde til slutt at jeg reiste i raseri. Gud skje lov.

Kommer meg sakte men sikkert igjen etter opplevelsen men hadde det ikke vært for at trygdekontoret krever det for at jeg skal få rehab.penger så ville jeg aldri truffet en psykiater igjen i hele mitt liv. Har hatt flere ubehagelige opplevelser meg psykiatere i ettertid også men nå sier jeg bare det de vil høre. Ellers kommer de bare med diagnoseboka si for å gi meg diagnoser.

Ett utdrag av en samtale med jeg hadde med en psykiater. Meg: jeg blir så fortvilet når ingen hører på hva jeg sier. Psykiater: mhm hvor lenge har du følt det sånn? Meg: eh siden ingen ville høre på det jeg har å si tror jeg. Psykiater: føler du at det er noen som overvåker deg eller forfølger deg? Meg : hæ? Psykiater: er du sikker på at følelsen at ingen hører på deg er reelle?

Man kan bli psyk av mindre. Jeg kan nesten le litt av det nå. Det er jo nesten komisk. Skulle nesten tro de fikk provisjon for hver diagnose de klarte å sette på meg.

[Gjest Mohikaneren]

Jeg har opplevd mye rart, men også utrolig mye bra.

Når overgrep skjer i psykiatrien tror jeg det blir mye vondere og værre enn dersom lignende ting skjer ellers, fordi de har så stor definisjonsmakt.

Blant annet opplevde jeg total umyndiggjøring av en lege, som sa noe til meg, men skrev noe helt annet. Da ble jeg forbanna. Psykologen likeså.

Jeg ble helt umyndiggjort, bare fordi jeg hadde vært psykotisk. Han kunne vel ikke så mye om det, så da brukte han de "båsene" han hadde.

Siste time jeg hadde hos ham, da krøp han.

[Gjest Mohikaneren]

Hva er poenget? At du måtte ligge på lukket? Jeg har selv vært psykotisk og jeg forsto ikke at jeg var syk. I dag så ønsker jeg at det hadde vært mer tvang i mitt tilfelle, for etter at jeg gradvis har kommet til meg selv, så pines jeg av anger etter ting jeg gjorde da jeg var syk.

Jeg gjorde også mye rart. Men jeg pines ikke av det, fordi jeg klarer å tenke at, jeg var så syk. Jeg var ikke tilregnelig, det er ikke meg. Det jeg gjorde da kan jeg ikke noe for, og jeg gir blaffen om noen så meg. Og de som så meg som jeg kjenner, ja de har tålt det.

Så jeg tenker, jeg gir blaffen, jeg klarte meg ut av det, og det er faktisk helt fantastisk.

[hardtoswet]

Har også opplevd skikkelig ubehagelige opplevelser etter å ha blitt lagt inn en gang. Å bli umyndiggjort og fratatt friheten ble for meg ett mareritt. Pga depresjon ble jeg straffet og tvunget til å være spærret inne med fremmede mennesker 24 timer i døgnet. For meg som har sosialangst ble det en konstant foring av den indre uroen min. Eneste stedet hvor uroen kan roe seg er hjemme innenfor mine fire vegger.

Var ikke tvangsinnlagt men fikk ikke lov av samboer å komme hjem da psykiaterene fortalte han at det var best for meg å være innlagt. Jeg har fortsatt mareritt om tiden som innlagt. Fortvilelsen av at ingen faktisk hørte på noe jeg sa. Det var som en som å leve i en skrekkfilm. Jeg visste i følge dem ikke mitt eget beste i det hele tatt og alle nye symptomer som dukket opp der inne ble døyvet med medisiner. At jeg hadde levd hele livet mitt uten noen av de problemene jeg fikk der inne tok ingen hensyn til. Jeg satt for det meste krøllet i en angstfull, enda mer deprimert og neddopet haug i hjørnet av senga mi. Var jo ingenting å gjøre der inne heller.

Som en god innsatt fant jeg meg etterhvert i å være der inne og livet utenfor ble helt fjernt. Jeg ble redd for å reise hjem. Sengen var mitt nye hjem.

For meg som hadde kommet meg veldig langt i den ti år lange jobben mot angsten min var dette kortet som sendte meg tilbake til start.

