FU: Reaksjoner rundt adhd.

[Gjest fuadhd]

Jeg har adhd og opplever det som en veldig belastende diagnose..vil ikke at noen skal vite om det, for jeg orker ikke å "forsvare" meg overfor folks evt reaksjoner.

Har fått inntrykk av at de fleste tror at vi som har adhd er både farlige og sprø, og at å ta f.eks. Ritalin er å dope seg..

Noen mener også at adhd ikke "fins".

Jeg synes det er veldig vanskelig å på en måte representere en så omstridt diagnose, så jeg lurer på om mitt inntrykk av hva folk flest tenker rundt dette stemmer, eller om jeg kanskje burde bli tøffere og tørre å "stå frem" med hevet hode, selv om jeg er avhengig av "dop" for å fungere...

Hvordan hadde du reagert om du fikk vite at en venn eller et familiemedlem har adhd?

Hvilke tanker har du evt gjort deg rundt denne diagnosen?

[Gjest mandolina]

Samme reaksjon, som om jeg hadde hørt at denne vennen hadde sukkersyke og var avhengig av insulin.

Hilsen

[AneM1365380603]

Jeg kjenner ingen voksne som har diagnosen ADHD, men et barn i familien har det. Jeg går ut fra at det er mange forskjeller på barn og voksne med ADHD? Det er sikkert noen likheter også.

Familemedlemmet med ADHD er nå blitt tenåring. Vi har egentlig ikke sett så mye annerledes med han i og med at han har tatt det mer ut i skole og i hjemmet, men noen situasjoner har vi opplevd.

Hvis en voksen informerte meg om sin diagnose ville jeg reagere med å stille spørsmål om hvordan det oppleves for vedkommende. Jeg ville absolutt ikke vært negativ.

Det er så mye enklere å forstå den enkelte når en vet årsaken til at de er som de er. Det er lettere å ta hensyn også. Slik som ei med diabetes som jeg ikke bør servere kaker, barnet som blir overaktiv av søtsaker osv.

Jeg tenker det kan bli en lettelse å være åpen om din diagnose. Du er den samme som før likevel )

[Gjest mallet]

Jeg har to gode venner (voksne) med ADHD, så jeg kan mye om hvordan diagnosen funker "i praksis", og ville ikke reagert slik du beskriver. Men jeg har forstått det slik at mange med ADHD er redd for slike reaksjoner, sikkert ikke helt ubegrunnet dessverre. Det eneste som hjelper er nok mer åpenhet slik at folk forstår at ikke alle med ADHD er kriminelle vandaler. Men jeg forstår godt at det er tungt å være "den første" som står fram åpent med diagnosen.

[Gjest Kanskje adhd?]

Sønnen min går til utredning nå hos BUP, som tror at han kan ha ADHD.

Min reaksjon på det er at jeg håper resultatet fører til at han kan få hjelp for de problemene han har. Han er jo fortsatt den kjære sønnen min, uavhengig av om han har ADHD eller ikke.

Jeg kjenner også en voksen med ADHD. Det jeg har tenkt om ham, er at jeg er imponert over alt han har klart å oppnå til tross for "sykdommen sin". Mulig at jeg er litt fordumsfull, at personer med ADHD normalt kan oppnå det samme som andre, slik at det ikke er noe å være imponert over. Men det vet jeg egentlig ikke. Det er først nå, når jeg har fått vite at sønnen min kanskje har ADHD, at jeg har begynt å sette meg inn i hva det egentlig går ut på. Og jeg har langt fra noen oversikt enda.

[Gjest togli]

Min mening er at det er mye lettere å forholde seg til folk med ADHD dersom man vet om diagnosen. Ofte kan andre merke at det er _noe_ ved personen som er litt "annerledes" og når man ikke vet grunnen, er det lettere å bli negativt innstilt. Vet man årsaken, så aksepterer man også lettere personen. Dette er iallefall min erfaring mht folk jeg kjenner med ADHD.

[Gjest Geir]

Eg kjenner både voksne og barn med ADHD, og eg har ingen "motforestillinger" mot folk med diagnosen.

Forholder meg til de som til alle andre, men for de aller fleste med diagnosen så vil de få ett "større" utbytte av livet med medisin enn uten, det er min erfaring sjøl om eg i utgangspunktet er svært skeptisk til både strattera, rittalin og concerta.

Om eg sjøl hadde hatt diagnosen, så hadde eg "stått frem" ! :-)

[Gjest Elextra]

Jeg må innrømme at jeg er blant de som har hatt fordommer til barn (og voksne?) med diagnosen. I stor grad skyldes manglende kunnskap og erfaring - utover det at enkelte i omgangskretsen er anstrengende å forholde seg til.

Men jeg skjønner jo nå at mine (tidligere?) fordommer i stor grad kan ha sammenheng med manglende erfaring på området (annet enn et "typisk"(??) eksempel i omganskretsen).

