Tror jeg trenger hjelp, men vet ikke hvordan

[Gjest jeg er bekymra]

Skriver i håp om å få noen råd som kan være til nytte i en veldig vanskelige situasjon jeg er i nå.

Jeg sitter her og lurer på hva jeg skal gjøre. Er det slik at jeg burde holde ut til jeg evt blir helt bra, eller bør jeg oppsøke hjelp?

Nå har det seg slik at jeg lenge har slitt psykisk, men siste årene har det vært minst like mye fysisk, pga en betennesle i skjoldbruskjertel og deretter påvist lavt stoffskifte. Siden det har jeg vært mye fysisk dårlig og slitt med dagligdagse ting og med å gå turer/holde meg i form. Jeg har tvunget meg til å gjennomføre disse tingene, men så har det bare ført til at jeg ble fysisk dårlige igjen, med feber og alt det fører med seg. Det skal sies at jeg har vært gjennom en veldig tøff avvening av medisin mot depresjon og angst (i alt tre medisiner).

Nå går jeg på antibiotika for en urinveisinfeksjon og er ferdig i morgen. Har vært kvalm av den og uggen. Og som ikke det var nok så pådro jeg meg influensa med feber igjen i samme slengen og en hudinfeksjon som de ikke vet hva er, men fikk kortisonkrem som jeg bruker nå.

Men

dette tærer noe helt horribelt på psyken min. Jeg har slitt med apetitten i lengre tid. Bor alene så det er vondt å ha det sånn i lengre tid uten den støtten jeg hadde trengt for å komme meg gjennom dagene. Jeg har venner/familie, men ikke den typen som kommer hjem til meg osv. Og jeg ønsker ikke mase.

Jeg ønsker så inderlig en avkobling, hjelp til å friskne til og bare det å få i meg mat - det er ikke lett når jeg er alene hjemme og ikke eier matlyst..blir kvalm bare ved tanken. Så jeg føler meg konstant underernært, uten at jeg klarer å trykke i meg mer enn det absolutt minimumet. Og da velger jeg å spise sundt når jeg først spiser.

Innerst inne så føler jeg at jeg kunne trengt et relativt kort opphold på psykiatrisk avdeling her i byen. For å roe ned kroppen, klare å spise, få orden på søvnen min (som er helt på bærtur sliter med mareritt pga postraumatisk stress) og bygge meg selv opp. Slik det er nå, så gråter jeg for alt. Det å slite fysisk så lenge går virkelig meg på nervene.. Er det aldri en ende? Jeg vil bare ha det okey..krever ikke mer. Alle disse symptomene må da være et tegn på NOE?

Ellers er jeg flink til å ta vare på meg selv. Spise sundt, variert, ta vare på venner/familie, går i terapi og gjør alle leksene, husjer meg selv ut når jeg "ser" at jeg er på vei til å isolere meg.

Men dette klarer jeg jo ikke når jeg ligger i senga med feber og ikke klarer å spise skikkelig, rydde ordentlig, sove skikkelig eller ha kontakt med folk! Og det varer og varer:(

Jeg tenker at en innleggelse på sykehuset kan medføre at de henviser meg til evt spesialister hvis de ser det som nødvendig. Og hvis ikke det er det, så får jeg hvilt meg ut, henta krefter.

Og behandler er borte for tida så jeg vet ikke hvem jeg skal ringe. Det som er aberet mot innleggelse er skammen. Min familie mener jeg ikke har noe der å gjøre. Jeg føler jeg ikke kan be om det uten å være suicidal, noe jeg per i dag ikke er. Det som er mitt problem er at jeg ikke vet HVOR lenge jeg tåler å ha det sånn.. så for meg er det så utrolig vanskelig, fordi jeg sliter med sterk skamfølelse ved å motta hjelp.

Så jeg syter her i mangel på andre å syte til for tiden...trenger sårt noen kloke råd/innspill nå, er ganske nedkjørt og har så lite krefter at jeg har litt problemer med å gjøre "det rette":(

Nå er jo det helg så har ikke mulighet til å få tak i fastlegen. Eneste utvei er vel legevakten, men jeg føler at dit kommer man bare ikke uten at det er livstruende.

[ekte nick]

Det er dessverrre nesten umulig å bli innlagt på psykiatrisk avd med mindre man er akutt suicidal. Med unntak av enkelte steder, som feks Modum, men da er det flere måneders ventetid.

