Noen råd her?

[Gjest D*lilith]

14 åringen min kjeder seg sånn,han har ingen venner...jo en men han vil ikke være sammen med han heller.

Han har endel diagnoser bla autisme,så det er veldig vanskelig å få han med på ting,han vil helst bare være hjemme hele tiden.

Noen som har iddeer på hva man kan finne på med han?

Får så vondt av han når han bare sitter på rommet hele tiden,ungdomstiden hans skal da ikke være sånn,ensom og alene hele tiden,men det er så vanskelig,i tilegg er han sur,sint og irritabel....uten noen grunn.

[Gjest hallosann]

Kanskje han ikke er sur, grinete og irritabel uten grunn? Det hørtes jo ikke akkurat ut som noen optimal tilværelse.

[Gjest D*lilith]

Kanskje han ikke er sur, grinete og irritabel uten grunn? Det hørtes jo ikke akkurat ut som noen optimal tilværelse.

Nei det er ikke noe særlig liv akkuratt,vet ikke hvorfor han er sur osv,han har vært det lenge,værst er det på skolen hvor han hater omtrent alle,spesiellt assistentene.

Men nå er det sommer,vil bare at han skal ha det gøy : )

Han skulle vært på avlastningsbolig i sommer,noe han abselutt ikke ville,han vil ingenting.

[Gjest hallosann]

Nei det er ikke noe særlig liv akkuratt,vet ikke hvorfor han er sur osv,han har vært det lenge,værst er det på skolen hvor han hater omtrent alle,spesiellt assistentene.

Men nå er det sommer,vil bare at han skal ha det gøy : )

Han skulle vært på avlastningsbolig i sommer,noe han abselutt ikke ville,han vil ingenting.

Vil han ingenting - hjelper det sikkert dårlig med forslag til aktiviteter fra oss her inne også. Jeg forstår at du som mor ønsker at han skal ha det gøy og en fin tilværelse, men det er jo relativt umulig hvis du ikke får han til og gjøre noe.

I og med at han har sparsommelig med venner - må vel du og far tråkke til litt da. Hva med go'kart? Var ikke han opptatt av sertifikat? Bowling og biljard er artig. Jeg vet ikke hva dere har tilgang på av aktiviteter jeg. Badmington, crocket, fotball, trampolinehopping eller noe i den duren. Men er jhan ensom - trenger han nok hjelp til og komme i gang litt.

[Gjest mora2]

Nei det er ikke noe særlig liv akkuratt,vet ikke hvorfor han er sur osv,han har vært det lenge,værst er det på skolen hvor han hater omtrent alle,spesiellt assistentene.

Men nå er det sommer,vil bare at han skal ha det gøy : )

Han skulle vært på avlastningsbolig i sommer,noe han abselutt ikke ville,han vil ingenting.

''Han skulle vært på avlastningsbolig i sommer,noe han abselutt ikke ville,han vil ingenting.''

Dette synes jeg nesten ikke hadde trengt velge selv.

Både du og han trenger sikkert avlastning, og kan jo være det hadde blitt moro bare han kom avsted?

[Gjest mora2]

Stakkars, det hørtes ikke bra ut..

Er det ingen aktiviteter han kan prøve?

Noen ganger tror jeg det er best å ta avgjørelser over hodet på folk som ikke vil noe. Bryte en ond sirkel..

Kan du ikke la han få en "sommerjobb", fks hjelpe en nabo med noen små ting. Få opp selvtilliten og humøret.

Støttekontakt kan jo også være kjempe bra.

Både for han og deg selv.

Uff, du har det ikke lett med gutten din..

Håper dere får en fin sommer.

*Klem*

[Gjest D*lilith]

Vil han ingenting - hjelper det sikkert dårlig med forslag til aktiviteter fra oss her inne også. Jeg forstår at du som mor ønsker at han skal ha det gøy og en fin tilværelse, men det er jo relativt umulig hvis du ikke får han til og gjøre noe.

I og med at han har sparsommelig med venner - må vel du og far tråkke til litt da. Hva med go'kart? Var ikke han opptatt av sertifikat? Bowling og biljard er artig. Jeg vet ikke hva dere har tilgang på av aktiviteter jeg. Badmington, crocket, fotball, trampolinehopping eller noe i den duren. Men er jhan ensom - trenger han nok hjelp til og komme i gang litt.

Nei,ikke lett å få han med på noe,men takk for tips : )

Bare synd det er så lite å ta seg til her,men go cart skal vi få til.

