Reiseangst

[Gjest Hilsen Reiseangst med utferdstrang]

Hei! Jeg er en 24 år gammel jente, som sliter med "reiseangst". Det forholder seg sånn at hver gang jeg skal ut og reise over lengre perioder (4 dager og mer) merker jeg en frykt i hele kroppen. Jeg får dumme og irrasjonelle tanker om at jeg kommer til å dø i løpet av reisen, eller at noe kommer til å skje med familien min (særlig Mamma), og at jeg aldri kommer til å se de igjen. Det føles i et par sekunder som jeg får pusteproblemer, dette går over, men det er likevel en intens følelse av frykt som henger igjen i kroppen. Alt jeg får lyst til er å avlyse reisen, og dra hjem, hvor alt er trygt. Denne følelsen varer fra reisen er bestilt, til den er gjennomført. Jeg klarer ikke la være å tenke på frykten, og jeg som vanligvis er en person med masse energi blir liggende i sengen med rare tanker. I slike perioder klarer jeg ikke konsentrere meg om studiene mine, eller andre ting. Jeg går helt opp i frykten/angsten. Hvorfor denne følelsen kommer vet jeg ikke. Jeg fungerer ellers utmerket i hverdagen, jeg er snart ferdig med min universitetsutdannelse, jeg flyttet til andre siden av landet som 19-åring, og det har gått helt fint. Jeg hadde også endel angst i forbindelse med flyttingen, men det har altså gått strålende, og over all forventning. Jeg er åpen og sosial, veldig utadvendt og i det hele tatt veldig lykkelig. Jeg har pratet litt med Mamma om disse plagene, og jeg er utrolig heldig som har henne å prate med. Skal jeg ut og reise med min nærmeste familie merker jeg ikke særlig til frykten, da kan jeg i hvertfall kontrollere den. Hvis noen i familien min er med føler jeg meg trygg. Også hytteturer o.l. med venner går helt fint. Da tenker jeg ikke slike tanker i det hele tatt. Men sydentur/utlandet med venner er vanskelig, jeg får litt "noia" av å vite jeg MÅ være på stedet hjelt til vi skal hjem, det er ingen flyktmuligheter. Jeg teller dager intenst, og gleder meg til vi skal hjem. Angsten har blitt så ille at dette er noe jeg bare ikke utsetter meg for, og dermed så lever jeg utmerket med angsten. Men jeg begynner å få utferdstrang, jeg har lyst til å reise og se verden, men angsten holder meg tilbake. Første gang jeg husker å ha fått et slikt angstanfall var på tur da jeg var 12-13 år. Vi skulle være borte en uke, og midt på turen fikk jeg helt panikk, jeg måtte ringe hjem og forsikre meg om at Mamma fortsatt var i live. Jeg har liksom alltid forestilt meg at jeg skulle vokse av meg denne angsten, som kan minne om sterk hjemlengsel. Siden jeg nå er 24 år er jeg redd for å føle det sånn for alltid. I fjor dro jeg alene et par dager til utlandet, jeg hadde en sterk fryktfølelse før denne turen også, men klarte å "snakke hardt" til meg selv, og jeg gjennomførte turen med glans! Jeg var veldig stolt, selv om turen bare varte et par dager. Det jeg oppdaget som var nytt den gangen var at all frykt var forsvunnet når jeg dro hjemmefra til flyplassen. Jeg var helt rolig hele tiden, og veldig trygg, og klarte å ha det gøy på turen. Dette fikk meg til å håpe på at kanskje dette er noe jeg klarer å takle likevel. Derfor har jeg løse planer om en sydentur i sommer, men jeg merker angsten kiler i magen. Jeg er som sagt snart ferdig utdannet, og i jobben jeg ønsker meg må man regne med en del reising. Jeg gruer meg allerede til dette, og er redd for at min reiseangst vil hindre meg i å søke drømmejobben. Jeg vil gjerne understreke at jeg aldri har vært innlagt, har aldri tatt medisiner mot angsten eller har angst på andre områder. (Ikke at det er noe galt med noen av delene!)