Har du tenkt på muligheten for å få et opphold på et opptreningssenter? Flere av disse er spesielt egnet for folk med psykiske plager, utbrenthet osv. (Feks på Jeløya eller Hurdal). Men det koster endel i egenandel. Du bør diskutere situasjonen din med fastlegen, eller den som er vikar for ham i ferien (de skal alltid ha en vikarordning).

Ønsker deg lykke til!

[Gjest jeg er bekymra]

Det er dessverrre nesten umulig å bli innlagt på psykiatrisk avd med mindre man er akutt suicidal. Med unntak av enkelte steder, som feks Modum, men da er det flere måneders ventetid.

Har du tenkt på muligheten for å få et opphold på et opptreningssenter? Flere av disse er spesielt egnet for folk med psykiske plager, utbrenthet osv. (Feks på Jeløya eller Hurdal). Men det koster endel i egenandel. Du bør diskutere situasjonen din med fastlegen, eller den som er vikar for ham i ferien (de skal alltid ha en vikarordning).

Ønsker deg lykke til!

Hei, takk for tipset. Men lurer på om ikke det er lang ventetid til disse? Føler at jeg ikke kan vente så lenge. Det er synd at et kort opphold på psykiatrisk skal være kul umulig uten at en er akutt suicidal. Da måtte jeg i tilfelle lyge, men vil jo heller ikke vente til jeg blir det heller. Å lyve er ikke noe for meg, det klarer jeg bare ikke.

[Gjest plingpling]

Du har kommet inn i ond sirkel og trenger og bryte ut av den. Hva som er det beste for deg er imidlertid vanskelig og si.

Jeg har selv vært innlagt og jeg har to rehabiliteringsopphold bak meg. Begge deler svært nyttige i vanskelige faser i livet.

Jeg tror det meste av det du sliter med kan realteres til stoffskiftet ditt - det kan man faktisk bli sykere enn de fleste tror av. Er det under kontroll?

Sykehus tror jeg du bare kan se bort i fra -- de tar akutte ting og du legges neppe inn til utredning ut i fra det du beskriver.

Men både rehabilitering og innleggelse på psykriatrisk sykehus kan du nok ha god nytte av. Problemet er jo som du er inne på at det tar tid og få plass på disse stedene - da det er for få plasser i forhold til antallet som behøver tilbudet.

Du behøver forøvrig ikke være suicidal for og legges inn på psykriatrisk sykehus - jeg var ikke det. Men du trenger en lege som tar deg og dine problemer på alvor i sa stor grad at han/hun ser det prekære behovet.

Uansett er det vel bare og sette i gang prosessen med og søke - det blir vel ikke bedre om du venter. Alt gjøres via fastlege eller annen behandler.

[Gjest jeg er bekymra]

Du har kommet inn i ond sirkel og trenger og bryte ut av den. Hva som er det beste for deg er imidlertid vanskelig og si.

Jeg har selv vært innlagt og jeg har to rehabiliteringsopphold bak meg. Begge deler svært nyttige i vanskelige faser i livet.

Jeg tror det meste av det du sliter med kan realteres til stoffskiftet ditt - det kan man faktisk bli sykere enn de fleste tror av. Er det under kontroll?

Sykehus tror jeg du bare kan se bort i fra -- de tar akutte ting og du legges neppe inn til utredning ut i fra det du beskriver.

Men både rehabilitering og innleggelse på psykriatrisk sykehus kan du nok ha god nytte av. Problemet er jo som du er inne på at det tar tid og få plass på disse stedene - da det er for få plasser i forhold til antallet som behøver tilbudet.

Du behøver forøvrig ikke være suicidal for og legges inn på psykriatrisk sykehus - jeg var ikke det. Men du trenger en lege som tar deg og dine problemer på alvor i sa stor grad at han/hun ser det prekære behovet.

Uansett er det vel bare og sette i gang prosessen med og søke - det blir vel ikke bedre om du venter. Alt gjøres via fastlege eller annen behandler.