Hadde vel vært der inne enda om ikke jeg hadde tatt til motmæle ovenfor overlegen der som ikke ville slutte å putte ord i min munn. Å bli fortalt hvordan jeg hadde det og rettet på hvis jeg prøvde å forklare hvordan jeg mente det var gjorde til slutt at jeg reiste i raseri. Gud skje lov.

Kommer meg sakte men sikkert igjen etter opplevelsen men hadde det ikke vært for at trygdekontoret krever det for at jeg skal få rehab.penger så ville jeg aldri truffet en psykiater igjen i hele mitt liv. Har hatt flere ubehagelige opplevelser meg psykiatere i ettertid også men nå sier jeg bare det de vil høre. Ellers kommer de bare med diagnoseboka si for å gi meg diagnoser.

Ett utdrag av en samtale med jeg hadde med en psykiater. Meg: jeg blir så fortvilet når ingen hører på hva jeg sier. Psykiater: mhm hvor lenge har du følt det sånn? Meg: eh siden ingen ville høre på det jeg har å si tror jeg. Psykiater: føler du at det er noen som overvåker deg eller forfølger deg? Meg : hæ? Psykiater: er du sikker på at følelsen at ingen hører på deg er reelle?

Man kan bli psyk av mindre. Jeg kan nesten le litt av det nå. Det er jo nesten komisk. Skulle nesten tro de fikk provisjon for hver diagnose de klarte å sette på meg.

He he. De får jo provisjon,,,

[Gjest myopinion]

Har også opplevd skikkelig ubehagelige opplevelser etter å ha blitt lagt inn en gang. Å bli umyndiggjort og fratatt friheten ble for meg ett mareritt. Pga depresjon ble jeg straffet og tvunget til å være spærret inne med fremmede mennesker 24 timer i døgnet. For meg som har sosialangst ble det en konstant foring av den indre uroen min. Eneste stedet hvor uroen kan roe seg er hjemme innenfor mine fire vegger.

Var ikke tvangsinnlagt men fikk ikke lov av samboer å komme hjem da psykiaterene fortalte han at det var best for meg å være innlagt. Jeg har fortsatt mareritt om tiden som innlagt. Fortvilelsen av at ingen faktisk hørte på noe jeg sa. Det var som en som å leve i en skrekkfilm. Jeg visste i følge dem ikke mitt eget beste i det hele tatt og alle nye symptomer som dukket opp der inne ble døyvet med medisiner. At jeg hadde levd hele livet mitt uten noen av de problemene jeg fikk der inne tok ingen hensyn til. Jeg satt for det meste krøllet i en angstfull, enda mer deprimert og neddopet haug i hjørnet av senga mi. Var jo ingenting å gjøre der inne heller.

Som en god innsatt fant jeg meg etterhvert i å være der inne og livet utenfor ble helt fjernt. Jeg ble redd for å reise hjem. Sengen var mitt nye hjem.

For meg som hadde kommet meg veldig langt i den ti år lange jobben mot angsten min var dette kortet som sendte meg tilbake til start.

Hadde vel vært der inne enda om ikke jeg hadde tatt til motmæle ovenfor overlegen der som ikke ville slutte å putte ord i min munn. Å bli fortalt hvordan jeg hadde det og rettet på hvis jeg prøvde å forklare hvordan jeg mente det var gjorde til slutt at jeg reiste i raseri. Gud skje lov.

Kommer meg sakte men sikkert igjen etter opplevelsen men hadde det ikke vært for at trygdekontoret krever det for at jeg skal få rehab.penger så ville jeg aldri truffet en psykiater igjen i hele mitt liv. Har hatt flere ubehagelige opplevelser meg psykiatere i ettertid også men nå sier jeg bare det de vil høre. Ellers kommer de bare med diagnoseboka si for å gi meg diagnoser.

Ett utdrag av en samtale med jeg hadde med en psykiater. Meg: jeg blir så fortvilet når ingen hører på hva jeg sier. Psykiater: mhm hvor lenge har du følt det sånn? Meg: eh siden ingen ville høre på det jeg har å si tror jeg. Psykiater: føler du at det er noen som overvåker deg eller forfølger deg? Meg : hæ? Psykiater: er du sikker på at følelsen at ingen hører på deg er reelle?

