Fram til man kommer seg til behandling...

[Gjest strugglin']

Jeg er dypt deprimert om dagen. Suicidal, tenker konstant på død og selvmord. Jeg har mistanker om at jeg er bipolar, og vil prøve å komme meg til utredning/behandling så raskt som mulig. Men hvordan skal jeg klare meg fram til det? jeg prøver å holde meg i live fra dag til dag, etter råd fra andre, prøver å tenke på at jeg ikke skal ta livet mitt de neste 24 timene, så får vi heller se... Jeg har AD liggende, men vet av erfaring at disse alene gjør meg manisk, likevel er jeg nesten frista til å ta dem nå, manisk er å foretrekke forann suicidal.. Hvordan klarer dere andre deprimerte dere gjennom dagene. Jeg er ute av stand til å gjøre noe som helst fysisk. Jeg blir utslitt av den minste ting, og det å gå ut døra er så angstfremkallende, får fort panikkangst.

[Gjest Jente31]

Anbefaler deg å fortelle fastlegen din det du skriver her, kansje han får en fortgang på det. Jeg for min del synes du skal slippe å vente (men jeg er ingen lege da..)

Håper du raskt får hjelp.

I mellomtiden kan du jo feks skrive av deg litt her, hvis du synes det hjelper. Eller du kan få tett oppfølgning av fastlegen.

Hold ut - når du får riktige medisiner, får du et helt annet liv (jeg er selv bipolar II).

*Klem*

[Gjest Grågrønn]

Kan du kontakte legevakten og høre om du kan få noe som gjør deg mer stabil, enn så lenge? Tror det er ganske ille depresjoner med bipolar 1, jeg kan ikke så mye om medisiner, men kanskje det finnes noe som letter i disse dagene. Muligens kan sobril el. l. ta vekk den største angsten ihvertfall.

Jeg vet ikke, men dersom du mener det er fare for liv, så bør du oppsøke legevakten.

Siden du er så deprimert, bør du få en hastetime til fastlegen din ihvertfall. Få hjelp raskest mulig.

[Gjest strugglin']

Anbefaler deg å fortelle fastlegen din det du skriver her, kansje han får en fortgang på det. Jeg for min del synes du skal slippe å vente (men jeg er ingen lege da..)

Håper du raskt får hjelp.

I mellomtiden kan du jo feks skrive av deg litt her, hvis du synes det hjelper. Eller du kan få tett oppfølgning av fastlegen.

Hold ut - når du får riktige medisiner, får du et helt annet liv (jeg er selv bipolar II).

*Klem*

Ja, jeg ringer (eller får noen til å gjøre det for meg) i morgen.. Men noen dager må jeg jo belage meg på...

Følte du lettelse eller tristhet når du fikk diagnosen? Syns det er dritskummelt at jeg kanskje (sannsynligvis)har en sykdom som jeg kommer til å ha hele livet... Og jeg er egentlig glad i de maniske periodene på en måte.... Kommer medsinen til å forandre meg veldig? uff.... klarer egentlig ikke å se for meg at jeg kommer til å leve ut dagen engang, prøver å holde hodet mitt opptatt med at jeg kanskje nå endelig får hjelp, men så er det angsten for fremtida, og tankekjør fra hel.....

kanskje jeg må ta meg en tur på legevakta.... men så har jeg jo angst for det også da... går det an å bli så vanskelig som meg?? føler meg som verdens dårlligste og mest negative person....

takk for svar og forslag....

[Gjest strugglin']

Kan du kontakte legevakten og høre om du kan få noe som gjør deg mer stabil, enn så lenge? Tror det er ganske ille depresjoner med bipolar 1, jeg kan ikke så mye om medisiner, men kanskje det finnes noe som letter i disse dagene. Muligens kan sobril el. l. ta vekk den største angsten ihvertfall.

Jeg vet ikke, men dersom du mener det er fare for liv, så bør du oppsøke legevakten.

