Medisiner og vektoppgang.

[Gjest fortell meg det]

Jeg skal slutte med p.sprøyta å se om det hjelper,de andre medisinene har jeg sluttet med og tok av seks kilo etter det,men det er jo altfor lite.

Så bra at du gikk ned i vekt : )

Hvilke andre har du sluttet med? Psykofarmaka?

[Gjest D*lilith]

Hvilke andre har du sluttet med? Psykofarmaka?

Antipsykotika.

[Gjest Tatjana]

Samfunnet er jo oss - hvorfor lar vi oss påvirke så mye av dette? Man behøver jo bare ta seg en tur ut og se at realiteten ikke er det man ser i glossy magasiner. Hvorfor velger vi det "uvirkelige" forbildet i stedet for det virkelige? Der er det plass til alle farger og fasonger.

Jeg forstår at barn/ungdom lar seg påvirke, men vi voksne?

Og hvordan influerer dette barna våre hvis vi også ser opp til disse "uvirkelige" forbildene?

''Samfunnet er jo oss - hvorfor lar vi oss påvirke så mye av dette? Man behøver jo bare ta seg en tur ut og se at realiteten ikke er det man ser i glossy magasiner. Hvorfor velger vi det "uvirkelige" forbildet i stedet for det virkelige? Der er det plass til alle farger og fasonger. ''

Du har noen gode poenger, men jeg tror du går glipp av noe her. Samfunnet er oss - ja, det er det. Men "oss" er faktisk ganske mange mennesker som jeg -eller du- ikke har noen innflytelse på. Som hevder sine meninger høyt og tydelig. Du kan jo bare kikke deg litt rundt på DOL, det er ganske mange tråder om vekt her. Og ofte er det noen som hevder at det er da bare snakk om å ta seg sammen litt, så blir man slank.

Les litt her på DOL, så finner du tråder om folk som ikke tør å gå ut fordi de syns de er for tjukke. Folk som ikke vil gå på stranda, eller som ikke vil kle seg i lette sommerklær fordi de syns de er for tjukke.

''Jeg forstår at barn/ungdom lar seg påvirke, men vi voksne?''

Les det jeg har skrevet over. Hvis mange nok ser skjevt på deg, hvis du stadig vekk får kommentarer om hvor stygg du er, da er det ikke så rart om du tror på det. Jeg tenker at vi _burde_ jo ikke la oss påvirke, men vi gjør jo det. Jeg lar meg påvirke av media, jeg. Av de rådende oppfatninger i samfunnet. Det vises for eksempel når jeg handler klær. Jeg går ikke i de samme buksene som jeg brukte for ti år siden (selv om de faktisk passer i størrelse), fordi de rett og slett er umoderne. Ei heller går jeg i min mors gamle klær fra 70-tallet, av samme grunn. Selv om hun har et lager på loftet, klærne passer meg i størrelse og det hadde sikkert vært økonomisk lurt.

''Og hvordan influerer dette barna våre hvis vi også ser opp til disse "uvirkelige" forbildene?''

Jeg prøver så godt jeg kan å påvirke mine barn positivt. Som jeg sa, jeg kritiserer ingen for å være for tykk/for tynn/for høy/for kort. Jeg prøver også å snakke med ungene, spesielt tenåringen, om det livsfarlige i å prøve å passe inn i størrelse 0. Vi prøver å leve sunt, men ikke pga vekt. Vi snakker om helse og friske tenner. Vi unner oss litt sjokolade, brus eller potetgull innimellom. Likevel er det disse idealene som holdes fram alle steder.

Og man trenger ikke å være nobelprisvinner i fysikk for å skjønne at ungene _blir_ påvirket. Av flere faktorer enn meg.

Som jeg har sagt alerede, det er jo helt forferdelig at noen vurderer å slutte på medisiner man trenger, fordi man er redd for å legge på seg. Er ikke det et temmelig kraftig signal?

