Kjæreste som stumper røyken

[spiky]

Burde kanskje poste dette på «Røykeslutt» men der er det jo ingen aktivitet.

Saken er at kjæresten min holder på å slutte med denne dårlige vanen, men problemet er at han blir i så dårlig humør. Han har holdt på ca 1 uke. Det arter seg slik at små problemer blir store, ting som normalt ikke er noe problem – blir problematisk osv. Det går ut over samlivet vårt og jeg synes det er såpass ille at jeg lurer på om det er bedre at han begynner igjen…

Er dette vanlig. Jeg har selv sluttet for 2 år siden og hadde ikke dette problemet.

Hjelp!! er det noen som vet hvor lang tid jeg må regne med å leve med en «surpomb og hissigpropp»

[laban]

Jeg synes ca. 1 uke er altfor lite tid å gi ham. Det er antakelig veldig dumt dersom du nå ymter om at han like gjerne kan begynne igjen. Da har han jo gått gjennom dette til ingen nytte.

Det fysiske suget kan visst vedvare i flere uker i verste fall, selv om de meste sitter i hodet. Her er en brosjyre:

http://www.shdir.no/vp/multimedia/archive/00006/IS-0079_Bokm_l_6401a.pdf

Forsøk å ikke ta dette personlig, betrakt det som en unntakstilstand. Tenk på at det kanskje en gang vil være du som opplever hormon- og humørsvingninger i inntil 9 måneder...

[Gjest sånn er det med den saken]

Dette kan du kanskje risikere å leve med i mange år. Om ikke du reagerte slik, så kan nok mange andre reagere allikevel.

[Lillemus]

Nei nei nei! Ikke be ham begynne igjen! Dette går seg nok til i løpet av noen uker.

Går det ikke an å snakke med ham i et rolig øyeblikk? Og si at han innimellom oppfører seg nokså irrasjonelt og at han bør prøve å ta seg sammen litt. Ser han det ikke selv da?

[nick]

Sånn var jeg også. Det går over. Såpass må du tåle, han går tross alt gjennom det samme minst 1 uke hver måned.

[Glimtipper]

Det er vanlig og det er individuelt når det avtar. Men jeg synes du skal holde ut.

Skryt masse av han. Hvor flink han er som holder ut selv om det er vanskelig, hvor stolt du er av han for at han tar ansvar for egen helse og hvor godt han lukter.

Gjør aktiviteter som ikke forbindes med røyk. Turgåing, helsestudio, kino, ut og spise osv.

[morsan]

Jeg synes ca. 1 uke er altfor lite tid å gi ham. Det er antakelig veldig dumt dersom du nå ymter om at han like gjerne kan begynne igjen. Da har han jo gått gjennom dette til ingen nytte.

Det fysiske suget kan visst vedvare i flere uker i verste fall, selv om de meste sitter i hodet. Her er en brosjyre:

http://www.shdir.no/vp/multimedia/archive/00006/IS-0079_Bokm_l_6401a.pdf

Forsøk å ikke ta dette personlig, betrakt det som en unntakstilstand. Tenk på at det kanskje en gang vil være du som opplever hormon- og humørsvingninger i inntil 9 måneder...

''Tenk på at det kanskje en gang vil være du som opplever hormon- og humørsvingninger i inntil 9 måneder...''

Noen menn vil vel kanskje påstå at det aldri tar slutt....;-)

[spiky]

Jeg synes ca. 1 uke er altfor lite tid å gi ham. Det er antakelig veldig dumt dersom du nå ymter om at han like gjerne kan begynne igjen. Da har han jo gått gjennom dette til ingen nytte.

Det fysiske suget kan visst vedvare i flere uker i verste fall, selv om de meste sitter i hodet. Her er en brosjyre:

http://www.shdir.no/vp/multimedia/archive/00006/IS-0079_Bokm_l_6401a.pdf

Forsøk å ikke ta dette personlig, betrakt det som en unntakstilstand. Tenk på at det kanskje en gang vil være du som opplever hormon- og humørsvingninger i inntil 9 måneder...

Hei

Jeg overdrev vel litt når jeg sa han kanskje burde begynne igjen. Det var nok bare utløp for frustrasjon. Når det gjelder humøret har jeg aldri vært sånn hverken under graviditet eller før mens. Han er klar over det selv da, men det hjelper lite når han konstant er overmistenksom, overfølsom, sur og gretten og stemningen hjemme er ladet av hans misnøye.

Tusen takk for linken. Printer den ut og serverer den til middag!

[spiky]

Sånn var jeg også. Det går over. Såpass må du tåle, han går tross alt gjennom det samme minst 1 uke hver måned.

Nei det gjør han absolutt ikke!!

[spiky]

Nei nei nei! Ikke be ham begynne igjen! Dette går seg nok til i løpet av noen uker.

Går det ikke an å snakke med ham i et rolig øyeblikk? Og si at han innimellom oppfører seg nokså irrasjonelt og at han bør prøve å ta seg sammen litt. Ser han det ikke selv da?

Skal selvfølgelig ikke be han begynne igjen. Jeg vil jo gjerne at han klarer dette. Blir bare litt frustrert over unntakstilstanden hjemme. Tror ikke jeg selv hadde tillatt meg å la noe sånt gå så til de grader ut over andre.

[spiky]

Det er vanlig og det er individuelt når det avtar. Men jeg synes du skal holde ut.

Skryt masse av han. Hvor flink han er som holder ut selv om det er vanskelig, hvor stolt du er av han for at han tar ansvar for egen helse og hvor godt han lukter.

Gjør aktiviteter som ikke forbindes med røyk. Turgåing, helsestudio, kino, ut og spise osv.