Siden du er så deprimert, bør du få en hastetime til fastlegen din ihvertfall. Få hjelp raskest mulig.

Ja, jeg har innsett det nå. Det ironiske er at jeg føler at jeg må ha noe beroligende for å i det hele tatt klare å dra på legevakta...

Det er nesten så jeg må le av meg selv....

Tror jeg må få noen til å hjelpe meg litt... Så er det det med å snakke om det da..... uff.... jeg er så dårlig på det. Så noen startet en tråd om det med å skrive brev til legen fordi det er så vanskelig å ordlegge seg muntlig, kan man gjøre dette til venner og familie også eller er det superpatetisk???

Takk for svar.

[Gjest owje]

Ja, jeg ringer (eller får noen til å gjøre det for meg) i morgen.. Men noen dager må jeg jo belage meg på...

Følte du lettelse eller tristhet når du fikk diagnosen? Syns det er dritskummelt at jeg kanskje (sannsynligvis)har en sykdom som jeg kommer til å ha hele livet... Og jeg er egentlig glad i de maniske periodene på en måte.... Kommer medsinen til å forandre meg veldig? uff.... klarer egentlig ikke å se for meg at jeg kommer til å leve ut dagen engang, prøver å holde hodet mitt opptatt med at jeg kanskje nå endelig får hjelp, men så er det angsten for fremtida, og tankekjør fra hel.....

kanskje jeg må ta meg en tur på legevakta.... men så har jeg jo angst for det også da... går det an å bli så vanskelig som meg?? føler meg som verdens dårlligste og mest negative person....

takk for svar og forslag....

Vil bare si at etter at jeg startet med litium ble livet mange ganger bedre. Er ikke avflatet, har fortsatt opp og nedturer, men de er ikke så "dramatisk" som tildligere.

Håper du får hjelp, det er ikke bra å ha det sånn. Bestem deg og ring med en gang, dess før jo bedre. Good luck!!!

[Gjest Grågrønn]

Ja, jeg har innsett det nå. Det ironiske er at jeg føler at jeg må ha noe beroligende for å i det hele tatt klare å dra på legevakta...

Det er nesten så jeg må le av meg selv....

Tror jeg må få noen til å hjelpe meg litt... Så er det det med å snakke om det da..... uff.... jeg er så dårlig på det. Så noen startet en tråd om det med å skrive brev til legen fordi det er så vanskelig å ordlegge seg muntlig, kan man gjøre dette til venner og familie også eller er det superpatetisk???

Takk for svar.

Ikke noe er superpatetisk når du faktisk ber om hjelp. Det er sterkt gjort å gjøre det, gjør det på den måten du klarer nå. Alt er i orden :-) Venner/familie blir nok bare glad over at du ber om hjelp, selv om de kanskje også blir bekymret, men det er jo naturlig :-) Det betyr jo at de bryr seg om deg.

Det høres ut som om legevakten er det riktige i dag hvis du ikke klarer å holde ut til i morgen, ellers så er det jo "bare" en dag til i morgen, hvis du holder ut. Kanskje du kan få noen til å komme hjem til deg i kveld, evt sove over....men jeg synes du bør be om hastetime til legen din, slik at du kommer inn på dagen, og får hjelp øyeblikkelig.

Kan du gjøre noe som haler ut tiden? Løse sudoku, se på tv elns, skrive her? Kan være lurt.

[Gjest strugglin']

Vil bare si at etter at jeg startet med litium ble livet mange ganger bedre. Er ikke avflatet, har fortsatt opp og nedturer, men de er ikke så "dramatisk" som tildligere.

Håper du får hjelp, det er ikke bra å ha det sånn. Bestem deg og ring med en gang, dess før jo bedre. Good luck!!!

Takk for svar. Det er sikkert teit, men har faktisk vært bekymra for å helt miste manien... Men klart man ikke kan fortsette med dem, jeg blir jo helt fullstendig vill og kontroll-løs og ødelegger alt gang på gang.