[Babette]

Ja, jeg er på ingen måte uenig med deg. Og i vårt hjem godtar vi at noen er tynne, noen er tykke, noen er lange og noen korte. Jeg har ikke noe stort vektproblem, men jeg er jo slett ikke modelltynn. Og bare for å ha sagt det, min mann syns jeg er fin som jeg er. Og han sier det ofte :-).

Likevel er det ikke meg og kvinner som meg som havner i ukebladene, på reklameplakater og tv/film. Det er de radmagre stjernene i str 0. Og uansett hva jeg sier og hvordan jeg ser ut, det er _de_ som er idealet, ikke jeg.

Og jeg syns at D'lilliths hovedinnlegg i denne tråden er en kraftig tankevekker. At noen i det hele tatt kan _vurdere_ å slutte på medisin, selv om de vil bli veldig syke uten, fordi medisinen gjør at man legger på seg noen kilo, det er jo helt forferdelig. Og det sier veldig mye om de holdningene vi møter i samfunnet.

''Og bare for å ha sagt det, min mann syns jeg er fin som jeg er. Og han sier det ofte :-).''

Hvis både du selv og mannen din er fornøyd, hva er da problemet?

''Likevel er det ikke meg og kvinner som meg som havner i ukebladene, på reklameplakater og tv/film. Det er de radmagre stjernene i str 0. Og uansett hva jeg sier og hvordan jeg ser ut, det er _de_ som er idealet, ikke jeg.''

Men ærlig talt: Hva så? Er du ikke fornøyd før det er du som er idealet? Dessuten er jeg ikke enig i at de såkalte idealene er radmagre. Det er ingen som synes det er pent å være radmager. Slanke - ja, men ikke radmagre.

Når dette er sagt, er jeg helt enig i at stigmatiseringen av overvektige er forferdelig. Men i noen tilfeller er det kompleksene og selvopptattheten hos den enkelte som er det største problemet.

Da tenker jeg f. eks. på alle de som ser helt vanlige ut, kanskje med en 10-20 kg for mye i følge tabellene, men det er jo ingen verdenskrise. Jeg tror ikke et øyeblikk at folk glaner eller kommenterer det om de viser seg på stranda i bikini.

[Gjest hallosann]

''Samfunnet er jo oss - hvorfor lar vi oss påvirke så mye av dette? Man behøver jo bare ta seg en tur ut og se at realiteten ikke er det man ser i glossy magasiner. Hvorfor velger vi det "uvirkelige" forbildet i stedet for det virkelige? Der er det plass til alle farger og fasonger. ''

Du har noen gode poenger, men jeg tror du går glipp av noe her. Samfunnet er oss - ja, det er det. Men "oss" er faktisk ganske mange mennesker som jeg -eller du- ikke har noen innflytelse på. Som hevder sine meninger høyt og tydelig. Du kan jo bare kikke deg litt rundt på DOL, det er ganske mange tråder om vekt her. Og ofte er det noen som hevder at det er da bare snakk om å ta seg sammen litt, så blir man slank.

Les litt her på DOL, så finner du tråder om folk som ikke tør å gå ut fordi de syns de er for tjukke. Folk som ikke vil gå på stranda, eller som ikke vil kle seg i lette sommerklær fordi de syns de er for tjukke.

''Jeg forstår at barn/ungdom lar seg påvirke, men vi voksne?''

Les det jeg har skrevet over. Hvis mange nok ser skjevt på deg, hvis du stadig vekk får kommentarer om hvor stygg du er, da er det ikke så rart om du tror på det. Jeg tenker at vi _burde_ jo ikke la oss påvirke, men vi gjør jo det. Jeg lar meg påvirke av media, jeg. Av de rådende oppfatninger i samfunnet. Det vises for eksempel når jeg handler klær. Jeg går ikke i de samme buksene som jeg brukte for ti år siden (selv om de faktisk passer i størrelse), fordi de rett og slett er umoderne. Ei heller går jeg i min mors gamle klær fra 70-tallet, av samme grunn. Selv om hun har et lager på loftet, klærne passer meg i størrelse og det hadde sikkert vært økonomisk lurt.

