JA-menneske eller selvutslettende?

[Gjest Lokus]

Det er jo i utgangspunktet positivt og tilsidesette egne behov i forhold til andres.Men hvor går grensen mellom å være vennlig og hjelpsom fremfor at det blir et problem.

Tenker kanskje at grensen går når personen føler seg utnyttet fremfor at en bare hjelper til og stiller opp.

Alle har vel sine terskler på hvor mye de stiller opp.Det som ofte sier nei eller er vanskelig å spørre er jo de en ofte velger å ikke spørre. Mens mennesker som lett sier ja blir kanskje ofte spurt av nettopp denne grunnen.Man har også begrenset med overskudd og en må være egoistisk også til tider.

[AneM1365380603]

Jeg synes grensen går der en har lyst til å hjelpe uten at det føles som en plikt eller et mas.

Jeg har selv vært litt dumsnill som har blitt utnyttet som barnepasser. Selv da jeg kom hjem fra fødestua med nr 3 sendte en ungen til oss. Jeg sa riktignok ja, men inni meg raste jeg over at han var så hensynsløs, og at jeg var så dum å svare ja. En dag satt jeg grenser for meg selv, og det kjentes utrolig godt. Jeg føler i tillegg jeg får mer respekt.

En annen positiv ting som kom fram var at jeg fikk gleden av å invitere andre barn hit på overnatting når det passet meg Det er langt kjekkere å invitere noen enn å få dem sendt hit i tide og utide.