Jeg har time med en privatlege jeg gikk til før som tok meg mer på alvor. Skal til han den 04.07. Det er vel ikke så lenge til. Hadde tenkt å be han sjekke om stoffskiftet mitt er optimalt regulert. Han er den legen som kjenner meg fra ungdomsårene og antakeligvis vet mest om min fysiske helse. Så jeg tror det er lurt å gå til han. Håper det kommer noe ut av denne timen, for jeg kan ikke ha det sånn. Nå tar jeg antioksidanter, tran og prøver å få i meg sunn kost. Men når disse tilstandene stadig dukker opp igjen likevel, så bør jeg få sjekket det ut.

Mange sier jo at stoffskiftet kan spille en et puss..så tviler ikke på at dette KAN ha noe med det å gjøre. Men det som er så kjipt er at jeg føler det da blir vanskelig for andre å ta på alvor. Man blir liksom gående i sin egen sykdomsboble og folk forstår liksom ikke hvor ille det er.

Det eneste som har hjulpet meg er å ta det med ro, passe på nok hvile og ikke stresse for mye. Mange sier at jeg må begynne å trene, men da blir jeg jo bare dårligere. Det er som om kroppen da svarer med feber og pådrar seg enda flere omgangsyker. Men jeg forsøker innimellom å gå små turer og leve så sunt som mulig.

Jeg har lest at en ikke egentlig kan finne ut om stoffskiftet er ordentlig regulert, vet ikke om det stemmer. Det jeg håper er at legen jeg nå skal til har "gamle" stoffskifteprøver av meg som han kan sammenligne. Jeg vet ikke annet enn å holde ut og gjøre mitt beste egentlig. Jeg var aldri dårlig fysisk før, det kom etter det med stoffskiftet. Nå har jeg vel ikke noen god lege jeg kan spør om å søke meg inn på psykiatrisk heller. Han har dessverre ferie. Men får se, håper det ordner seg...

[frosken]

Ut i fra det du skriver, så tenker jeg at du trenger hjelp, men at behovet ikke er akutt.

Synes du skal drøfte situasjonen med din fastlege og evt. få gode råd om hvordan gjøre det beste ut av situasjonen her og nå. Har liten tro på at innleggelse i fellesferien vil være til noen stor hjelp for deg, bedre å drøfte situasjonen med din behandler når vedkommende er tilbake såfremt dersom det ikke er så veldig mange uker til.

[trampetroll]

Hei, takk for tipset. Men lurer på om ikke det er lang ventetid til disse? Føler at jeg ikke kan vente så lenge. Det er synd at et kort opphold på psykiatrisk skal være kul umulig uten at en er akutt suicidal. Da måtte jeg i tilfelle lyge, men vil jo heller ikke vente til jeg blir det heller. Å lyve er ikke noe for meg, det klarer jeg bare ikke.

Å lyve for å få en innleggelse er _ikke_ smart. Da blir du jo behandlet på helt feil grunnlag.

Her jeg bor er det mulig å få et korttidsopphold uten å være suicidal. Mulig man lettest kan få det om man allerede har kontakt ved DPS (poliklinisk ller lignende) men legg det frem for legen din og spør. Det viktigste er at du ikke er uærlig på noe, og ikke faker noe, da vil jo hele oppholdet bli basert på noe som ikke stemmer.

[Gjest plingpling]

Jeg har time med en privatlege jeg gikk til før som tok meg mer på alvor. Skal til han den 04.07. Det er vel ikke så lenge til. Hadde tenkt å be han sjekke om stoffskiftet mitt er optimalt regulert. Han er den legen som kjenner meg fra ungdomsårene og antakeligvis vet mest om min fysiske helse. Så jeg tror det er lurt å gå til han. Håper det kommer noe ut av denne timen, for jeg kan ikke ha det sånn. Nå tar jeg antioksidanter, tran og prøver å få i meg sunn kost. Men når disse tilstandene stadig dukker opp igjen likevel, så bør jeg få sjekket det ut.

Mange sier jo at stoffskiftet kan spille en et puss..så tviler ikke på at dette KAN ha noe med det å gjøre. Men det som er så kjipt er at jeg føler det da blir vanskelig for andre å ta på alvor. Man blir liksom gående i sin egen sykdomsboble og folk forstår liksom ikke hvor ille det er.

Det eneste som har hjulpet meg er å ta det med ro, passe på nok hvile og ikke stresse for mye. Mange sier at jeg må begynne å trene, men da blir jeg jo bare dårligere. Det er som om kroppen da svarer med feber og pådrar seg enda flere omgangsyker. Men jeg forsøker innimellom å gå små turer og leve så sunt som mulig.