En vet jo nå heldigvis at mange svært ressurssterke mennesker har ADHD, det er med andre ord ikke nødvendigvis noen sammenheng med evner, og avvikende atferd har en klar forklaring. Det bør ikke være noen grunn til komplekser blant de som har diagnosen.

Ellers enig med togli - veldig fint å vite at i det minste barn i omgangskretsen har denne eller andre diagonser, da blir man mer overbærende med annerledes adferd (jada, jeg vet vi burde være det uansett).

[Gjest mora2]

Halve min familie har diagnose adhd.

Hver og en er ulike, adhd er i så mange grader....

Noen bruker medisiner, grei, du er ikke dopa. Men det er dop.

Noen har stor hjelp av det, andre misbruker det.

Når jeg hører om noen n som har adhd, tenker jeg ikke noe spesielt over det.Det er et menneske på lik linje med alle andre.

Men det finnes mange fordommer.....Nettopp derfor vi ikke vil ha diagnose på gutten vår.( foreløpig) Slippe stemplet...

DU er like mye verdt som alle andre :0)

[jubalong70]

Jeg har venner som har adhd, og barna mine har venner med adhd.

Hvorfor skulle jeg tenke negativt om dem som personer pga diagnosen?

[Åsemor]

''og at å ta f.eks. Ritalin er å dope seg.. Noen mener også at adhd ikke "fins"''

Jeg har jobbet med ADHD-ungdommer i noen år nå, og aldri hørt om noen som mener dette, eller noen som tror at andre mener dette.

Hvis du går på medisiner og fungerer bra på det, ser jeg ikke i utgangspunktet noen grunn til at du bør opplyse alle og enhver om at du har en diagnose. Men for mange som ikke bruker medisin tror jeg det absolutt er mest positivt at de som er rundt vedkommende vet det, sånn at man mer kan forstå hvorfor den personen oppfører seg som den gjør.

[Gjest fuadhd]

''og at å ta f.eks. Ritalin er å dope seg.. Noen mener også at adhd ikke "fins"''

Jeg har jobbet med ADHD-ungdommer i noen år nå, og aldri hørt om noen som mener dette, eller noen som tror at andre mener dette.

Hvis du går på medisiner og fungerer bra på det, ser jeg ikke i utgangspunktet noen grunn til at du bør opplyse alle og enhver om at du har en diagnose. Men for mange som ikke bruker medisin tror jeg det absolutt er mest positivt at de som er rundt vedkommende vet det, sånn at man mer kan forstå hvorfor den personen oppfører seg som den gjør.

Hei Åsemor, og takk for svar..

Mye av problemet er vel, for min del, og at jeg har fått diagnosen som voksen, og ingen har egentlig visst om hvor mye jeg har slitt.. Jeg har svært gode intellektuelle ressurser og evner, og har gjort alt som står i min makt for å skjule hvor dårlig jeg fungerer på mange områder, for å være "normal"...derfor tror ingen det kan være sant at jeg, av alle, kan ha adhd.

Også har jeg foreldre som er i et alternativt miljø, så jeg får hele tiden høre at Ritalin dreper, og er det samme som å misbruke narkotika..

Men...ett eller to av barna mine har de samme problemene som meg, så jeg blir nødt til å jobbe med meg selv for å klare å "brøyte vei" for deres del også...da er det ikke bra at jeg føler som jeg gjør overfor diagnosen..

[Gjest mallet]

Hei Åsemor, og takk for svar..

Mye av problemet er vel, for min del, og at jeg har fått diagnosen som voksen, og ingen har egentlig visst om hvor mye jeg har slitt.. Jeg har svært gode intellektuelle ressurser og evner, og har gjort alt som står i min makt for å skjule hvor dårlig jeg fungerer på mange områder, for å være "normal"...derfor tror ingen det kan være sant at jeg, av alle, kan ha adhd.

Også har jeg foreldre som er i et alternativt miljø, så jeg får hele tiden høre at Ritalin dreper, og er det samme som å misbruke narkotika..

Men...ett eller to av barna mine har de samme problemene som meg, så jeg blir nødt til å jobbe med meg selv for å klare å "brøyte vei" for deres del også...da er det ikke bra at jeg føler som jeg gjør overfor diagnosen..

Kanskje du rett og slett kan ha nytte av litt psykologhjelp for å bearbeide ditt eget forhold til diagnosen?

[Gjest fuadhd]

Jeg har to gode venner (voksne) med ADHD, så jeg kan mye om hvordan diagnosen funker "i praksis", og ville ikke reagert slik du beskriver. Men jeg har forstått det slik at mange med ADHD er redd for slike reaksjoner, sikkert ikke helt ubegrunnet dessverre. Det eneste som hjelper er nok mer åpenhet slik at folk forstår at ikke alle med ADHD er kriminelle vandaler. Men jeg forstår godt at det er tungt å være "den første" som står fram åpent med diagnosen.