Men skjønner du hva jeg mener når jeg sier at jeg er litt "forelska" i de maniske periodene på en måte, at det er skummelt å tenke på at man skal være "normal", jeg aner jo ikke hva det vil si å være normal engang..... Er jo det jeg sliter mye med i mange sosiale sammenhenger.... klarer overhodet ikke å følge andre "normale" samtaler...

[Gjest strugglin']

Ikke noe er superpatetisk når du faktisk ber om hjelp. Det er sterkt gjort å gjøre det, gjør det på den måten du klarer nå. Alt er i orden :-) Venner/familie blir nok bare glad over at du ber om hjelp, selv om de kanskje også blir bekymret, men det er jo naturlig :-) Det betyr jo at de bryr seg om deg.

Det høres ut som om legevakten er det riktige i dag hvis du ikke klarer å holde ut til i morgen, ellers så er det jo "bare" en dag til i morgen, hvis du holder ut. Kanskje du kan få noen til å komme hjem til deg i kveld, evt sove over....men jeg synes du bør be om hastetime til legen din, slik at du kommer inn på dagen, og får hjelp øyeblikkelig.

Kan du gjøre noe som haler ut tiden? Løse sudoku, se på tv elns, skrive her? Kan være lurt.

Takk for svar.

Jeg tror jeg skal skrive en masse brev nå.

Og dermed fikk jeg noe å fylle tida mi litt med en stund også.

Smart...

[Gjest owje]

Takk for svar. Det er sikkert teit, men har faktisk vært bekymra for å helt miste manien... Men klart man ikke kan fortsette med dem, jeg blir jo helt fullstendig vill og kontroll-løs og ødelegger alt gang på gang.

Men skjønner du hva jeg mener når jeg sier at jeg er litt "forelska" i de maniske periodene på en måte, at det er skummelt å tenke på at man skal være "normal", jeg aner jo ikke hva det vil si å være normal engang..... Er jo det jeg sliter mye med i mange sosiale sammenhenger.... klarer overhodet ikke å følge andre "normale" samtaler...

Ja, skjønner godt denne forelskelsen. Man blir jo beruset på en måte, får en energi som gjør at en tror en kan klare alt. Jeg blir også veldig morsom og finner på mye sprøtt når jeg er der oppe.

Men jeg ser baksiden av medaljen oftere og oftere. Dvs når jeg faller ned i dypet. Har funnet ut at det rett og slett er farlig å ikke gå på medisiner. Et under at jeg lever egentlig.

Hadde jeg bare hatt manier, ja da skulle livet vært herlig...sukk! Men livet er faktisk blitt bedre nå etter litium, i det store og hele. Kan planlegge mere, er mere forutsigbar, selv om jeg nok ikke er helt bra enda. Ting tar tid, sier legen min.

Som du også sier så ødelegger du for deg selv når du er manisk. Jeg har oppturer nå også, jeg er glad, finner på ting. Men jeg tar ikke helt av, om du skjønner.

Må også si at det er litium som virker best på meg, anti-depressiva blir jeg syk av, dvs hyper, angst osv. Har prøvd lamictal, men tåler ikke den heller.

Nå begynner jeg å bli fornøyd med tilværelsen i det store og hele. Håper du også kommer dit, skulle gjerne vært der og hjulpet deg :-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det beste er om du kan få en time hos fastlegen i morgen.

Siden det er >99% sannsynlig at du har en bipolar I, er det best om du kan begynne med lithium. Dvs Lithionit tabl 83 mg. 1 tablett morgen og en tabl kveld. Etter en uke skal du måle serumkonsentrasjon og dosere videre etter dette.

Et alternativ er å begynne med Cipralex samtidig som du begynner med Seroquel. Seroquel vil beskytte mot omslag til mani og samtidig gi antidepressiv effekt. For Seroquel er måldosen i ditt tilfelle 300 mg. Må opptrappes fra 100 mg.

[Gjest Grågrønn]

Takk for svar.

Jeg tror jeg skal skrive en masse brev nå.