Jeg har lest at en ikke egentlig kan finne ut om stoffskiftet er ordentlig regulert, vet ikke om det stemmer. Det jeg håper er at legen jeg nå skal til har "gamle" stoffskifteprøver av meg som han kan sammenligne. Jeg vet ikke annet enn å holde ut og gjøre mitt beste egentlig. Jeg var aldri dårlig fysisk før, det kom etter det med stoffskiftet. Nå har jeg vel ikke noen god lege jeg kan spør om å søke meg inn på psykiatrisk heller. Han har dessverre ferie. Men får se, håper det ordner seg...

Det ordner seg skal du se - men noen gang tar ting tid. Og det er vanskelig og være tålmodig og tro på det når alt bare er et virvar av symptomer og nye tilstander som dukker opp.

Mange undervurderer dessverre et stoffskifte i ulage og det er i grunnen litt merkelig da man vet at dette påvirker hver eneste celle i vår kropp. Derfor er det viktig at det fungerer så optimalt som mulig - og de fleste symptomer blir borte. Og de kan være mange dessverre. Optimalt stoffskifte kan ikke vurderes på en blodprøve, men man kan selv gjøre mye av jobben ved og følge med på dette selv ved og ta litt hyppigere prøver enn det de normalt anbefaler. Da kan man selv se hvilke verdier man hadde det best på og medisinere seg med Levaxin for og ligge nærmest mulig disse verdiene. Dessverre gjør få det og - de tar medisinen og tror som de fleste leger sier at nå blir alt så meget bedre. Men det finnes mange som sliter massivt når de har denne sykdommen.

Følgende er altså viktig for deg: Sove nok, spise hyppig, lite og sunt. Være i aktivitet og drikke nok (fortrinnsvis vann). Minst mulig sukker både i mat og drikke. Du behøver ikke trene hardt, men aktivisere deg. Sjekk status av langtidsblodsukker, Ferritin, blodprosent og d-vitaminer.

Ta vitamintilskudd, Selen, tran og evnt Jern ved mangler.

Du vil bli bedre - men som sagt kan det ta tid.

[Gjest jeg er bekymra]

Å lyve for å få en innleggelse er _ikke_ smart. Da blir du jo behandlet på helt feil grunnlag.

Her jeg bor er det mulig å få et korttidsopphold uten å være suicidal. Mulig man lettest kan få det om man allerede har kontakt ved DPS (poliklinisk ller lignende) men legg det frem for legen din og spør. Det viktigste er at du ikke er uærlig på noe, og ikke faker noe, da vil jo hele oppholdet bli basert på noe som ikke stemmer.

Ja er enig i den. Likevel så var jeg så fortvilet en gang at jeg oppsøkte legevakten. En psykiatrisk sykepleier ble med meg og jeg ville ikke lyve, men det gjorde hun. Hun sa jeg var akutt suicidal for å få meg inn. Trist at slikt må til. Jeg gikk bare rundt med en uggen følelse fra jeg kom dit til jeg dro hjem, så det var ikke lurt.

Har en behandler som nok ville fått meg inn, men han har permisjon til slutten av august. Imidlertid har han skrevet brev til min fastlege om at han må søke meg inn dersom jeg skulle trenge det. Jeg er IKKE suicidal eller psykotisk, det er et opphold for å komme til hektene igjen.

Bestemte meg for å ta helga til hjelp. I dag er siste dagen på kuren, så det er mulig jeg ble dårlig av den, og. Jeg skal avvente til tirsdag tenkte jeg. Om det er svært vanskelig da og, så søker jeg.

[Gjest jeg er bekymra]

Ut i fra det du skriver, så tenker jeg at du trenger hjelp, men at behovet ikke er akutt.

Synes du skal drøfte situasjonen med din fastlege og evt. få gode råd om hvordan gjøre det beste ut av situasjonen her og nå. Har liten tro på at innleggelse i fellesferien vil være til noen stor hjelp for deg, bedre å drøfte situasjonen med din behandler når vedkommende er tilbake såfremt dersom det ikke er så veldig mange uker til.

Min behandler er ikke tilbake før i slutten av august/begynnelsen av september pga permisjon og ferie. Hadde han bare skulle vært borte i fire uker, så hadde vel ikke problemet vært så stort, som det føles nå.

