Når far ikke vil?

[bare to muligheter - eller?]

Hun - enslig mor, dårlig samarbeid med faren fordi han gir henne skylda for - stort sett alt, og særlig skilsmissen. Sannheten er at hun holdt ut med en vanskelig, men arbeidssom mann som aldri samarbeider med noen, men må ha alt på sin egen måte, hvis ikke går han i streik. Først da han var utro, klarte hun ikke bo sammen med ham lenger.

Sammen har de 3 barn som alle har problemer på skolen, både atferdsproblemer og lese- og skrivevansker. Den eldste er voksen nå og har ikke gjennomført videregående. Han lever på drømmer om rikdom, men sover til langt på kveld hver dag. Nå følger de andre mer eller mindre etter i hans fotspor, oppdager hun. Hun vil gjerne ha dem utredet for bl.a. ADHD og dysleksi.

De - gutter på 12 og 14 som forguder både sin mor og sin far og ikke vil ta side. Er hos faren bare i helgene, fordi faren jobber mye. Jo eldre guttene blir, jo mer knytter de seg til faren, det er jo naturlig. De trenger forbilder. Men hva for slags forbilde er han? Jo, sier mor, han har jo mange av de samme problemene som ungene har, og har klart seg. Kanskje han er et bedre forbilde for dem enn hun kan være?

Faren - elsker sine barn. Han har imidlertid gjort det helt klart at han ikke er enig i at det er ADHD eller lese- og skrivevansker i familien. Det mener han fordi han selv ikke ser noe til det både lærere og mor snakker om, sier han. Derimot har de en elendig mor som ikke setter nok grenser for barna. Og som bare tenker på seg selv og heller leser en bok enn leker med ungene.

Skolen har heller ikke så stor tro på at dette kan være ADHD - fordi, som lærerne sier, de ikke har fått noen diagnose på bordet, og dessuten er jo den diagnosen jo egentlig temmelig omdiskutert, også - finnes egentlig ADHD? Det er jo så mange som mener det er oppdragelse og ikke sykdom...

Mor er begynt å tvile på egne evner som mor, er begynt å "smyge seg i skyggene" når det blir snakk om barnas skoleproblemer, sende far til konferansetimer, droppe foreldremøter - kanskje alle tenker hun er en dårlig mor, hun føler seg mislykket og mistenkt som mor. Hun mistenker seg selv. Kanskje gjorde hun feil som insisterte på at barna skulle bo hos henne etter skilsmissen, nå er hun helt tappet for krefter og selvtillit og er en dårlig mor, akkurat som de sier.

Far har gitt alle et ultimatum:

Hvis mor "trumfer igjennom" en utredning, vil han flytte fra barn og nærmiljø og så kan hun klare alt med barna alene! Dette sier han til både skole, hjelpeapparat, mor - og til barna. De er blitt så store nå at de kan klare seg uten ham til de blir store nok til å flytte fra moren! Han er sikker på at det gjør de nok så fort da bare kan!

Barna er blitt redde for at faren skal gå fra dem. Hjelpeapparatet kan bare utrede når begge foreldre samtykker - eller når bare den ene parten har foreldreansvaret. For å få det, sier barnevernet, må de hjelpe henne gjennom en rettssak for å bevise at faren ikke er skikket som far!

Hun sier at hun ikke vet om det er verd alt oppstyret. At barna under enhver omstendighet ikke vil være motivert eller istand til å ta imot behandling dersom prisen er at hun først tar faren fra dem. At kanskje vil en utredning vise at det er _hun_ som er den som egentlig er uskikket som mor. Hun er redd for at en slik konklusjon vil få henne til å ta sitt eget liv, så skamfullt vil det være. At det ikke er sikkert det finnes behandling, uansett? At en diagnose kanskje er mer stigmatiserende enn å bare være et vanskelig barn og elev?

Jeg ser en familie i ferd med å gå i oppløsning. Jeg ser en mor som skammer seg dypt over at hun "ikke får det til" som mor. Jeg ser hvordan det går inn på henne å se hvordan eldstemann ikke får til skolen, for så å gå på konferansetimer nå i mai, mens faren var bortreist, og høre hvor dårlig det går med de to yngste. Hun har hørt det før - bedt om hjelp da de sa det samme om den eldste, fått høre at - det er bare å få ham til å lese hver kveld, det er bare å si til ham at han må slutte med ditt og gjøre datt. Som om hun ikke har forsøkt!

