Panikkangst

[Gjest Raidar Rose]

Leste et innlegg om en person som kom til legevakta pga. panikkangst som varte i 2 til 3 timer.

Jeg kjenner meg igjen - når jeg får panikkangst, varer det ikke 10 - 15 min, som alle skriver om. Panikkansk for meg er mellom 2 og 3 timer.

Sist gang ble jeg kjørt i ambulanse til sykehuset....da hadde jeg hadde jeg hadde 140-150 i puls over 2 til 3 timer...Jeg går på Xanor 6 Detot daglig, De tok en rekke hjerte prøver. De spurte om jeg hadde hjerte/kar sykdommer i familien min. Leste at menn med panikkangst hadde en viss økning i hjerte/kar lidelser.

Det er et helvete å ha panikkangst i timives/ kontra 10 min.

Og angst for angsten....

[Gjest Geir]

''Det er et helvete å ha panikkangst i timives/ kontra 10 min.''

Enig! Men eg blei kvitt det (tror eg) etter vel 7 mnd. *puster letta ut*

[Gjest bareentanke]

Ja det er et helvete man kun forstår ved og ha erfart det

[Gjest prust]

''Det er et helvete å ha panikkangst i timives/ kontra 10 min.''

Enig! Men eg blei kvitt det (tror eg) etter vel 7 mnd. *puster letta ut*

Driver og leser gamle innlegg her om panikkangst. Du skriver at du ble kvitt det. Hvordan? Hvor lenge var du evt sykemeldt?

Dette kom som lyn fra klar himmel på mannen min forrige onsdag. Han har vært hjemme en uke nå, og i dag kom et nytt anfall. Nifst! Det varte ca tre kvarter...

[Gjest Geir]

Driver og leser gamle innlegg her om panikkangst. Du skriver at du ble kvitt det. Hvordan? Hvor lenge var du evt sykemeldt?

Dette kom som lyn fra klar himmel på mannen min forrige onsdag. Han har vært hjemme en uke nå, og i dag kom et nytt anfall. Nifst! Det varte ca tre kvarter...

Der og da (første gang) fikk eg èn valium av legen min (som eg måtte tyge inne hos han) deretter fikk eg beskjed om å gå meg en tur og å komme tilbake om èn time, da fikk eg en ny valium og roen senka seg...

Umiddelbart så fikk eg en pakke valium som "nødhjelp", og muligheten til å ringe legen "døgnet rundt" om eg følte behov for å snakke.

Sjøl så fokuserte eg på mye mosjon, og å "jage" bort alle negative tanker, legge meg til faste tider, i begynnelsen sov eg sikkert 12 - 14 timer i døgnet, etterhvert stabiliserte det seg på 9 timer.

Eg kutta _all_ alkohol momentant, og har ikkje turt å smake en dråpe på over 1,5 år nå.

Fikk også Lyrica (som hjalp godt på angsten) og Zoloft (for depresjon/angst) og Melatonin for søvnen, min lege sa at dette kan ta tid, "du må rekne med minst ett halvt år", eg vart kvitt angsten etter 7 måneder.

Eg satte også opp ei laaang liste over ting som eg måtte ordne opp i og som gav meg bekymringer, disse kryssa eg ut etterhvert som eg fikk de gjort, tok gjerne to/tre saker hver dag.

Så reiste eg fra alle problemene i tre uker, ferie i Spania, DET gjorde det endelige utslaget, og eg var frisk når eg kom hjem.

Dette er over ett år siden nå, og eg har kjent angsten "murre" men ikkje av noen vesentlig betydning, eg går fortsatt på Lyrica, Zoloft og Melatonin og det vil eg gjøre i ett år til rekner eg med.

Panikkangst vil eg IKKJE ha igjen!

Ps! Vet ikkje om noe av dette kan være til hjelp?

[Gjest Valnøtt]

Driver og leser gamle innlegg her om panikkangst. Du skriver at du ble kvitt det. Hvordan? Hvor lenge var du evt sykemeldt?