Er i tvil jeg og om innleggelse vil hjelpe meg. Og kanskje, Gud forby, vært negativt for meg. Sist så ble jeg dårlig av å gå rundt sammen med svært psyke folk. Jeg er liksom et midtimellom tilfelle, så er ikke godt å si.

Nå sa legen at en periode med svekket immunforsvar hvor en pådrar seg infeksjoner o.l ikke er uvanlig etter en periode som har vært tøff for kroppen min og avgiftningen der jeg slutta brått på tre medisiner og var innlagt i fire uker.

Kanskje det trengs tålmodighet. Men så spørs det hvor tøft det blir, hvor desperat jeg blir, hvor redd jeg blir. Jeg aner ikke hva jeg tåler uten alle disse medisinene. Går bare på en lav dose ap, som jeg synes hjelper en god del.

Skal imidlertid til en dyktig lege 4.juli, en som har kjent meg siden ungdomstiden. Og tenker at kanskje han kan hjelpe. Jeg tenkte å få utredet stoffskiftet mitt og allmentilstanden og få mer kunnskap om hvordan ta best mulig vare på meg selv ut i fra situasjonen.

Men det er ikke til å stikke under en stol av panikken for å være alvorlig syk, over å føle seg hjelpeløs over alt dette blir overskyggende. Men siden jeg psykisk er mer stabil, så blir det ikke så veldig drastisk disse anfallene lenger..

Nei vet ikke. Er redd for å "syte", klage, men i selvrettferdighetens navn føler jeg at det er så vondt å ha det sånn, at jeg gjør det likevel...

[Gjest jeg er bekymra]

Det ordner seg skal du se - men noen gang tar ting tid. Og det er vanskelig og være tålmodig og tro på det når alt bare er et virvar av symptomer og nye tilstander som dukker opp.

Mange undervurderer dessverre et stoffskifte i ulage og det er i grunnen litt merkelig da man vet at dette påvirker hver eneste celle i vår kropp. Derfor er det viktig at det fungerer så optimalt som mulig - og de fleste symptomer blir borte. Og de kan være mange dessverre. Optimalt stoffskifte kan ikke vurderes på en blodprøve, men man kan selv gjøre mye av jobben ved og følge med på dette selv ved og ta litt hyppigere prøver enn det de normalt anbefaler. Da kan man selv se hvilke verdier man hadde det best på og medisinere seg med Levaxin for og ligge nærmest mulig disse verdiene. Dessverre gjør få det og - de tar medisinen og tror som de fleste leger sier at nå blir alt så meget bedre. Men det finnes mange som sliter massivt når de har denne sykdommen.

Følgende er altså viktig for deg: Sove nok, spise hyppig, lite og sunt. Være i aktivitet og drikke nok (fortrinnsvis vann). Minst mulig sukker både i mat og drikke. Du behøver ikke trene hardt, men aktivisere deg. Sjekk status av langtidsblodsukker, Ferritin, blodprosent og d-vitaminer.

Ta vitamintilskudd, Selen, tran og evnt Jern ved mangler.

Du vil bli bedre - men som sagt kan det ta tid.

Hei, takk for veldig gode tips.

Jeg har siste uken begynt med multivitamin + tran fra apoteket. Sto der i går og lurte på å kjøpe selen, men så fant jeg ut at det er 50 mikrogram selen i disse multivitaminene. Har hørt at det er farlig å ta for mye av det, men det skal veldlig mye til. Vet du ca hvilken dose en bør ligge på for at den skal kunne hjelpe til ved å lindre slike betennelsestilstander i kroppen.

På apoteket visste de ingenting, ikke engang hva jeg skulle med selen. (Og da ble jeg litt sjokka). Så jeg spør nå deg, har sjekka litt på nettet, men det står ingenting annet enn bare generelt, som jeg kan finne.

Tusen hjertelig takk for veldig gode råd. Jeg skal prøve å følge dem. Det med trening blir jeg bare dårligere av forresten. Men å gå rolige turer som ikke er så lange i mitt eget tempo, hjelper meg mye når jeg ikke er for dårlig! Kanskje vanlig det, ved lavt stoffskifte. Føler meg så skyldig når "alle" sier jeg må begynne å trene, men kroppen min er nok for nedkjørt til alt annet enn rolig gange.

[trampetroll]

Å lyve for å få en innleggelse er _ikke_ smart. Da blir du jo behandlet på helt feil grunnlag.