Man kan bli psyk av mindre. Jeg kan nesten le litt av det nå. Det er jo nesten komisk. Skulle nesten tro de fikk provisjon for hver diagnose de klarte å sette på meg.

Huff for en historie!!!

Jammen godt og høre at du midt i angsten var sterk nok til og komme deg vekk.

Den samtalen med psykiater blir jo nesten komisk som du sier, men det blir helt klart først i etterkant. Når man sitter der i situasjonen må det jo være helt grusomt.

[Reality Bites]

Jeg har opplevd mye rart, men også utrolig mye bra.

Når overgrep skjer i psykiatrien tror jeg det blir mye vondere og værre enn dersom lignende ting skjer ellers, fordi de har så stor definisjonsmakt.

Blant annet opplevde jeg total umyndiggjøring av en lege, som sa noe til meg, men skrev noe helt annet. Da ble jeg forbanna. Psykologen likeså.

Jeg ble helt umyndiggjort, bare fordi jeg hadde vært psykotisk. Han kunne vel ikke så mye om det, så da brukte han de "båsene" han hadde.

Siste time jeg hadde hos ham, da krøp han.

Det er det som er så skremmende. Psykiatrien har altfor stor definisjonsmakt. Man er heldig om en får komme til en fornuftig og oppegående terapeut. Det er ikke alle forunt. Da jeg oppsøkte hjelp så hadde jeg klokketro på at leger kunne hjelpe meg. Hvem ellers? Men etter diverse vonde erfaringer, så har jeg blitt sørgelig klar over hvor sårbare vi mennesker er når vi overlater oss i andres vold. Vi er prisgitte en god behandler som respekterer oss uansett hvor psykotiske vi er. Psyke mennesker har også rett på verdighet, som alle andre. Å følge menneskerettighetene i psykiatrien burde være en selvfølge. Men fagfolk får ikke opplæring i disse. Og det burde skje fortere enn svint!

[Reality Bites]

Har også opplevd skikkelig ubehagelige opplevelser etter å ha blitt lagt inn en gang. Å bli umyndiggjort og fratatt friheten ble for meg ett mareritt. Pga depresjon ble jeg straffet og tvunget til å være spærret inne med fremmede mennesker 24 timer i døgnet. For meg som har sosialangst ble det en konstant foring av den indre uroen min. Eneste stedet hvor uroen kan roe seg er hjemme innenfor mine fire vegger.

Var ikke tvangsinnlagt men fikk ikke lov av samboer å komme hjem da psykiaterene fortalte han at det var best for meg å være innlagt. Jeg har fortsatt mareritt om tiden som innlagt. Fortvilelsen av at ingen faktisk hørte på noe jeg sa. Det var som en som å leve i en skrekkfilm. Jeg visste i følge dem ikke mitt eget beste i det hele tatt og alle nye symptomer som dukket opp der inne ble døyvet med medisiner. At jeg hadde levd hele livet mitt uten noen av de problemene jeg fikk der inne tok ingen hensyn til. Jeg satt for det meste krøllet i en angstfull, enda mer deprimert og neddopet haug i hjørnet av senga mi. Var jo ingenting å gjøre der inne heller.

Som en god innsatt fant jeg meg etterhvert i å være der inne og livet utenfor ble helt fjernt. Jeg ble redd for å reise hjem. Sengen var mitt nye hjem.

For meg som hadde kommet meg veldig langt i den ti år lange jobben mot angsten min var dette kortet som sendte meg tilbake til start.

Hadde vel vært der inne enda om ikke jeg hadde tatt til motmæle ovenfor overlegen der som ikke ville slutte å putte ord i min munn. Å bli fortalt hvordan jeg hadde det og rettet på hvis jeg prøvde å forklare hvordan jeg mente det var gjorde til slutt at jeg reiste i raseri. Gud skje lov.

Kommer meg sakte men sikkert igjen etter opplevelsen men hadde det ikke vært for at trygdekontoret krever det for at jeg skal få rehab.penger så ville jeg aldri truffet en psykiater igjen i hele mitt liv. Har hatt flere ubehagelige opplevelser meg psykiatere i ettertid også men nå sier jeg bare det de vil høre. Ellers kommer de bare med diagnoseboka si for å gi meg diagnoser.