Dette kom som lyn fra klar himmel på mannen min forrige onsdag. Han har vært hjemme en uke nå, og i dag kom et nytt anfall. Nifst! Det varte ca tre kvarter...

Jeg har hatt panikkangst med langvarige anfall.

De ble borte etterhvert som jeg fikk igjen nattesøvn og krefter. For meg var det en stund etter at eksen flyttet ut, men for det jeg leste om mannen din kan det være at han bare trenger å roe ned litt mht jobben sin så slutter anfallene.

Det er ufattelig vondt.

[Gjest prust]

Der og da (første gang) fikk eg èn valium av legen min (som eg måtte tyge inne hos han) deretter fikk eg beskjed om å gå meg en tur og å komme tilbake om èn time, da fikk eg en ny valium og roen senka seg...

Umiddelbart så fikk eg en pakke valium som "nødhjelp", og muligheten til å ringe legen "døgnet rundt" om eg følte behov for å snakke.

Sjøl så fokuserte eg på mye mosjon, og å "jage" bort alle negative tanker, legge meg til faste tider, i begynnelsen sov eg sikkert 12 - 14 timer i døgnet, etterhvert stabiliserte det seg på 9 timer.

Eg kutta _all_ alkohol momentant, og har ikkje turt å smake en dråpe på over 1,5 år nå.

Fikk også Lyrica (som hjalp godt på angsten) og Zoloft (for depresjon/angst) og Melatonin for søvnen, min lege sa at dette kan ta tid, "du må rekne med minst ett halvt år", eg vart kvitt angsten etter 7 måneder.

Eg satte også opp ei laaang liste over ting som eg måtte ordne opp i og som gav meg bekymringer, disse kryssa eg ut etterhvert som eg fikk de gjort, tok gjerne to/tre saker hver dag.

Så reiste eg fra alle problemene i tre uker, ferie i Spania, DET gjorde det endelige utslaget, og eg var frisk når eg kom hjem.

Dette er over ett år siden nå, og eg har kjent angsten "murre" men ikkje av noen vesentlig betydning, eg går fortsatt på Lyrica, Zoloft og Melatonin og det vil eg gjøre i ett år til rekner eg med.

Panikkangst vil eg IKKJE ha igjen!

Ps! Vet ikkje om noe av dette kan være til hjelp?

Takk for nyttig og personlig svar, Geir! Fikk klump i halsen - fordi jeg kjenner igjen dette, og forstår at dette er noe flere har.

Synes det var et nyttig tips med den lista over ting som må gjøres, og avkryssing. Tenkte også at han kan gjøre ting han liker å gjøre hjemme, som han aldri får tid til ellers - male småting, ordne og rydde i garasjen osv - han er egentlig typen som ikke liker å sitte i ro, og en uke hjemme nå uten noe "skikkelig" å gjøre er veldig uvanlig ham....

Han fikk forresten Cipralex av lege i dag, og skal i gang med psykiatrisk behandling gjennom Akutt psykiatrisk kriseteam neste uke.

Men 7 mnd - det er lenge....

[Gjest prust]

Jeg har hatt panikkangst med langvarige anfall.

De ble borte etterhvert som jeg fikk igjen nattesøvn og krefter. For meg var det en stund etter at eksen flyttet ut, men for det jeg leste om mannen din kan det være at han bare trenger å roe ned litt mht jobben sin så slutter anfallene.

Det er ufattelig vondt.

Ja, det var fælt å se den store sterke mannen min skjelve og være så redd...

Fastlegen vår er ei flott og dyktig dame - og vi satt hos henne borti en halvtime i dag (selv om vi bare hadde fått tildelt ti minutter - hun brukte lunsjtida si). Han er sykemeldt to nye uker nå, og skal få psykiatrisk behandling til uka. Hun var veldig bestemt på at det var viktig for ham å få rask behandling, slik at dette ikke "setter" seg.

Jeg ante ikke at angst kunne komme så plutselig - det kom som lyn fra klar himmel - både forrige onsdag og i går....

Virkelig nifst og vondt.