''Og hvordan influerer dette barna våre hvis vi også ser opp til disse "uvirkelige" forbildene?''

Jeg prøver så godt jeg kan å påvirke mine barn positivt. Som jeg sa, jeg kritiserer ingen for å være for tykk/for tynn/for høy/for kort. Jeg prøver også å snakke med ungene, spesielt tenåringen, om det livsfarlige i å prøve å passe inn i størrelse 0. Vi prøver å leve sunt, men ikke pga vekt. Vi snakker om helse og friske tenner. Vi unner oss litt sjokolade, brus eller potetgull innimellom. Likevel er det disse idealene som holdes fram alle steder.

Og man trenger ikke å være nobelprisvinner i fysikk for å skjønne at ungene _blir_ påvirket. Av flere faktorer enn meg.

Som jeg har sagt alerede, det er jo helt forferdelig at noen vurderer å slutte på medisiner man trenger, fordi man er redd for å legge på seg. Er ikke det et temmelig kraftig signal?

Jeg synes det er akkurat like trragisk som deg - så på det punktet er vi 100% enige.

Men jeg står allikevel inne for at samfunnet er oss - deg og meg og andre forbrukere. Hvis vi velger og si nei til et produkt - forsvinner det fort som f' ut av hyllene. Vi lever i et forbrukersamfunn med massivt påtrykk fra alle kanter. Dette kommer ikke til og ta slutt før vi velger aktiv handling i stedet for passiv tilskuerplass til det som foregår.

Og jeg sier ikke at det er en enkel sak og motstå massivt yttre press om hva man skal kle seg i, hvilke produkter du bør bruke, hvilken makeup som kler deg, hvilken haircut som er inn, hvilke klær som er trendy, hvor mye du skal veie etcetc

Men de fleste av oss vet i voksen alder at dette skaper ingen lykke - men misnøye, fordi vi ikke klarer og leve opp til disse idealene.

Ingen av oss er upåvirket for det er en umulighet, men vi kan hver og en bli flinkere til og tenke igjennom hvor stor påvirkningskraft vi faktisk har på hva vi tillater tres nedover ørene på oss.

[Gjest hallosann]

Jeg skal slutte med p.sprøyta å se om det hjelper,de andre medisinene har jeg sluttet med og tok av seks kilo etter det,men det er jo altfor lite.

Så bra at du gikk ned i vekt : )

Jo takk - jeg er veldig glad for det Du får finne din vei og gå mot det som gjør deg tilfreds Prøve litt her og litt der

[Gjest D*lilith]

Jo takk - jeg er veldig glad for det Du får finne din vei og gå mot det som gjør deg tilfreds Prøve litt her og litt der

Ja jeg får gjøre det,det er jo bare jeg som kan gjøre den jobben,det er bare så vanskelig når man først har gått opp så mange kilo.

Må nok bli mere aktiv.

[Gjest hallosann]

Ja jeg får gjøre det,det er jo bare jeg som kan gjøre den jobben,det er bare så vanskelig når man først har gått opp så mange kilo.

Må nok bli mere aktiv.

Jeg vet hvor vanskelig dette er og som du sier er det bare du som kan gjøre jobben. Jeg var så sliten etter lang tids sykdom (sengeliggende) at jeg ikke ante hvor jeg skulle begynne. Men jeg begynte med daglige turer på 10-15 minutter og har jobbet meg sakte men sikkert opp. For meg startet dette egentlig med og komme seg på bena igjen (altså helsefokus) og vektnedgangen ble bare en bonus

[Gjest D*lilith]

Jeg vet hvor vanskelig dette er og som du sier er det bare du som kan gjøre jobben. Jeg var så sliten etter lang tids sykdom (sengeliggende) at jeg ikke ante hvor jeg skulle begynne. Men jeg begynte med daglige turer på 10-15 minutter og har jobbet meg sakte men sikkert opp. For meg startet dette egentlig med og komme seg på bena igjen (altså helsefokus) og vektnedgangen ble bare en bonus

Trenger å komme meg ut på tur jeg også,min sykdom gjør meg inaktiv,får bare stå på...