Og dermed fikk jeg noe å fylle tida mi litt med en stund også.

Smart...

Jeg tror ikke jeg ville skrevet og sendt brev til alle. Startet med den som er viktigst, eller den du tenker kan hjelpe deg litt nå, dersom du trenger det, og som kan "følge" deg, en som er nær i livet ditt kanskje.

Det er ikke alt alle trenger å vite. :-)

Når du blir mer ovenpå vil du klare å ordlegge deg, og da vil du også være mer i stand til å sile ut hvem/hva/når som bør få vite.

Mvh

[Gjest strugglin']

Ja, skjønner godt denne forelskelsen. Man blir jo beruset på en måte, får en energi som gjør at en tror en kan klare alt. Jeg blir også veldig morsom og finner på mye sprøtt når jeg er der oppe.

Men jeg ser baksiden av medaljen oftere og oftere. Dvs når jeg faller ned i dypet. Har funnet ut at det rett og slett er farlig å ikke gå på medisiner. Et under at jeg lever egentlig.

Hadde jeg bare hatt manier, ja da skulle livet vært herlig...sukk! Men livet er faktisk blitt bedre nå etter litium, i det store og hele. Kan planlegge mere, er mere forutsigbar, selv om jeg nok ikke er helt bra enda. Ting tar tid, sier legen min.

Som du også sier så ødelegger du for deg selv når du er manisk. Jeg har oppturer nå også, jeg er glad, finner på ting. Men jeg tar ikke helt av, om du skjønner.

Må også si at det er litium som virker best på meg, anti-depressiva blir jeg syk av, dvs hyper, angst osv. Har prøvd lamictal, men tåler ikke den heller.

Nå begynner jeg å bli fornøyd med tilværelsen i det store og hele. Håper du også kommer dit, skulle gjerne vært der og hjulpet deg :-)

Tusen takk for sympati.

Begynte å gråte... Skal ikke så mye til...

Fint å høre at det er mulig å bli "bra" og fungere. Går du i terapi i tillegg til medisiner?

Glad på dine vegne, at du er på rett vei! Jeg heier på deg!!!

[Gjest strugglin']

Jeg tror ikke jeg ville skrevet og sendt brev til alle. Startet med den som er viktigst, eller den du tenker kan hjelpe deg litt nå, dersom du trenger det, og som kan "følge" deg, en som er nær i livet ditt kanskje.

Det er ikke alt alle trenger å vite. :-)

Når du blir mer ovenpå vil du klare å ordlegge deg, og da vil du også være mer i stand til å sile ut hvem/hva/når som bør få vite.

Mvh

Er jo ikke så mange å velge mellom da. Stadige depresjoner og manier har gjort at jeg ikke har så mange mennesker i livet mitt på fast basis.

Sånn som nå, når depresjonen begynte å strømme på, jeg har mer eller mindre bevisst støtt fra meg folk, har lissom tenkt at nå skal jeg jo dø uansett.....

Så veldig mange brev blir det ikke uansett.

Ett til eksen (som er min beste venn) og familie i første omgang.

Nå har jo mye av dagen allerede gått:)

Takk for at du engasjerer deg i lille teite meg:)

[Gjest Grågrønn]

Er jo ikke så mange å velge mellom da. Stadige depresjoner og manier har gjort at jeg ikke har så mange mennesker i livet mitt på fast basis.

Sånn som nå, når depresjonen begynte å strømme på, jeg har mer eller mindre bevisst støtt fra meg folk, har lissom tenkt at nå skal jeg jo dø uansett.....

Så veldig mange brev blir det ikke uansett.

Ett til eksen (som er min beste venn) og familie i første omgang.

Nå har jo mye av dagen allerede gått:)

Takk for at du engasjerer deg i lille teite meg:)

Mye av dagen er gått :-) det er fint.

Da jeg holdt på å "komme meg" fra en psykose, var det jeg gjorde, å tegne, men jeg var en plass jeg hadde folk rundt meg. Klarte ikke så mye annet enn det.