Her jeg bor er det mulig å få et korttidsopphold uten å være suicidal. Mulig man lettest kan få det om man allerede har kontakt ved DPS (poliklinisk ller lignende) men legg det frem for legen din og spør. Det viktigste er at du ikke er uærlig på noe, og ikke faker noe, da vil jo hele oppholdet bli basert på noe som ikke stemmer.

På det DPS jeg var (forøvrig et veldig ok DPS) ville jeg nok ikke kommet inn om jeg var akutt suicidal, og til fare for meg selv. Da ville jeg høyst sannsynlig bli sendt på en annen avdeling et annet sted. Men jeg bor i en by, og her er det kanskje flere alternativer nn andre steder.

Det stedet jeg var var et veldig ok sted. Jeg kom inn mandagen etter at min psykolog hadde forhørt seg om det var mulig. (Hun ringte dem på torsdagen, jeg kunne kommet inn fredagen, men ettersom psykologen og jeg ville skrive en god og riktig henvisning ventet vi til vi hadde fått til det)

Og jeg kan ikke få poengtert godt nok hvor viktig det er å bli lagt inn på riktig grunnlag. Med en slik god henvisning tilpasset avdelingen oppholdet mye bedre til hvordan jeg var og hva jeg trengte. Og jeg angrer ikke et sekund på det. (Jeg var ganske skeptisk til innleggelse i utgangspunktet, da jeg hadde en dårlig erfaring fra tidligere, da avdelingen da overhodet ikke var forberedt på hvem jeg var og jeg ikk visste hensikten med innleggelsen osv. Begge ganger var dog helt frivillige innlggelser, men med ni års mellomrom og på to forskjellige avdelinger)

[trampetroll]

Ja er enig i den. Likevel så var jeg så fortvilet en gang at jeg oppsøkte legevakten. En psykiatrisk sykepleier ble med meg og jeg ville ikke lyve, men det gjorde hun. Hun sa jeg var akutt suicidal for å få meg inn. Trist at slikt må til. Jeg gikk bare rundt med en uggen følelse fra jeg kom dit til jeg dro hjem, så det var ikke lurt.

Har en behandler som nok ville fått meg inn, men han har permisjon til slutten av august. Imidlertid har han skrevet brev til min fastlege om at han må søke meg inn dersom jeg skulle trenge det. Jeg er IKKE suicidal eller psykotisk, det er et opphold for å komme til hektene igjen.

Bestemte meg for å ta helga til hjelp. I dag er siste dagen på kuren, så det er mulig jeg ble dårlig av den, og. Jeg skal avvente til tirsdag tenkte jeg. Om det er svært vanskelig da og, så søker jeg.

Hehe, jeg klarte å svare til meg selv, så jeg legger det inn på nytt her:

På det DPS jeg var (forøvrig et veldig ok DPS) ville jeg nok ikke kommet inn om jeg var akutt suicidal, og til fare for meg selv. Da ville jeg høyst sannsynlig bli sendt på en annen avdeling et annet sted. Men jeg bor i en by, og her er det kanskje flere alternativer nn andre steder.

Det stedet jeg var var et veldig ok sted. Jeg kom inn mandagen etter at min psykolog hadde forhørt seg om det var mulig. (Hun ringte dem på torsdagen, jeg kunne kommet inn fredagen, men ettersom psykologen og jeg ville skrive en god og riktig henvisning ventet vi til vi hadde fått til det)

Og jeg kan ikke få poengtert godt nok hvor viktig det er å bli lagt inn på riktig grunnlag. Med en slik god henvisning tilpasset avdelingen oppholdet mye bedre til hvordan jeg var og hva jeg trengte. Og jeg angrer ikke et sekund på det. (Jeg var ganske skeptisk til innleggelse i utgangspunktet, da jeg hadde en dårlig erfaring fra tidligere, da avdelingen da overhodet ikke var forberedt på hvem jeg var og jeg ikk visste hensikten med innleggelsen osv. Begge ganger var dog helt frivillige innlggelser, men med ni års mellomrom og på to forskjellige avdelinger)

[Gjest jeg er bekymra]

På det DPS jeg var (forøvrig et veldig ok DPS) ville jeg nok ikke kommet inn om jeg var akutt suicidal, og til fare for meg selv. Da ville jeg høyst sannsynlig bli sendt på en annen avdeling et annet sted. Men jeg bor i en by, og her er det kanskje flere alternativer nn andre steder.