[Gjest dotrothea]

P-sprøyte kan jo alternativt byttes til annen prevensjon. Jeg vet ikke hvilke medisiner du tar - men yter du ikke nok for og holde vekten nede ed et sunt kosthold og daglig aktivitet, har du i hvertfall mye og hente der.

Jeg la på meg mange kilo på grunn av en kronisk sykdom og medisinering selv. I tillegg ble jeg svært passiv, fordi jeg var meget dårlig av denne sykdommen. Jeg har gått ned alle kiloene etter at jeg kunne starte opp med fysisk aktivitet igjen.

Så er du i fysisk god nok form til trening/aktivisering (dvs i stand til og gå) - så er det verdt et forsøk i forhold til og gå ned i vekt

Jeg gjorde masse for å beholde vekta da jeg gikk på medisiner men gikk opp likevel. Hadde veldig mye vann i kroppen fikk spiseforstyrrelser av medisinene (fikk vansker med å regulere matinntaket) og det virket som medisinene "holdt" på vekta. Jeg sa det til legene, de sa det var fordi jeg var så passiv. Det var kanskje en del av det. Men jeg gikk ofte turer. Nå har jeg slutta på medisiner og kroppen ordner ut sjølv. Rasr ned i vekta selv om jeg ikke trener mer enn før. Jeg er kanskje generelt mer aktiv, men var vanskelig å være aktiv da jeg ble bedøvet av bmedisiner. Omtrent umulig, var helt utslått (også på moderate doser). Jeg har bedre livskvalitet nå enn da jeg gikk på medisiner, selv om det gså er tøft. Er meg selv igjen endelig og har mer selvresepekt.

[Gjest dotrothea]

Jeg gjorde masse for å beholde vekta da jeg gikk på medisiner men gikk opp likevel. Hadde veldig mye vann i kroppen fikk spiseforstyrrelser av medisinene (fikk vansker med å regulere matinntaket) og det virket som medisinene "holdt" på vekta. Jeg sa det til legene, de sa det var fordi jeg var så passiv. Det var kanskje en del av det. Men jeg gikk ofte turer. Nå har jeg slutta på medisiner og kroppen ordner ut sjølv. Rasr ned i vekta selv om jeg ikke trener mer enn før. Jeg er kanskje generelt mer aktiv, men var vanskelig å være aktiv da jeg ble bedøvet av bmedisiner. Omtrent umulig, var helt utslått (også på moderate doser). Jeg har bedre livskvalitet nå enn da jeg gikk på medisiner, selv om det gså er tøft. Er meg selv igjen endelig og har mer selvresepekt.

En annen ting var at da jeg gikk på medisiner og gikk opp i vekt og fikk mye vann i kroppen, så fikk jeg vondt i knæra når jeg gikk tur. Prøvde å tgå masse turer, men fikk bare smerter i knær. Så bildet er komplisert

[Gjest owje]

Når du legger på deg av medisinen, hvorfor stiller du ikke krav til legen din om å få bytte til noe annet? Det trenger jo ikke være så sort/hvitt som enten,eller?

[Gjest fortell meg det]

Antipsykotika.

Hvilke? Vurderer selv å trappe ned for å redusere vekt.

[Gjest hallosann]

Jeg gjorde masse for å beholde vekta da jeg gikk på medisiner men gikk opp likevel. Hadde veldig mye vann i kroppen fikk spiseforstyrrelser av medisinene (fikk vansker med å regulere matinntaket) og det virket som medisinene "holdt" på vekta. Jeg sa det til legene, de sa det var fordi jeg var så passiv. Det var kanskje en del av det. Men jeg gikk ofte turer. Nå har jeg slutta på medisiner og kroppen ordner ut sjølv. Rasr ned i vekta selv om jeg ikke trener mer enn før. Jeg er kanskje generelt mer aktiv, men var vanskelig å være aktiv da jeg ble bedøvet av bmedisiner. Omtrent umulig, var helt utslått (også på moderate doser). Jeg har bedre livskvalitet nå enn da jeg gikk på medisiner, selv om det gså er tøft. Er meg selv igjen endelig og har mer selvresepekt.

