Gutt utsatt for seksuelt overgrep som liten

[Elisabeth_88]

Kjæresten min ble utsatt for to alvorlige seksuelle overgrep da han var ni år. I ti år holdt han dette for seg selv, slet med skyld-og skamfølelse, depresjon, selvmordstanker osv. Allikevel taklet han livet tilsynelatende bra (sett utenfra), og har vokst opp i en god familie, har gode venner og hobbyer han trives med. Jeg var den første han fortalte om overgrepet til, og for litt under ett år siden klarte han også å fortelle sine foreldre og søsken om hva han hadde vært utsatt for. Etter å ha vært på venteliste til psykolog i ca. ni måneder (han hadde fått hjelp med en gang dersom han hadde svart "ja" på legens spørsmål om han nå hadde selvmordstanker), har han nå endelig begynt å gå til psykolog. Dette går så som så, og han mener at det egentlig ikke hjelper noe særlig, at psykologen - som er mann - ikke viser empati og bare vil ha han til å legge ut om detaljene ved overgrepet. Det han vil snakke om, er hvordan minnene om overgrepet har skadet og påvirket livet hans, hvordan han kan "komme over det" sånn at livet kan bli normalt...

Det jeg lurer på, er om man egentlig kan komme over noe sånt, eller om det bare er noe man må "lære seg å leve med". Kjæresten min er både intelligent og musikalsk talentfull, og musikken er vel det som har gjort at han har "overlevd" dette. Allikevel sliter han veldig med å fullføre videregående, pga. han forsover seg, klarer ikke stå opp, blir syk veldig ofte og veldig lenge...men han skulker ikke skolen med vilje! Han har utrolig dårlig immunforsvar - er det noen sammenheng mellom dette og overgrepene?

Noen har sagt at det er slemt av meg som kjæreste og samboer å stille for høye krav til han nå som han har det så vondt, f.eks. blir jeg veldig skuffet og sint når han ikke klarer å komme seg på skolen...særlig siden jeg selv studerer et krevende fag og jobber to ekstrajobber i tillegg..jeg vet at jeg sikkert burde være forståelsesfull, men jeg klarer ikke å sitte stille og se på at han ødelegger livet sitt. Hva er det jeg bør gjøre? Føler på en måte at jeg har støtta han så godt som jeg kunne og gjort alt det som står i min makt, og helt ærlig skulle jeg ønske at dette ville "gå over" snart...

Er det noen som opplevd noe liknende eller har noen tips til hvordan vi kan gjøre det beste ut av situasjonen? Vil bli veldig glad for saklige kommentarer!

[Gjest lysivente]

Hei!

Jeg har selv vært utsatt for overgrep og er i en behandlingssituasjon så mitt svar blir litt utifra egen erfaring og trenger derfor ikke være det rette for kjæresten din.

Det er ofte slik at når en starter i behandling vil minnene komme sterker og tiden bli tøffere. Hvor lang tid en bruker er veldig individuelt. Jeg har erfart at det er mange forskjellige behandlingsmåter og behandlere har ofte ulik måte å gå fram på. Noen mener det er viktig å gå inn i selve overgrepet og finne ut hva som har skjedd, mens andre heller velger en behandlingsform der en tar for seg her og nå situasjonen for å fokusere på fremtiden. Det blir viktig for kjæresten din å formidle hva han selv ønsker. Det verste som kan skje er at de jobber i forskjellig retning. Det skaper veldig mye kaos og gjør situasjonen verre. Kanskje er det dette som har skjedd med kjæresten din og da bli frustrasjonen opptimal og gjør en veldig sliten. Det er veldig vanskelig å være pasient om behandler ikke hører på pasientens ønsker og turer frem med sitt eget behandlingsopplegg. Kommunikasjon er viktig, noen behandlere er ikke så flinke på det. Der spiller kanskje kjemien en stor rolle. Finn en annen behandler som er lydhør for din kjærestes ønsker om han ikke er tilfreds med behandleren sin.

Du nevner at du kanskje stiller for høye krav. Du er ikke slem av den grunn og du må ta hensyn til deg selv og dine behov. Men det kan være at han ikke er i stand til å takle så mange krav akkurat nå og da kan kravene gjøre vondt verre. Å gå i behandling for traumer kan i perioder være så krevende at en ikke er i stand til skole, jobb og lignende. Men det er likevel viktig å finne noe lystbetont som kan gi litt glede i en vanskelig hverdag.