Hva skal jeg råde henne til? Hva bør hun velge? Håpe at det går bedre med de to yngste enn den eldste? Ikke foreta seg noe? Eller gjøre hva? Jeg vet ikke - men jeg ser jo at det er noe galt et sted i familiet - men er som henne usikker på hvor feilen ligger.

[Gjest bareentanke]

Feilen ligger hos begge foreldrene - men hvordan man skal oppdra voksne folk og få de til og innta doser med sunn fornuft har jeg dessverre ikke noe svar på.

[Gjest Geir]

''Jeg vet ikke - men jeg ser jo at det er noe galt et sted i familiet - men er som henne usikker på hvor feilen ligger.''

Eg tror der er lite konstruktivt (det er heller destruktivt) å leite etter noen syndebukk her, det vil bare forverre ett allerede anstreng samarbeid.

Men _ansvaret_ ligger hos begge foreldrene, først og fremst hos den som har den daglige omsorgen.

Ps! Far virker bitter, umoden og lite motivert for å ta ansvar.

Det er mulig det ville være en god løsning for familien å praktisere "delt omsorg" dette kan motivere far til større innsats, og gi mor avlastning og nødvendig hvile for å samle krefter.

[bare to muligheter - eller?]

''Jeg vet ikke - men jeg ser jo at det er noe galt et sted i familiet - men er som henne usikker på hvor feilen ligger.''

Eg tror der er lite konstruktivt (det er heller destruktivt) å leite etter noen syndebukk her, det vil bare forverre ett allerede anstreng samarbeid.

Men _ansvaret_ ligger hos begge foreldrene, først og fremst hos den som har den daglige omsorgen.

Ps! Far virker bitter, umoden og lite motivert for å ta ansvar.

Det er mulig det ville være en god løsning for familien å praktisere "delt omsorg" dette kan motivere far til større innsats, og gi mor avlastning og nødvendig hvile for å samle krefter.

Delt omsorg er for far 50/50, der han kommer hjem seint på kvelden og går tidlig på morgenen og barna må greie seg selv når de bor hos ham. Det innebærer også at han ikke vil følge dem til deres fritidssysler eller hjelpe dem økomisk med gaver når de skal i bursdager eller kjøpe klær annet enn når han synes de trenger noe.

Denne ordningen ønsket han for "å slippe å se noe til moren deres i det hele tatt". Dette var hans forslag for 5 år siden (barna var 13, 9 og 7). Barna sa nei og mor sa nei. Siden nektet far ethvert samarbeid med barnas mor i 3 år, før han åpnet opp for å se dem ca. annenhver helg - hvis han da ikke hadde noe annet på programmet, som han i så fall sa fra om i løpet av fredag. Likevel forsøkte mor å strekke seg lengst mulig, bl.a. fordi hun mente guttene trengte en far(!).

Men når nå også de to yngste begynner å få stadig tydeligere samme problematikk som eldstemann, er hun iferd med å tro hun valgte feil den gangen hun insisterte på at barna ble hos henne i stedet for å flytte annehver uke. Hun bebreider seg selv de valgene hun tok, at hun ikke har krefter nok og tid nok til å takle hverdagene lenger nå. Hun føler hun er skyldig i nettopp det hun forsøkte å unngå: At også de to minste skulle ende opp med de samme problemen som faren har og eldste mann har.

Jeg synes det er veldig vanskelig å gi henne råd, for det er klart begge de voksne har hatt sitt å stri med og har gjort mye feil, her. Og det går ut over barna. De siste månedene har hun vurdert å overlate barna helt til faren for å se om de får det bedre da. Jeg er faktisk redd for henne, av og til, for hun virker som om hun helt har gitt opp troen på seg selv som mor.

[Gjest Geir]

Delt omsorg er for far 50/50, der han kommer hjem seint på kvelden og går tidlig på morgenen og barna må greie seg selv når de bor hos ham. Det innebærer også at han ikke vil følge dem til deres fritidssysler eller hjelpe dem økomisk med gaver når de skal i bursdager eller kjøpe klær annet enn når han synes de trenger noe.