Det kan være lurt å gjøre ting som du klarer, for å få tiden til å gå. Tegne feks, hvis du liker det.

Håper du får det bedre snart.

Dagen er snart over :-) Og så er det lege i morgen, og da begynner du sannsynligvis å få det bedre.

Hvis du kan bli stabil på medisiner kan det jo hende at de du har støtt bort, også kommer tilbake.

Ønsker deg alt godt.

[Gjest owje]

Tusen takk for sympati.

Begynte å gråte... Skal ikke så mye til...

Fint å høre at det er mulig å bli "bra" og fungere. Går du i terapi i tillegg til medisiner?

Glad på dine vegne, at du er på rett vei! Jeg heier på deg!!!

Sender over serviett og tørker tårer...Ja, jeg har også sittet med klump i halsen og tårer i øynene en del ganger siden jeg ble bedre. Jeg ser faktisk verden på en helt annen måte, det gir en helt annen mening å leve. Vanskelig å forklare, men jeg vet i hvertfall nå hvorfor andre mennesker ser mening med livet.

Før gikk jeg rundt med selvmordtanker, innimellom helt oppe i skyene, så nede igjen. Veldig slitsomt å leve slik. Men det var vel den siste depresjonen min som slo meg helt ut. Den kommer jeg til å huske på så lenge jeg lever, et smertehelvete. Når jeg nå, innimellom, vurderer å kutte medisinen igjen, så er det bare å tenke på hvordan jeg hadde det.

Håper det går bra med deg, god hjelp finnes, møter du noen som ikke vil hjelpe deg, prøve noen andre. Hos meg også har ting tatt lang tid, men det er verdt det. Stor styrkeklem fra

[Gjest owje]

Tusen takk for sympati.

Begynte å gråte... Skal ikke så mye til...

Fint å høre at det er mulig å bli "bra" og fungere. Går du i terapi i tillegg til medisiner?

Glad på dine vegne, at du er på rett vei! Jeg heier på deg!!!

Ser jeg glemte å svare deg på en ting. Ja, går i terapi, ihvertfall enda. Mye sjeldnere nå da, føler ikke behov for så mye lenger. Har også lege som jeg kan kontakte ved behov. Tror behovet for oppfølging kommer til å bli sjeldnere etterhvert som tiden går og jeg blir bedre :-)

[Gjest strugglin']

Ser jeg glemte å svare deg på en ting. Ja, går i terapi, ihvertfall enda. Mye sjeldnere nå da, føler ikke behov for så mye lenger. Har også lege som jeg kan kontakte ved behov. Tror behovet for oppfølging kommer til å bli sjeldnere etterhvert som tiden går og jeg blir bedre :-)

Så bra!

Og takk for tåretørkning. Hadde tenkt å nevne noe til eksen min idag. Det er han jeg bor hos for øyeblikket (ble kasta ut fra der jeg bodde i mai). Han har ligget og sovet hele dagen, for han jobber nattskift. Idet han våknet fikk jeg så intens angst. Ble kvalm og svimmel, har en svær knute som går fra magen og helt opp i halsen og alt jeg klarte var å gråte, noe jeg prøvde å skjule, som jeg alltid gjør men som sjeldent går...

Han sa ikke noe om det, han vet jo at han ikke får noe svar. Han pleier jo å spør når jeg gråter. Han vet om at jeg er deprimert, hadde jo flere deprimerte perioder i den tida vi var sammen.

Han dro på jobb for en halvtimes tid siden. Jeg sa ingenting om noe. Men jeg har en enorm angst.

Jo mer jeg tenker på at nå skal jeg gjøre no, jo mer for jeg for meg at det er umulig og dømt til å mislykkes. Er jo tross alt 30 snart, og det er jo ikke noe som har hjulpet til nå.. Jeg må kunne klare å be om hjelp fra eksen. Han er den eneste jeg kan spør om hjelp akkurat nå.....