Ett utdrag av en samtale med jeg hadde med en psykiater. Meg: jeg blir så fortvilet når ingen hører på hva jeg sier. Psykiater: mhm hvor lenge har du følt det sånn? Meg: eh siden ingen ville høre på det jeg har å si tror jeg. Psykiater: føler du at det er noen som overvåker deg eller forfølger deg? Meg : hæ? Psykiater: er du sikker på at følelsen at ingen hører på deg er reelle?

Man kan bli psyk av mindre. Jeg kan nesten le litt av det nå. Det er jo nesten komisk. Skulle nesten tro de fikk provisjon for hver diagnose de klarte å sette på meg.

Det er en forferdelig opplevelse du har hatt. Og jeg forstår, for jeg har opplevd noe lignende. Det er uverdig å bli umyndiggjort på den måten. Jeg ble også indoktrinert hvor psyk jeg var i mange, mange år. Jeg kan ikke beskrive hvor uendelig vondt det var. Hvor uendelig mye skam og skyld jeg følte fordi jeg ikke var helt normal. I ettertid ser jeg at det var et overgrep. Men selv om jeg kommer meg videre, så vil nok dette henge ved meg, som et fryktinngytende minne resten av livet og minne meg på hvor sårbar og utsatt det er mulig å bli. Kanskje bare fordi en har tapt i livets lotteri. Det beste en kan gjøre er å bli kjent med seg selv, utvikle sunn skepsis til fagfolk og bearbeide dette med noen man stoler på. Jeg har forsøkt det, med en behandler jeg tror er noenlunde tillitsverdig. Men jeg klarer ikke å stole helt på henne og kanskje det aldri skjer. Å få en sånn grufull innsikt i hvor utsatt og sårbar det er mulig å bli, såpass at en blir et offer men likevel bærer med seg skyld og skam fordi en tror det er ens egen skyld (andre har fortalt det) - er så alvorlig at jeg finner ikke ord en gang.

Det ville blitt et sant helvete om en hjernekirurg kom full på jobb. Er det virkelig verre enn en psykiater som systematisk feilbehandler pasienter?

[Reality Bites]

Jeg gjorde også mye rart. Men jeg pines ikke av det, fordi jeg klarer å tenke at, jeg var så syk. Jeg var ikke tilregnelig, det er ikke meg. Det jeg gjorde da kan jeg ikke noe for, og jeg gir blaffen om noen så meg. Og de som så meg som jeg kjenner, ja de har tålt det.

Så jeg tenker, jeg gir blaffen, jeg klarte meg ut av det, og det er faktisk helt fantastisk.

Det ER fantastisk! Godt å høre at du kom deg ut av det. Er ikke alle som gjør det :-(

[Gjest Mohikaneren]

Det er det som er så skremmende. Psykiatrien har altfor stor definisjonsmakt. Man er heldig om en får komme til en fornuftig og oppegående terapeut. Det er ikke alle forunt. Da jeg oppsøkte hjelp så hadde jeg klokketro på at leger kunne hjelpe meg. Hvem ellers? Men etter diverse vonde erfaringer, så har jeg blitt sørgelig klar over hvor sårbare vi mennesker er når vi overlater oss i andres vold. Vi er prisgitte en god behandler som respekterer oss uansett hvor psykotiske vi er. Psyke mennesker har også rett på verdighet, som alle andre. Å følge menneskerettighetene i psykiatrien burde være en selvfølge. Men fagfolk får ikke opplæring i disse. Og det burde skje fortere enn svint!

Ja, den har definisjonsmakt, men ofte er det til det gode. Det som blir viktig er å ha gode kontrollorganer tror jeg. Det finnes jo, men kanskje det skulle vært enda mer vektlagt. Når det gjelder utdanningen så lærer man jo respekt for andre, men de som tar utdanningen er jo ulike de også. Mennesker med gode nok karakterer, hverken mer eller mindre. Og i tillegg velger jeg å tro at de ønsker å gjøre sitt beste.

Den legen feks. han visste ikke bedre. Ung som han var.

[Reality Bites]

Ja, den har definisjonsmakt, men ofte er det til det gode. Det som blir viktig er å ha gode kontrollorganer tror jeg. Det finnes jo, men kanskje det skulle vært enda mer vektlagt. Når det gjelder utdanningen så lærer man jo respekt for andre, men de som tar utdanningen er jo ulike de også. Mennesker med gode nok karakterer, hverken mer eller mindre. Og i tillegg velger jeg å tro at de ønsker å gjøre sitt beste.