Denne ordningen ønsket han for "å slippe å se noe til moren deres i det hele tatt". Dette var hans forslag for 5 år siden (barna var 13, 9 og 7). Barna sa nei og mor sa nei. Siden nektet far ethvert samarbeid med barnas mor i 3 år, før han åpnet opp for å se dem ca. annenhver helg - hvis han da ikke hadde noe annet på programmet, som han i så fall sa fra om i løpet av fredag. Likevel forsøkte mor å strekke seg lengst mulig, bl.a. fordi hun mente guttene trengte en far(!).

Men når nå også de to yngste begynner å få stadig tydeligere samme problematikk som eldstemann, er hun iferd med å tro hun valgte feil den gangen hun insisterte på at barna ble hos henne i stedet for å flytte annehver uke. Hun bebreider seg selv de valgene hun tok, at hun ikke har krefter nok og tid nok til å takle hverdagene lenger nå. Hun føler hun er skyldig i nettopp det hun forsøkte å unngå: At også de to minste skulle ende opp med de samme problemen som faren har og eldste mann har.

Jeg synes det er veldig vanskelig å gi henne råd, for det er klart begge de voksne har hatt sitt å stri med og har gjort mye feil, her. Og det går ut over barna. De siste månedene har hun vurdert å overlate barna helt til faren for å se om de får det bedre da. Jeg er faktisk redd for henne, av og til, for hun virker som om hun helt har gitt opp troen på seg selv som mor.

Her er det samarbeidet foreldrene imellom som er problemet.

Utifra det du skriver så er begge foreldre glade i og opptatt av att barna skal ha det bra, men de klarer ikkje samrabeide og er uenige om det meste.

Mor: Er i ferd med å slite seg ut og vil (sannsynligvis) fungere dårligere og dårligere som omsorsgperson om ikkje noe drastisk blir gjort, ho vurdere å overlate omsorgen til far.

Far: Er (slik eg ser det) bitter og hevngjerrig, og dette går ut over mor og barna (og sannsynligvis han sjøl også) og handler irrasjonellt, gjennom å true med å flytte om mor trumfer gjennom utredning i forhold til ADHD og lese/skrivevansker.

Eg ville forsøkt med "delt omsorg" hvis begge foreldrene bor nært skolen, "delt omsorg" kan praktiseres på mange forskjellige måter alt etter hva som er best for barna.

Delt Omsorg = "Den som har barnet minst, har barnet tilsammen over 5 av årets 12 mnd."

De kan fks. når det gjelder bidrag, bruke "den gamle modellen" med 18% av bruttoinntekt (for to barn) og betale bidrag begge veier, den som jobber mye (og tjener mye) betaler bidrag til den andre osv.

Med dette sikrer en barnas trygghet i forhold til far (han kan ikkje flytte bort), og mor kan overlate det hele og fulle ansvaret for barna den tid de er hos far og kan "realisere" seg sjøl og hente krefter, far kan/må ta ansvar og vil føle seg betydningsfull i forhold til barnas utvikling.

Ps! Hils mor og ønsk henne lykke til! :-)

[Elis31]

Far høres ut som en standard bitter x. Det er mange av de som oppfører seg totalt irrasjonelt.

Det beste du kan gjøre for mor er å oppmuntre henne og si det hvis du synes hun har vært en flink mor. Fortell at du synes ikke hun har hatt det lett med den faren til barna. Man kan bli helt ødelagt av å bare få kritikk og irrasjonell nedrakking fra X. I perioder kan det være lurt at man bare kommuniserer pr sms, eller e-post. Da har man ihvertfall svart på hvit alle usaklige kommentarer.

Tror det er viktig at hun tror på seg selv som mor, og tør å sette grenser med sikkerhet.

Det kan være VELDIG mye god hjelp i Bup, og familierådgigningskontor. Begge deler kan hun gå til alene. Skjønner ikke at det skal være så farlig å utrede. Hun kan ihvertfall ta en prat med Bup og høre. Dersom hun er helt knekt bør dette sies fra om slik at hun kan få time raskt.

Kanskje hun også trenger hjelp hos en psykolog hvis hun har mistet all selvtillit. Men jeg vet også at familierådgivningskontor kan være god på dette. De har nok hørt slike historier mange ganger før. Det viktigste er at hun møter en behandler som hun føler kjemi med og føler at hun blir hørt og forstått.