[Gjest D*lilith]

Stakkars, det hørtes ikke bra ut..

Er det ingen aktiviteter han kan prøve?

Noen ganger tror jeg det er best å ta avgjørelser over hodet på folk som ikke vil noe. Bryte en ond sirkel..

Kan du ikke la han få en "sommerjobb", fks hjelpe en nabo med noen små ting. Få opp selvtilliten og humøret.

Støttekontakt kan jo også være kjempe bra.

Både for han og deg selv.

Uff, du har det ikke lett med gutten din..

Håper dere får en fin sommer.

*Klem*

Tusen takk : )

Støttekontakter vil han ikke ha noe med å gjøre,det har vært prøvd,og sommerjobb hadde nok heller ikke gått,han skulle prøve arbeidsuke på skolen,men det gikk rett vest.

Men håper vi får han med på "noe",han kan jo ikke sitte sånn hele sommeren.

[Gjest D*lilith]

''Han skulle vært på avlastningsbolig i sommer,noe han abselutt ikke ville,han vil ingenting.''

Dette synes jeg nesten ikke hadde trengt velge selv.

Både du og han trenger sikkert avlastning, og kan jo være det hadde blitt moro bare han kom avsted?

Jo,det hadde vært godt med litt avlastning,men da hadde vi måttet bære han med og han er ganske stor nå.

Det som er feil er at han får viljen sin når det er noe han ikke vil,når han ikke vil være på skolen blir han sur og vanskelig,da sender de han hjem.

Alt har blitt feil og ingen vet hvordan de skal takle han.

[Gjest hallosann]

Nei,ikke lett å få han med på noe,men takk for tips : )

Bare synd det er så lite å ta seg til her,men go cart skal vi få til.

Bare hyggelig og go'kart er jo kjempeartig for alle

[Gjest Aspergermor]

Det er vel ikke uten grunn at han er sur og grinete, han har jo en funksjonshemn ing som gjør at han har det vanskelig. Jeg har selv en voksen sønn som sikkert har en svak grad av asperger (ingen diagnose riktignok) og han var slik i ungdomstida. Barndommen var grei, da ordnet jo vi foreldre opp med avtaler. Da de ble unge og fikset slik selv, falt han utenfor med en gang. De vil/må jo ofte ha ting på sin måte også, da er det ikke lett å være sosial.

For deg som har fått diagnose på sønnen din, ville jeg snakket med andre foreldre og skolen, forklart hvorfor det er rare reaksjoner. Folk er veldig forståelsesfulle og hjelpsomme hvis de får en forklaring. Tror det er det som kan hjelpe sønnen din best. Forklar hvorfor det er som det er. Det fikk ikke jeg gjort, det var først etter at han hadde flyttet at jeg skjønte at han sannsynligvis led av asperger.

Han klarer seg bra i dag, har funnet egne venner, som heller ikke er av de mest sosiale. Men de passer med han. Og så liker han seg faktisk alene, trenger mer fred og ro enn andre. Så at de sitter mye alene er nok verre for oss enn for dem. Tror det verste for sønnen min i oppveksten var min bekymring for at han ikke hadde det bra. Det er lettå være etterpåklok dessverre!

Jeg har innfunnet meg med at ett av mine barn aldri blir noe sosialt geni. Men som de fleste andre aspergere har han sine områder hvor han er superbra. Så står vi foreldre klar til å støtte hvis vi må, hvis han trenger det. Ikke hvis mamma'n tror han trenger det! Det er en viktig forskjell. Han vil selv velge om han vil sitte inne en solskinnsdag når alle andre ute og nyter været. Det vil nok aldri forandre seg. Mitt håp er at han treffer et menenske som kan leve med hans begrensninger, for han er en snill og vennlig person.

Lykke til videre, og prøv å dempe bekymringene dine. Bekymringer er som sagt det som hjelper dem minst!

En ting til, å forklare sønnen din hvorfor han føler seg utenfor, at det ikke er noe han kan noe for, er sikkert også lurt. Siden han har diagnose, jeg har aldri turt det, siden det er jeg som har stilt diagnosen på hobbybasis. Da kan han bedre skjønne sine egne reaksjoner, og trene seg opp på hvordan det er mer hensiktsmessig å håndtere forskjellige sosiale settinger. De kan lære, og det er best å begynen tidlig. å sett i gang du!

[Gjest aspergermamma]

Nei det er ikke noe særlig liv akkuratt,vet ikke hvorfor han er sur osv,han har vært det lenge,værst er det på skolen hvor han hater omtrent alle,spesiellt assistentene.