Det stedet jeg var var et veldig ok sted. Jeg kom inn mandagen etter at min psykolog hadde forhørt seg om det var mulig. (Hun ringte dem på torsdagen, jeg kunne kommet inn fredagen, men ettersom psykologen og jeg ville skrive en god og riktig henvisning ventet vi til vi hadde fått til det)

Og jeg kan ikke få poengtert godt nok hvor viktig det er å bli lagt inn på riktig grunnlag. Med en slik god henvisning tilpasset avdelingen oppholdet mye bedre til hvordan jeg var og hva jeg trengte. Og jeg angrer ikke et sekund på det. (Jeg var ganske skeptisk til innleggelse i utgangspunktet, da jeg hadde en dårlig erfaring fra tidligere, da avdelingen da overhodet ikke var forberedt på hvem jeg var og jeg ikk visste hensikten med innleggelsen osv. Begge ganger var dog helt frivillige innlggelser, men med ni års mellomrom og på to forskjellige avdelinger)

Er dps her også, ment som en plass en kan være om det ikke er akutt. Jeg var der 1 gang, men jeg kan ikke si jeg likte meg. Der var skittent, gammelt, en del veldig psyke pasienter (en av dem startet en personforfulgelse av meg fordi han tilfeldigvis fikk greie på hvor jeg bor) og ikke alle som jobbet der var så hyggelige for å si som sant er (men en del var veldig flinke også, slik er det vel overalt.)

'

I tillegg så vet jeg at der er lange ventelister og flere uker for å komme til. Jeg trives så utrolig mye bedre på sykehuset og ber bare om ei lita uke. Poenget er at jeg har vært gjennom veldig tøffe tak og selv om jeg er stabil nå, så kan man jo ikke vite hvor mye en tåler, før en bikker over...Og jeg trenger avgjort hjelp. Avdelingen på sykehuset har hjulpet meg mye før også. Og det er sant som du sier, det bør være en bra henvendelse. Psykiater jeg går til er borte nå, men han jobber på sykehuset, så kan hende de har fått et notat med han, siden dette var aktuelt før han dro.

Så nå sitter jeg og lurer på om jeg skal være såpass "egoistisk" at jeg bare oppsøker legen på mandag, og ikke forteller det til familien min, som vil steile om jeg gjør det.

[Gjest plingpling]

Hei, takk for veldig gode tips.

Jeg har siste uken begynt med multivitamin + tran fra apoteket. Sto der i går og lurte på å kjøpe selen, men så fant jeg ut at det er 50 mikrogram selen i disse multivitaminene. Har hørt at det er farlig å ta for mye av det, men det skal veldlig mye til. Vet du ca hvilken dose en bør ligge på for at den skal kunne hjelpe til ved å lindre slike betennelsestilstander i kroppen.

På apoteket visste de ingenting, ikke engang hva jeg skulle med selen. (Og da ble jeg litt sjokka). Så jeg spør nå deg, har sjekka litt på nettet, men det står ingenting annet enn bare generelt, som jeg kan finne.

Tusen hjertelig takk for veldig gode råd. Jeg skal prøve å følge dem. Det med trening blir jeg bare dårligere av forresten. Men å gå rolige turer som ikke er så lange i mitt eget tempo, hjelper meg mye når jeg ikke er for dårlig! Kanskje vanlig det, ved lavt stoffskifte. Føler meg så skyldig når "alle" sier jeg må begynne å trene, men kroppen min er nok for nedkjørt til alt annet enn rolig gange.

Hvis det var så mye som 50 mg Selen i multivitaminene vil jeg ikke anbefale deg mer. De fleste får i seg nok selen gjennom mat og for mye er som du er inne på ikke bra.

C-vit kan du ta litt av hvis du ikke gjør det Det er bra for immunforsvaret ditt - du kan fint ta 500-100 mg pr dag. Kroppen skiller ut det den ikke trenger

[frosken]

Min behandler er ikke tilbake før i slutten av august/begynnelsen av september pga permisjon og ferie. Hadde han bare skulle vært borte i fire uker, så hadde vel ikke problemet vært så stort, som det føles nå.