Er nok bedre med brev ja.

[Gjest owje]

Så bra!

Og takk for tåretørkning. Hadde tenkt å nevne noe til eksen min idag. Det er han jeg bor hos for øyeblikket (ble kasta ut fra der jeg bodde i mai). Han har ligget og sovet hele dagen, for han jobber nattskift. Idet han våknet fikk jeg så intens angst. Ble kvalm og svimmel, har en svær knute som går fra magen og helt opp i halsen og alt jeg klarte var å gråte, noe jeg prøvde å skjule, som jeg alltid gjør men som sjeldent går...

Han sa ikke noe om det, han vet jo at han ikke får noe svar. Han pleier jo å spør når jeg gråter. Han vet om at jeg er deprimert, hadde jo flere deprimerte perioder i den tida vi var sammen.

Han dro på jobb for en halvtimes tid siden. Jeg sa ingenting om noe. Men jeg har en enorm angst.

Jo mer jeg tenker på at nå skal jeg gjøre no, jo mer for jeg for meg at det er umulig og dømt til å mislykkes. Er jo tross alt 30 snart, og det er jo ikke noe som har hjulpet til nå.. Jeg må kunne klare å be om hjelp fra eksen. Han er den eneste jeg kan spør om hjelp akkurat nå.....

Er nok bedre med brev ja.

Hvis du ikke greier å snakke, så skriv det ned. Evt. ta utskrift av det som står her.

Husker den angsten som følger en bipolar depresjon ja. Bare medisiner som virker på den for meg. Annen angst kan repareres med aktivitet, prate med noen, lære seg teknikker (selv om denne også er vond). Men denne smerten denne sykdommen gir, tror jeg bare medisiner kan lindre.

Håper virkelig du får hjelp i morgen, at du treffer de riktige menneskene på legekontoret som vil forstå. Krysser fingrene alt jeg kan :-)

[Gjest Jente31]

Ja, jeg ringer (eller får noen til å gjøre det for meg) i morgen.. Men noen dager må jeg jo belage meg på...

Følte du lettelse eller tristhet når du fikk diagnosen? Syns det er dritskummelt at jeg kanskje (sannsynligvis)har en sykdom som jeg kommer til å ha hele livet... Og jeg er egentlig glad i de maniske periodene på en måte.... Kommer medsinen til å forandre meg veldig? uff.... klarer egentlig ikke å se for meg at jeg kommer til å leve ut dagen engang, prøver å holde hodet mitt opptatt med at jeg kanskje nå endelig får hjelp, men så er det angsten for fremtida, og tankekjør fra hel.....

kanskje jeg må ta meg en tur på legevakta.... men så har jeg jo angst for det også da... går det an å bli så vanskelig som meg?? føler meg som verdens dårlligste og mest negative person....

takk for svar og forslag....

Hei igjen :-)

Når du ringer i morgen tidlig, må du si at du må få komme inn til en akutt time i morgen (da må du ringe med en gang tlf deres åpner). Si at du er suicidal, hvis du klarer det. Ta gjerne med deg utskrift av innlegget ditt og nhd sitt til legen, hvor nhd også foreslår medisin til deg. Synes du skal fortelle det du har skrevet her, så kansje du blir tatt alvorlig da.. Jeg vet hvordan det er å bli avvist når man trenger hjelp..

Jeg følte en lettelse over å ha fått diagnosen, for da visste jeg at jeg fikk hjelp for mine plager. Det at dette er en sykdom en må ha resten av livet, gjør meg ingenting så lenge det finnes god behandling for det, og det gjør det jo.

Skjønner at du er glad i de maniske periodene. Men tror du ikke det er bedre å være sånn "midt i mellom" -ja, stabil? Slippe de store berg og dalbanene?

Synes ikke du er hverken teit eller vanskelig jeg.. :-) Bare skriv om du føler for det.

Håper at du har hatt en så bra dag som mulig, og at du får den hjelpen du skal ha allerede i morgen.