Jeg forstår at det kan være vanskelig for deg også. Det er viktig å være åpen, se situasjonen fra hverandres ståsted og lytte til hverandres behov. Han er heldig som har deg. Selv om det er tøft for deg også kan du se det som en mulighet til å bli kjent med kjæresten din på en annen måte. Finn noe positivt i det dere går igjennom og snakk sammen om hvordan dere skal bevare et godt forholdet. Det kan være en utfordring når den ene sliter med store traumer, men også berikende og lærerikt på mange måter.

Senter mot incest har noen fine sider der en kan finne en del råd og kontakt om en ønsker det.

Ønsker dere lykke til vider

[Elisabeth_88]

Hei!

Jeg har selv vært utsatt for overgrep og er i en behandlingssituasjon så mitt svar blir litt utifra egen erfaring og trenger derfor ikke være det rette for kjæresten din.

Det er ofte slik at når en starter i behandling vil minnene komme sterker og tiden bli tøffere. Hvor lang tid en bruker er veldig individuelt. Jeg har erfart at det er mange forskjellige behandlingsmåter og behandlere har ofte ulik måte å gå fram på. Noen mener det er viktig å gå inn i selve overgrepet og finne ut hva som har skjedd, mens andre heller velger en behandlingsform der en tar for seg her og nå situasjonen for å fokusere på fremtiden. Det blir viktig for kjæresten din å formidle hva han selv ønsker. Det verste som kan skje er at de jobber i forskjellig retning. Det skaper veldig mye kaos og gjør situasjonen verre. Kanskje er det dette som har skjedd med kjæresten din og da bli frustrasjonen opptimal og gjør en veldig sliten. Det er veldig vanskelig å være pasient om behandler ikke hører på pasientens ønsker og turer frem med sitt eget behandlingsopplegg. Kommunikasjon er viktig, noen behandlere er ikke så flinke på det. Der spiller kanskje kjemien en stor rolle. Finn en annen behandler som er lydhør for din kjærestes ønsker om han ikke er tilfreds med behandleren sin.

Du nevner at du kanskje stiller for høye krav. Du er ikke slem av den grunn og du må ta hensyn til deg selv og dine behov. Men det kan være at han ikke er i stand til å takle så mange krav akkurat nå og da kan kravene gjøre vondt verre. Å gå i behandling for traumer kan i perioder være så krevende at en ikke er i stand til skole, jobb og lignende. Men det er likevel viktig å finne noe lystbetont som kan gi litt glede i en vanskelig hverdag.

Jeg forstår at det kan være vanskelig for deg også. Det er viktig å være åpen, se situasjonen fra hverandres ståsted og lytte til hverandres behov. Han er heldig som har deg. Selv om det er tøft for deg også kan du se det som en mulighet til å bli kjent med kjæresten din på en annen måte. Finn noe positivt i det dere går igjennom og snakk sammen om hvordan dere skal bevare et godt forholdet. Det kan være en utfordring når den ene sliter med store traumer, men også berikende og lærerikt på mange måter.

Senter mot incest har noen fine sider der en kan finne en del råd og kontakt om en ønsker det.

Ønsker dere lykke til vider

Tusen takk for svar! Det hjelper å lese om andre som går igjennom noe lignende. Det høres ut som om du har kommet langt i din behandling, lykke til videre!

Du foreslår at han bør bytte behandler siden de, akkurat som du skriver, "jobber i forskjellig retning." Men det er jo ikke lett å finne kompetente behandlere! Som sagt var det ni måneders venting før han fikk denne psykologen. Dvs, han ventet i tre måneder fra han gikk til legen sin og fortalte om overgrepet til han fikk inntakssamtale hos en psykolog. Så var det seks måneders venting fra inntakssamtalen til det var en psykolog ledig som kunne hjelpe han.

Å gå og vente på å få hjelp er jo også veldig psykisk nedbrytende! Og hvordan kan man vite om den nye behandleren er noe bedre enn den forrige? Eller kanskje du vet noe om hvordan man kan bytte behandler som ikke jeg vet?

Da han var hos inntakssamtale hos psykolog, slet denne veldig med å finne en diagnose å sette på han, slik at han kunne få hjelp videre i systemet. Er det virkelig slik at man må ha en diagnose for å få gå til psykolog? Jeg er redd for at en slik diagnose bare vil skade han videre...