Men nå er det sommer,vil bare at han skal ha det gøy : )

Han skulle vært på avlastningsbolig i sommer,noe han abselutt ikke ville,han vil ingenting.

Min sønn var sl ik hver bidige sommer helt til han flyttet han. Til slutt gav vi opp å mase. Sluttet å true han med på 'noe'. Jeg var skuffet over kompisene som aldri ba med han, så jo de var ute sammen resten av gjengen. Helt til jeg skjønte at de hadde spurt og han hadde sagt nei. Han hadde ikke lyst til akkurat det de skulle, så da satt han heller alene. Kino og bowling og se film hjemme var det eneste han ville bli med på. Men når han så ofte sa nei til annet, så sluttet de å spørre, ikke sant? Slik er vi mennesker. Det er mye vi ikke får fulgt med på nå i disse mobiltider, det går på SMS. Før ringte de på hustelefon, da visste vi iallefall om noen hadde ringt.

[Gjest D*lilith]

Det er vel ikke uten grunn at han er sur og grinete, han har jo en funksjonshemn ing som gjør at han har det vanskelig. Jeg har selv en voksen sønn som sikkert har en svak grad av asperger (ingen diagnose riktignok) og han var slik i ungdomstida. Barndommen var grei, da ordnet jo vi foreldre opp med avtaler. Da de ble unge og fikset slik selv, falt han utenfor med en gang. De vil/må jo ofte ha ting på sin måte også, da er det ikke lett å være sosial.

For deg som har fått diagnose på sønnen din, ville jeg snakket med andre foreldre og skolen, forklart hvorfor det er rare reaksjoner. Folk er veldig forståelsesfulle og hjelpsomme hvis de får en forklaring. Tror det er det som kan hjelpe sønnen din best. Forklar hvorfor det er som det er. Det fikk ikke jeg gjort, det var først etter at han hadde flyttet at jeg skjønte at han sannsynligvis led av asperger.

Han klarer seg bra i dag, har funnet egne venner, som heller ikke er av de mest sosiale. Men de passer med han. Og så liker han seg faktisk alene, trenger mer fred og ro enn andre. Så at de sitter mye alene er nok verre for oss enn for dem. Tror det verste for sønnen min i oppveksten var min bekymring for at han ikke hadde det bra. Det er lettå være etterpåklok dessverre!

Jeg har innfunnet meg med at ett av mine barn aldri blir noe sosialt geni. Men som de fleste andre aspergere har han sine områder hvor han er superbra. Så står vi foreldre klar til å støtte hvis vi må, hvis han trenger det. Ikke hvis mamma'n tror han trenger det! Det er en viktig forskjell. Han vil selv velge om han vil sitte inne en solskinnsdag når alle andre ute og nyter været. Det vil nok aldri forandre seg. Mitt håp er at han treffer et menenske som kan leve med hans begrensninger, for han er en snill og vennlig person.

Lykke til videre, og prøv å dempe bekymringene dine. Bekymringer er som sagt det som hjelper dem minst!

En ting til, å forklare sønnen din hvorfor han føler seg utenfor, at det ikke er noe han kan noe for, er sikkert også lurt. Siden han har diagnose, jeg har aldri turt det, siden det er jeg som har stilt diagnosen på hobbybasis. Da kan han bedre skjønne sine egne reaksjoner, og trene seg opp på hvordan det er mer hensiktsmessig å håndtere forskjellige sosiale settinger. De kan lære, og det er best å begynen tidlig. å sett i gang du!

Tusen takk for et godt innlegg : )

[Gjest D*lilith]

Min sønn var sl ik hver bidige sommer helt til han flyttet han. Til slutt gav vi opp å mase. Sluttet å true han med på 'noe'. Jeg var skuffet over kompisene som aldri ba med han, så jo de var ute sammen resten av gjengen. Helt til jeg skjønte at de hadde spurt og han hadde sagt nei. Han hadde ikke lyst til akkurat det de skulle, så da satt han heller alene. Kino og bowling og se film hjemme var det eneste han ville bli med på. Men når han så ofte sa nei til annet, så sluttet de å spørre, ikke sant? Slik er vi mennesker. Det er mye vi ikke får fulgt med på nå i disse mobiltider, det går på SMS. Før ringte de på hustelefon, da visste vi iallefall om noen hadde ringt.

Nei ikke lett å få han med på noe,er lei av å mase nå..får vel la han ta noen valg selv.