Heisann Så godt og høre at du har fått igjen både selvrespekten, har ork til økt aktivitet og klarer deg uten medisiner

Jeg vet at dette bildet er svært komplisert - og jeg vet virkelig hva det koster og komme seg på bena etter lang tids sykdom, med 0 krefter og vondter både her og der når man begynner og røre på seg. Jeg har gått og grått - så dette vet jeg dessverre altfor mye om. Men det måtte til!

Det er medisiner som forstyrrer metabolismen, det er sykdommer som gjør det, men det er en kjennsgjerning at mange blir som du passive/sløve av medikamenter.

Det er imidlertid også en kjennsgjerning at mange spiser usunt, trener/aktiviserer seg for lite. De kan ta grep - de fleste kan det - selv om utgangspunktet virker håpløst. Jeg har en kronisk sykdom og en angstlidelse, begge deler svært hemmende, men jeg hadde mislikt sterkt om noen fortalte meg at dette kommer du aldri ut av.

Jeg har mislikt de som sier bare gjør sånn og slik - de som sier ting tar tid også - men de snakket faktisk sant. Men det var vondt og høre når jeg lå nede. I dag vet jeg at de hadde rett. Det finnes en vei opp igjen hvis du gjør slik og sånn. Dessverre er det ikke slik for alle og man skal være forsiktig med og generalisere. Men i tilfellet innleggskriver her - sier hun jo selv at hun er inaktiv, og da føler jeg ikke at det er feil og påpeke at det er kroppen og psykens værste fiende.

[Gjest fortell meg det]

Jeg gjorde masse for å beholde vekta da jeg gikk på medisiner men gikk opp likevel. Hadde veldig mye vann i kroppen fikk spiseforstyrrelser av medisinene (fikk vansker med å regulere matinntaket) og det virket som medisinene "holdt" på vekta. Jeg sa det til legene, de sa det var fordi jeg var så passiv. Det var kanskje en del av det. Men jeg gikk ofte turer. Nå har jeg slutta på medisiner og kroppen ordner ut sjølv. Rasr ned i vekta selv om jeg ikke trener mer enn før. Jeg er kanskje generelt mer aktiv, men var vanskelig å være aktiv da jeg ble bedøvet av bmedisiner. Omtrent umulig, var helt utslått (også på moderate doser). Jeg har bedre livskvalitet nå enn da jeg gikk på medisiner, selv om det gså er tøft. Er meg selv igjen endelig og har mer selvresepekt.

Vil du fortelle meg hva slags medisiner du sluttet med. Jeg føler at kroppen ikke er "på min side" som følge av psykofarmaka. Jeg tror det ville bli lettere å gå ned i vekt samt å føle seg som et helt menneske igjen hvis jeg kutter ut den hersens medisinen.

Håper du vil svare meg )

[Gjest dotrothea]

Vil du fortelle meg hva slags medisiner du sluttet med. Jeg føler at kroppen ikke er "på min side" som følge av psykofarmaka. Jeg tror det ville bli lettere å gå ned i vekt samt å føle seg som et helt menneske igjen hvis jeg kutter ut den hersens medisinen.

Håper du vil svare meg )

Jeg vil ikke si hva jeg gikk på, for det ble sånn av de fleste medisiner egentlig. Det var både ssrier og c-prep mot angst. De gjorde noe med tankene, følelsene, innstillingen min og ikke minst kroppen min. Jeg ble fremmed for meg selv. Og mista kontrllen og førte til mer angst. Så føler jeg har mer kntroll nå uten medisiner. De forstyrra kroppsrytmen, apetittreguleringen, jeg hovna opp til det ugjenkjennelige og fikk smerter i alle ledd pga vektoppgang og mye vann i kroppen. Kan si at den verste var lyrika. Det er et c-prep, men mange blir avhengige av den ala benzoer. Så meldte fra om det. Medisiner kan sikkert være bra for mange, men ikke meg. De hjalp meg kanskje over den verste perioden, men nå er jeg bare glad jeg er kvitt dem.