Ja, det er vanskelig å føle at man er så anderledes, og det er veldig vanskelig for andre å forstå hvordan man både kan fungere veldig bra på noen måter, men er helt hjelpeløs i andre situasjoner... Sånn sett er det nok litt lettere for de som i tillegg til adhd har lærevansker ol., og fungerer "jevnt dårligere" enn andre. Da er det iallefall lettere å få forståelse for de problemene man har..

Jeg fungerer veldig bra på medisiner, men har for mye bivirkninger, så jeg holder på med utprøving av forskjellige preparater..skulle veldig gjerne funnet et alternativ sånn at jeg kunne slippe den type medisiner.

Takk for svar!

[Gjest fuadhd]

Sønnen min går til utredning nå hos BUP, som tror at han kan ha ADHD.

Min reaksjon på det er at jeg håper resultatet fører til at han kan få hjelp for de problemene han har. Han er jo fortsatt den kjære sønnen min, uavhengig av om han har ADHD eller ikke.

Jeg kjenner også en voksen med ADHD. Det jeg har tenkt om ham, er at jeg er imponert over alt han har klart å oppnå til tross for "sykdommen sin". Mulig at jeg er litt fordumsfull, at personer med ADHD normalt kan oppnå det samme som andre, slik at det ikke er noe å være imponert over. Men det vet jeg egentlig ikke. Det er først nå, når jeg har fått vite at sønnen min kanskje har ADHD, at jeg har begynt å sette meg inn i hva det egentlig går ut på. Og jeg har langt fra noen oversikt enda.

Hei, og takk for svar..

Bra du står på for sønnen din..

Sånn sett føler jeg meg veldig "heldig"...siden jeg har adhd selv, forstår jeg barna mine på en helt annen måte enn de som ikke har følt det på kroppen selv..så "aldri så galt osv.."

Men det gjør jo også at jeg ikke orker tanken på at de skal slite like mye som jeg har gjort...

[Gjest fuadhd]

Jeg må innrømme at jeg er blant de som har hatt fordommer til barn (og voksne?) med diagnosen. I stor grad skyldes manglende kunnskap og erfaring - utover det at enkelte i omgangskretsen er anstrengende å forholde seg til.

Men jeg skjønner jo nå at mine (tidligere?) fordommer i stor grad kan ha sammenheng med manglende erfaring på området (annet enn et "typisk"(??) eksempel i omganskretsen).

En vet jo nå heldigvis at mange svært ressurssterke mennesker har ADHD, det er med andre ord ikke nødvendigvis noen sammenheng med evner, og avvikende atferd har en klar forklaring. Det bør ikke være noen grunn til komplekser blant de som har diagnosen.

Ellers enig med togli - veldig fint å vite at i det minste barn i omgangskretsen har denne eller andre diagonser, da blir man mer overbærende med annerledes adferd (jada, jeg vet vi burde være det uansett).

Ja, det er en av to hovedgrunner til at jeg har blitt utredet og fått diagnosen i voksen alder...for å hjelpe barna mine som sliter med det samme.

[Gjest fuadhd]

Halve min familie har diagnose adhd.

Hver og en er ulike, adhd er i så mange grader....

Noen bruker medisiner, grei, du er ikke dopa. Men det er dop.

Noen har stor hjelp av det, andre misbruker det.

Når jeg hører om noen n som har adhd, tenker jeg ikke noe spesielt over det.Det er et menneske på lik linje med alle andre.

Men det finnes mange fordommer.....Nettopp derfor vi ikke vil ha diagnose på gutten vår.( foreløpig) Slippe stemplet...

DU er like mye verdt som alle andre :0)

Ja, det er et stempel, sånn som jeg føler det...

Jeg vil også vente med min yngste, for han klarer seg enda bra, med en stor dose tålmodighet og tilrettelegging.

Min eldste, derimot, trenger virkelig hjelp, så der kan jeg ikke tenke sånn lenger, for det er mye mer ødeleggende uten diagnose og hjelp..

[Gjest D*lilith]

Sønnen min fikk diagnosen ADHD,og kom seg veldig med medisiner...

Har ingen fordommer,det er en sykdom på lik linje med andre sykdommer.

[Gjest mora2]

Ja, det er et stempel, sånn som jeg føler det...

Jeg vil også vente med min yngste, for han klarer seg enda bra, med en stor dose tålmodighet og tilrettelegging.

Min eldste, derimot, trenger virkelig hjelp, så der kan jeg ikke tenke sånn lenger, for det er mye mer ødeleggende uten diagnose og hjelp..

Du har endel da...

*klem*

[Gjest]

Kjenner barn med ADHD og ser det sliter på hele familien.

Ser barn bli isolerte pga utagering/aggresjon.

Ser barn henge etter på skolen pga konsentrasjon.

Ser foreldre som IKKE vil la barn bruke medisiner, og nettopp det siste er det værste for meg.

Synes barn fortjener i det minste Å PRØVE om hverdagen blir lettere med riktig medisinering.