Takk, jeg skal begynne å skryte når jeg ser han i ettermiddag.

[Mrs. Wallace]

Stakkars mann, og stakkars deg. Noen sliter mer enn andre med røykekutt. Du må bare oppmuntre ham til å holde ut, gi ham masse positive tilbakemeldinger og skryt.

En ting som er lurt når man slutter å røye, er å endre de vanene som mest forbindes med røyking (eller i hvert fall legge dem om mens det er som verst). Så kanskje du kan hjelpe ham med å finne på noe som får tankene over på noe annet?

Mange har fått god hjelp fra røyketelefonen. Og om han ikke vil ringe dem, kan jo du evt bruke dem som en "støttetelefon" som kan gi deg tips til å holde ut med ham i avvenningsperioden. ;o)

http://www.shdir.no/tobakk/r_ykeslutt/r_yketelefonen/

[nick]

Nei det gjør han absolutt ikke!!

Og det svaret tyder på at du er midt i den uken.

[sant å si]

Bruker han noen hjelpemidler?

Jeg forvandlet meg til et rasende villdyr hver gang jeg prøvde å slutte... helt til jeg sluttet ved hjelp av nikotinplaster. På den måten holdt jeg nikotinsuget i sjakk, mens jeg "tok hånd om" uvanen.

Litt mer oppklarende: Jeg slapp å forholde meg til det gnagende, jævlige røyksuget og konsentrere meg om å bli vant til å ikke ta den faste røyken før frokost, etter kafebesøk, i lunsjpausen, etter middag osv.

Da det var blitt en vane å IKKE røyke, gikk jeg over til plaster med lavere nikotindose. Det gjorde jeg etter cirka en måned, og brukte lavdoseplaster i to-tre uker etterpå.

Dette gjorde det MYE lettere å slutte, fordi jeg visste at kroppen min fikk den nikotinen den "trengte", og at det suget jeg opplevde rett og slett var det uvante ved å legge om en innarbeidet og fast rutine.

Kanskje en ide? Uansett - lykke til )

[spiky]

Bruker han noen hjelpemidler?

Jeg forvandlet meg til et rasende villdyr hver gang jeg prøvde å slutte... helt til jeg sluttet ved hjelp av nikotinplaster. På den måten holdt jeg nikotinsuget i sjakk, mens jeg "tok hånd om" uvanen.

Litt mer oppklarende: Jeg slapp å forholde meg til det gnagende, jævlige røyksuget og konsentrere meg om å bli vant til å ikke ta den faste røyken før frokost, etter kafebesøk, i lunsjpausen, etter middag osv.

Da det var blitt en vane å IKKE røyke, gikk jeg over til plaster med lavere nikotindose. Det gjorde jeg etter cirka en måned, og brukte lavdoseplaster i to-tre uker etterpå.

Dette gjorde det MYE lettere å slutte, fordi jeg visste at kroppen min fikk den nikotinen den "trengte", og at det suget jeg opplevde rett og slett var det uvante ved å legge om en innarbeidet og fast rutine.

Kanskje en ide? Uansett - lykke til )

Han tygger nikotintyggegummi

[Gjest Skal ikke være lett...]

Sambo min var helt lik. Så han ga opp. Noe som var helt "greit".

Gikk ikke ann å snakke til han eller være i nærheten uten at vi for i flettene på hverandre.

[Gjest Det er ikke lett]

Veldig klassisk den der.

En vil gjerne slutte, vet at det er best for kropp at en slutter, men er ikke i hodet nok motivert for det. En evig kamp, og ofte taper vi.

Tingen er å få det til i hodet. Når det går der så går det ellers også, da bør hverken det ene eller det andre være et problem.

Hva med å vurdere et par, tre timer hos hypnotisør? Det er flere som sier at det er bra, det skal hjelpe til med å forandre tankemåten, kanskje han finner mer ro innombords etter noen slike besøk.

Ellers så bør han skaffe seg noen alierte utover deg. Det er "grupper" på nettet, røyketelefonen etc. Det kan kanskje heve motivasjonsnivået hans om han har flere som støtter rundt ham.

Tingen er vel at han på et eller annet vis finner noe som kan holde hans mentale motivasjon oppe, for har han den så er resten et mye mindre problem.

Be ham gå på biblioteket og låne boka skrevet av Allan Carr. Den kan være litt kjedelig fordi han sier ting gang på gang på gang, men jeg er helt enig i tankemåten hans og jeg tror en del kan finne kraft gjennom å lese den boka.

Ønsk ham lykke til

Vet hva han går gjennom, har prøvd selv flere ganger, på de siste tre årene har jeg holdt opp fem måneder og åtte måneder. Har gått bra da men har liksom følt at det var litt urettferdig at andre fikk røyke men ikke jeg (sprekk i det mentale som jeg snakket om) Det og at jeg gikk opp en god del var nok til at jeg sprakk.

Så ble jeg klar mentalt og nå har jeg vært helt fri i snart et år. På det året har jeg vært innmeldt et treningssenter, kjøpt med spinningsykkel og masse treningstøy plus, plus for mye mindre enn jeg ville røyket for på samme tiden

[Gjest Ulvinnen]

Det er nok en del som får dette problemet når de slutter å røyke. Da en venninne av meg prøvde å slutte for et par år siden, så følte hun selv at det gikk nokså greit. Helt til en arbeidskollega kom og sa i fra at de andre hadde hatt et møte om henne, og var blitt enige om at de ikke holdt ut det dårlige humøret hennes. Så hun ble bedt om å enten skjerpe seg kraftig, eller begynne å røyke igjen. Dessverre valgte hun røykingen.