[Gjest dotrothea]

Heisann Så godt og høre at du har fått igjen både selvrespekten, har ork til økt aktivitet og klarer deg uten medisiner

Jeg vet at dette bildet er svært komplisert - og jeg vet virkelig hva det koster og komme seg på bena etter lang tids sykdom, med 0 krefter og vondter både her og der når man begynner og røre på seg. Jeg har gått og grått - så dette vet jeg dessverre altfor mye om. Men det måtte til!

Det er medisiner som forstyrrer metabolismen, det er sykdommer som gjør det, men det er en kjennsgjerning at mange blir som du passive/sløve av medikamenter.

Det er imidlertid også en kjennsgjerning at mange spiser usunt, trener/aktiviserer seg for lite. De kan ta grep - de fleste kan det - selv om utgangspunktet virker håpløst. Jeg har en kronisk sykdom og en angstlidelse, begge deler svært hemmende, men jeg hadde mislikt sterkt om noen fortalte meg at dette kommer du aldri ut av.

Jeg har mislikt de som sier bare gjør sånn og slik - de som sier ting tar tid også - men de snakket faktisk sant. Men det var vondt og høre når jeg lå nede. I dag vet jeg at de hadde rett. Det finnes en vei opp igjen hvis du gjør slik og sånn. Dessverre er det ikke slik for alle og man skal være forsiktig med og generalisere. Men i tilfellet innleggskriver her - sier hun jo selv at hun er inaktiv, og da føler jeg ikke at det er feil og påpeke at det er kroppen og psykens værste fiende.

Vet det veldig godt selv. Vært der og er der mange ganger. Men forstår at de har rett, mange. Men lett å forskanse seg bak selvmedlidenhet og anklage andre. Det med medisiner er min absolutte (og uten tvil) erfaring. Det kan være annerledes for andre. Jeg forandrer meg helt fysisk og psykisk. Såpass at det var umulig å ha et normalt aktivitetsnivå. prøvde jeg å trene, fikk jeg smerter i knær og ledd i ukesvis etterpå fordi jeg var opphovna og masse ødemer. Er en kjent sak at medisiner samler ødemer. Hver gang noen sa jeg måtte trene og passe på kostholdet så fikk jeg lyst å klabbe til dem, de ante ikke hva de snakket om. Jeg var en annen. Nå er jeg meg selv og kan igjen ta ansvar og valg - og har gutsen til det. Men som sagt - andre kan ha veldig god nytte av medisiner. At jeg forteller om mine erfaringer, betyr ikke at jeg sier det samme som at det er en allmen gyldig regel.

[Gjest D*lilith]

Hvilke? Vurderer selv å trappe ned for å redusere vekt.

Jeg gikk på trilafon,uff stress når man legger på seg når man tar medisiner...

Lykke til da : )

[Gjest D*lilith]

Når du legger på deg av medisinen, hvorfor stiller du ikke krav til legen din om å få bytte til noe annet? Det trenger jo ikke være så sort/hvitt som enten,eller?

Nei det trenger jo ikke det,prøvde abilify,de la jeg ikke så mye på meg av,men de funket ikke opptimalt heller.

Men det finnes kanskje andre ting å prøve også...blir bare så oppgitt.

[jubalong70]

Ja det er jo noe i det.

Men det er så vanskelig å være tykk også,når det ikke er noe atrakktivt i andres øyne.

Man føler seg så misslykket.

Det kan jeg jo underskrive på

Samtidig så har det litt med selvverd å gjøre. Føler man at man er verdt noe selv, selv om man er tykk, så har man det greit likevel.

Som syk, er livskvaliteten svært redusert. Enten har man kanskje smerter som gjør at man ikke klarer å fungere fysisk. Eller man har angst eller depresjoner eller andre alvorlige psykiske kvaler som gjør at man ikke fungerer mentalt eller emosjonelt.

I min verden vil både fysisk og psykisk sykdom forringe livskvaliteten i større grad enn overvekten min gjør.