Den legen feks. han visste ikke bedre. Ung som han var.

En lege, uansett alder, er forpliktet til å behandle mennesker etisk riktig. Mange leger forstår etikken i teorien, men ikke i praksis. Er enig i at de fleste som jobber med mennesker gjør det fordi de vil hjelpe. Men det er ikke alltid det er nok. Innsikt og empati er det ikke alle som har like mye av.

[Gjest Mohikaneren]

En lege, uansett alder, er forpliktet til å behandle mennesker etisk riktig. Mange leger forstår etikken i teorien, men ikke i praksis. Er enig i at de fleste som jobber med mennesker gjør det fordi de vil hjelpe. Men det er ikke alltid det er nok. Innsikt og empati er det ikke alle som har like mye av.

Mennesker er bare mennesker. Også leger. )

Og psykologer. )

[Reality Bites]

Mennesker er bare mennesker. Også leger. )

Og psykologer. )

Ja selvsagt. Men det er viktig å skille sin privatperson fra sin profesjonelle persona og ikke la sine egne, private greier gå utover pasientene. Dersom en psykiater begår et overgrep mot en pasient, så holder det ikke å unnskylde seg med at "jeg er jo bare et menneske". Det er ikke lov å la egne greier gå utover pasientene. Det er omtalt både i straffeloven, pasientrettighetsloven, helsepersonellloven, osv. Det er der etikk kommmer inn. En lege bør forstå etikk i praksis. Ikke bare i teori. Det er ikke mange fagpersoner som har stor nok forståelse for dette. Og det er leit, for det har så omfattende konsekvenser. Det er snakk om menneskers liv og helse. Og da har helsepersonell et enormt ansvar. Og det er viktig, svært, svært viktig at de er bevisste på.

[Gjest Mohikaneren]

Ja selvsagt. Men det er viktig å skille sin privatperson fra sin profesjonelle persona og ikke la sine egne, private greier gå utover pasientene. Dersom en psykiater begår et overgrep mot en pasient, så holder det ikke å unnskylde seg med at "jeg er jo bare et menneske". Det er ikke lov å la egne greier gå utover pasientene. Det er omtalt både i straffeloven, pasientrettighetsloven, helsepersonellloven, osv. Det er der etikk kommmer inn. En lege bør forstå etikk i praksis. Ikke bare i teori. Det er ikke mange fagpersoner som har stor nok forståelse for dette. Og det er leit, for det har så omfattende konsekvenser. Det er snakk om menneskers liv og helse. Og da har helsepersonell et enormt ansvar. Og det er viktig, svært, svært viktig at de er bevisste på.

Jeg er helt enig i at egne greier ikke skal gå ut over pasientene. Samtidig er det også sånn at man kan ikke "bli en annen" en den man er bare fordi man er psykolog/lege. Man vil jo ha sin personlighet uansett. Og man gjør tabber. Det vet jeg mye om, etter jeg ble fryktelig syk etter psykologtabbe. Likevel ser jeg at, den psykologen, gjorde faktisk sitt beste, ut fra sine kunnskaper. Selv om hun gjorde en jævlig dårlig jobb, og dreit seg ut, og jeg ble veldig syk av det, ser jeg at hun gjorde sitt beste.

For meg har det gitt meg et annet perspektiv. Det er bare mennesker, derfor er det meg selv jeg må lytte til, men ta imot den hjelpen jeg føler vil være best for meg, og skalte bort den hjelpen som er godt ment men som blir feil for meg.

Vel. Jeg skrev jo også innledningsvis at jeg mener dette må kontrolleres enda bedre enn i dag. Jeg tror ikke slike problemer løses på et individnivå, jeg tror det er det organisatoriske som kan sikre gode nok rutiner slik at man unngår mest mulig feilbehandling.

Så ja, man bør fortsette arbeidet med sikkerhetssystemer som fanger opp feilbehandling.

Jeg og du mener ulike ting, og det er i orden. Jeg synes kanskje du ikke ser helt hva andre skriver bestandig, for du virker så oppslukt i å få frem din mening.