Er i tvil jeg og om innleggelse vil hjelpe meg. Og kanskje, Gud forby, vært negativt for meg. Sist så ble jeg dårlig av å gå rundt sammen med svært psyke folk. Jeg er liksom et midtimellom tilfelle, så er ikke godt å si.

Nå sa legen at en periode med svekket immunforsvar hvor en pådrar seg infeksjoner o.l ikke er uvanlig etter en periode som har vært tøff for kroppen min og avgiftningen der jeg slutta brått på tre medisiner og var innlagt i fire uker.

Kanskje det trengs tålmodighet. Men så spørs det hvor tøft det blir, hvor desperat jeg blir, hvor redd jeg blir. Jeg aner ikke hva jeg tåler uten alle disse medisinene. Går bare på en lav dose ap, som jeg synes hjelper en god del.

Skal imidlertid til en dyktig lege 4.juli, en som har kjent meg siden ungdomstiden. Og tenker at kanskje han kan hjelpe. Jeg tenkte å få utredet stoffskiftet mitt og allmentilstanden og få mer kunnskap om hvordan ta best mulig vare på meg selv ut i fra situasjonen.

Men det er ikke til å stikke under en stol av panikken for å være alvorlig syk, over å føle seg hjelpeløs over alt dette blir overskyggende. Men siden jeg psykisk er mer stabil, så blir det ikke så veldig drastisk disse anfallene lenger..

Nei vet ikke. Er redd for å "syte", klage, men i selvrettferdighetens navn føler jeg at det er så vondt å ha det sånn, at jeg gjør det likevel...

Skjønner at du gjerne skulle hatt din faste behandler tilgjengelig nå; uflaks at vedkommende skulle ha permisjon i tilllegg til ferie.

Ut i fra det du skriver, så synes jeg du beksriver en angst for å få det enda verre enn du har det nå. Utfordringen din blir kanskje å ta en dag - eller noen få dager - av gangen. Prøve å være konstruktiv i forhold til deg selv - både din kropp og din psyke - hver enkelt dag, og ikke ta stilling til hvordan ting kommer til å bli om en uke eller om fjorten dager.

Hvis du skulle bli mye verre, så kan du ta kontakt med fastlegen og be om en innleggelse. Men jeg tror som sagt, at det kommer lite ut av innleggelser i fellesferien, særlig fordi du også ønsker deg at de skal ta tak i din somatiske helse.

Håper at du får god hjelp hos den legen du skal til kommende uke. Ved å legge noen planer for hvordan du skal ta godt vare på deg selv i ukene som kommer, så kan det hende at du gradvis vil oppleve bedring.

[Gjest jeg er bekymra]

Skjønner at du gjerne skulle hatt din faste behandler tilgjengelig nå; uflaks at vedkommende skulle ha permisjon i tilllegg til ferie.

Ut i fra det du skriver, så synes jeg du beksriver en angst for å få det enda verre enn du har det nå. Utfordringen din blir kanskje å ta en dag - eller noen få dager - av gangen. Prøve å være konstruktiv i forhold til deg selv - både din kropp og din psyke - hver enkelt dag, og ikke ta stilling til hvordan ting kommer til å bli om en uke eller om fjorten dager.

Hvis du skulle bli mye verre, så kan du ta kontakt med fastlegen og be om en innleggelse. Men jeg tror som sagt, at det kommer lite ut av innleggelser i fellesferien, særlig fordi du også ønsker deg at de skal ta tak i din somatiske helse.

Håper at du får god hjelp hos den legen du skal til kommende uke. Ved å legge noen planer for hvordan du skal ta godt vare på deg selv i ukene som kommer, så kan det hende at du gradvis vil oppleve bedring.

Det er vel kanskje lite ansatte på psykavd, fullt av pasienter og lite som skjer. Det virker ikke så forlokkende. Ja uflaks at det ble sånn..

Jeg prøver å tvinge meg selv til å ta kosttilskudd og spise noenlunde fornuftig..og av og til gå små turer. Men det sliter å måtte bruke så mye på krefter på slike selvfølgeligheter, så kjenner at jeg trenger litt glede og noe positivt i livet mitt nå. Har tenkt og tenkt, men kommer ikke på hva det skulle være. Men håper det hjelper å få pratet med den legen på fredag, han har alltid vært en positiv lege.

Håper han ikke er utelukkende, men at det kan være positivt å snakke med han..